Den salige Leonella Sgorbati (1940-2006)

Den salige Leonella ble født som Rosa Maria Sgorbati den 9. desember 1940 i Rezzanello i kommunen Gazzola i provinsen Piacenza i regionen Emilio Romagna i Nord-Italia. Hun var den yngste av tre barn av bonden Carlo Sgorbati og hans hustru Giovannina Vigilini, som ble kalt Teresa. Hun ble døpt samme dag i sognekirken San Savino, noe som viser foreldrenes levende tro, og de var lojale mot Gud og Kirken.

Familien bodde i Casa Schizzati i Rezzanello sammen med hennes brødre og deres familier, og de utgjorde en storfamilie som besto av 21 personer, inkludert fedre, mødre, barn, brødre, søstre, svigermødre, svigerdøtre, onkler og nevøer, alle allerede voksne, og på en eller annen måte langt fra det barndomslivet som Rosetta trengte, og dette felleslivet krevde ofre. Vi vet ikke datoen for hennes første kommunion som hun må ha mottatt noen år senere. Etter katekeseundervisning mottok barna kommunion når de var ti-elleve år gamle. Hennes blikk ble snart trukket mot alteret og tabernaklet. Hennes lærer i bønnen var moren, som til tross for det harde arbeidet på markene alltid fant tid til å besøke kirken for å bringe blomster til Madonna, og for et kort besøk til det hellige sakrament.

Rett etter Første verdenskrig bestemte hennes far seg for å finne et alternativ til livet som bonde, og for å sikre brød for alle, startet han en engroshandel for frukt og grønnsaker i Sesto San Giovanni i provinsen Milano i regionen Lombardia. Den 9. oktober 1950 flyttet hele familien til Milanos forstad. Flyttingen fra landsbygda gjorde et sterkt inntrykk på Rosetta. Hun fortalte: «Milano var en kjempestor by, der folk beveget seg som gale, i store sprang, alltid opptatte, og jeg tenkte bare på flukt». Hun prøvde å flykte, og var i stand til å komme tilbake til sitt elskede Rezzanello for et år. En annen lidelse som markerte hennes liv, var hennes far Carlos død den 16. juli 1951, da Rosa var ti år gammel.

Familien bestemte seg for å sende Rosa til et kollegium som ble drevet av søstre, hvor livet ikke alltid var hyggelig. Direktøren, en svært intelligent kvinne, kom en dag bort til en utålmodig Rosetta og tilbød henne en bok: «Ta denne lille boken og prøv å lese den». Den boken var evangeliet. Mens hun satt i det lille kapellet på kollegiet foran bildet av korsfestelsen som hang over alteret, begynte en stadig sterkere dialog med Herren. Rosetta følte seg tiltrukket av ordene i den lille boken hun hadde fått av den gode søster direktør, og hun bestemte seg for å forplikte seg til å leve etter disse ordene.

Det var i det lille kapellet i kollegiet at hun fikk den største gaven en person kan motta, da hun i april 1952 kjente at hun ikke lenger var alene, men at Herren bodde i henne. Hun returnerte til familien etter handelsutdannelsen, og familien ble overrasket over forvandlingen som var skjedd. Ikke bare hadde den unge jenta modnet som person, men det viste seg at hun hadde en plan for livet som de aldri kunne ha forestilt seg, nemlig å bli å bli ordenssøster og arbeide i misjonen. Men da hun annonserte dette for sin mor da hun var seksten år gammel i 1956, fikk hun ingen støtte, og moren ba henne vente til hun fylte tyve år i 1960.

Da tiden var inne, stadfestet hun sitt ønske og sluttet seg den 5. mai 1963 til instituttet «Misjonærer av Consolata» («trøsteren») (Missionarie della Consolata – ISMC eller MC) i Sanfrè i provinsen Cuneo i regionen Piemonte i Nord Italia. Hun ble ønsket velkommen av mor Nazarena Fissore, som da var generalsuperior, og hun begynte som postulant den 20. mai. Den unge kvinnen brakte med seg sin rike bagasje av menneskelighet: hennes åpne og ærlige smil, hennes sjenerøsitet i det å tjene og hennes glede og begeistring som gjorde dem som var nær henne godt.

