Den salige Ladislas Bukowiński (1904-1974)

Den salige Ladislas Bukowiński (pl: Władysław; ru: Vladislav Kiprijanovitsj Bukovinskij; Владисла́в Киприянович Букови́нский) ble født den 22. desember 1904 i Berdytsjiv (ru: Berditsjov; pl: Berdyczów) i Zjytomyr oblast (provins), som da lå i Det russiske tsar-imperiet, nå nord i Ukraina. Men av nasjonalitet var han polsk, selv om Polen da var delt mellom Russland, Preussen og Østerrike og ikke skulle bli selvstendig igjen før etter Første verdenskrigs slutt i 1918.

Ladislas Bukowiński var sønn av Jozef Cyprian Bukowiński (1874-1952), agronom og direktør for en sukkerfabrikk, og hans hustru, grevinne Jadwiga Schipo del Campo (d. 1918), som kom fra en italiensk aristokratisk familie som for lenge siden hadde bosatt seg i Polen. Han ble døpt den 26. desember i sognekirken St. Barbara med navnene Ladislas Antonius (Władysław Antoni). Hans søsken var Gustav Bukowiński og Irene Bukowińska-Davidovskaja (d. 1930). Etter at hans mor døde i 1918, giftet faren seg med hustruens søster, Victoria Schipo del Campo. De fikk sønnen Zygmunt, Ladislas’ halvbror, som bodde med sin hustru Kristina og deres barn i Wrocław til sin død i 1982.

Ladislas tilbrakte de første årene av sitt liv i landsbyen Grybenikovka i Ukraina. I årene 1912-1913 bodde han i Opatov i Sandomierz, og deretter til 1920 i området Ploskirov. I 1914 begynte han på den russiske skolen i Kiev, deretter ble han flyttet til Zhmerinka og i 1917 begynte han på en polsk skole i Ploskirov. To år etter morens død flyktet hans familie i 1920 fra bolsjevikene og flyttet til Święcice i Sandomierz i Polen. Han gikk på gymnaset som en ekstern student, og den 24. september 1921 tok han eksamen artium i Kraków, nesten sytten år gammel. Deretter studerte han jus ved Jagiello-universitetet i Kraków. Samtidig studerte han i årene 1923-25 statsvitenskap ved Det juridiske fakultet på Jagiello-universitetet. I 1925 var han en av grunnleggerne av Polskiej Korporacji Akademickiej Praetoria i Kraków. Den 24. juni 1926 fikk han en magistergrad i jus etter å ha forsvart sin doktoravhandling.

I 1926 begynte han på seminaret i Kraków og begynte på sine teologiske studier ved Jagiello-universitetet. Han ble presteviet den 28. juni 1931 i Wawel-katedralen i Kraków som sekularprest for erkebispedømmet av fyrst Adam Stefan Sapieha (1867-1951), erkebiskop av Kraków (1911-51) og kardinal fra 1946. Fra den 1. september 1931 til den 20. juni 1935 var han vikar og underviste på en videregående skole i Rabka-Zdrój (ty: Bad Rabka), et kursted rundt fem mil sør for Kraków. Deretter var han i ett år vikar og kateket på en videregående skole i Sucha (fra 1965 Sucha Beskidzka). Der tjente han de syke og de fattige og organiserte foreningen «Renesans», som inkluderte unge mennesker som studerte i Kraków og bodde i Sucha.

Den 18. august 1936 hadde han ferie og dro på egen hånd til den østlige grensen. Da han kom tilbake, spurte han erkebiskop Adam Stefan Sapieha om å forlenge ferien til de neste to årene for å fortsette det arbeidet han hadde påbegynt i Lutsk (pl: Łuck), som nå ligger i Ukraina. Den 11. juni 1939 ba han om å bli ekskardinert fra erkebispedømmet Kraków og inkardinert i bispedømmet Lutsk. I august 1936 flyttet han til Lutsk i Volhynia, hvor han arbeidet i ni år, frem til januar 1945. Fra august 1936 underviste han i kateketisk virksomhet og sosiologi ved seminaret i Lutsk, og i 1938 ble han sekretær for bispedømmets institutt Katolsk Aksjon samt redaktør av avisen Srujnia for Katolsk Aksjon, direktør for Det høyere institutt for religiøse studier og assisterende redaktør for den religiøse avisen Życie Katolickie («Det katolske liv»). I hele denne tiden underviste p. Bukowiński i religion i skolen.

