Den hellige Leonard av Limoges (av Noblac) ( -559?)

Skytshelgen for låsesmeder, smeder, bønder, stallgutter, bøttkere, smør- og frukthandlere, bærere, gruvearbeidere, fanger og krigsfanger, for kvinner i barselseng, for kveg og hester, for alle bondeanliggender; mot røvere, mot hodesmerter og sinnssykdom

Den hellige Leonard (fr: Léonard, lat: Leonardus) har trolig eksistert, men det er ikke bevist. Hans biografi er av sen dato, fra første halvdel av 1000-tallet, og den er sterkt oppblandet med legender, og historisk er den verdiløs. De fleste detaljene stammer fra biografier om den hellige Remigius av Reims og andre. Det som synes sikkert, er at Leonard var en eremitt som levde nær Limoges en gang mellom 500- og 900-tallet.

Legenden forteller at Leonard ble født i en fornem frankisk slekt i Gallia under keiser Anastasius (491-518), og kom som gutt til kong Klodvigs hoff for å få utdannelse som ridder. Den unge ridderen sto foran en lysende karriere, men han var bestemt for et annet liv. Ved hoffet lærte han den kristne religion å kjenne gjennom erkebiskop Remigius av Reims. Han ble så sterkt grepet av læren at han snart lot seg døpe og ga avkall på alle sine privilegier. Hans gudfar var selveste kong Klodvig (481-511). Han begynte med alvorlige studier, ble viet til prest og forkynte kristendommen med så stor begeistring og åndelig kraft at mange hedninger lot seg døpe. Hans ry bredte seg raskt, da overnaturlige helbredelser forsterket virkningen av hans ord. Deretter viet Remigius ham til biskop.

Men da Leonard hørte at hans gudfar kongen ville gi ham et bispedømme for å knytte ham til seg, vendte han Reims ryggen og dro etter råd fra Remigius til klosteret Micy ved Orléans, der den hellige abbed Maximinus ikledte ham munkedrakten. Etter abbedens død forlot han klosteret og slo seg ned som eneboer i skogen Pauvin ved Limoges. Her levde han i askese og bønn. Ryktet om hans hellige liv trakk mange folk dit, fremfor alt ba bøndene omkring ham om råd, og han ble en god hjelper for dem gjennom sine kunnskaper om naturen og ved dyresykdommer og epidemier. Etter hvert oppsto det et lite klostersamfunn av hans eneboerhytte.

En gang jaktet kong Klodvig i området, fulgt av sin gravide dronning. Hun fikk plutselig veer, men den kompliserte fødselen gikk godt på grunn av Leonards hjelp og bønner. Som belønning ønsket han kun den lille skogen hvor han levde, og han fikk så mye land han kunne ri rundt på et esel i løpet av en natt. Han kalte stedet Nobiliacum, fordi han hadde fått det i gave av en edel konge. Der fikk han bygd en kirke til ære for Jomfru Maria og den hellige Remigius.

Leonard var en glimrende abbed, og klosteret Noblac ble mål for fromme pilegrimer som ba om hans råd. Han brakte evangeliet til folket i området. Han hadde et barmhjertig sinn og tok seg av alle nødlidende, særlig lå de mange fangene ham på hjertet. Han besøkte dem så ofte han kunne, satte mot i dem og befridde dem han kunne. Kong Klodvig hadde lovt å løslate alle fangene som ble omvendt av Leonard. For å beskytte de frigitte fangene mot et lastefullt liv, lediggang og tilbakefall, satte han dem til nyrydding og dyrkning av jorden.

Leonard døde den 6. november 559 og ble gravlagt i den kirken han hadde bygd. Stedet utviklet seg til klosteret Saint-Léonard-de-Noblac i Haute-Vienne, hvor han ble skrinlagt på 1000-tallet. Dette utviklet seg til byen Saint-Léonard.

Så vidt vi vet ble Leonard nevnt for første gang like før 1028, da en prest i Limoges på vegne av sin biskop spurte Fulbert av Chartres om han visste noe om ham, og han forekommer i skrift første gang i 1028 i Historiae av Adémar de Chabannes, og det var først etter det, ca 1030, at den anonyme biografien ble utgitt - «fabularum plena» i følge Bollandistene. Hans livshistorie ble nedskrevet ca 1025 i klosteret, fremfor alt av Jordan, tidligere prost i Noblac og fra 1021 biskop av Limoges. Om denne biografien ikke skapte kulten, gjorde den i hvert fall at den ble kraftig styrket. På 1100-tallet kom en av Leonards relikvier til Kreuth i Bayern, og kirken der fikk hans navn.

Kirkehistorikeren og kardinalen Cesare Baronius, som skrev Leonard inn i Martyrologium Romanum, henviser til den hellige Beda den Ærverdige og Ado av Vienne som vitner, men der tok han feil. Det er ingen spor av noen kult i liturgiske bøker, kirkevielser eller inskripsjoner før på 1000-tallet. I senmiddelalderen ble han en av de mest populære helgenene i Frankrike, England og Tyskland, spesielt Bayern, hvor han ble mye mer berømt enn i sitt hjemland. Der er han den mest folkekjære helgenen, og ikke mindre enn 150 kirker er viet ham. I en enkelt by ble 4.000 helbredelser og andre bønnesvar tilskrevet ham mellom 1300- og 1700-tallet. Hans fest den 6. november feires mange steder med prosesjoner og folkloristiske opptog. Mest kjent er Leonardi-rittene i Bad Tölz.

I Sussex og Roxburgh i England finnes byer som bærer hans navn. Han er skytshelgen for gravide kvinner på grunn av legenden, og for fanger og krigsfanger. Legenden forteller at han kunne løse alle fangers lenker, ja, som en hjelp i nøden kunne fangene bare rope på den hellige Leonard, så sprang lenkene og fengselsportene føk opp! Det siste skyldtes delvis frigivelsen av korsfarerprinsen Bohemond av Antiokia i 1103 fra muslimsk fangenskap. Han besøkte deretter Noblac med en offergave i form av et par sølvlenker i takknemlighet for sin løslatelse. Delvis er Leonards patronat for fanger forklart med hans navns likhet med ordet lien, fransk for fotjern.

Hans minnedag er 6. november. Han avbildes gjerne i svart munkedrakt eller som abbed med stav, og i kunsten er hans symboler fotjern, lenker eller håndjern. Noen steder regnes han med blant De 14 nødhjelperne, men han står ikke på den generelle listen.