Postulantatet varte på den tiden i seks måneder, hvor de fikk den første innføringen i et liv i kommunitet og i det religiøse liv. Seks måneder gikk fort, og ved utløpet av den perioden i november, kom det spesielle øyeblikket med seremonien for ikledning av ordensdrakten. I samme seremonien fikk postulantene også sitt nye ordensnavn: «Inntil i dag har du blitt kalt Maria Rosa, fra nå av vil du bli kalt søster Leonella». Det var en viktig begivenhet hvor også familiene ble invitert. Sr. Leonella begynte sitt novisiat den 21. november 1963 i Nepi i provinsen Viterbo i regionen Lazio i Midt-Italia under klok og forsvarlig veiledning av sr. Paolina Emiliani. Etter to år i novisiatet avla hun sine første løfter den 22. november 1965. Hun avla sine evige løfter syv år senere, i november 1972.

Instituttet ble grunnlagt i Torino den 29. januar 1910 av den salige kannik Josef Allamano (1851-1926) som den kvinnelige grenen av instituttet «Misjonærer av Consolata» (Institutum Missionum a Consolata – IMC), som han selv hadde grunnlagt i 1901. Ordet Consolata kommer fra en av Marias titler i Det lauretanske litani: Consolátrix afflictórum, ora pro nobis («Du sorgfulles trøster, be for oss»). Josef Allamano ble saligkåret den 7. oktober 1990 av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005).

Fra 1966 var sr. Leonella i England, hvor hun utdannet seg til sykepleier og jordmor. I 1969 ble hun uteksaminert med statlig diplom som sykepleier, og i 1970 avsluttet hun den første delen av utdannelsen til jordmor. Den tiden hun bodde i England, var intens og vekslet mellom formasjon, studier og praksis på sykehus. Den jordmorskolen som sr. Leonella gikk på, lå femti kilometer fra hjemmet, så hun kunne bare komme tilbake til kommuniteten på dagene med rekreasjon, og for henne var det alltid en glede. Kommuniteten var ikke bare et innbydende sted å komme tilbake, men også et fellesliv som hun levde og delte med lidenskap. De felles øyeblikkene var alltid for korte for hennes ønske om å være sammen, men hun likte dem fullt ut. Sr. Leonella gjorde det strålende i studiene, for hun hadde et livlig sinn og en formidabelt hukommelse.

Etter sine høytidelige løfter ble hun i 1972 sendt til Kenya. Ved sin ankomst dit begynte hun straks den prosessen som i misjonssjargong kalles inkulturasjon. Riktignok var det ikke en enkel tilpasning for en kvinne som var så umiddelbar og spontan som henne: «... det var litt som å bruke nye sko, før de tar form av foten, strammer de og er vonde, men så blir de heldigvis svært komfortable». Blant aktivitetene til misjonærene i Nkubu var arbeidet på sykehuset, med en tilstøtende sykepleieskole. Sr. Leonella viet seg til barselavdelingen med hundre senger og en fin gruppe av jordmorstudenter. Hun var ivrig etter å følge opp de unge elevene godt, og hun likte svært godt kontakten med dem. Hun virket frem til 1983 på Consolata Hospital Mathari i Nyeri og på Nazareth Hospital i Kiambu i utkanten av Nairobi, og en periode arbeidet hun som jordmor.

I midten av 1983 startet hun sine høyere studier i sykepleie, og i 1985 ble hun den fremste læreren på sykepleieskolen som var tilknyttet Nkubu Hospital i Meru i det østlige Kenya. Sr. Leonella hadde et godt hjerte og var følsom for folks behov, og hun hadde en sterk kjærlighet til sin religiøse familie og deres misjonskall. Hun ga ekstra leksjoner, også til kandidatene, og hun visste at andre steder ville de ikke ha hatt mulighet for en like kvalifisert formasjon. Denne holdningen av tilgjengelighet og sjenerøsitet vant tillit og sympati hos mange unge. En dag sa en av dem: «Gud er god som en mor. Dere misjonærer og spesielt deg får oss til å forstå dette».

