Den hellige Kyned av Wales (500-t?)

Den hellige Kyned (Kined, Kineth, Kened, Kenned, Keneth, Cenydd; fr: Kinède; lat: Kinedus, Kynedus, Chinedus, Kenedus, Kinethus; moderne wal: Cennydd; moderne eng: Kenneth) levde på 500-tallet (?) i Wales. Han var ifølge walisisk tradisjon sønn av den hellige Gildas den vise. Han giftet seg og fikk minst en sønn før han ble munk under den hellige Illtud og grunnla klosteret Llangenydd (eng: Llangennith), nå en landsby på halvøya Gower i byen og grevskapet Swansea i det sørlige Wales. Senere dro han til Bretagne, hvor Ploumelin er sentrum for hans kult.

Det finnes en ekstraordinær legende, som ble samlet av John av Tynemouth, da han rundt 1320 foretok en reise gjennom England og Wales for å samle materiale til et martyrologium og et sanctilogium for den engelske Kirken. Da han var i Wales, kom han over et enkelt eksemplar av en biografi om St. Keneth, og dette var i så dårlig forfatning at han bare var i stand til å lese og skrive av en del av det. Den biografien som han skrev og som ble tatt inn i Capgraves Nova Legenda Angliae (1516), er derfor ufullstendig. Det er en høyst ekstraordinær fabel, som helt sikkert ble skrevet etter at Geoffrey av Monmouth hadde skrevet om kong Arthur, det vil si 1150. Utvilsomt inneholder den eldre materiale, men da ikke av historisk karakter, men mytologisk.

I kong Arthurs dager var Dihoc fyrste av Letavia (Llydaw) eller Britannia Minor (Bretagne), og han ble far til Keneth, som ble født etter incest. Som skattskyldig ble han innkalt av kong Arthur til å komme til hans hoff for å feire julefesten i Gower, og han tok med seg kvinnen, og hun fødte en sønn, som ble født som krøpling, med tykkleggen på et ben festet til låret. Dihoc ga ordre om at spedbarnet skulle kastes i elven, men før det ble gjort, ble gutten døpt av en prest, som ga ham navnet Keneth.

Barnet ble plassert i en vugge av vidjekvister og kastet i en bekk, som raskt førte den ned til elven Lothur, som skyllet den ut i havet. Det blåste opp en storm som førte krybben til øya «Henisweryn» (Inisweryn), hvor den ble kastet opp på stranden. Straks samlet det seg en flokk måker over gutten, som med nebb og klør fraktet ham til toppen av en klippe, og der nappet de brystene rene for fjær for å lage en seng til spedbarnet. Fuglene holdt uopphørlig vakt over sin protesjé og spredte sine vinger over ham for å beskytte ham mot vind og regn og snø.

Før det var gått ni dager, steg en engel ned fra himmelen og bar med seg en brystformet klokke av messing, som den la ved munnen til barnet, som sugde ivrig på håndtaket og fikk mye tilfredshet av det. Slik levde Keneth inntil han var i stand til å gå, og de klærne han var svøpt i da han ble funnet, vokste med ham som barken på et tre.

En dag fikk en bonde som bodde nær sjøen, og som ikke hadde noen familie, øye på barnet, tok ham opp og bar ham hjem, hvor han ga gutten til sin hustru, som straks la lille Keneth til sengs. Dette skapte en fryktelig oppstandelse blant måkene, som kom til i stort antall. De samlet seg i to grupper, en fløy inn i huset og trakk teppet av det sovende barnet, mens den andre ved hjelp av skrik og ved bruk av nebb og klør drev bondens kveg mot sjøen. Mannen ble livredd for sitt kveg, så han skyndte seg å bære Keneth tilbake dit han hadde funnet ham. Da drev måkene kveget tilbake til deres beite og la teppet pent på plass der hvor de hadde funnet det.

Hver dag kom nå en hind ut fra skogen og sprutet sin melk i klokken som Keneth brukte som tåteflaske, og på samme måte fylte den noen uthulninger i klippene i nærheten. Keneth levde slik på røtter og melk og nådde en alder av atten år, og han mottok opplæring i Skriften og trosartiklene fra en engel. Da fortalte hans himmelske lærer at han måtte dra av sted til et sivdekket sted rundt halvannen kilometer unna. Keneth begynte å gå, men på grunn av sin forkrøpling gikk det sakte. Men han haltet av gårde, og på mirakuløst vis produserte han 24 kilder for å slokke sin umåtelige tørst på det stykket han gikk. Da han til slutt kom frem, bygde han seg en hytte av vierkvister og med tak av siv. Der sluttet en mann seg til ham og tilbød seg å bli hans tjener.

