Den hellige Kyrillos av Jerusalem (~315-386)

Minnedag: 18. mars

Den hellige Kyrillos (lat: Cyrillus) ble født rundt år 315 (313?), muligens i Jerusalem eller i byens omegn. Hans velstående foreldre var trolig kristne, og han fikk en utmerket utdannelse. Vi vet at han hadde en søster og en nevø, Gelasius, som skulle bli biskop og helgen. Ellers er lite kjent om Kyrillos' liv, og våre opplysninger stammer fra hans yngre samtidige, de hellige Hieronymus (ca 342-420) og Epifanius av Salamis (ca 315-403) samt Rufinus av Aquileia (ca 345-410), og de tre 400-tallshistorikerne Sokrates Scholasticus (380-439), Sozomen (Salminius Hermias Sozomenus) (ca 400-ca 450) og Theodoret av Cyrus (ca 393-ca 457).

På bakgrunn av noen bemerkninger i Kyrillos' «Katekeser», som uttaler seg prisende om et tilbaketrukket og kyskt liv,1 har man sluttet at Kyrillos levde som munk. Han hadde grundig studert Den hellige skrift, kirkefedrenes skrifter og skriftene til heretikerne, spesielt manikeerne.2 Men disse formodningene kan ikke belegges historisk.

Ifølge tradisjonen ble Kyrillos diakonviet rundt 334 av den hellige biskop Makarios I av Jerusalem (ca 311-ca 334) og presteviet i 345 av den hellige biskop Maximus av Jerusalem (ca 334-48).3

Biskop Maximus hadde så høye tanker om Kyrillos at han betrodde ham den viktige oppgaven å sørge for opplæringen av katekumenene (de som skulle døpes). Kyrillos huskes særlig for disse sine Katéchésis, «Katekeser». De består av en innledende tale og atten katekeser (informative taler) som ble holdt i fastetiden i basilikaen Martyrion, Martyriumskirken, også kalt Ad Crucem, Korskirken, til dåpskandidatene som skulle døpes i påskevigilien, og fem som ble holdt til dem når de var nydøpte etter påske i Anastasis, Oppstandelseskirken (Gravkirken) på Golgata, som lå ved siden av Martyrion (kirkene er nå integrert i samme bygning). Disse siste fem katekesene, som er av stor interesse, kalles «mystagogiske», da de handler om mysteriene, nemlig dåpen, fermingens og eukaristiens sakramenter.

Katekesene er blant de mest dyrebare skriftene som er bevart fra den kristne antikken. De inneholder interessante lokale referanser som til gjenfinningen av Det sanne kors, Golgatas posisjon i forhold til murene, de andre hellige stedene og til den store basilikaen som var bygd av Konstantin og hvor disse katekesene ble holdt. Stilen i katekesene er beundringsverdig klar, verdig og logisk, og tonen er alvorlig og full av respekt.

Temaene i de første atten katekesene er disse: 1. Oppmuntring. 2. Om synd og tillit til Guds tilgivelse. 3. Om dåpen, hvordan vannet mottar sin helliggjørende kraft: som det renser legemet slik preger Ånden sjelen. 4. En forkortet beretningen om troen. 5. Om troens natur. 6-18. Om Trosbekjennelsen: 6. Om Guds monarki og de ulike heresiene som benekter det. 7. Om Faderen. 8. Hans omnipotens. 9. Skaperen. 10. Om Herren Jesus Kristus. 11. Jesus som Guds evige sønn. 12. Hans jomfrufødsel. 13. Hans lidelse. 14. Hans oppstandelse og himmelferd. 15. Hans andre komme. 16-17 Om Den Hellige Ånd. 18. Om legemets oppstandelse og Den katolske Kirke.

Den første mystagogiske katekesen forklarer forsakelsen av Satan, som går forut for dåpen; den andre er om virkningene av dåpen; den tredje om konfirmasjonen; den fjerde om Eukaristien og den femte om Den hellige messe for de levende og de døde. Tilhørerne får beskjed om observere disciplina arcani, det er et teologisk uttrykk som brukes til å uttrykke den skikken som var fremherskende i Kirkens tidligste dager med at kunnskapen om de mer intime mysteriene i den kristne religion skulle voktes omhyggelig for hedningene og til og med for dem som gjennomgikk opplæring i troen. Boken har også en notis som sier det samme.

