Den hellige Leopold Bogdan Mandić (1866-1942)

Minnedag: 30. juli

Leopold Bogdan Mandic (1866-1942) Den hellige Leopold ble født som Bogdan Ivan Mandic (Adeodatus [= Guds gave] Johannes) den 12. mai 1866 i Castelnuovo på den dalmatiske Adriaterhavskysten, ved innløpet til Boka Kotorska, «de kroatiske helgeners bukt», som nå ligger i Montenegro. Byen Castelnuovo heter nå Herceg Novi, grunnlagt i 1382 av den bosniske kong Tvrtko I. Bogdan var den yngste av de tolv barna til de fromme og arbeidsomme kroatene Peter Mandic og Caroline Zarevic. De feiret hvert år en for lengst avdød forfaders omvendelse til katolisismen som «begynnelsen på vår tro». Bogdans oldefar Nikolas Mandic kom fra Poljica i erkebispedømmet Spalato (Split), hvor hans forfedre hadde kommet fra Bosnia på 1400-tallet.

Bogdan var ekstremt liten - bare rundt 135 cm høy, og hans helse var svært skjør. Han hadde også en svært svak stemme og problemer med stamming. Men han var en kjempe i det som virkelig teller: ydmykhet, klokskap og en evne til å være fullstendig i Guds nærvær. Allerede fra ungdommen viste han tegn på stor åndelig styrke og integritet. På den tiden arbeidet venezianske brødre fra fransiskanernes reformgren kapusinerne i Dalmatia, og Bogdan var imponert over deres ydmykhet og over hvor høyt i akt de ble holdt av folket, både katolikker og ortodokse.

I 1882 forlot 16-åringen sin familie for å bli aspirant hos kapusinerne (Ordo Fratrum Minorum Capuccinorum - OFMCap) og elev ved deres Serafiske seminar i Udine i provinsen Veneto i Italia. Til tross for sin dårlige helse ble han opptatt i ordenen som novise den 20. april 1884. Han ble ikledd drakten i Bassano del Grappa og tok ordensnavnet Fra Leopold. Etter sin løfteavleggelse i 1885 begynte han på sine prestestudier i Padova og Venezia, og i 1888 avla han sine høytidelige løfter i Padova. Etter å ha fullført sine studier i Udine, ble han presteviet den 20. september 1890 i kirken Santa Maria della Salute i Venezia.

Som nyvigslet prest ba han sin superior om å få lov til å vende tilbake til sitt hjemland for å arbeide for at «dissidentene» i den ortodokse kirke skulle bli gjenforent med Roma. Dette ønsket ble ikke oppfylt på grunn av hans svake helse, men i lydighet aksepterte han de oppgavene han fikk, oppgaver som delvis nesten slet ham ut. Mellom 1890 og 1906 tjente han i ulike klostre i den venezianske ordensprovinsen. Fra 1890 til 1897 virket han i kapusinerklosteret i Venezia som skriftefar. Fra 1897 fikk han også arbeide i sitt hjemlige Dalmatia, da han fra 1897 til 1900 ledet et kloster i Zadar (it: Zara), og han tilbrakte også en tid i Rijeka og Kopar.

Etter kortere opphold i Bassano del Grappa, i Capodistria og Thiene ved Vicenza kom han i 1909 til kapusinerklosteret i Padova i Italia, der han bodde resten av sitt liv og levde et utad sett begivenhetsløst liv. I flere år underviste han studenter i filosofi og foreleste i patrologi. I mange år dro han en gang i uken fra Padova til Venezia for å lære unge kapusinere det kroatiske språket, som de ville få bruk for i det pastorale arbeidet blant kroatiske katolikker. Men Leopold er fremfor alt kjent for en heroisk arbeidsinnsats i sitt «hovedkvarter», som han kalte sin knøttlille «celle», nemlig skriftestolen som var bygd mellom kirken og klosteret. Den var svært kald om vinteren og desto varmere og klammere om sommeren. Der satt han i en avdanket lenestol og hørte tusenvis av skriftemål.

I rundt førti år hørte han skriftemål daglig opp til 15 timer, og dette var nesten utelukkende hans virksomhet som prest. Han var en lystig, beskjeden og tålmodig skriftefar, fremfor alt for prester, og var berømt for sin mildhet. Han hadde profetiske gaver og kunne lese i hjertene, og han bar også Kristi sårmerker (stigmata). Tusenvis av legfolk og utallige prester og biskoper, blant dem den senere pave Johannes Paul II, oppsøkte Leopold i løpet av alle disse årene.

