Den hellige Laurentius Giustiniani (1381-1456)

Minnedag: 5. september

Gentile Bellini: The Blessed Lorenzo Giustiniani (1465), Gallerie dell'Accademia, Venice

Den hellige Laurentius Giustiniani (it: Lorenzo) ble født den 1. juli 1381 i en adelsfamilie i Venezia i Nord-Italia. Hans far Bernardo Giustiniani tilhørte den høyeste adelen i republikken, og moren var ikke mindre fornem. Hun ble tidlig enke med flere små barn, og hun viet seg helt til oppdragelsen av barna, nestekjærlig arbeid og et generelt dydig liv.

Som barn dyrket Laurentius det asketiske liv. Han avslo morens ønske om at han skulle gifte seg, og som 19-åring i 1400 ga han avkall på rikdom og berømmelse for å tre inn i klosteret San Giorgio på den lille øya Alga, 1 ½ km fra Venezia. Klosteret ble en egen kongregasjon for regelbundne kanniker i 1404. De fulgte Augustins Regula Tertia, med vekt på enkelhet og ydmykhet og avkall på all personlig eiendom.

Her var hans fromme onkel Marino Querini kannik, og han lærte nevøen alle former for botsøvelser. Laurentius begynte et liv med så strenge legemlige botsøvelser at hans overordnede fryktet for den unge medbrorens helse og satte grenser for hans iver. Han pleide å gå omkring med en sekk på ryggen og tigge mat til kommuniteten, og banket også på sin egen families dør. Der ville de fylle hele sekken på en gang, slik at han slapp denne «fornedrelsen», men da tok han bare imot to brød og gikk videre.

Laurentius ble presteviet i 1406, ble prior i 1407 og igjen fra 1409 til 1421, og han var general for kongregasjonen mellom 1424 og 1431 og skrev dens konstitusjoner. Men hele tiden vokste bare hans ydmykhet. I denne tiden skrev han betydelige verker om askese og mystikk, det viktigste er De casto connubio Verbi et animae («Det kyske og åndelige ekteskap mellom ord og sjel») (1425). Hans tårer under messeofferet gjorde sterkt inntrykk på dem som assisterte under messen og skjerpet deres tro, og han opplevde ofte ekstaser i bønn, spesielt da han feiret messen en julenatt.

Den 12. mai 1433 utnevnte pave Eugenius IV (1431-47), som selv var fra Venezia og en tidligere regelbundet kannik, Laurentius til biskop av Castella, som inkluderte deler av Venezia. Han prøvde hardt å unngå denne verdigheten og det ansvaret som fulgte med, og han tok sin katedral i besittelse så privat at hans egne venner ikke visste noe om seremonien før den var over. Som biskop var han uinteressert i den verdslige administreringen av bispedømmet og delegerte det arbeidet til andre slik han ble fri til å personlig til å ta seg av sin flokk i stedet for å «telle opp småpenger».

Som biskop sluttet han ikke med noen av botsøvelsene han hadde drevet i klosteret. Han kvittet seg med alle gull- og sølvtallerkener og ble berømt for sin sjenerøsitet mot de fattige. Han ga heller mat og klær enn penger, for han visste av erfaring hvor lett kontanter kunne misbrukes. Men av og til ga han små beløp, spesielt til de som var for sjenerte eller stolte til å be om hjelp. Han ansatte gifte kvinner for å finne og hjelpe skamfulle fattige eller stolte personer fra forarmede familier. Om vinteren lot han fordele hele skipslaster med brensel. Han brukte også mye tid på å skape fred og på pastoralt arbeid, og samtidige regnet ham som et mønster på dette feltet.

I 1451 døde erkebiskop Domenico Michelli av Grado, som bar den temmelige forlorne tittelen patriark etter et skisma på 500-tallet. Pave Nikolas V (1447-55) benyttet anledningen til å omorganisere hele området. I bullen Regis Aeterni av 8. oktober 1451 la han ned bispedømmet Castella og overføre det til patriarkatet Grado, og samtidig ble setets residens flyttet til Venezia. Svært mot sin vilje ble Laurentius ny erkebiskop og patriark av Grado. Senatet i republikken Venezia voktet som alltid over sine rettigheter og sin frihet, og protesterte dersom hans autoritet skulle trenge inn på deres jurisdiksjon. Mens dette ble debattert i senatet, ba Laurentius om en audiens hos forsamlingen, og foran dem erklærte han sitt ønske om heller å trekke seg tilbake fra et embete som han ikke passet til og som han hadde båret i 18 år mot sin vilje, enn å føle at hans byrde økte av denne nye tilleggsverdigheten.

Dette gjorde så stort inntrykk på forsamlingen at dogen selv ba ham om ikke å ha slike tanker eller komme med noen innvendinger mot pavens dekret, og han ble støttet av hele senatet. Laurentius aksepterte derfor embetet. Som første patriark av Grado med sete i Venezia blir Laurentius ofte omtalt som den første patriark av Venezia, men dette er uriktig. Det var først i 1751 at pave Benedikt XIV (1740-58) endret tittelen til patriark av Venezia.

Pordenone: St Lorenzo Giustiniani and Other Saints (1532), Gallerie dell'Accademia, Venice I sitt nye bispedømme gjennomførte Laurentius nødvendige reformer med stor energi. Privat levde han et strengt botsliv og var en uselvisk og ydmyk prest, og han økte stadig det ry for godhet og nestekjærlighet han hadde skaffet seg som biskop av Castello. Som biskop av Venezia restaurerte han den nedslitte Markuskatedralen til sin opprinnelige glans og restaurerte mange andre av byens kirker. Dessuten sørget han for at messen ble feiret verdig og høytidelig. Venezias inndeling i sogn er hans verk. Han skrev flere asketiske verker av betydning. De er praktiske og ikke spekulative og hadde som formål å heve standarden blant presteskapet. Sitt siste verk skrev han som 74-åring med tittelen «Gradene av perfeksjon».

Han var akkurat ferdig med denne boken da han fikk høy feber. Hans tjenere gjorde da i stand en bedre seng for ham enn den halmmadrassen han brukte, men Laurentius svarte: «Herren Kristus døde på et trekors, og jeg skulle dø på en dunmadrass? Aldri!» De siste to dagene han levde, kom en mengde prester, adelsmenn og kjøpmenn for å se ham og få hans velsignelse, men han insisterte på at også tiggerne og de aller fattigste skulle slippe til. Da hans husfolk samlet seg rundt hans dødsleie og gråt, sa Laurentius: «Slutt å gråte. En kristen skal gå sin Herre i møte med glede». Med disse ordene døde han på sin halmmadrass i Venezia den 8. januar 1455. Han ble gravlagt i kirken San Giorgio i Venezia. Men først lå hans legeme på lit-de-parade i 69 dager på grunn av folketilstrømmingen fra nær og fjern, og legene kunne ikke forklare hvorfor det ikke begynte å gå i forråtnelse.

Laurentius ble saligkåret i 1524 av pave Klemens VII (1523-34) og helligkåret den 16. oktober 1690 av pave Alexander VIII (1689-91), men helligkåringsbullen var ikke datert før den 4. juni 1724. Pave Innocent XII (1691-1700) la hans minnedag til dagen for hans bispevielse, 5. september, men dødsdagen 8. januar nevnes også. [I noen kilder angis datoen for bispevielsen til 4. eller 9. september.] Ved kalenderreformen i 1969 ble hans minnedag strøket i den universelle kalenderen og henvist til lokale og spesielle kalendere. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Hans biografi ble skrevet av hans nevø, Bernardo Giustiniani.