Noen få detaljer fra Kyrillos' katekeser er verdt å notere. Det fortelles om den mytiske opprinnelsen til Septuaginta (LXX), en førkristen oversettelse av Det gamle testamente fra hebraisk til gresk, og historien om Føniks, som var så populær fra Klemens og fremover. Beskrivelsen av messen forteller om den mystiske vaskingen av prestens hender, fredskysset, Sursum Corda («Løft deres hjerter») og prefasjonen med dens nevnelse av engler, Sanctus, epiklesen, forvandlingen av elementene ved Den Hellige Ånd, bønnen for hele Kirken og for de avdødes sjeler, fulgt av Paternoster, som er kort forklart. Deretter kommer Sancta Sanctis og kommunionen. «Når du kommer frem, ikke kom med håndflatene utstrakt og heller ikke med fingrene delt. Men gjør din venstre hånd til et sete for din høyre, gjør håndflaten hul, motta Kristi legeme og svar Amen. Etter at du med omhu har helliget dine øyne ved berøringen av Det hellige legeme, ta det og vær våken slik at du ikke mister noe av det. For skulle du miste noe av det, er det som om du ble frarøvet et lem av din egen kropp».

«Så etter kommunionen av Kristi legeme, gå til kalken med hans blod, ikke strekk ut hendene, men bøy deg dypt, og med tilbedelse og ærbødighet si Amen og helliggjør deg selv ved også å motta Kristi blod. Og mens leppene ennå er våte, berør dem med dine hender og helliggjør dine øyne og panne og dine andre sanser».4 «Vi skal gjøre korsets tegn når vi spiser og drikker, sitter, går til sengs, står opp, snakker, går, kort sagt ved enhver handling».5 Igjen: «Hvis du skulle være i fremmede byer, ikke spør bare hvor kirken (kyriakon) er, for de ugudeliges heresier prøver å kalle sine huler for kyriaka, heller ikke bare hvor Kirken (ekklesia) er, men hvor Den katolske Kirken er, for dette er det korrekte navnet på denne vår alles hellige Mor».6

Talene ble holdt uten manuskript, men de ble skrevet ned i 347 av en sekretær og dermed bevart for ettertiden (Kyrillos selv daterer dem til «godt og vel sytti år etter keiser Probus (276-82)»).7 Da var keiser Konstans I (337-50) ennå i live. Disse katekesene er av stor verdi også som historisk dokument, da de forteller oss om Kirkens lære og ritualene i den østlige Kirken på midten av 300-tallet. Det blir sagt at disse skriftene er «det eldste bevarte eksemplet på noe som ligner et formelt teologisk system».

Kyrillos' lære om Det hellige sakrament er av stor betydning, for han snakket fritt, ikke hemmet av Disciplina Arcani. Når det gjelder realpresensen, er han utvetydig: «Siden Jesus selv har erklært og sagt om brødet: 'Dette er mitt legeme', hvem skal våge å tvile lenger? Og når han hevder og sier: 'Dette er mitt blod', hvem skal noensinne nøle og si at det ikke er hans blod?» Om forvandlingen argumenterer han med at hvis Kristus kunne forvandle vann til vin, kan han ikke forvandle vinen til sitt eget blod? Brødet og vinen er symboler: «I brødets sinnbilde er legemet gitt deg, i vinens sinnbilde er blodet gitt deg», men de beholder ikke sin opprinnelige tilstand, de er blitt forandret, selv om sansene ikke kan fortelle oss dette: «Ikke tenk på det som bare brød og vin, for det er Kristi legeme og blod, i henhold til Herrens egen erklæring». «Etter å ha lært dette og blitt forsikret om det, at det som synes å være brød, ikke er brød, og det som synes å være vin, ikke er vin, selv om smaken sier at det er det, men Kristi blod (…) styrk ditt hjerte, ta del i det som åndelig (føde) og juble i din sjels åsyn». Det er vanskelig ikke å se hele doktrinen om transubstansiasjonen i disse eksplisitte ordene.

Konfirmasjon er med velsignet krisma: «Som det eukaristiske brød etter påkallelsen av Den Hellige Ånd ikke er brød, men Kristi legeme, slik er også den hellige myrra ikke lenger enkel, som man kan si, men en Kristi gave og i stand til ved Den Hellige Ånds nærvær å gi hans guddommelighet».8 De hellige Peter og Paulus, kirkens hoder (prostatai), dro til Roma, Peter er ho koryphaiotatos kai protostates ton apostolon. Troen skal kunne bevises fra Den hellige skrift. Kyrillos, som de fleste greske kirkefedre, angir den hebraiske kanon av Det gamle testamente og utelater de deuterokanoniske bøkene, men likevel siterer han dem ofte som skriften. I Det nye testamente anerkjenner han ikke Apokalypsen (Johannes' Åpenbaring).

