Den (muligens) hellige pave Liberius ( - 366)

Minnedag: 23. september

Den (muligens) hellige Liberius var i følge LP romer og sønn av Augustus, muligens en Savelli.

Han ble valgt til pave i mai 352, på et tidspunkt da den arianske fraksjonen var på fremmarsj i øst. Konstantius II (337-61) var nå enekeiser, etter at vestkeiseren Konstans hadde blitt drept i et opprør i 350. Keiseren tok skritt for å tvinge det vestlige episkopatet til å slutte rekkene og slutte seg til østen i fordømmelsen av Athanasius av Alexandria, det evige symbol på nikensk ortodoksi. De østlige biskopene hadde nylig skrevet til pave Julius I og bedt ham om å undersøke Athanasius' sak på nytt. Vesten hadde urokkelig nektet å akseptere avsettelsen av Athanasius på konsilet i Tyrus i 335.

Men den nye paven var mild og impulsiv og manglet sin forgjengers karakterstyrke, og selv om han avviste deres beskyldninger, sendte han brev til Konstantius som da holdt til i Arles, og ba ham innkalle til et konsil i Aquileia som skulle avgjøre disputten mellom øst og vest.

I stedet holdt keiseren, påvirket av sine teologiske rådgivere, de pro- arianske biskopene Ursacius og Valens, først en synode der og så en i Arles (353). Synodene gikk utenom teologiske spørsmål og gjentok fordømmelsen av Athanasius, under press sluttet til og med pavens legater seg til. Liberius beklaget deres svakhet og krevde et nytt konsil, og han understreket at saken gjaldt hele den nikenske tro, ikke bare Athanasius' stilling.

Da konsilet møttes i Milano i oktober 355, ble det ingen diskusjon om den nikenske trosbekjennelsen. Enda en gang brukte keiseren rå makt for å tvinge frem en fordømmelse av Athanasius. Da biskopene innvendte at dette ville være mot Kirkens lov, ropte den hjulbente keiseren: «Min vilje er lov!» Klart og brutalt definerte han dermed caesaro-papismen: Keiserens vilje skal styre Kirken. Fra nå av måtte pavene igjen og igjen tåle keiserlig innblanding.

Keiseren ga biskopene klar beskjed: enten lystre ham eller dra i eksil. Alle delegatene, unntatt noen få overbeviste nikenere, sluttet seg til. De biskopene som sto fast på Nikea-bekjennelsen, ble forvist; som Paulinus av Trier, Dionysios av Milano, Lucifer av Calaris og Hilarius av Poitiers. Pave Liberius skrev til dem og hyllet dem som martyrer.

Keiseren forsto at hans hjertesak, å forene de kristne om en semi-ariansk bekjennelse, ikke ville lykkes så lenge paven forvarte ortodoksien. Derfor sendte han delegater til Roma med bestikkelser og trusler. Men siden Liberius fremdeles holdt ut og motsto begge deler, ble han brakt med makt til det keiserlige hoff i Milano. Der viste han seg like standhaftig, og derfor ble han forvist til Beroea i Trakia (dagens Bulgaria).

Her ble paven holdt isolert fra venner og rådgivere. For å styre Kirken satte keiseren opp en motpave, erkediakonen Felix, men de forargede romerne nektet å samarbeide med ham.

Liberius ble grundig bearbeidet av de lokale biskopene. Gjennom forvisningen og den personlige ydmykelsen ble han etter som månedene gikk så utmattet at han oppga sin motstand. I pinlig kontrast til hans tidligere resolutte holdning støttet han nå ekskommunikasjonen av Athanasius, aksepterte den tvetydige trosbekjennelsen fra Sirmium (som utelot «av samme vesen som Faderen») og ynkelig underkastet han seg keiseren. Hans patetiske kapitulasjon gjenspeiles i fire rystende brev, vel skrevet våren 357, til arianske biskoper. De antyder at han var villig til å betale nesten hvilken som helst pris for å få vende hjem. Til slutt ble han brakt til Sirmium (Sremska Mitrovica i Serbia, nær dagens Beograd) i 358, og der skrev han villig under et dokument som avviste trosbekjennelsen fra Nikea.

Keiseren, som var overbevist om at den offentlige orden bare kunne gjenopprettes ved at paven vendte tilbake, tillot nå Liberius å vende hjem til Roma, svært kompromittert og med dårlig anseelse. Den romerske kirken ble nå informert om at Liberius kunne vende tilbake på betingelse av at han og Felix (II) regjerte sammen. Liberius ble entusiastisk hilst velkommen av folket, som hånlig avviste forslaget om et felles episkopat med ropet: «Én Gud, én Kristus, én biskop». Felix måtte trekke seg tilbake til forstedene, men de to ser ut til å ha nådd et modus vivendi (en situasjon til å leve med). Men det store flertallet av geistlighet og folk holdt seg til Liberius.

