Vår Frue av Liesse

Notre Dame de Liesse, source et cause de notre joie;
skytshelgen for bispedømmet Soissons i Frankrike

Vår Frue av Liesse (Notre Dame de Liesse) (liesse betyr jubel) er en gammel statue av Madonna med barnet som ble brakt fra Egypt til Frankrike i korstogstiden. Statuen ble brakt til et sted i bispedømmet Soissons som i dag heter Liesse-Notre-Dame og ligger i departementet Aisne i regionen Picardie, noen få kilometer fra Laon. Den originale statuen ble ødelagt under Den franske revolusjon, men en kopi ble installert og kronet i 1857. Vår Frue av Liesse er også kjent som «Vår Frue, vår gledes grunn» (Cause de notre joie) (eng: Our Lady, Cause of our Joy) etter en påkallelse i Det lauretanske litani: Causa nostrae laetitiae.

Kirken på dette stedet ble bygd i 1115 av kannikene fra Laon på land som var avhengig av landeieren Marchais. Til dette formålet brukte de materialene som var blitt til overs etter byggingen av katedralen i Laon. Kirkebygningen i høygotisk stil ble ombygd i 1384 og utvidet i 1480, og den ble beriket med gaver fra valfartende fyrster. Jomfruen i Notre Dame de Liesse er en av de eldste i Frankrike, og valfartene til henne går helt tilbake til 1200-tallet.

En legende som er vanskelig å datere, kom til å bli knyttet til denne helligdommen. Ifølge denne historien ble tre riddere fra Picardie, landeieren Marchais og de to brødrene d’Eppes, i første halvdel av 1100-tallet tatt til fange av sarasenerne fra Askalon, en havn i Palestina, og tatt med til Kairo for å bli ført for sultanen av Egypt. Disse riddere tilhørte, fortsatt ifølge legenden, malteserordenen (Den suverene militære Hospitalsordenen av St. Johannes av Jerusalem, av Rhodos og av Malta). De satt innelåst i et fengsel i to år, men verken løfter eller trusler rokket ved deres faste vilje til å bevare sin tro.

Sultanens datter Ismeria (fr: Ismérie), en prinsesse av høy intelligens og en sjelden skjønnhet, ville prøve å få de tre ridderne til å gå over til Muhammeds religion. Men det var det motsatte som skjedde. Ridderne lærte henne om den kristne religion, og hun ble så rørt av å høre om Jomfru Maria, at hun uttrykte et ønske om å se et bilde av henne. En morgen da ridderne våknet, fant de en liten statue av Jomfruen. I løpet av natten hadde en engel brakt den til fengselet. Ismeria kom en dag og besøkte fangene, som tilbød henne den mirakuløse statuen. Grepet av nåden valgte prinsessen å bli en kristen og bli med de tre ridderne til Frankrike. På mirakuløst vis falt deres lenker av, dørene åpnet seg og de var fri.

Etter noen timers vandring ble flyktningene overmannet av tretthet og sovnet. Da de våknet igjen, fikk ridderne sitt livs overraskelse: de kjente igjen sitt eget land og forsto at det var skjedd enda et mirakel. Vår Frue hadde mens de sov, fraktet dem til i nærheten av slottet Marchais. Ismeria tok den mirakuløse statuen og satte kursen mot slottet. Men plutselig ble statuen så tung at hun måtte legge den ned. Ridderne forsøkte forgjeves å løfte den. De forsto at Jomfruen ville æres på dette stedet, og de lovet å bygge en kirke der. Denne kirken ble kalt Notre Dame de Liesse («Vår Frue av Jubelen»). Det ble et valfartssted som var berømt i hele Frankrike. Prinsesse Ismeria ble døpt av den salige Bartolomeus de Vir (d. 1157), biskop av Laon (1113-51).

I bunnen av denne legenden kan det være et lite autentisk element. Tidlig på 1200-tallet giftet nemlig en Robert d’Eppes seg med en sarasensk kvinne, og siden 1236 omtales en av hans sønner, Johannes (Jean), som fils de la More eller Maure (maurer). En annen landeier fra nabolaget, Gervais de Marchais, hadde kallenavnet Sarrasin. Dette tyder på at legenden bevarte minnet om tre korsfarerriddere, den spesielle beskyttelsen av jomfruen som de følte de hadde og det uvanlige ekteskapet til en av dem. Denne Johannes Maureren fulgte den hellige kong Ludvig IX av Frankrike (1214-1270) på korstog.

Karl VI (1380-1422) dro dit i 1414 og Ludvig XI (1461-83) var der fire ganger. I 1602 dro dronning Marie de Medici dit for å takke for fødselen av den fremtidige kong Ludvig XIII (1610-43), og hun skjenket kirken en altertavle i sort og gull, kolonnaden av jaspis og triumfbuen som rager opp over høyalteret. Ludvig XIII og Anna av Østerrike kom dit flere ganger for å be om en arving. Til minne om oppholdet ga de et stort bilde av kongen og dronningen på sine knær, mens det i den øvre delen av bildet var malt Jesu fødsel. I 1652 kom Ludvig XIV (1643-1715) for å takke for tjenester gitt til hans mor. Den hellige Jeanne d’Arc (1412-31) og kong Frans I (1515-47) kom også på valfart til kirken.

I tider med offentlige katastrofer ønsket byene ofte å gi gaver til Notre Dame de Liesse. Det var derfor Dieppe i 1630 donerte et kar av sølv med disse ordene inngravert med gullbokstaver: Voeu public de Dieppes («offentlig hilsen fra Dieppe»). Under revolusjonen ble den mirakuløse statuen brant på det offentlige torget og votivgavene konfiskert. Bygningen ble imidlertid spart. Men kulten fortsatte på 1800-tallet, så en kopi av den opprinnelige statuen i ibenholt ble høytidelig kronet i 1847 på ordre av den salige pave Pius IX (1846-78). I 1923 ble kirken opphøyd til basilica minor av pave Pius XI (1922-39).

Minnedagen for Vår Frue av Liesse er 2. desember. Malteserordenen fortsetter å se på Notre Dame de Liesse som en av sine viktigste helligdommer på grunn av at de tre korsfarerridderne skal ha tilhørt denne ordenen. Den hellige Johannes Baptist de la Salle (1651-1719) hadde en spesiell andakt for Vår Frue av Liesse. Han og tolv brødre avla lydighetsløfte for første gang for ett år i Reims i juni 1686. De gjentok seremonien dagen etter i helligdommen for Vår Frue av Liesse.

Det finnes en rekke bevarte svarte Madonnaer. De fleste av disse statuene er av ubehandlet tre og kan dateres tidligst til 1100-tallet. De mest kjente av de franske er Vår Frue av Søylen i Chartres, Notre Dame du Puy, Notre Dame de Liesse og madonnaen i Rocamadour i Quercy. De var beskyttere av barna, og de kunne også helbrede og favoriserte kvinnelig fruktbarhet. De er ofte forbundet med korsfarere, men deres opprinnelse forblir et mysterium. Den orientalske opprinnelsen som folk i middelalderen tilskrev dem, var resultat av deres manglende evne til å finne en annen forklaring på den mørke hudfargen enn at de var fra et fjernt og eksotisk land. Svarte madonnaer fantes i mange europeiske land som Frankrike, Italia og Spania, hvor de mest berømte fantes, men også i Østerrike, Tyskland og Nederland.

Kilder: Patron Saints SQPN, smom-za.org, notre.dame.de.liesse.pagesperso-orange.fr, amicale-genealogie.org Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 5. april 2012