Forskeren Johann Mader mener at Kyrillos var biskop da han skrev sine katekeser,9 men den vanligste oppfatningen er at han fortsatt bare var prest. Hans forfatterskap til katekesene er ikke helt uomstridt, noen hevder at det var hans etterfølger på bispestolen, Johannes II av Jerusalem (386-417), som var forfatteren.

I 348 pådro biskop Maximus av Jerusalem seg arianernes vrede etter et synodalbrev, og hans metropolitt Akakios av Caesarea (i Palestina) (d. 366) sørget for å få avsatt Maximus, som døde kort etter, i 350.

For å forstå disputten mellom bispesetene Jerusalem og Caesarea må vi kort komme inn på Jerusalems kirkelige status. Fra de tidligste kristne tider var Jerusalem det helligste stedet på jorden, og Nattverdssalen eller Coenaculum ble til den første kristne kirken. Derfra styrte de første biskopene Kirken i Jerusalem, først den hellige Jakob den Rettferdige (ofte identifisert med apostelen Jakob den Yngre) (d. ca 62) og deretter Simon (d. ca 107), begge kalt «Herrens brødre». Frem til det håpløse opprøret under den berømte falske Messias Simon Bar-Kokba i 132, var alle biskopene av Jerusalem jøder. Keiser Hadrian (117-38) slo ned opprøret i 135 etter en beleiring som varte i ett år. Jerusalem ble ødelagt, og på ruinene bygde romerne sin by Aelia Capitolina, og et tempel for Jupiter Capitolinus ble bygd på Moria-fjellet, den nåværende Tempelhøyden. Ingen jøder (og dermed heller ingen jødekristne) hadde adgang til Aelia, under trussel av dødsstraff.

Dette endret Kirkens stilling fullstendig. Det gamle jødekristne samfunnet ble erstattet av en Kirke av hedningekristne med ikke-jødiske biskoper, som var mindre avhengig av byens hellige minner. Derfor tok det flere århundrer før Kirken i Jerusalem inntok den posisjonen vi ville ha forventet i hierarkiet av bispeseter. Aelia var en by uten noen betydning i imperiet, og guvernøren for provinsen hadde sin residens i Caesarea i Palestina. Bruken av navnet Aelia blant kristne på den tiden viser hvor ubetydelig den lille hedningekristne Kirken var, på samme måte som restaureringen av det gamle navnet Jerusalem senere markerte gjenskapingen av dens verdighet. Selv så sent som på konsilet i Nikea ble byen fortsatt kalt Aelia. Etter som hierarkiet blant bispesetene gradvis kom til å følge oppdelingen av imperiet, ble Caesarea metropolittsetet, mens biskopen av Aelia bare var en av hans suffraganer. Men etter at Kirken hadde fått sin frihet under keiser Konstantin gikk utviklingen uunngåelig i retning av at biskopen av Aelia fra å være en suffragan under Caesarea utviklet seg til den store «Patriarken av Den hellige By Jerusalem og av hele Løftets Land».

Konsilet i Nikea mente å anerkjenne Den Hellige Bys unike verdighet uten å forstyrre dens kanoniske underordning under metropolitten av Caesarea. Derfor erklærer canon syv fra Nikea: «Siden sedvane og gammel tradisjon har fremholdt at biskopen av Aelia [Jerusalem] skal æres, la ham ha ærespresedens (echeto ten akolouthian tes times), men uten at det skader verdigheten til hans metropolitt (te metropolei sozomenou tou oikeiou axiomatos)». [Quoniam mos antiquus obtinuit et uetusta traditio, ut Eliae, id est Ierosolimorum episcopo, honor deferatur, habeat consequenter honorem, manente tamen metropolitanae ciuitatis propria dignitate].10 «Ærespresedens» betyr en spesiell æresrang rett etter patriarkene (Roma, Alexandria og Antiokia), men dette skulle ikke gå ut over metropolittrettighetene til Caesarea i Palestina. Den vage ordlyden tyder på at canon syv var resultatet av et kompromiss.

Situasjonen med en suffraganbiskop som hadde presedens foran sin metropolitt, var så unormal at den åpenbart ikke kunne vare. Men det var først under biskop Juvenalis (421-58) at Jerusalem ble patriarkat. Det formelle vedtaket ble fattet på konsilet i Kalkedon i 451. Grensene for patriarkatet var Libanon i nord, Middelhavet i vest, Sinai i sør og Arabia og ørkenen i øst. Under patriarkatet var tre metropolitter: Palaestina I: Caesarea med 29 suffraganer, Palaestina II (Samaria): Skytopolis (Besan) med fjorten suffraganer og Palaestina III: Petra i Wadi Musa (i dag i Jordan) med tretten suffraganer.