Til tross for Liberius' personlige triumf i Roma var han alvorlig kompromittert i Kirken som helhet, og i mange år gikk ledelsen av vesten over i andre hender. Kanskje på grunn av dette, men også fordi det var to biskoper i Roma, var ikke Liberius invitert, og han sendte heller ikke delegater, til dobbeltsynoden i Rimini og Seleukia i 359. Her tvang keiseren gjennom en union mellom tilhengerne av Nikea-konsilet og arianerne, og de vestlige biskopene ble presset til å akseptere en ariansk trosbekjennelse.

Men da Konstantius døde den 3. november 361, var Liberius fri til å gjenoppta sin rolle som forsvareren av nikensk ortodoksi. Det var ironisk nok først politikken til Konstantius' etterfølger som keiser, hans fetter Julian den Frafalne (Apostata) (361-63), som igjen gjorde fri teologisk meningsbrytningen mulig. Keiseren lot alle forviste biskoper vende tilbake til sine bispeseter. Han huskes som Apostata fordi han forsøkte å gjenopplive de gamle gudene, etter å ha opplevd kristendommen som statsreligion og sine kristne fetteres atferd. «Han visste av erfaring at ingen ville dyr er så grusomme mot mennesker som de fleste kristne i sitt dødelige hat til hverandre», skrev historikeren Ammianus Marcellinus (ca 330-95), som deltok i Julians felttog mot perserne. Allerede i 363 falt keiseren i dette felttoget.

Liberius publiserte først et dekretale som satte til side de arianske vedtakene fra Rimini. Så fulgte han i 362 opp de forsonlige vedtakene som var fattet på synoden i Alexandria tidligere på året, og instruerte biskopene i Italia til å oppta kommunion med de som hadde kompromittert seg i Rimini, forutsatt at de holdt fast ved den nikenske tro. I 366, da de østlige biskopene søkte vestlig støtte, innvilget han dem kommunion på samme betingelse. Dette førte senere til at den nikenske trosbekjennelsen ble fastholdt på det andre økumeniske konsil i Konstantinopel (I) (381). Arianernes store makt i denne perioden hvilte på keiserlig støtte. Da den keiserlige politikken endret seg, hadde de lite å falle tilbake på.

Slik gjorde Liberius i sine siste år til en viss grad bot for sin midlertidige kapitulasjon og skapte et viktig bidrag til enheten mellom øst og vest. Men de voldsomme urolighetene som brøt ut i Roma etter hans død, antyder at han var en svak pave som mislyktes i å holde den romerske menigheten sammen.

I Roma bygde Liberius den store Basilica Liberiana på Esquilin-høyden. Den ble på 400-tallet omgjort til Sta Maria Maggiore, eller Maria av Snøen. I følge en middelalderlige legende ble tomten til kirken på Esquilin-høyden utpekt ved at det falt snø som viste kirkens planriss midt på sommeren (15. august).

En preken om jomfruelighet han skal ha holdt da den hellige Ambrosius' søster Marcellina mottok sløret, er hovedsakelig et verk av Ambrosius selv.

Da kirkens arkiver var gått tapt i brannen i 305, rekonstruerte Liberius sammen med sin sekretær og arkivar Filocalus i 352-356 de offisielle listene over dødsdagene til keisere, konsuler, paver og martyrer. Denne rekonstruksjonen går under tre navn:

  1. Den liberianske katalog
  2. Den Filokalske kalender
  3. Kronografen av 354

Pavelisten danner grunnstammen i den nåværende Liber Pontificalis (paveboken), og martyrlisten er grunnstammen til Martyrologium Hieronymianum.

Liberius skal i følge en kilde ha vært den første som feiret jul den 25. desember, men dette skjedde nok allerede på 330-tallet.

Liberius døde den 24. september 366 i Roma. I Martyrologium Hieronymianum fra 400-tallet blir han minnet den 23. september, men han opptrer ikke i senere helgenkalendre. Så tidlig som på 500-tallet presenterer fiendtlige legender ham som en forræder mot troen og forfølger av de troende. Det er dette forvrengte bildet av ham som kommer frem i LP.

Han står ikke i Martyrologium Romanum, og han blir dermed den første pave som ikke æres som helgen (unntatt hos Hieronymus). På grunn av legendene fra 500-tallet ble hans motstander Felix (II) i middelalderen feiret som en helt og ble lenge ansett som rettmessig pave.

av Webmaster publisert 13.02.1998, sist endret 28.11.2015 - 02:49