Den hellige Leudomir av Limoges (d. ~621)

Den hellige Leudomir (Leudomer, Leodemir; fr: Ludmier, Lumier; lat: Leudomirus, Leudomerus, Leodemirus, Leodomirus, Ledomarus, Ludomirus) ble født en gang litt før midten av 500-tallet i Limoges (Lemovicum) i frankerriket, nå i departementet Haute-Vienne i regionen Limousin i det vestlige/sentrale Frankrike (fra 2016: regionen Aquitaine-Limousin-Poitou-Charentes). Han kom fra en fornem familie og hans far het Leo (fr: Léon). Hans bror var den hellige biskop Elafius av Châlons-sur-Marne (Elaphius; fr: Elaphe) (siden 1995 Châlons-en-Champagne) i det nåværende departementet Marne i regionen Champagne-Ardenne (fra 2016: regionen Alsace-Champagne-Ardenne-Lorraine) i det nordøstre Frankrike. Deres far Leo ga alle sine barn en god og fremfor alt svært kristen utdannelse, fordi han selv hadde en brennende tro og rotfestede dyder.

Leudomir ble ført inn på samme vei som sin hellige bror Elafius (fr: Elaphe). Da Leudomir vokste opp, bestemte han seg for å forlate sitt hjemland og dra for å møte sin bror i Châlons. Da han kom frem dit, gikk han inn i domkirken, dedikert, som i likhet med katedralen i hjembyen var vigslet til Saint-Étienne (Stefan), Kirkens første martyr. Han håpet også å se sin bror og få hans velsignelse. Den hellige biskopen gikk faktisk gjennom sin kirke og så raskt på Leudomir uten å kjenne ham igjen. Leudomir falt på kne og ba ydmykt om biskopens velsignelse. Deretter reiste han seg og sa at han var en utlending, sønn av en adelsmann i Limousin ved navn Leo. Til slutt innrømmet han åpent at han var bror av biskopen. Alle ble berørt av dette og biskopen felte tårer av glede, og i sitt hjerte takker han himmelen for denne lykkelige begivenheten.

Et par dager senere gis det en mulighet til å fullføre utdanningen av den fromme unge mannen med beundringsverdig beskjedenhet, oppriktig uskyld og tusen andre positive kvaliteter. Først underviste biskopen sin bror i litteratur og humaniora, men deretter, kanskje mistroisk på grunn av den ekstreme ømheten han følte for sin yngre bror, eller kanskje et utslag av hans dype ydmykhet, mente han at han selv ikke var tilstrekkelig bevandret i vitenskapen om de hellige til å lede en ung mann med vakre håp på veien til fullkommenhet. Derfor sendte han ham til biskop Egidius av Reims (Aegidius; fr: Gilles) (550-90), sin metropolitt og venn som også bispeviet ham, og han instruerte den unge mannen i Guds lov og i den kristne tros vitenskap. Etter en rimelig tid vigslet han Leudomir til diakon og knyttet ham til kirken i Châlons.

Leudomir delte alle synspunktene til sin bror, og han delte også hans kjærlighet til sitt bispedømme. Så rundt 565, da Leudomir allerede var diakon, ga de to brødrene nesten hele sin store farsarv av eiendommer i Limoges til kirken i Châlons, og gavebrevet ble underskrevet av erkebiskop Egidius av Reims. Siden den gang vokste den unge diakonen fra dyd til dyd i selskap med den hellige biskopen, og han arbeidet flittig under hans ordre og avhjalp ham så mye som han kunne i hans plikter. Til gjengjeld mottok han tusen verdifulle instruksjoner, tusen kloke råd og tusen oppbyggelige eksempler. Slik forberedte Forsynet seg på å forfremme Leudomir til å overta bispesetet i Châlons etter sin bror.

