Den salige Ludvig av Thüringen (1200-1227)

Den salige Ludvig (lat: Ludovicus) av Thüringen ble født den 28. oktober 1200 som sønn av landgreve Hermann I av Thüringen. Som 11-åring ble han forlovet med den 4-årige hellige Elisabeth av Ungarn og hun ble brakt til hoffet i Thüringen.

Etter grev Hermanns død i 1215 kom Ludvig på tronen som landgreve Ludvig IV i 1217. I 1221, da Elisabeth var 14 og han 21 år, fant bryllupet sted. Selv om det lå politiske motiver bak giftermålet, ble det unge parets ekteskap svært lykkelig. Allerede året etter bryllupet kom parets første barn, sønnen Hermann, som døde allerede som 19-åring. I løpet av seks år fikk de to barn til, datteren Sofia, som giftet seg med hertugen av Brabant, og den yngste datteren, den salige Gjertrud, ble født i 1227. Hun ble abbedisse i Altenburg. Ludvig glemte aldri å ha med en gave til Elisabeth når han kom tilbake fra sine reiser.

Paret bodde komfortabelt i sitt hjem i slottet Wartburg ved Eisenach. Her kunne Elisabeth virkelig utfolde sin impulsive, generøse natur. Hun viste stor omsorg for de nødlidende, og hun gikk rundt i fattigkvarteret og hjalp hvor hun kunne. Hun kledde seg i de enkleste klær og avslo å bære krone, og adelen angrep henne fordi hun brøt med livsstilen ved hoffet. Men hun fikk alltid støtte av sin like dypt troende, ridderlige og godhjertede mann. Men selv Ludvig mente at visse av hennes fromhetsytringer var overdrevne, som når hun midt på natten forrettet sine bønner på kne på det nakne golvet. Sammen grunnla de sykehus, blant annet et ved foten av den bratte åsen slottet Wartburg lå, og de sørget for hjelpeløse barn, særlig foreldreløse.

En av de mest berømte historiene om Elisabeths nestekjærlighet forteller at hun en dag la en døende spedalsk i den sengen hun delte med ektemannen. Da han fikk høre om dette, sprang han rasende inn i rommet og rev av sengeklærne. Men i følge Elisabeths biograf, Dietrich av Apolda, "i samme øyeblikk åpnet den allmektige Gud øynene til hans sjel, og i stedet for den spedalske så han kroppen til den korsfestede Kristus ligge utstrakt på sengen". Dessverre har senere biografer utbrodert denne enkle beskrivelsen av indre forståelse og vekst til en fysisk materialisasjon, slik at Ludvig skal ha sett "et blødende krusifiks med utstrakte armer".

Velkjent er sagnet om den hjertegode grevinnen som en dag gikk ut med mat til de fattige. Uventet møtte hun sin "strenge gemal", som i en barsk tone spurte henne hva hun bar i fanget. "Bare roser", svarte hun i forskrekkelsen. Og da den strenge greven kikket etter, var det virkelig bare roser, de herligste duftende roser. Han ba om forlatelse og elsket henne etter det enda mer.

Sommeren 1227 sluttet Ludvig seg til sin slektning keiser Fredrik IIs korsfarere i Apulia. Elisabeth sørget over at de skulle være atskilt fra hverandre, og hun red sammen med ham den første dagen. Men Ludvig nådde aldri Det hellige Land. Allerede ved ankomsten til Brindisi ble han svært syk, og han døde av pest den 11. september 1227 i Otranto i Apulia. Det fortelles at da budskapet i oktober nådde Elisabeth, løp hun vilt skrikende gjennom slottet: "Verden er død for meg, og alt som var frydefullt i verden". Ludvigs og Elisabeths tredje barn, Gjertrud, var født atten dager etter hans død.

Ludvigs legeme ble ført tilbake til Thüringen og høytidelige gravlagt i klosterkirken i Reinhardsbrunn, på nordsiden av Thüringerwald ved Friedrichroda. Etter å ha deltatt ved mannens begravelse og etter å ha sørget for sine tre barn, trådte Elisabeth i 1228 inn som tertiar i fransiskanerordenen, og langfredag avla hun løftene i kapellet i Eisenach.

Noen steder i Tyskland kalles Ludvig populært St. Ludvig. Hans folkelige kult har aldri blitt offisielt bekreftet, men den synes å være svært velfortjent. Hans minnedag er dødsdagen 11. september.