Akakios av Caesarea var altså Maximus' metropolitt, noe som var slått fast av konsilet i Nikea, selv om biskopen av Jerusalem var innvilget en «ærespresedens». Maximus hadde imidlertid holdt en synode og hadde ordinert biskoper, og dette kan like mye ha vært grunnen til Akakios' fiendskap mot ham som hans fastholdelse av trosbekjennelsen fra Nikea.

Hieronymus forteller11 at etter Maximus' død, lovte metropolitt Akakios av Caesarea og de andre arianske biskopene bispesetet til Kyrillos på den betingelse at han forkastet den prestevielsen han hadde mottatt fra Maximus. Kyrillos gikk med på å tjenestegjøre som diakon fra da av, og for denne ugudeligheten ble han belønnet med bispesetet. Maximus hadde konsekrert en Heraklios til sin etterfølger, en fast tilhenger av Nikea og en sterk motstander av arianismen, men gjennom ulike former for svindel degraderte Kyrillos ham til prestestanden. Dette fortelles av Hieronymus, mens kirkehistorikeren Sokrates Scholasticus (380-439) forteller at metropolitt Akakios drev ut Maximus og erstattet ham med Kyrillos.12

Kyrillos ble utnevnt til biskop av Jerusalem rundt år 350 (349 eller 351?) etter at Maximus døde eller ble avsatt. Vi vet ikke så mye om Kyrillos' liv, bortsett fra at han hadde et stormfullt episkopat. Han ble bispeviet av arianeren Akakios, og mange kalte ham en arianer. I det første året av hans episkopat ble merkelige lys rapportert å ha vist seg over byen.

Uansett hvordan Kyrillos hadde kommet på bispetronen i Jerusalem, brøt det i alle fall snart ut en strid med metropolitt Akakios av Caesarea (i Palestina). Det kan ha vært at striden skyldtes den nøyaktige statusen til bispesetet i Jerusalem, men det kan også ha vært Kyrillos' fastholdelse av ortodoksien fra Nikea som var årsaken. Akakios beskyldte i alle fall Kyrillos for kjetteri. Imidlertid var det Akakios som sterkt hadde blitt influert av det arianske kjetteri.

Uenigheten utviklet seg til åpen strid, og til slutt innkalte den rasende Akakios et lite konsil av hovedsakelig arianske biskoper. Kyrillos ble stevnet, men nektet å komme. Han sa at Akakios ikke hadde noen autoritet over Jerusalem fordi det var et apostolisk sete, det vil si et bispesete som ble opprettet av disiplene selv. Konsilet anklaget ham deretter både for ringeakt og for å ha solgt kirkegods for å understøtte de fattige under en hungersnød. Den siste anklagen var sikkert riktig, en anklage som også kunne rettes mot de hellige Ambrosius, Augustin og mange andre store prelater, som alle var rettferdiggjort.

Imidlertid ble keiseren brakt inn i disputten og Kyrillos ble landsforvist i 357. Han dro til Tarsus, hvor han ble gjestfritt mottatt av den semi-arianske biskopen Silvanus. Der ble han mens han ventet på behandlingen av en appell han hadde sendt til en høyere rett. To år senere kom appellen opp på konsilet i Seleukia i Isauria like sør for Antiokia i 359, som besto av arianere, semi-arianere og noen svært få medlemmer av det strengt ortodokse partiet, alle fra Egypt. Kyrillos selv satt blant semi-arianerne; de beste av dem hadde blitt venner med ham og støttet ham under hans eksil. Akakios kom med voldsomme innsigelser mot Kyrillos' tilstedeværelse og forlot konsilet i sinne, men han kom snart tilbake og tok fremtredende del i debattene som fulgte. Hans parti var imidlertid i mindretall og semi-arianerne gikk seirende ut av dette konsilet. Akakios ble avsatt, mens Kyrillos ble renvasket og gjeninnsatt.