Biskop Elafius døde i 584 (ifølge Historia Ecclesiae Gallicanae ble han biskop rundt 564 og døde i 580). Da denne triste hendelsen ble kjent i byen, var sorgen og bestyrtelsen stor i hele bispedømmet. Men etter det første utbruddet av offentlig sorg, når folk begynte å tenke på å fylle det ledige setet, gikk alles tanker og ønsker spontant til Leudomir, som alle med rette mente var frommere enn noen andre, til tross for sin ungdom. Han kunne reparere det tap som de troende hadde lidd, for han var full av ånden til den avdøde biskopen. Han hadde i flere år vært gjennomsyret av hans lære, bevitnet hans dyder og var fortrolig med hans mest hemmelige tanker. Derfor ønsket presteskapet og folket at Leudomir skulle etterfølge sin bror som biskop.

Samtidig kom det betrodde menn til kong Sigebert av Austrasias (561-75) hoff [det må ha vært kong Kildebert II av Austrasia (575-95) og Burgund (592-95)] som var ansvarlige for å presentere til kongen relikviene av den hellige Eulalia fra Mérida, som Elafius brakte fra Spania da han ble overrasket av døden. Fyrsten beklaget den salige biskopens død og sørget over et slikt stort tap. Nyheten om Elafius’ død ble på samme tid bekreftet av en deputasjon av de ledende borgerne i Châlons, som kom for å be kongen om en ny biskop. Mens de diskuterte valget av en ny hyrde, presenterte utsendingene for kongen navnet på den unge diakonen Leudomir, som de troende ønsket som biskop. Kongen både kjente og skattet Leudomir og hans avdøde bror, og han kjente allerede Leudomirs ry, så han godkjente valget som hans undersåtter hadde foretatt og samtykket i deres ønske. I noen av de frankiske rikene var det vanlig, som i Østen, at den verdslige herskeren blandet seg i Kirkens saker.

Leudomir var like skremt som overrasket, og i lang tid nektet han å akseptere en slik tung byrde. Til slutt ble han beseiret av kravet fra sine medborgere, som var blitt fordoblet. Han ga etter for deres insistering, men bare av frykt for å mishage Gud ved å motstå hans kjente vilje. Derfor måtte Leudomir mot sin vilje bestige bispestolen som den attende biskop av Châlons.

Den nye biskopen skuffet ikke de store forhåpningene som alle hadde til ham. Knapt hadde han tatt over det pastorale lederskapet, før han fast og uforanderlig gikk i sin brors fotspor. Han hadde den samme renheten i sin moral, den samme uskyld i livet, den samme fromhet og nidkjærhet og den samme iver for alle funksjonene i det pastorale embetet. Han tok den samme vare på de uheldige, ga den samme beskyttelse for enker, foreldreløse og de minste, som ble undertrykt av århundrets rike og mektige. Folk trodde ganske enkelt at de i ham så sin forgjenger gjenopplivet. Han var begavet med en beundringsverdige enkelhet, og hans hellighet var slik at himmelen ofte ga bevis på den ved mirakler, selv i hans levetid. Men han var så ydmyk at han gjorde mye i det skjulte for å unngå den oppmerksomheten disse miraklene var i stand til å vekke.

En dag så han en fattig blind kvinne, som famlende lette etter veien med blodige føtter. Han fikk medlidenhet med henne og tilkalte sin diakon, som var en mann med et hellig og eksemplarisk liv. Biskopen ba ham om å be en kort bønn og gjøre korsets tegn på øynene til denne uheldige kvinnen. Diakonen gjorde som han ble befalt, og den blinde kvinnen fikk straks synet tilbake. En annen gang stanset Leudomir gjennom kraften i sine bønner en smittsom sykdom, som hadde gjort store ødeleggelser i et slott ved bredden av Marne. Effekten av denne sykdommen var så rask at de som ble rammet, døde i løpet av mindre enn tre dager. Han helbredet mange ganger besatte, for eksempel en vakker og fornem ung jente, som flere prester hadde vært ute av stand til å befri gjennom sine eksorsismer. Alle som ble angrepet med feber, ble helbredet så snart biskopen hadde bedt for dem. Dyrene, særlig fugler, adlød ham som for å vitne om hans hellighet.