I 1993 ble hun valgt av søstrene til å representere dem på kongregasjonens syvende generalkapittel, hvor hun kunne bidra med sine tiår med erfaring fra misjonen i afrikanske, og hun deltok i planleggingen av veiene som skulle bli fulgt i de neste seks årene. Etter kapittelet ble hun i november 1993 valgt til regionalsuperior for sin orden i Kenya, et verv hun hadde i to påfølgende treårsperioder til 1999. I besøkene som hun som superior avla i kommunitetene, snakket han ofte om den salige Josef Allamano og Maria Consolata. Hun ønsket velkommen grunnleggerens sterke og autoritative lære og levde de helhjertet: «Vi må ha så mye kjærlighet at vi gir liv. Vi misjonærer er viet til å gi våre liv til misjon».

Etter hennes periode som regional superior ble sr. Leonella bedt om å bli med i gruppen som arrangerte sabbatsår. Sabbatsår er et begrep fra Det gamle testamente (3.Mos 25,2), som sier at hvert syvende år skulle jorden ligge brakk i Israel. Betegnelsen sabbatsår brukes nå mest i overført betydning om et friår. Sr. Leonella ble ansvarlig for den praktiske delen av forvaltningen av huset og ivaretakelsen av søstrene på det medisinske området. Fra 2000 til 2005 var det fem grupper av søstre som hadde sitt sabbatsår. Alle var forbløffet over hennes selvtillit og sjenerøsitet og hennes oppmerksomhet og omsorg. De så henne alltid i bevegelse, med forkle og ermene rullet opp.

Fra 2001 begynte hun å pendle mellom Kenya og Somalia, hvor hun tilbrakte flere måneder i hovedstaden Mogadishu for å se på potensialet for en ny sykepleieskole i det barnesykehuset som ble drevet av SOS-barnebyer. Sr. Leonella kom til et land som var preget av ti års borgerkrig og ødeleggelser, anarki, hungersnød, utallige døde, flyktningeleirer og bandittvirksomhet. Dette gjorde også at en religiøs fundamentalisme slo rot, som betraktet katolske misjonærer, særlig hvite, som et spesielt mål. SOS-sykehuset var det eneste helsesenteret i Mogadishu som var gratis for barn. Det var SOS som utformet sykepleieskolen og involverte Consolata-misjonærene for å bemanne den. Sr. Leonella stilte seg til disposisjon for å realisere deres drøm. Folket satte stor pris på dette, for det var ti år siden sykepleiere og leger ble opplært i Somalia. Sgorbati snakket somali flytende.

Sykepleieskolen Hermann Gmeiner åpnet i 2002 med Sgorbati som leder. Utfordringene var mange på alle fronter. Først og fremst måtte treningsmetodene tilpasses den nye læresituasjonen som de sivile myndighetene krevde. Videre var det helt nødvendig med en integrert formasjon som også skulle gi de unge en menneskelig formasjon, slik at de bedre kunne tjene de sykes svake og sårede liv. Men hvordan overføres de verdiene hun alltid hadde hatt i et muslimsk miljø? Hun måtte søke etter elementer som var felles for kristendom og islam. Det var nødvendig å vise at de vitenskapelige forestillingene hun innførte ikke var imot Koranen. Hun måtte overbevise de unge og miljøet generelt at hun ikke drev proselyttisme, men faktisk respekterte og verdsatte interreligiøs dialog. Likevel var det dem som ikke trodde på dette og trodde at sr. Leonella brukte skolen til å overtale de unge til å bli kristne.

For sr. Leonella var Somalia også krevende på et personlig plan. Hun var vant til åpne forhold uten frykt, så det var ikke lett å tilpasse seg til mer kontrollerte forhold. Livet til en søster utspilte seg på noen få områder: arbeidet på sykehuset, kryssing med stor eskorte av veien som skilte SOS-sykehuset fra søstrenes hus med kommunitetslivet, vakkert og broderlig, men uten kontakt med utsiden. Det var ganske normalt å ha en kvelende følelse i denne situasjonen, i det minste i utgangspunktet. Alle søstrene følte det, men alle fant styrke til å fortsette og å fornye valget av en total hengivenhet, helt til slutten. Alt for Herren som de hadde viet sine liv til, men også av kjærlighet til de menneskene som i dem følte Guds trøstende nærvær. De måtte ta en dag av gangen, uten å kunne ha prosjekter av lang varighet.