Men det er klart at hans overordnede hadde en temmelig lav vurdering av Leopolds evner, og han møtte en god del motstand fra dem og fra sine kolleger. De anklaget ham for å være uvitende om moralteologi og alt for villig til å gi absolusjon til sine skriftebarn, og de ga ham oppnavnet «broder all-absolusjon». Hans vanlige svar til slike beskyldninger var at han måtte være vennlig mot syndere på grunn av eksempelet fra all den kjærlighet Gud hadde vist dem på korset. Han ble også latterliggjort etter hvert som hans helse ble stadig dårligere. Han led av sterke magesmerter og ble gradvis deformert av kronisk leddgikt, som førte til en kraftig halting, og hans problem med stamming ble også verre og verre, noe som forhindret ham fra å preke. Men åndelig var han en kjempe hele livet.

En gang betrodde Leopold en hemmelighet til en venn: «Jeg er som en fugl i bur, men mitt hjerte er alltid på den andre siden av havet» (det vil si i hjemlandet Kroatia). I 1917, da myndighetene ville at han skulle søke om italiensk statsborgerskap, svarte han: «Blod er ikke vann». Av den grunn ble han internert i en fangeleir i Sør-Italia til krigen sluttet i 1918.

Mange mente at hans interesse for gjenforening med de ortodokse var en tåpelig besettelse, og hans overordnede avviste hans anmodninger om en utnevnelse som kunne gi ham anledning til å arbeide for denne saken, til tross for at han insisterte på at Gud kalte ham til det bestemte apostolatet. I 1923 trodde han at hans sjanse var kommet da han ble utnevnt til Fiume, en by på grensen til Dalmatia som nettopp var annektert av Italia (nå Rijeka i Kroatia). Dessverre protesterte biskopen av Padova mot å miste hans tjenester som skriftefar, og utnevnelsen ble tilbakekalt etter få uker. Leopold aksepterte dette uten innsigelser, og senere snakket han aldri mer åpent om sitt ønske om å arbeide for gjenforening, selv om temaet fortsatte å dominere hans private skrifter.

Mye senere forklarte han sin taushet med at han hadde hatt en åpenbaring en dag etter kommunionen som fortalte ham at «hver sjel han hjalp i skriftestolen, skulle være hans Østen». Etter det oppfylte han sitt løfte om å arbeide for at skismatikerne blant hans folk vendte tilbake ved å utføre så godt han kunne sin prestetjeneste ved å lese messe og høre skriftemål, og i skriftestolen behandlet han hver enkelt skriftende som om omvendelsen av hans folk var avhengig av omvendelsen av den enkelte synder.

Den 22. september 1940 feiret «pater Leopold», som han alltid ble kalt, sitt 50-årsjubileum som prest. Men etter det ble hans helsetilstand raskt verre. Men selv mot slutten av sitt liv, da han var svært syk, hørte han skriftemål. Han kollapset en dag mens han forberedte seg på å lese messen, men til og med dagen før sin død hørte han skriftemål på sykehuset. Han døde den 30. juli 1942 i Padova av kreft i spiserøret, 76 år gammel. Meldinger om mirakuløse helbredelser oppnådd gjennom hans bønner hadde lenge sirkulert, og allerede før sin død var han betraktet som hellig.

Flere år før det faktisk skjedde sa Leopold til en betrodd venn: «Også dette klosteret og kirken kommer til å bli truffet (av bombene), men denne cellen blir ikke truffet. Her har Gud vist sjelene så mye barmhjertighet, så denne cellen må bli stående som et minnesmerke over Guds godhet». Kapusinernes kirke og kloster ble da også ødelagt da Padova ble bombet den 19. mai 1944, knust av fem store bomber, men Leopolds «celle» og en statue av Guds Mor var uskadd. Senere ble et kapell bygd ved siden av cellen.

Leopolds kult startet øyeblikkelig etter hans død, og informasjonsprosessen for hans saligkåring begynte allerede i 1946. Den gangen sa kirkeretten at det måtte gå minimum 50 år etter en kandidats død før vedkommende ble saligkåret, men i Leopolds tilfelle var hans hellighet så åpenbar at pave Pius XII (1939-58) så bort fra denne bestemmelsen. Da man 24 år etter hans død åpnet hans grav på den kommunale kirkegården i 1966, var legemet like friskt. Det ble overført til det nye kapellet, og der hviler han fortsatt nær sin skriftemålscelle i Padova, som har blitt et populært valfartsmål.

Leopold Mandic, som også kalles Leopold av Castelnuovo, fikk sine heroiske dyder anerkjent den 1. mars 1974, og han fikk da tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Den 12. februar 1976 underregnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret den 2. mai 1976 av pave Paul VI (1963-78) og helligkåret den 15. oktober 1983 av pave Johannes Paul II på Petersplassen i Roma, hans femte helligkåring. Leopolds minnedag er dødsdagen 30. juli.

av Webmaster publisert 12.06.2003, sist endret 28.11.2015 - 02:49