En dag sa ni røvere som herjet i distriktet, til hverandre: «Det er en hellig mann her som instruerer alle og som er svært godhjertet, la oss se hva vi kan få tak i fra ham». Så de besøkte Keneth, og han oppvartet dem gjestfritt. Mennene hadde satt igjen spydene sine utenfor, og Keneths tjener fikk lyst på et, så han stjal det, og da røveren spurte etter sitt spyd, sverget han på at han ikke hadde sett det: «Bring ut den brystformede klokken, så skal jeg avlegge ed på den». Etter at mannen på denne måten hadde forsverget seg, ble han gal og flyktet til Menevia, «hvor den hellige David på den tid hadde sitt sete». Der bodde han svært avsides og levde som et vilt dyr, inntil hans hår dekket hele kroppen. Etter syv år ba Keneth for hans gjenopprettelse, og mannen vendte tilbake til sin tjeneste som en botferdig synder.

Så skjedde det at fyrst Morgan av Glamorgan kom på et raid og rasket sammen mye bytte i den regionen hvor Keneth var. Da sendte eremitten sin tjener med den brystformede klokken for å kreve en del av byttet. Han ble møtt med avslag og utskjelling. Da begynte plyndrerne å krangle seg imellom om delingen av rovet, og de begynte å slåss og mange ble drept. Morgan mente at katastrofen skyldtes fornærmelsen av Keneth og ignoreringen av hans klokkes hellighet, så han dro til eneboeren og tilbød ham kompensasjon. Han tok ham med opp på en høyde og ba ham ta imot så mye land han ønsket. Keneth valgte et visst område opp til en viss elv, og dette ble gitt ham for all fremtid.

Så skjedde det at de hellige David, Teilo og Padarn var på vei for å innkalle alle abbeder og biskoper i Wales til synoden i Llanddewi Brefi, og de ble gjestfritt mottatt av Keneth. David ba ham om å være til stede på synoden. Han svarte: «Se på mitt ben, jeg er en krøpling, hvordan skal jeg gå?» Da ba David, og Keneths sammentrukne ben løsnet, slik at han kunne gå som andre menn. Dette behaget ikke Keneth, så han ba, og straks hang tykkleggen igjen sammen med låret. Derfor deltok han ikke på synoden i Brefi.

Med dette avbrytes historien brått og uavsluttet. John av Tynemouth legger bare til at Keneth døde en 1. august (i 529?). Hagiografen Sabine Baring-Gould knytter noen kommentarer til denne fabelen:

1) Faren kalles Dihoc, fyrste av Letavia, det vil si Bretagne. Muligens menes det Deroc. Dette var navnet på far til Rhiwal, den første som etablerte et fyrstedømme i Domnonia, og som tok imot den hellige Brioc. Rhiwals sønn fikk også navnet Deroc, og han skal ha styrt fra 520 til 533. Dom Morice hevder at Dihoc står for Dinot, sønn av Budic, som giftet seg med Anauved og dermed var bror av de hellige Oudoceus og Ismael, Davids disippel. At det eksisterte en slik Dinot, er tvilsomt. Han synes å ha blitt satt inn i slektstavlen for å tjene som en krok hvor man kunne henge historien om den hellige Ursula, ettersom hennes far kalles Dinothus (eller Nothus), som har den walisiske formen Dunawd.

2) Kong Arthur sies å ha holdt sitt hoff i Goyr, som åpenbart var Aber Llychwr (i dag Lougher), den gamle romerske byen Leucarum, som tradisjonen hevdet var det fremste setet for Urien Rheged og hans sønn Owen.

3) Barnet ble kastet i en bekk, trolig menes Lliw, som brakte ham til elven Lothur (Llwchwr), og derfra ut i sjøen, som feide krybben opp på øya Henisweryn. Det er neppe tvil om at med Henisweryn menes Worm’s Head Island. Den sies å bety på latin insula turbae. Navnet er imidlertid åpenbart satt sammen av Ynys og Gweryn, og forfatteren i sin forklaring tok gwerin, det vil si turba, for gweryn, den ormen som lever i baken på kveg. Den kalles også på walisisk Pen y Pyrod, fra pwr, en orm. Worm’s Head og Orme’s Head kommer fra gammelnorsk ormr, og er en omtrentlig oversettelse av det walisiske navnet på halvøya. De gamle kartene over Kip og Speed har et kapell for St. Kinetus nær Worm’s Head. The Burry Holmes litt lenger nord har også vært foreslått som Ynys Weryn.