Sr. Leonella visste at bare det å krysse gaten var farlig for henne og hennes søstre, og hun var redd, noe som er helt normalt i en slik situasjon. Hun sa: «Det finnes en kule med mitt navn påskrevet, og bare Gud vet når den kommer». Men med troens styrke la hun alltid til: «Jeg har gitt mitt liv til Herren, og han kan gjøre med meg hva han vil». Biskopen av Djibouti pleide å si at sr. Leonellas hjerte var større enn hennes kroppsbygning, selv om den også var imponerende og rund.

De første 34 sykepleierne ble uteksaminert fra skolen i 2002 med sertifikater og diplomer utstedt av Verdens helseorganisasjon (WHO), ettersom det borgerkrigspregede Somalia på det tidspunktet ikke hadde hatt noen regjering siden 1991. Leonella ivret også for å utdanne lærere for sykepleieskolen, så hun vendte tilbake til Kenya med tre av studentene for å hjelpe til med å få dem registrert på et lokalt medisinsk universitet. Men hun fikk vanskeligheter med å få visum for å kunne vende tilbake til Mogadishu i Somalia på grunn av de nye reglene som var innført av de islamske domstolene som nå styrte byen og omgivelsene. Mens hun ventet på visum, benyttet hun seg av anledningen og tok en ferie i hjemlandet i februar 2006.

Men til slutt fikk sr. Leonella Sgorbati visum og kom til Mogadishu den 13. september 2006, bare noen dager før hun ble drept. På denne tiden var hun den ene av bare to vestlige som fortsatt var igjen i Mogadishu, ettersom byen var i islamistiske militantes grep. Søndag den 17. september 2006 like etter klokken 12.30 hadde sr. Leonella fullført undervisningen på sykehuset. Hun krysset veien for å gå de ni meterne til søstrenes bolig, hvor tre andre søstre ventet for å spise lunsj med henne. Hun ble eskortert på den svært korte reisen av sin muslimske livvakt og sjåfør, Mohamed Osman Mahamud, som var far til fire. Da de hadde gått fem at de ni meterne, dukket to væpnede menn opp som hadde gjemt seg mellom bilene og en kiosk. De skjøt mot henne, og det første skuddet traff henne i låret. Etter dette første skuddet grep hennes livvakt inn og dekket henne med sin kropp, mens han åpnet ild mot angriperne. Han ble drept på stedet, mens sr. Leonella var hardt såret etter å ha blitt i ryggen tre eller fire ganger. Den tapre muslimens blod blandet seg med den katolske misjonærens blod.

Hun ble i all hast brakt til SOS-sykehuset hvor de to allerede var på vei, men hun var truffet av syv skudd, og et av skuddene i tyggen hadde truffet en arterie, noe som førte til en øyeblikkelig og stor blødning. På vei til sykehuset fikk hun blodoverføringer, og i ambulansen sa hun til medsøstrene Gianna Irene Peano og Marzia Feurra at hun ikke klarte å puste. På sykehuset gjorde de alt de kunne for å redde henne, mens somaliere konkurrerte om å gi henne sitt blod, akkurat som hun hadde gjort for dem hver tredje måned, som blodgiver. Men skadene var så store at hennes liv ikke sto til å redde, og hun døde på operasjonsbordet. Sr. Marzia som holdt henne i hånden, hørte henne tydelig hviske sine siste ord: «Jeg tilgir, jeg tilgir, jeg tilgir» (Perdono, perdono, perdono). «Nå er himmelen uten stjerner», sa somalierne da de hørte om hennes død.