Kyrillos reiste tilbake til Jerusalem, men Akakios hadde fortsatt stor innflytelse over keiser Konstantius, og han klarte å overtale ham til å innkalle et nytt konsil. Kyrillos ble blant annet anklaget for å ha solgt en messedrakt i gullbrokade som var gitt av keiser Konstantin I den Store til Makarios av Jerusalem, og denne kappen ble senere sett på scenen, båret av en komiker. På dette konsilet triumferte Akakios og klarte å få vedtatt et nytt dekret som forviste Kyrillos og andre moderate, bare ett år etter at han var blitt renvasket. Igjen måtte han dra i eksil i 360. Men Konstantius døde allerede i 361 og ble etterfulgt av Julian den Frafalne (Apostaten) (361-63), og den nye keiseren kalte tilbake alle biskopene som forgjengeren hadde forvist, både ortodokse og arianske, og Kyrillos kunne i 362 igjen vende tilbake til sin bispestol i Jerusalem. Det første han gjorde, var å motsette seg forsøk på å gjenoppbygge det jødiske tempelet i Jerusalem etter at keiser Julian hadde invitert jødene tilbake til byen.

Da metropolitt Akakios døde i 366, utnevnte hver av fraksjonene sin kandidat til bispesetet i Caesarea. Kyrillos utnevnte sin nevø Gelasius, noe som kan virke som nepotisme, bortsett fra at alle ortodokse kilder snakker om Gelasius' hellighet. Kyrillos fikk ikke fred så lenge. For keiser Julian var drept av en persisk pil allerede i 363, og i 367 omgjorde den arianske keiser Valens (364-78) Julians tilbakekalling av de forviste biskopene, og både Kyrillos og Gelasius ble drevet ut av Palestina. Kyrillos måtte dra i sitt tredje og lengste eksil, denne gang til et ukjent sted. Av de omtrent 35 år Kyrillos var biskop, tilbrakte han i alt nesten seksten år i eksil.

Det siste eksilet varte til 378. Da falt Valens i et slag, og biskopen fikk leve i fred under keiser Theodosios I den Store (379-95) de siste åtte årene av sitt liv. Da han endelig vendte tilbake til Jerusalem, fant han en by som var henfalt til korrupsjon og uorden, kriminalitet og partistridigheter og oversvømt av kjetterier. Kyrillos viet de siste år av sitt liv til å få byen på fote igjen.

Vi må nesten forklare hva den arianske striden gikk ut på. Konsilet i Nikea i 325 vedtok med 301 mot 70 stemmer at Kirkens lære er at Sønnen er sann Gud, av samme vesen som Faderen, født og ikke skapt. Konsilet vedtok betegnelsen homoousios (gr.= av samme vesen eller substans), et teologisk uttrykk for å forklare forholdet mellom Faderen og Sønnen. Dette er det berømte uttrykket for ortodoks tro som kalles den nikenske trosbekjennelse (Symbolum Nicaenum) og som fortsatt brukes av Kirken med et tillegg fra konsilet i Konstantinopel i 381. Konsilet fordømte ettertrykkelig og endelig heresiarken (erkekjetteren) Arius' lære som sa at Sønnen var underordnet Faderen som en guddom av mindre rang, at han var skapt av Faderen at det dermed fantes en tid da han ikke eksisterte, og at hans natur var i stand til både ondt og godt.

Men uttrykket homoousios og dets implikasjoner ble akseptert mer formelt enn reelt, og splittelsen fortsatte de følgende tiårene til tross for keiser Konstantins erklæring om at konsilets avgjørelse hadde vært et verk av Den Hellige Ånd, som handlet gjennom biskopene. Ved Konstantins død i 337 ble keiserriket delt mellom hans tre sønner: vestdelen under Konstantin II (337-40), den sentrale delen under katolikken Konstans I (337-350) og øst under arianeren Konstantius II (337-61). Konstantin II ble drept i 340 i kamp mot Konstans, som deretter ble myrdet i 350, noe som gjorde Konstantius til enekeiser.

En kirkelig synode som ble holdt i Antiokia i 341, vedtok en trosbekjennelse som utelot homoousios, mens en annen synode som ble holdt i 342 i Sardica (nå Sofia i Bulgaria), oppnådde lite. Keiser Konstantius hadde en residens i Sirmium i Nedre Pannonia (nå Sremska Mitrovica nær Beograd i dagens Serbia), og i 347 innkalte han en synode der (den første synoden i Sirmium). Denne synoden gikk mot biskop Fotinus av Sirmium, en uttalt arianer som hevdet at Kristus var bare et menneske og ikke sønn av Gud.