4) Guttens navn i John av Tynemouths biografi er Kynedus, Kinedus og Kenedus. Llangenydd opptrer i The Book of Llandaff (Llan Dâv) fra 1100-tallet som Lann Cinith. William av Worcester, i hans Itinerarium, kaller ham Sanctus Keneth. Cenydd er en dialektvariant, og Keneth er en ren engelsk korrumpering.

5) Historien om den tyvaktige disippelen er bygd på den om Elisja og Gehasi, og galskapen på Nebukadnesar.

6) Morgan, konge av Morganwg og Glywysing, er en historisk skikkelse. Han myrdet sin onkel Frioc og måtte sone for sin forbrytelse ved å foreta donasjoner til kirkelige grunnleggelser. Hans navn opptrer flere ganger i The Book of Llandaff og i biografien om den hellige Cadoc. Legenden slutter dessverre akkurat på det punktet hvor fabelmaterialet kunne forventes å slutte og det historiske begynne, med grunnleggelsen av en monastisk institusjon i Gower.

Selv om legenden synes å være ren dikting, peker kalendere og stedsnavntradisjoner på Kyneds historiske eksistens. De walisiske genealogiene (slektstavlene) bringer noe informasjon om ham.

Med referanse til Maen Cetti på Cefn y Bryn i Gower, splittet av den hellige Davids sverd, forteller Iolo-manuskriptene: «Det er en kirke nær, kalt Llanddewi, hvor de sier at helgenen var bekjenner, før han ble konsekrert biskop, og det er den eldste kirken i Gower. Da han ble biskop i Caerleon ved Usk, satte han en mann ved navn Cenydd ab Aneurin ab y Caw i sitt sted i Llanddewi, og denne Cenydd bygde en kirke kalt Llangenydd. En bror av ham ved navn Madog bygde kirken i Llanmadog» (nå Llanmadock, i det samme prostiet West Gower).

Videre: «Cenydd ab Gildas y Coed Aur ab y Caw Cawlwyd, hans kirker er Senghenydd (det vil si Caerphilly) i Glamorgan, hvor han grunnla et Cor, og der ble borgen Senghenydd senere reist. En annen av hans kirker er Llangenydd i Gower».

Videre: «St. Cenydd ab Gildas y Coed Aur grunnla et Bangor (kloster) i Llangenydd i Gower, og et annet i Senghenydd som ble ødelagt av de hedenske engelskmennene».

Videre: «Sønnene av St. Gildas ab y Caw, kalt Euryn y Coed Aur – Nwython, Dolgan, Cennydd, Gwynnaw, de var helgener (munker) i Illtuds Cor (Llantwit Major), og i det til Catwg (Llancarfan), deres slektning. Cenydd grunnla en kirke og Cor i Llangenydd i Gower, og en annen Cor i Senghenydd. Sistnevnte ble ødelagt av de vantro, og den nåværende borgen står på stedet».

Videre: 1) Cenydd angis som sønn av «Gildas ab y Caw, kalt Gildas y Coed Aur» og «St. Ffili ab Cennydd ab y Coed Aur. Han er i Gower».

Videre: 2) «Ffili, sønn av Cennydd ab Aur y Coed Aur. Hans kirke er Rhos Ffili i Gower». Dette er Rhosilly, nå viet til Jomfru Maria. Caerphilly antas å være oppkalt etter denne sønnen av Cenydd.

Senghenydd er navnet på det fjellområdet som nå kalles Caerphilly, med byen og borgen av samme navn ved den sørlige grensen. Det har vanligvis antatt å stå for Sant eller Saint Cenydd, men dets tidligere former gjør dette umulig. Det står i The Book of Llandaff som Seghenid, og ellers under ulike former som Seghunit, Senghenith og Sainghenydd. I walisisk historieskriving har det ofte blitt blandet sammen med Sein Henydd, det gamle navnet for Swansea Castle.

De hellige Tudwg, Rhidian og Madog (hans bror) var blant medlemmene av Cenydds Cor i Llangenydd. I Brut y Tywysogion, under år 986, leser vi: «Dette året kom de svarte danskene opp Severn Sea i flåter og gikk i land i Gower, hvor de brente Cor Cennydd og andre av kirkene».

