Den hellige Lucius av Chur (400/500-tallet)

Skytshelgen for byen og bispedømmet Chur

Den hellige Lucius levde på 400/500-tallet. Han kom fra Prättigau, den nordlige delen av Raetia - området rundt Chur i Sveits, som var bebodd av folkestammen Pritanni. Selv om lite er overlevert om hans liv og virke og det meste er overskygget av legender, hører Lucius til de store kristne skikkelsene i hele Sveits. Med sikkerhet var han den viktigste trospersonligheten i middelalderens Raetia.

Den historiske kjernen i "St-Luzi-legenden" går tilbake til den første kristningstiden. I følge legenden virket en prest ved navn Lucius på 400/500-tallet som misjonær i landområdet rundt Chur, som på denne tiden ennå var overveiende hedensk - det er ikke tilfeldig at det samme ordet paganus blir brukt om både landsbygdbeboer og hedning. I flere overleveringer blir det fortalt at Lucius ble utnevnt til første biskop av Chur, og han skal ha lidd martyrdøden for sin tro.

Men legendene ville utsmykke de magre historiske data. Hans biografi ble skrevet etter forbilde av de syriske og lilleasiatiske apostelbiografiene. For hans biografer var det bemerkelsesverdig at en konge av Edessa i Mesopotamia (i dag Urfa i Tyrkia) ved navn Lucius Agbar IX på 100-tallet hadde sitt sete i Britio (Britium, Birtha). Her så de en navnelikhet med den hellige Lucius og hjemmet hans i Prättigau hos Pritanni-stammen. Og Britium ble snart til Britannia.

Liber Pontificalis, fra ca 530 eller senere, skriver at en britisk konge ved navn Lucius skrev til den hellige pave Eleuterius ca år 180 og ba ham sende misjonærer for å få en innføring i den kristne tro, og at paven sendte Fugatius og Damian. Moderne vitenskapsmenn mener at forfatteren av LP eller en kopist gjør seg skyld i en sammenblanding med Agbar IX, også kalt Lucius, konge av Britium, som senere ble omvendt og kan ha skrevet til paven.

Slik ble nå den enkle vandrerapostelen fra Raetia til konge av Britannia. Beda den Ærverdige gjentar denne historien, og legger til at misjonærer kom og konverterte britene. Historien ble utvidet og utsmykket i både England og Wales, og tradisjonen sier at han grunnla bispedømmene London og Llandaff. Til slutt forlot han folk og hjem og dro av gårde som misjonær til Grisons i Sveits for å forkynne evangeliet og dø for Kristus.

De mange misjonærene fra britiske land syntes å rettferdiggjøre også en britisk kongsspire som opphavsmann for den sveitsiske kristenheten. Legenden stiller ved siden av den hellige konge hans søster, jomfruen Emerita, som dro sammen med Lucius, talte om Kristus og døde for Kristus. Her er minnet om de angelsaksiske søskenparene i misjonshistorien levende ved siden av de bibelske søskenparene.

I første halvdel av 700-tallet ble Lucius' jordiske rester overført fra Stefanskirken, som ikke lenger eksisterer, til kirken St. Luzi i Chur, som nylig var bygd for oppbevaring av relikviene. Av dette første bygget kan man i dag se den karolingiske ringkrypten, som er bygd i en halvsirkel under koret. Fra denne underjordisk "prosesjonsveien" kunne pilegrimene nå Lucius' grav ovenfra gjennom en sidesjakt. Dette er et av de tidligste eksemplene på denne formen for relikviekult. Enda før Chur ble bispedømme, bygde man domkirkens ringkrypt som grav for ham. Dermed ble Lucius fundament for bispedømmet Chur.

På grunn av overleveringen om at Lucius hadde vært konge, ses biskopen ofte på avbildninger i kongelige gevanter med krone, septer og rikseple. Ofte blir han også fremstilt med en okse og en bjørn for plogen, noe som går tilbake til en legende.

Hans minnedag er 2. desember, mens engelske bøker angir 3. desember. Hans navn finnes i Martyrologium Romanum, hvor han er knyttet til både Chur i Sveits og Britannia.