Klokken tre samme ettermiddag kom et fly for å bringe hennes levninger til Nairobi i Kenya, hvor det ankom klokken ni om kvelden. Hun ble brakt til Lee Funeral Home. Hennes begravelsesmesse ble feiret den 21. september i Consolata-kapellet i Nairobi av biskop Giorgio Bertin av Djibouti. Den italienske ambassadøren i Kenya var tilstede, og det samme var Kenyas representant i FN. Etter messen ble hun gravlagt på kirkegården i Nairobi. Hun ble 65 år gammel.

De somaliske myndighetene lovte at de skulle finne søsterens mordere og lette etter gjerningsmennene, og to mistenkte ble arrestert. Den islamistiske rettsunionen i Somalia, en sammenslutning av sharia-domstoler i landet, satte i gang sin egen etterforskning av mordet. Vatikanets pressetalsmann Federico Lombardi SJ sa at mordet var en «fryktelig handling» som han håpet ville forbli en isolert hendelse og ikke noe spredte seg i regionen.

Motivet for mordet på sr. Leonella ble ikke oppklart, men attentatet regnes som et svar på pave Benedikt XVIs (2005-13) Regensburg-tale den 12. september 2006, selv om dette aldri ble bekreftet eller underbygd. Men hennes død kom etter at den ytterliggående sjeik Abubakar Hassan Malin fredag den 15. september ba dem som var samlet for fredagsbønn i hans moske, om å jage og drepe alle dem som fornærmet profeten Mohammed. Situasjonen ble ytterligere forverret på grunn av at flere italienske humanitære hjelpere og kristne frivillige ble drept rundt den tiden. Legen Graziella Fumagalli (1944-95) ble drept den 22. oktober 1995 i det italienske Caritas’ tuberkulosesenteret i Merca i Somalia. Legkvinnen Annalena Tonelli (1943-2003) ble drept av islamske ekstremister den 5. oktober 2003 i Borama i Somalia etter 33 år med dedikasjon helt til det siste. Den italienske biskop Pietro Salvatore Colombo OFM (1922-89) av Mogadishu (1975-89) ble drept den 9. juli 1989 under messen i Mogadishu. Om morgenen på den dagen da hun ble skutt, var sr. Leonella opprørt over reaksjonene pavens tale i Regensburg hadde skapt.

Pave Benedikt hadde vært teologiprofessor og er en av de fremste teologene på 1900-tallet og begynnelsen av 2000-tallet. I Regensburg holdt han en førti minutter lang akademisk forelesning på tysk ved byens universitet om forholdet mellom fornuft og tro. I sin tale insisterte paven på at religionen og fornuften trenger hverandre, og han kom med en innstendig bønn mot religiøs vold. Han åpnet imidlertid talen med en referanse til en dialog på 1300-tallet mellom den bysantinske keiseren Manuel II Paleologos (1391-1425) og en «lærd perser», hvor keiseren kritiserer islam.

Da den engelske oversettelsen av pavens forelesning ble spredt over hele verden, ble sitatet tatt ut av sin sammenheng, og mange islamistiske politikere og religiøse ledere protesterte mot det de så som en krenkende feilkarakteristikk av islam. Sitatet som skapte raseriet, var følgende: «Han [keiseren] henvender seg noe bryskt til sin samtalepartner med det sentrale spørsmålet om religion og vold generelt, med disse ordene: ‘Vis meg nøyaktig hva Mohammed kom med som var nytt, og der vil du bare finne onde og umenneskelige ting, slik som hans ordre om å spre den troen han forkynte, med sverd’», sa paven, mens han understreket at han siterte keiseren.

Sitatet ble spredt i rekordfart over hele verden og utløste sterke protester og en håndfull voldsgjerninger. Syv kirker ble angrepet på Vestbredden og i Gaza, dukker av paven ble brent i gatene i Ankara og massive demonstrasjoner fant sted i muslimske majoritetsstater som Indonesia og Iran, hvor seminarer ble stengt i protest.