Blant alle Leudomirs dyder skinte spesielt hans beundringsverdig kyskhet. Naturen hadde ødslet alle sine gaver over ham, og hans sinns og hjertes kvaliteter hadde sin parallell i hans utseende og i sjarmen i hans ansikt. Det heter at den hadde oppnådd den forferdelige dronning Brynhilda av Austrasias (fr: Brunehaut) (ca 543-613) tillit, i likhet med sin bror Elafius. Hun var på ingen måte likegyldig til ham, og hun bekjente for den hellige biskopen sine skammelige lyster. Men hun fikk avslag, noe hun følte dypt skammelig. Rasende forviste hun biskopen bort fra hans bispedømme og sendte ham i eksil, hvor han ble i tyve år. I hans biografi står det at han som en annen egyptisk Josef skal ha gjort dronningens skjendige forføringskunster til skamme, men denne historien avviser bollandistene som en ren fabel.

Etter dronning Brynhildas grusomme død i 613 overtok hennes erkefiende Fredegundas sønn Klotar som konge over hele frankerriket som kong Klotar II (584-629). Han skyndte seg å hente biskop Leudomir til Châlons og å gjeninnsette ham på byens bispesete. Der satt han nå i fred frem til sin død. Noen kilder sier at Leudomir døde i allerede i 589 eller rundt 585, men de fleste mener at han døde i 621, inkludert bispelisten i Châlons. Noen sier også 626, og mange oppgir datoen 30. september. Han ble etterfulgt som biskop av Felix I (621-80), som skal ha ledet kirken i Châlons i nesten seksti år.

Leudomir ble gravlagt i kirken Saint-Jean-Baptiste i Châlons-sur-Marne vis-à-vis sin bror Elafius, på den andre siden av skipet. Dit valfartet folk fra hele omegnen, spesielt de tuberkuløse, og mange av dem ble helbredet. Biskop Roger II av Châlons (1042-66) lot relikviene overføre til det klosteret han hadde bygd under tittelen Toussaints («Alle helgener»). Alt av helgenens vev var da blitt redusert til støv, men et av hans øyne, det han så strengt på den utsvevende Brynhilda med og fordømte henne, forble intakt og bevarte all den livlighet det hadde hatt før. Det populære navnet «Lumier» stammer trolig fra tidspunktet for dette miraklet (lat: lumina = øyne).

Allehelgensklosteret voktet levningene av Leudomir og hans bror Elafius inntil 1700-tallet, da de ble ødelagt. Mens en betydelig del av de dyrebare relikviene var blitt brakt til katedralen i Châlons, hvor folk kommer for å ære i dag. Noen av deres relikvier befinner seg også i Reims og i Paris. Leudomirs minnedag er 3. oktober, men noen steder minnes han den 30. september. Bollandistene har ham den 2. oktober. Hans navn står ikke i Martyrologium Romanum. Elafius minnes den 19. august.

Bollandistene forteller at det skjedde mange mirakler ved Leudomirs grav, spesielt med barn som led av langvarig sykdom. Hans kult krysser grensene for bispedømmet Châlons, og kirken i Villotte-devant-Saint-Mihiel i bispedømmet Verdun anerkjente ham som sin skytshelgen. De har et lite beinfragment av ham, mens resten gikk tapt under den revolusjonære uro. Kommunene Saint-Lumier-la-Populeuse (51340) og Saint-Lumier-en-Champagne (51300) er en del av prostiet Perthois i bispedømmet Châlons. I kirken Saint-Jean-Baptiste i Châlons-en-Champagne (den eldste kirken i Châlons) står to polykrome (mangefargete) trestatuer som viser biskopene Elafius og Leudomir. Den ene har en hånd på brystet (Elafius), mens den andre bærer en bok (Leudomir). I koret finnes et fragment av en gravstein fra 1200-tallet for Elafius som viser en biskop med glorie og foldete hender.

Kilder: CSO, nominis.cef.fr, zeno.org, orthodoxievco.net - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 28. desember 2015