Den hellige Kyrillos av Novoezersk (d. 1532)

Den hellige Kyrillos (ru: Kirill; Кирилл) ble født en gang på 1400-tallet i Galitsj i provinsen Kostroma i Russland. Han ble født inn i en from adelsfamilie ved navn Belij (hvit), og det blir sagt at Herren gjorde det klart at han var en av de utvalgte allerede før han var født. En gang hans mor ba i kirken under den hellige liturgi, ropte barnet i hennes skjød ut: «Hellig! Hellig! Hellig er Herren, hærskarenes Gud!»

Helt fra barndommen var Kyrillos glad i avsondrethet og bønn, og han drømte om et monastisk liv. Da han var femten år gammel, forlot han i hemmelighet foreldrehjemmet i den hensikt å tre inn i Huleklosteret i Pskov. Han visste ikke veien til klosteret og tok ikke noe med seg hjemmefra for reisen. Han bare dro av gårde og satte all sin lit til Herren og hans alltid rene Mor. Rundt to mil fra byen møtte unggutten en strålende monastisk eldste, som førte ham til klosteret. Deretter velsignet han Kyrillos og ble usynlig. Gutten forsto at det hadde vært en budbringer fra Gud, og han takket Herren.

Den hellige hegumenen (abbeden) Kornelius av Huleklosteret (1501-70) så med sine klarsynte øyne den nåden som var manifestert i den unge mannen. Han sørget for at han fikk mye veiledning og ga ham tonsuren inn i det monastiske skjema med navnet Kyrillos (vi kjenner ikke hans opprinnelige navn). Den femtenårige munken forbløffet sine brødre med sine anstrengelser. Han speket sitt kjød gjennom faste og bønn, og han utførte nidkjært alle sine plikter. Dag og natt var han rede til å studere Guds ord, og allerede da planla han å ende sine dager i ensomhet i villmarken.

Guttens foreldre sørget over ham som om han var død, men en gang syv år etter hans forsvinning kom en eldste fra Kornelius' kloster til dem og fortalte om deres sønn og hans liv i klosteret. De glade nyhetene stadfestet i Kyrillos' mor hennes kjørlighet til Gud. Hun snakket med sin mann om å etterlate hennes del av arven til klosteret, og deretter forlot hun verden og ble nonne med navnet Jelena (Helena). Hun døde i fred kort etter.

Kyrillos' far kom til klosteret, og hegumen Kornelius ga Kyrillos beskjed om å møte ham. Gutten var engstelig, men han turde ikke annet enn å adlyde sin hegumen, så han falt ned for sin fars føtter og tryglet om tilgivelse for å ha forlatt hjemmet i hemmelighet. Faren tilga sin sønn og ble selv værende i klosteret. Kornelius ga ham den monastiske tonsuren med navnet Barsanufios, og han overlot ham til sønnen Kyrillos for opplæring. Tre år senere døde han fredfullt i Herren.

Hans sønn fortsatte å arbeide enda ivrige for Herren. og han kuet sin egen vilje og var lydig ikke bare mot sin hegumen, men også mot sine brødre. Han lengtet etter å reise omkring i hele Russland for å ære landets helligdommer samt å finne for seg selv en plass i ødemarken for et liv i stillhet. Med Kornelius' velsignelse forlot Kyrillos det klosteret hvor han hadde vokst seg åndelig sterk, og han dro til kystområdene, hvor han krysset gjennom skogene og ødemarkene mens han spiste trerøtter og bær. Han tilbrakte rundt tyve år på vandring på denne måten, og han dro til utkanten av Moskva, Novgorod og Pskov, men han gikk aldri inn i noe hus og aksepterte heller ingen almisser. Han vandret omkring på dagtid og tilbrakte nettene i bønn i kirkenes forhaller, og han var til stede ved gudstjenestene i kirkene.

En gang Kyrillos var hensunket i bønn, så han et himmelsk lys som indikerte retningen hvor han skulle grunnlegge et kloster. Han satte straks av sted, og da han kom til klosteret Tikhvin, tilbrakte han tre dager og tre netter der i uavbrutt bønn til den helligste Guds Mor. Deretter viste hun seg for ham i en drøm, viste at hun godkjente ham og sa: «Min tjener Kyrillos, behager av den helligste Treenighet, gå til området øst for Den hvite sjøen, og Herren min Sønn vil vise deg det stedet hvor du skal hvile på dine gamle dager». Den hvite sjøen, Beloe ozero (ikke Kvitsjøen; Beloe more), ligger i Novgorod oblast i Nord-Russland.

Kyrillos fortsatte til Beloe ozero, mens han felte en overflod av tårer over den mirakuløse visjonen. Ute på en sjø så han en liten øy, og fra den sto en ildsøyle opp til himmelen. Sjøen ble kalt «Den nye sjøen», Novoezero, og øya hadde navnet Krasnyj (Den røde øya). Der, under et århundregammelt grantre, bygde Kyrillos en hytte, og deretter satte han opp to celler: en for seg selv og den andre for fremtidige brødre. Eremitten bygde også to små kirker, en til ære for Kristi Oppstandelse og den andre til ære for Guds Mor Hodegetria. Han gjennomgikk mange fristelser fra usynlige fiender og fra dagdrivere som streifet omkring, men han overvant alt ved tapper utholdenhet og konstant bønn. Nyheter om hans hellige liv spredte seg over alt, og det begynte å samle seg brødre rundt ham.

Hans kloster fikk navnet Novoezersk eller Kirillo-Novoezerskij nær Belozersk i Vologda oblast. Kyrillos ble valgt til klosterets abbed, og han styrte brødrene med klokskap og kjærlighet og var selv et mønster på askese for dem. Han tilbrakte hele livet «i tårer og klagesanger», var den første som kom til kirken og den siste som gikk, tok til seg svært lite føde, dyrket selv jorden, hogg ved og gikk ofte barføtt og med fillete klær i bitter kulde.

Det var mange eksempler på helbredelser gjennom hans bønner, og Herren ga også sin tjener klarsynthetens gaver. Da Kyrillos følte at hans død nærmet seg, kalte Kyrillos til seg brødrene. Med ydmykhetens tårer instruerte han sine åndelige barn en siste gang, inntil hans stemme stilnet. Lenge var han helt stille, men plutselig ropte han ut med et høyt hulk: «Jeg drar til Herren inn i det evige liv, men jeg betror dere til Gud Ordet og Hans nåde, mens jeg skjenker en arv og helliggjørelse over alle. Måtte det hjelpe dere. Men jeg bønnfaller dere, bli ikke avslappede i faste og bønn, vokt dere for fiendens snarer, og Herren i sin ubeskrivelige nåde vil ikke fordømme deres ydmykhet».

Etter å ha sagt dette, ga Kyrillos brødrene et siste kyss, mottok de hellige sakramenter og gjorde korsets tegn, Med ordene: «Ære være Gud for alle ting!» oppga han sin sjel til Gud den 4. februar 1532. Han ble gravlagt i det klosteret han selv hadde grunnlagt, og der hviler hans relikvier fortsatt. De ble avdekket og funnet intakte i 1649, og samtidig (ikke senere enn 1652) ble Kyrillos også innskrevet blant helgenenes skare. Klosteret er i dag fengsel for dem med livstidsdom.