På bakgrunn av det omfattende opprøret i hele den muslimske verden og den konkrete oppfordringen fra sjeiken i Somalia, ble mordet på sr. Leonella Sgorbati straks knyttet til pave Benedikts tale. Den daværende pavelige nuntius i Kenya (2005-12), erkebiskop Alain Paul Charles Lebeaupin, sa at det var uklart om hennes død kunne tilskrives religiøs ekstremisme, og han la til at «dessverre» var hun ikke den første katolske misjonæren i Somalia som ble truet. Men til denne dag mener observatører at angrepet er knyttet til de voldelige reaksjonene mot pave Benedikts tale, som fortsatte etter at han unnskyldte sine bemerkninger søndagen etter, samme dag som sr. Leonella ble myrdet.

 «Jeg beklager dypt reaksjonene i noen land på noen få avsnitt i min tale ved universitetet i Regensburg som ble betraktet som krenkende mot muslimers følelser. Disse avsnittene var i virkeligheten sitater fra en middelaldersk tekst, som ikke på noen måter gir uttrykk for mine personlige tanker (…) Jeg håper at dette tjener til å berolige hjerter og å klargjøre den sanne betydningen av min tale, som i sin helhet var og er en invitasjon til en åpen og oppriktig dialog med stor gjensidig respekt».

Søndagen etter refererte pave Benedikt også til sr. Leonella Sgorbati og sa at noen blir bedt om å avlegge «det ytterste vitnesbyrd med sitt blod». «[Hun] falt som offer for vold (…) Denne søsteren, som i mange år tjente de fattige og barna i Somalia, døde mens hun uttalte ordet ‘tilgi’ (…) dette er det mest autentiske kristne vitnesbyrdet, et fredelig tegn på motsigelse som viser kjærlighetens seier over hat og ondskap». I 2008 ble korset som sr. Leonella Sgorbati bar mens hun levde, utstilt i den romerske kirken San Bartolomeo all’Isola, som er betrodd det katolske fellesskapet Sant’Egidio og viet til våre dagers martyrer.

Straks etter hennes død kom det krav om at det måtte åpnes en prosess for hennes saligkåring som martyr. Vatikanets regler sier at det må gå fem år fra en kandidats død før en prosess kan igangsettes, så på Consolata-søstrenes generalkapittel i 2011 ble det oppnådd enighet om at generaldirektoratet skulle sende en formell søknad om den drepte søsterens saligkåringsprosess. Det ble sendt en formell anmodning til bispedømmet Mogadishu, som ble innvilget den 25. september 2012, og det ble sendt en formell søknad til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Kongregasjonen utstedte den 31. august 2013 det offisielle dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causæ ex parte Sanctæ Sedis), noe som ga henne tittelen «Guds tjenerinne» (Serva Dei). Informativprosessen begynte i bispedømmet Mogadishu den 16. oktober 2013 og ble avsluttet den 15. januar 2014. Dekretet som anerkjente gyldigheten av informativprosessen, ble utstedt av Vatikanet den 19. september 2014. I 2016 ble sakens Positio oversendt til Helligkåringskongregasjonen.

Den teologiske kommisjonen ga sin positive uttalelse i saken den 6. april 2017, og det samme gjorde kardinalene og biskopene som er medlemmer av kongregasjonen, den 17. oktober 2017. I forbindelse med saligkåringsprosessen ble sr. Leonellas grav på kirkegården i Nairobi i Kenya åpnet og hennes levninger kanonisk identifisert den 30. september 2017. Deretter ble de plassert i kirken i Flora Hostel i Nairobi, hvor de ble gravlagt i desember 2017. Den 8. november 2017 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hennes død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og hun fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Dette åpnet veien for en snarlig saligkåring.

Hun ble saligkåret den 26. mai 2018 i katedralen Santa Maria Assunta e Santa Giustina i Piacenza i Italia. Som vanlig i dette pontifikatet ble saligkåringen ikke foretatt av paven selv, men av hans spesielle utsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB. Hennes minnedag er dødsdagen 17. september.

Kilder: santiebeati.it, en.wikipedia.org, it.wikipedia.org, newsaints.faithweb.com, cruxnow.com, consolatasisters.org, missionariedellaconsolata.org, leonellasgorbati.blogspot.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 26. mai 2018