På den andre synoden i Sirmium i 351 fikk lederen for semi-arianerne, den hellige biskop Basilios av Ancyra i Galatia i Lilleasia (i dag Ankara i Tyrkia), avsatt biskop Fotinus. Sirmium II vedtok også den såkalte «sjette arianske bekjennelse», som var en utvidelse av den «fjerde arianske bekjennelse», som var vedtatt på synoden i Antiokia i 341 (den første, andre og tredje arianske bekjennelse var vedtatt på en ariansk synode i Antiokia tidligere i 341, og den femte var vedtatt på en synode i Antiokia i 344).

Semi-arianerne, som ble ledet Basilios av Ancyra og Georg av Laodicea, utgjorde en «sentrumsfløy» i den arianske striden, og de forsøkte å finne en formulering som alle kunne godta. I stedet for homoousios (gr.= av samme vesen/substans) foreslo de homoiousios, «av lignende vesen/substans».

Da arianeren Konstantius ble enekeiser i 350, hadde østdelen av riket stort sett endelig gitt sin støtte til arianismen, med et viktig unntak for den hellige Athanasius av Alexandria, som ble nådeløst forfulgt. Det sentrale spørsmålet på den rekke av synoder som preget 350-tallet, var hvem som ville underskrive en fordømmelse av Athanasius. Han hadde en sterk støttespiller i den hellige pave Julius I, men han døde i 352. Hans etterfølger Liberius (352-66) støttet også Athanasius og ba keiseren om å innkalle en synode for å forsone øst og vest. Dette ble holdt i 353 i Arles i Sør-Frankrike, som da var den keiserlige hovedstad i Gallia. Synoden kom bare frem til et utkast til dokument, som helte over til arianismen og fordømte Athanasius.

Paven overtalte den arianske keiseren Konstantius II til å innkalle en ny synode, og den ble holdt i 355 i Milano, hvor keiseren hadde innsatt den arianske biskop Auxentius. De som var til stede på konsilet, ble tvunget til å skrive under en ny fordømmelse av Athanasius. En ny synode ble holdt i Béziers (Biterrae) i 356. På denne hovedsakelig arianske synoden ble Athanasius igjen fordømt. Samme år ble Athanasius sendt i sitt tredje eksil, og keiseren sendte pave Liberius i eksil til Trakia.

Den tredje synoden i Sirmium i 357 ble høydepunktet for arianismen. Den syvende arianske bekjennelsen («den andre sirmiske formel») erklærte at både homoousios og homoiousios var ubibelsk og at Faderen er større enn Sønnen. Denne bekjennelsen ble senere kjent som «Sirmium-blasfemien», som var det navnet den hellige Hilarius av Poitiers (ca 315-367) satte på den.

En synode i Ancyra i 358 ledet av Basilios av Ancyra avviste vedtaket fra Sirmium III og vedtok semi-arianernes kompromissforslag homoiousios. Dette ble betraktet som mulig å tolke i ortodoks retning av Athanasius, Hilarius av Poitiers, paven og keiseren. Men den fjerde synoden i Sirmium senere i 358 satte opp et utkast som unngikk Basilios' forslag og i stedet foreslo en enda vagere formulering: den vedtok ganske enkelt at Sønnen var homoios («lik») Faderen. Dette ble kalt «den tredje sirmiske formel».

Basilios av Ancyra foreslo et nytt allment konsil i Nikea for å fatte et endelig vedtak og fordømme alle de biskopene som ikke ville godta dette kompromisset. Men byen ble ødelagt av et jordskjelv i august 358, og en gruppe biskoper overtalte da keiseren til å holde to synoder samtidig, en for øst og en for vest. Seleukia i Isauria like sør for Antiokia ble valgt som sted for den østlige synoden, mens den vestlige skulle holdes i Ariminum (nå Rimini) på Italias Adriaterhavskyst, like sør for Ravenna.

Synoden i Rimini ble holdt i mai 359, og der deltok mer enn 400 biskoper. Synoden i Seleukia ble holdt i oktober (eller desember?) samme år, og der deltok 160 biskoper. Biskopene som møttes i Rimini, avviste Sirmium IV og insisterte på trosbekjennelsen fra Nikea. Men ved et innviklet narrespill klarte den arianske fløyen å få keiseren til å insistere på trosbekjennelsen som var vedtatt i Sirmium («den tredje sirmiske formel»), og han tvang biskopene i Rimini til å undertegne den. De fikk ikke tillatelse til å vende tilbake til sine bispeseter før de underskrev.

