Den hellige Libaria av Grand (d. 362)

Den hellige Libaria (Leobaria, Lybaria; fr: Libaire, Libière, Livieri) ble født en gang i første halvdel av 300-tallet i Gallia Belgica, nå Frankrike. Hun kom fra en aristokratisk kristen familie og var datter av den fornemme gallo-romeren Bactius (Baccius) fra Soulosse og hans hustru Lientrudis (Lientrudis, Litrude), og foreldrene hersket over Apollogranum. Det er litt usikkert hvor mange søsken Libaria hadde, for de ulike kildene opererer med forskjellige navn.

Det fromme ekteparet hadde i alle fall fire barn, de to hellige sønnene Elifius (fr: Éliphe, Élophe) og Eucharius (fr: Euchaire), og de to hellige døtrene Libaria (fr: Libaire) og Menna (Manna; fr: Menne). Menna ble en konsekrert jomfru som etter foreldrenes død kom tilbake for å bosette seg på sitt hjemsted, hvor hun døde en hellig død i 395. Hun æres i Poussay i bispedømmet Toul.

De tre andre barna fikk derimot en tragisk skjebne i de nye kristenforfølgelsene under keiser Julian den frafalne (Apostaten) (361-63), som hadde gjenopprettet den hedenske kulten i Romerriket, og alle tre ble halshogd på ulike steder i 362. Elifius ble halshogd i Solimariaca, (nå Soulosse-sous-Saint-Élophe) i departementet Vosges i regionen Lorraine, mens Eucharius led martyrdøden i Pompey i departementet Meurthe-et-Moselle i regionen Lorraine. Noen skriver at han skal ha vært den første biskop av Toul, men dette er en myte, og han står ikke i bispelisten for Toul.

Den nåværende landsbyen Soulosse-sous-Saint-Élophe, på latin Solicia og Solimariaca, var en viktig handelsstasjon godt etablert langs den romerske hovedveien fra Lyon til Trier, noen kilometer før byen Toul, Tullum Leucorum, leukernes oppidum (fr: l’oppidum Leuques). Et oppidum (pl: oppida) er det latinske navnet på bosettingene i et romersk administrasjonssentrum. Julius Cæsar beskrev de større jernalderbosetningene han erobret i Gallia som oppida, og begrepet blir nå brukt om større før-romerske byer i Vest- og Sentral-Europa. Toul var hovedstad for den galliske stammen leukerne (Leuci) og ble det største og rikeste av bispedømmene i Lorraine.

Et breviar fra Toul fra år 1595 nevner i tillegg den hellige søsteren Susanna, som i likhet med søsteren Menna skal ha levd som konsekrert jomfru og døde i fred og æres i Champagne. Andre kilder nevner fire søstre, Menna (fr: Menne), Susanna (fr: Suzanne), Gentrudis (fr: Gontrude) og Oda (Odda; fr: Ode), mens andre nevner seks hellige søstre: Hoilde, Amee, Lintrude, Francule, Pusinne og den berømte Ménehould. Antoine Augustin Calmet OSB (1672-1757), som skrev en kjent historie om hertugdømmet Lorraine, mener at Menna er identisk med den hellige Ama eller Amea eller Imma. Han kaller deres foreldre grev Sigmar av Perthois og hans hustru Liutrudis, som hadde disse hellige døtrene: Menna, Lutrudis, Pussinna, Francula, Holldis, Menehoildis, Ama og Liberata, sistnevnte er trolig Libaria.

Ifølge en middelaldersk tradisjon skjedde det en (legendarisk) kristenforfølgelse i Gallia under keiser Julian den frafalne, hvor Bactius’ og Lientrudis’ mange barn var blant de mer enn to tusen ofre som denne massakren i oktober 362 omfattet. Legenden forteller:

Da keiser Julian den frafalne passerte gjennom Grand, drepte han alle de kristne han kunne finne og rev ned kirkene. Deretter gikk han inn i en dyp dal nær byen, hvor han fant Libaria i ferd med å passe sauene. Hun hadde forlatt spindelen og rokken og lå nå på kne og ba og sang. Keiseren ville prøve å utfordre hennes kristne tro, så han viste henne en gullstatue av Apollo med en strålende glans og ga henne ordre om å tilbe den. Men ingenting kunne få henne til å gjøre det, verken smiger, trusler eller tortur. I stedet slo Libaria til statuen med sin håndtein slik at den falt og gikk i stykker, og hun sa at hun heller ville bli fratatt sitt liv som sin Frelser Jesus Kristus. Da fikk den rasende keiseren henne halshogd, mens alle tilstedeværende beundret hennes standhaftighet.

Men den unge jomfrumartyren Libaria plukket bare opp sitt hode, deretter vasket hun det i en fontene midt i byen, kjemmet det og stelte det og pakket det i et likklede. De troende gravla henne forsiktig og jorden skalv så tårn og vegger i byen kollapset, og en kilde strømmet frem i basilikaen, hvor de syke ble helbredet. Libaria led martyrdøden den 8. oktober 362. Gud ga henne den ære motta både jomfruelighetens krone og martyriets krone.