I september 1939 ble han utnevnt til rektor ved katedralen i Lutsk, hvor han ble kjent for sin ro stilt overfor krigen, men også for sin intelligens og åndelige verdier i forsvaret av religionsfriheten, takket være sin gode kjennskap til det russiske språket. Samme måned ble det østlige Polen annektert av Sovjetunionen samtidig som den vestlige delen ble okkupert av Nazi-Tyskland. Ladislas ble arrestert av det sovjetiske hemmelige politiet NKVD (senere KGB) den 22. august 1940 og ble dømt til åtte års tvangsarbeid i en arbeidsleir. Han satt fengslet i Lutsk til den 26. juni 1941.

For den 22. juni 1941 gikk Tyskland til angrep på Sovjetunionen, og fronten nærmet seg Lutsk i stor hastighet. Straks begynte NKVD å massakrere sine fanger. Ladislas ble dømt til denne skjebne sammen med andre fanger den 23. juni 1941, men under massehenrettelsen unnslapp han døden. Den sårede Ladislas Bukowiński lå lenge bevisstløs under likene. Før representantene for den sovjetiske regjeringen trakk seg tilbake fra Lutsk, drepte de mange polakker og ukrainere før tyskerne erobret byen.

Ladislas vendte tilbake til sine plikter som sogneprest og kunne arbeide i 3 ½ år under tysk styre. I perioden med tysk okkupasjon var det en masseutryddelse av jøder i Volhynia, og ukrainske nasjonalister angrep polske bosetninger. P. Bukowiński ga katekeseundervisning til barna, besøkte regelmessig familiene til fangene, reddet jødiske barn og gjemte dem i katolske familier. Han tok seg også av mesteparten av ofrene for den ukrainske etniske rensingen som kom til Lutsk.

Men tyskernes krigslykke snudde snart og Den røde hær rykket frem mot Berlin. Natten mellom 3. og 4. januar 1945 ble Ladislas arrestert for andre gang sammen med biskop Adolf Piotr Szelążek (1925-50) og de andre prestene i bispedømmet, og de ble fengslet i NKVDs bygning i Lutsk. Etter atten dager med etterforskning ble prestene den 22. januar 1945 tatt med i lastebil til Kovel, og derfra ble de brakt med tog til NKVDs fengsel i Kiev. Undersøkelser varte frem til juni 1945 og alle prestene ble anklaget for forræderi mot Sovjetunionen i favør av Vatikanet og pastorale aktiviteter. De ble overført til regimets generelle fengsel i Kiev. I slutten av juni ble de dømt in absentia til ti års tvangsarbeid i arbeidsleirer (Gulag).

Bukowiński sonet først sin dom i en leir i byen Bakal i Tsjeljabinsk oblast i Russland, hvor arbeidet besto av blant annet å grave grøfter. I en tilstand av ekstrem utmattelse og med alvorlig lungebetennelse var han på sykehus i Tsjeljabinsk. I november 1947 ble han overført til en leir ved en kobbergruve i Dzjezkazgan, en by i Karaganda oblast i Kasakhstan. Der arbeidet fangene i konstant fuktighet og en temperatur på omtrent fire grader, og de sendte hver dag opp rundt tolv tonn malm.