Hilarius av Poitiers var fortsatt i eksil i øst, og han ble innbudt til å delta på synoden i Seleukia mot slutten av 359. Der håpet en moderat fløy at han ville styre ut en kurs mellom direkte arianisme og streng fastholdelse av vedtakene fra Nikea. Men på synoden argumenterte han strålende og virkningsfullt mot arianismen og fortsatte å stå fast ved Trosbekjennelsen fra Nikea. Synoden vedtok likevel den såkalte «niende arianske bekjennelse» som slo fast at Kristus er «lik Faderen» (homoios) i tråd med Sirmium IV og keiserens ønsker.

I 360 kalte keiseren sammen en ny synode i Konstantinopel, hvor han tvang alle biskopene (unntatt Athanasius, som var i skjul i den egyptiske ørken), til å undertegne den Trosbekjennelsen som var påtvunget de vestlige biskopene i Rimini. Denne inneholdt homoios og slo fast at Sønnen var «lik den Faderen som fødte ham», og synoden forkastet bruken av ousia («vesen/substans»). Den «tiende arianske bekjennelse» ble skrevet, og det var dette som fikk Hieronymus (tyve år senere) til å komme med den fyndige erklæringen: Ingemuit totus orbis et arianum se esse miratus est – «Verden stønnet i forbløffelse over at den var blitt ariansk».

Men ved Konstantius' død i 361 konsoliderte homoousios-partiet («av samme vesen») i vest sin stilling. Etter at Athanasius døde i 373, overtok De kappadokiske fedre, de hellige Basilios den Store av Caesarea (ca 330-79), hans bror Gregor av Nyssa (ca 335-94) og Gregor av Nazianz (329-90) føringen i støtten til den nikenske ortodoksi. Østkeiseren Theodosios I den Store (379-95; enekeiser fra 394) forbød arianismen ved sin tronbestigelse i 379. Den arianske striden endte med at Det andre økumeniske konsil i Konstantinopel i 381 opprettholdt formuleringen fra Nikea i 325, med et tillegg om Den Hellige Ånd og andre spørsmål.

Teologisk orienterte Kyrillos seg mot semi-arianerne eller homoiousianerne.13. Flere kommentatorer har bemerket at hele kontroversen mellom homoousianerne («av samme vesen») og homoiousianerne («av lignende vesen») dreide seg om en forskjell som utgjorde den minste av alle greske bokstaver – en i (iota). Noen forfattere hevder at Kyrillos befant seg på ortodoksiens «venstrefløy» eller semi-arianernes «høyrefløy», og mener at han forsøkte å holde seg nøytral i striden.

Men dette gjorde at han ble mistenkelig både for de ortodokse og arianerne. De bekymrede deltakerne på et konsil i Antiokia ved Orontes i Syria (i dag Antakya i Sørøst-Tyrkia) i 379 vedtok å sende den hellige Gregor av Nyssa for å undersøke situasjonen i bispedømmet Jerusalem. Deres bekymring skyldtes at det var stilt spørsmål ved Kyrillos' ortodoksi, ettersom han åpenbart nølte med å akseptere begrepet homoousios. Gregor kom til Jerusalem i 380, men han reiste snart tilbake, og han har gitt ettertiden en sterkt farget beskrivelse av moralen i Den Hellige By i denne perioden i sin «Advarsel mot pilegrimsreiser». Men hans rapport sa at til tross for den moralske fordervelsen og den desperate situasjonen i Jerusalem, var byens biskop tvers gjennom ortodoks.

På konsilet i Konstantinopel i 381 (Det andre økumeniske konsil) hadde keiser Theodosios gitt ordre om at den nikenske tro, som nå var lov i imperiet, skulle kunngjøres. Der var både Gregor og Kyrillos til stede, og biskopen av Jerusalem fant sin plass som metropolitt sammen med patriarkene av Alexandria og Antiokia. Der ble hans valg til biskop anerkjent som kanonisk.14 På konsilet sluttet han seg helhjertet til ordet homoousios i den reviderte nikenske trosbekjennelse, som hadde kommet til å bli betraktet som testordet for ortodoksi. Han signerte dokumentet som fordømte semi-arianerne og makedonianerne. Det er sannsynlig at usikkerheten om hans rettroenhet har vært av språklig art og ikke rommet noe kjetteri, til tross for Kyrillos' toleranse overfor noen ledere med arianske tendenser. Historikerne Sokrates og Sozomen kaller hans aksept av homoousion for en botshandling.