Det er mulig at Libaria led martyrdøden under keiser Julian, men ikke at hun ble ført for ham, ettersom han aldri kom til Gallia som keiser. Hennes martyrdød skal ha skjedd ved den andre militærposten nær Apollogranum eller Grand i Bassigny (Granum, Gran, Grania, Grandum, Grandesina). Kapellet Sainte-Libaire utenfor porten til kirkegården i Grand indikerer i dag stedet for martyriet. Hun ble gravlagt i Grand, hvor hun også ble æret høyt. Grand ligger i dag i departementet Vosges i regionen Lorraine.

Tradisjonen forteller at landsbyen Grand skylder sitt navn til den gallo-romerske guden Grannus, kallenavnet på Apollo for romerne. Byen er oppført under navnet Andesina i Tabula Peutingeriana, et berømt itinerarium (veikart) som angir det offentlige vedlikeholdte veinettet (cursus publicus) i Romerriket. Grand var i oldtiden den viktigste helligdommen nordøst i Gallia. En hypotese sier at i tillegg til å være et hedensk kultsted, var Grand faktisk et stort militært senter på Salinariae viae eller Viae salariae, saltveier mot øst eller nord. De romerske legionene valgte dette tørre platået, lite omtvistet, med gode forbindelser og godt med vann, på grensen til de gamle galliske folkene lingonerne (lat: Lingones), leukerne (lat: Leuci) og tricasserne (lat: Tricasses). De mange vitnesbyrdene om den romerske tilstedeværelsen i de omkringliggende landsbyene bare bekrefte situasjonen for dette gallo-romanske senteret i skjæringspunktet mellom de militære og kommersielle landeveiene: Liffol-le-Grand, Soulosse-sous-Saint-Élophe, Naix-aux-Forges.

Libaria og hennes brødre var såkalte Céphalophores («hode-bærere») (fra gr: kefalē, κεφαλή = hode og gr: forein, φορειν = bære; foros, φορος = bærende), i likhet med de hellige Dionysius av Paris (fr: Denis) og Livarius av Marsal (fr: Livier). En martyr som bærer sitt eget hode i hendene, er en tradisjonell ikonografi av en helgen som led martyrdøden ved å bli halshogd.

Proserpine (Proserpina) var en gudinne i romersk mytologi, datter av Ceres og Jupiter (gr: Zeus), med en kult som var basert på den greske Persefone og hennes mor Déméter, den greske gudinnen for innhøstingen og jordbruket. Romerne identifiserte Proserpina med deres innfødte fruktbarhetsgudinne Libera, datter av gudinnen for innhøsting og jordbruk, Ceres, og hustru til Liber.

Libarias lokale minnedag er dødsdagen 8. oktober, og bollandistene nevner henne denne dagen, mens andre martyrologier har 11. oktober eller 12. oktober. 10. juli nevnes også. Libaria og hennes to martyrbrødre ble feiret over hele bispedømmet Toul. Hun ble feiret den 8. oktober i ritualet for bispedømmet Nancy-Toul og den 7. oktober i ritualet for bispedømmet Saint-Dié (noen kilder skriver 12. oktober). Etter den modernistiske kalenderreformen i Nancy i 1955 har hun ikke lenger stått i kalenderen for bispedømmet Nancy-Toul, men hun feires fortsatt i Saint-Dié. I landsbyen Grand feires tradisjonelt to patronatsfester, på pinsemandag minnes returen av hennes relikvier til Grand og den 8. oktober tilsvarer årsdagen for hennes martyrium i 362. I noen versjoner heter det at søsteren Susanna døde som martyr sammen med Libaria og deres brødre.

Ingen vet om kulten for hennes relikvier fantes før 800-tallet, men det eldste historiske dokumentet om kulten for St Libaria stammer fra 1000-tallet. Ved vigslingen av høyalteret i klosteret Saint-Mansuy ved Toul i 1090, inkluderte biskop Pibo av Toul (fr: Pibon) (1070-1107) noen relikvier av den første martyren i sitt bispedømme. Han plasserte i 1107 en del av hennes relikvier under alteret for Saint-Mansuy i katedralen Saint-Étienne i Toul. Hengivenheten for Libaria fortsatte gjennom hele middelalderen, noe som gjenspeiles av de fortsatt bevarte gjenstandene i hennes helligdom som ble gitt til henne som en votivgave (ex-voto).

Da det som så mange ganger før var alvorlige tider i Lorraine under religionskrigene, led Grand i likhet med hele Lorraine under herjingene fra tyske protestantiske leiesoldater, som periodevis herjet i Lorraine under grev Fredrik IV (1547-1610), kurfyrste av Pfalz fra 1583 med tilnavnet Comte Sauvage du Rhin («den ville greven av Rhinen»), som det synes som han foretrakk. I 1587 lot derfor kardinal Charles de Lorraine-Vaudémont (1561-87), den åttiende biskop av Toul (1580-87) og av Verdun (1585-87), alle Libarias relikvier bringe til klosteret Saint-Léon i Toul for å redde dem fra plyndring. Vaudémont var svoger til den franske kongen, ble kardinal i 1578, sytten år gammel, presteviet i 1586 og døde i 1587, 26 år gammel og før han rakk å bli bispeviet (hans plass i bispelisten er derfor tvilsom).