Under fangenskapet ga p. Bukowiński ikke opp sitt pastorale arbeid. Han administrerte sakramentene, besøkte de syke i leiren og ledet retretter på ulike språk i gruvene i Karaganda. Han ga mer enn en gang matpakker til fanger, spesielt polakker, og han delte sin mat med andre. Etter å ha sonet i ni år, syv måneder og seks dager ble p. Ladislas Bukowiński i 1955 løslatt fra leiren, for hans dom på ti år ble redusert med fem måneder for «god oppførsel».

I juni 1955 da en del løslatte fanger ble sendt hjem, kunne han ha dratt tilbake til Polen, men han fant ut at hans plass var blant de troende i Kasakhstan, og samme måned fikk han sovjetisk statsborgerskap. To år senere ble han fengslet igjen, denne gangen for tre år. Han var i en arbeidsleir i Czumie i Irkutsk og en spesialleir for religiøse fanger i Ozerlag nær Tajsjet i Irkutsk oblast. Etter å ha sonet sin dom, ble han løslatt og vendte i desember 1961 tilbake til Karaganda. Han fortsatte sine misjonsreiser og sitt ulovlige pastorale arbeid, mens han offisielt arbeidet som nattevakt. I totalt tyve år arbeidet han i Kasakhstan, mens han ga sjelesorg til troende av forskjellige nasjonaliteter og utførte prestetjeneste i fjerne byer og landsbyer i hele det sovjetiske Sentral-Asia. I årene mellom 1963 og 1973 besøkte han Polen tre ganger og møtte den daværende erkebiskopen av Kraków, kardinal Karol Wojtyła, den senere hellige pave Johannes Paul II (1978-2005). Under oppholdet i Kraków ble han overvåket av sikkerhetstjenesten.

Ladislas Bukowiński døde den 3. desember 1974 i Karaganda i Kasakhstan, 69 år gammel. Der ligger han fortsatt gravlagt. Han publiserte posthumt sine minner fra mange års hardt arbeid og eksil. Den 13. november 2011 ble han posthumt tildelt kommandørkors med stjerne av ordenen Polonia Restituta, egentlig «Den polske gjenfødelsesordenen» (pl: Order Odrodzenia Polski). Ordenen rangerer som nummer tre av Polens seks ordener og anses som en etterfølger etter St Stanislas-ordenen. Den ble overrakt til biskopen av Karaganda, polakken Janusz Wiesław Kaleta.

Hans saligkåringsprosess ble innledet i 2005, og saken ble overført fra Karaganda til Kraków den 28. februar 2005. Helligkåringskongregasjonen utstedte den 16. mai 2005 dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causae ex parte Sanctae Sedis). Dette ga ham tittelen Guds tjener (Servus Dei). Informativprosessen på bispedømmenivå ble åpnet den 19. juni 2006 i erkebiskopens kapell i Kraków og avsluttet den 8. mars 2008. Dekretet som anerkjente gyldigheten av bispedømmets prosess ble utstedt den 6. februar 2009, og sakens Positio ble oversendt til kongregasjonen i 2012.

Den 22. januar 2015 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av pave Frans og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Det mirakelet som kreves for saligkåringen av en ikke-martyr, ble undersøkt i Karaganda i midten av 2013, og gyldigheten av denne prosessen ble slått fast i Roma den 22. november 2013. Miraklet gjaldt helbredelsen av en mann i 2008. I september 2015 anerkjente både medisinerne og teologene denne helbredelsen som et mirakel. Den 14. desember 2015 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente helbredelsen som et mirakel på hans forbønn, noe som åpnet for en snarlig saligkåring.

Ladislas Bukowiński ble saligkåret den 11. september 2016 i Karaganda i Kasakhstan. Som vanlig ble ikke seremonien ledet av paven selv, men av hans spesialutsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB. Hans minnedag er dødsdagen 3. desember.

Kilder: CatholicSaints.Info, santiebeati.it, en.wikipedia.org, pl.wikipedia.org, nominis.cef.fr, newsaints.faithweb.com, wikiapl.top - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 11. september 2016