Kyrillos bekjente Sønnens guddommelighet, men han unngikk tidligere ordet consubstantial («av samme vesen»), som han trolig mente var utsatt for en risiko for å bli misforstått. Han nevner aldri arianismen, men han fordømmer den arianske formelen «Det fantes en tid da Sønnen ikke var». Han tilhørte opprinnelig det semi-arianske partiet og var fornøyd med å erklære at Sønnen er «i alle ting lik Faderen». Han kommuniserte åpent med biskoper som den hellige Basilios av Ancyra (d. 362) og Eustathius av Sebasteia (ca 300-ca 377).

Kyrillos sier aldri at de tre personer i Treenigheten er én Gud, for den ene Gud er for ham alltid Faderen. «Det er én Gud, Kristi far, og én Herre Jesus Kristus, den enbårne Sønn av den ene Gud, og én Hellig Ånd, som helliggjør og guddommeliggjør alle ting».15 Men han sier korrekt at «Vi deler ikke opp Den Hellige Treenighet som noen gjør, heller ikke smelter vi den sammen til én som Sabellius».16 Men hans Treenighetslære er ikke helt fri for trekk av underordning – han snakker om Logos som Faderens tjener,17 underkastet Faderen.18 Kyrillos kaller aldri Den Hellige Ånd for Gud, men han skal æres sammen med Faderen og Sønnen.19 Det var derfor ikke noe ukorrekt i hans lære, bare den eksplisitte bruken av den nikenske formuleringen manglet, og den aksepterte han på konsilet i Konstantinopel.

Kyrillos døde i Jerusalem i en alder av rundt 70 år. Trolig døde han den 18. mars 386, men Sokrates angir 385 og Hieronymus forteller at Kyrillos levde åtte år under Theodosios, det vil si fra januar 379, noe som skulle gi dødsåret 387. Blant hans bevarte skrifter ved siden av Katekesene er en preken om dammen i Betesda (Joh 5,2), tre små fragmenter av andre prekener og et brev til keiser Konstantius. Brevet beskriver et underfullt lyskors som gikk fra Golgata til Oljeberget og som viste seg på himmelen på nones maius (7. mai), etter pinse, på begynnelsen av Kyrillos' episkopat (351?).

I øst ble Kyrillos tidlig regnet som helgen med minnedag på dødsdagen 18. mars, og denne dagen står også i det armenske leksjonariet fra 400-tallet, mens han i vest ble feiret enten den 18. eller den 20. mars. Den armenske kirken minnes ham den 3. mars og 27. oktober. Den katolske Kirke helligkåret ham ved at pave Leo XIII (1878-1903) den 28. juli 1882 utropte ham til kirkelærer sammen med den hellige Kyrillos av Alexandria, hovedsakelig for hans Katekeser. Han har da også tilnavnet «Kateketen». Hans latinske tittel er Hierosolymitanus (Archi-) Episcopus et Ecclesiae Doctor. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Til tross for hans høya anseelse finnes det få fremstillinger av ham, noe som sikkert skyldes at han overskygges av sin navnebror Kyrillos av Alexandria. Han avbildes med pengepose, fordi han særlig engasjerte seg for de fattige.


1
Jf Kyrillos, Catechesis XII, 1; IV, 24; XII, 33,34
2
Jf Kyrillos, Catechesis VI, 34
3
Hieronymus, Chronica ad annum 352, i J. P. Migne (ed.), Patrologia Latina (PL), XXXVII, s 683 ff
4
Kyrillos, Catechesis mystagogica V, 22, 21-22
5
Kyrillos, Catechesis IV, 14
6
Kyrillos, Catechesis XVII, 26
7
Kyrillos, Catechesis VI, 20
8
Kyrillos, Catechesis II, 4
9
Johann Mader, Der Heilige Cyrillus, Bischof von Jerusalem, in seinem Leben und seinen Schriften nach den Quellen dargestellt, teologisk dissertasjon i Freiburg im Breisgau 1891-92 (Einsiedeln 1901)
10
Gratian, Decretum, Distinctio LXV, 7
11
Hieronymus, Chronica ad annum 352
12
Sokrates, Ekklesiastike historia
13
Theodoret av Cyrus, Historia ecclesiastica, II, 22; Sozomen, Historia ecclesiastica, IV, 25
14
Theodoret av Cyrus, Historia ecclesiastica, V, 9
15
Kyrillos, Catechesis IV, 16
16
Kyrillos, Catechesis XVI, 4
17
Kyrillos, Catechesis X, 5; XI, 11
18
Kyrillos, Catechesis X, 9; XV, 30
19
Kyrillos, Catechesis IV, 16
av Webmaster publisert 07.04.2008, sist endret 20.01.2019 - 12:49