For å summere opp Det som kan sluttes fra disse walisiske autoritetene: Cenydd var sønn av Gildas, som identifiseres med Aneurin, men ikke den Aneurin som skrev det episke diktet Y Gododdin. Han var selv en gift mann, og far til St. Ffili. Fra andre notiser kjenner vi navnet til en annen av hans sønner, Ufelwy eller Ufelwyn. Han var en stund medlem av kollegiet til St. Illtud, deretter til St. Catwg, og han ble plassert av St. David som ansvarlig for hans grunnleggelse i Gower; men deretter ble han en uavhengig grunnlegger av en monastisk institusjon, eller Bangor, i Llangenydd, nå vanligvis Llangennith, også i Gower. Ruinene av et kapell St. Cenydd i den nye landsbyen Senghenydd pekes fortsatt ut, og det er en Bryn Cenydd eller Cynydd i Caerphilly.

Det var trolig en gang rundt 520 at Gildas flyttet til Bretagne og etablerte seg i Ruys. Senere, rundt 544/45, etter at han hadde utgitt sin traktat De excidio Britannia, synes det å ha vært en exodus av hans brødre og sønner fra Wales og Cornwall, for å slippe unna hevnen fra de fyrstene som ble angrepet av ham i det verket. Enten da eller senere synes både Cenydd og hans sønner å ha vært i Bro-weroc, i nabolaget for Gildas’ grunnleggelser, hvor de har satt sitt preg. I Bretagne kalles Cenydd for Kinede, Kidi, Quidi, Guidec og Kihouet.

Hans viktigste grunnleggelse var i Languidic, mellom Hennebont og Baud, ikke langt fra farens grunnleggelse i Castanec. Der skrives navnet som Kintic, Guindic og Guidic. Der er det fem rekker med stående steiner som dem i Camac, nå kalt les soldats de Saint-Comely, men trolig opprinnelig tilskrevet St. Kinede, og tradisjonen vil ha det til at de forfulgte helgenen, han forbannet dem og de ble forvandlet til stein. I samme kommune finner vi Kervili (Caer-ffili), som bærer navnet til en av Cenydds sønner.

Cenydd har et kapell i sognet Ploumelin, nær hans fars kloster i Locmine. Også i Plaintel nær Quintin i Côtes-du-Nord er han skytshelgen, og der er det et château på et sted oppkalt etter ham, Saint Quihouet, tidligere et hus for tempelriddere. Plaintel er ikke langt unna Gildas’ grunnleggelser Magoar og La Harmoye.

Nær Loudeac i samme departement er St. Caradec, hvor det er et kapell for St. Quidi. Ikke langt fra St. Caradec er La Croix des Sept Chemins. Legenden forteller at de syv hellige brødrene Gonery, Merhe, Connec, Derdanaon, Quidec, Geran og Joret levde der før de skiltes for å forkynne evangeliet over hele landet, og hver av dem grunnla et kapell i den retningen han tok. Alle de syv brødrene hadde blitt oppfostret av en hind. Til minne om dette strøs det hvert år kvelden før den store Pardon, i kapellet St. Merhe i sognet Kergrist-Neuillac (Morbihan), friskt høy i forhallen, og hinden forventes da å sove på det den natten. Dette er en utvidelse av legenden om Cenydd, som ble oppfostret av en hind. Hvem St. Merhe eller Merec var, er ukjent, navnet synes å være en korrumpering av Meurig. Connec kan være Cynog, Geran er Geraint (Cenydds oldefar), Gonery er kjent, men ikke Derdanaon og Joret.

Kyned angis i Nicolas Roscarrocks kalender den 1. august, og dette er også dagen hos Capgrave. Hans Pardon i St. Quidi er på søndag etter 1. august. Garaby angir St. Kinede den 1. august, og Whytford nevner samme dag St. Kenede. Hans translasjonsfest ble ifølge William Worcestre (ca 1415-85) feiret den 27. juni. Han forteller videre at helgenens relikvier ble flyttet sammen med relikviene av David og Teilo til Nord-Wales. St. Cenydds dag ble feiret i Llangennith den 5. juli og var den største og mest populære av alle mabsants eller vaker i Gower. Han må ikke blandes sammen med den irske hellige Canice, som er populær i Skottland under navnet Kenneth.

Kilder: Farmer, Benedictines, Bunson, Baring-Gould (3), Patron Saints SQPN, Heiligenlexikon, en.wikipedia.org, celt-saints, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 3. november 2011