Den salige Ludvig Pavoni (1784-1849)

Den salige Ludvig Pavoni (it: Lodovico; lat: Ludovicus) ble født den 11. september 1784 i Brescia i regionen Lombardia i Nord-Italia. Han var den eldste av fem barn av de adelige foreldrene Alexander Pavoni og Lelia Poncarali. Han vokste opp i en tid med store politiske omveltninger, med Den franske revolusjon i 1789 og Napoleons okkupasjon av Nord-Italia, og fra 1814 med det østerrikske overherredømmet.

Foreldrene ga Ludvig en kristen utdannelse, og han viste seg raskt som en livlig og intelligent gutt med mange interesser, som maling, jakt, ridning og mekanikk. Samtidig var han følsom overfor sosiale problemer. Han fikk sin teologiske opplæring i hjemmet til dominikanerpateren Carlo Domenico Ferrari, fremtidig biskop av Brescia. Under den napolitanske æraen i Italia (1799-1814) stengte den franske keiseren seminarene. Han ble presteviet i 1807, og fra 1812 var han sekretær for biskop Gabrio M. Nava. Samme år åpnet han et oratorium for kristen utdannelse av de fattige i Brescia. Ved siden av arbeidet for biskopen viet han seg undervisning av de unge og fattige, katekese, prekenvirksomhet og åndelige øvelser. Den 16. mars 1818 ble han utnevnt til kannik ved katedralen og rektor for basilikaen San Barnabà.

Der startet han snart et barnehjem og en tilknyttet yrkesskole, hvor fattige, foreldreløse og forlatte barn kunne få en kristen utdannelse samt opplæring i et håndverk. Han baserte seg på den ide at forbedrede sosiale forhold vil forbedre det åndelige liv, og at å forbedre det åndelige liv vil forbedre de sosiale forholdene. Blant de viktigste fruktene av hans arbeid var en typografisk skole, den første grafiske utdannelsen i Italia. I 1821 ble hans skole til Instituttet San Barnabà. I 1823 etablerte han Instituttet San Barnabàs Forlagshus, som fortsatt eksisterer under navnet Ancora. I 1831 hadde instituttet åtte ulike fagutdanninger: trykkeri/kopperstikk, bokbinder, papirhandel, sølvsmed, grovsmed, snekker, dreier og skomaker. Han tenkte også på bøndene og planla en jordbruksskole, og i 1841 tok han også inn døvstumme på instituttet.

I lengre tid grunnet Ludvig Pavoni over tanken på å opprette en egen kongregasjon for å ta seg av instituttet. Med et dekret av 31. mars 1843 fikk han tillatelse av pave Gregor XVI (1831-46), og den 9. desember 1846 fikk han også tillatelse av den østerrikske keiseren. Brescias generalvikar Luchi opprettet den 11. august 1847 kongregasjonen kanonisk. Den fikk navnet «Den uplettede Marias Sønner» (Congregatio Filiorum Mariae Immaculatae – FMI), som også kalles pavonianere etter grunnleggeren.

Den 29. november 1847 fikk han formell avskjed som kannik fra domkapitlet, og den 8. desember 1847, høytiden for Marias uplettede unnfangelse, avla han sine evige løfter sammen med de første medlemmene av kongregasjonen. Den besto av prester, som sto for den åndelige, disiplinære og administrative ledelsen av det religiøse arbeidet, og legbrødre som ledet verkstedene og undervisningen av barna. Dermed oppsto det en ny type ordensbrødre, den pavonianske legbror, direkte satt inn i kongregasjonenes spesifikke oppgave, med samme rettigheter og plikter som prestene. I dag har kongregasjonen 210 medlemmer i Brasil, Colombia, Eritrea, Tyskland, Italia og Spania, og de utgir fortsatt bøker. I Roma driver de bokhandelen Ancora ved Petersplassen.

Lørdag den 24. mars 1849, som var dagen etter utbruddet av «De ti dager i Brescia», et opprør mot østerrikerne, fulgte Ludvig Pavoni sine gutter til åsene i Saiano, tolv kilometer fra Brescia, for å komme unna plyndringer og branner som oppsto etter opprøret, siden en av barrikadene var opprettet like ved plassen ved San Barnabà. Ludvig hadde allerede svak helse, og den 26. mars ble hans helsetilstand forverret. Ved daggry palmesøndag den 1. april 1849 døde han i Saiano. Brescia sto i flammer, men hans gutter var trygge.

Hans helligkåringsprosess ble innledet den 12. mars 1919, og den 5. juni 1947 utstedte pave Pius XII (1939-58) dekretet som erklærte hans «heroiske dyder» og ga ham tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Den 20. desember 2001 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret den 14. april 2002 av pave Johannes Paul II på Petersplassen i Roma. Hans minnedag er dødsdagen 1. april.