Relikviene ble reddet og tatt med til Toul av kardinal Charles Vaudemont i 1587 Der var de beskyttet av de tykke murene i klosterkirken Saint-Léon. Ved en merkelig skjebne skulle de dyrebare relikviene bli værende der i to århundrer, med unntak av noen fragmenter som ble gitt tilbake til Grand av den nittiende biskop av Toul (1687-1704), kardinal Henri-Pons de Thiard de Bissy og senere biskop av Meaux (1704-37). Etter flere anmodninger adressert til kapittelet i Saint-Léon i Toul, fikk innbyggerne i Grand tillatelse til å hente noen deler av relikviene i 1622, 1645 og 1696.

I år 1700 kom to av Libarias ben til sognet Condé (Condetum) i bispedømmet Meaux, og denne landsbyen heter fortsatt Condé-Sainte-Libière. Under en langvarig tørke i 1719 bestemte byen Neufchâteau seg for å sette sin lit til Elifius (Élophe) og Libaria (Libaire). Deres skrin ble båret i prosesjon fra landsbyene Soulosse og Grand, og 20 000 mennesker fra hundre sogn deltok. Det var relikviene som var gitt tilbake til Grand, som ble brukt. På slutten av novenen, som ble feiret på omgang på altrene i hvert sogn i området, begynte regnet å falle.

I 1792, midt under den revolusjonære uroen etter Den franske revolusjon i 1789, dro folket i Grand til Toul og krevde å få alle Libarias relikvier, for det var lettere å oppbevare dem sikkert i deres landsby enn i Toul under lovene til de jakobinske ødeleggerne. Direktoratet i Meurthe ga en eksepsjonelt godkjennelse av å føre tilbake helgenskrinet med relikviene, på den betingelse at translasjonen ble foretatt «uten noen seremoni». Den 5. februar 1793 ble deres retur til Grand feiret med en prosesjon som ble fulgt av «mange mennesker». De ble gjenfunnet i 1804 og 1805, og i 1874 ble de undersøkt igjen. Da ble de plassert i et nytt skrin som ble fremvist i de to årlige prosesjonene på pinsemandag og den første søndagen i oktober.

Libaria æres i bispedømmet Toul i Affracourt, Bralleville, Hammeville Burey-en-Vaux og Serres. I landsbyen Burey-en-Vaux er hun fremstilt på et veikors, bak Kristus. Libaria har gitt navn til Damelevières (Domina Libaria; Dame Libaire) i Meurthe-et-Moselle og Sainte-Livière i Haute-Marne. Landsbyen Sainte-Livière i Haute-Marne har valgt henne til sin skytshelgen, og relikvier er også bevart der. Hun var modell for kanonissene (korfruene) i Lotharingia. Ifølge lokale kilder skal Libaria ha stammet fra Perthes i Haute-Marne.

I departementet Vosges (bispedømmet Saint-Dié) æres Libaria i Grand, Bayecourt, Lépanges-sur-Vologne, Ménil-sur-Vair, Padoux, Rancourt og Rambervilliers. I sistnevnte sogn er man stolt over å ha vigslet sin vakre kirke fra 1400-tallet til Jomfruen av Grand. Relikvier etter henne i Grand er en liturgisk kam og et smidd kobberkjede som var gitt som votivgaver, utsmykket med en juvel i emalje og bemerkelsesverdig fint, nylig anerkjent høyere enn kjedet i samme stil som bæres av den berømte gylne statuen av Sainte-Foy-de-Conques i Aveyron. Hun æres også i nabodepartementene Haute-Marne, Meuse og Meurthe-et-Moselle og i Condé-Sainte-Libiaire i Seine-et-Marne, Ayette i Pas-de-Calais og La Broque i Bas-Rhin (som var i bispedømmet Saint-Dié før 1871). I Langres æres hun i Courcelles-sur-Blaise, og i Châlons-sur-Marne i Vannault-le-Châtel

Utenfor regionen æres Libaria i Ayette (Pas-de-Calais) fra minst 1200-tallet og Condé-Sainte-Libiaire (Seine-et-Marne). Den 25. oktober 1701 ledet biskopen av Meaux, Jacques-Bénigne Bossuet (1627-1704) en prosesjon for å feire anerkjennelsen av relikviene som var sendte fra Toul og holdt da en lovtale om Libaria.

Bollandistene understreker at hun ikke må blandes sammen med den hellige Leobaria av Toul (Liobera, Leoberia, Limberia, Scoberia), som nevnes i biografien til den hellige martyren Benedikta av Origny (d. ~360?) som dennes ledsager.

Kilder: fr.wikipedia.org, nominis.cef.fr, zeno.org, heiligen-3s.nl, introibo.fr, catholique-vosges.fr - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 3. september 2014