Den hellige Lukas den yngre (Thaumaturgos) (896-~955)

Den hellige Lukas (Loukas) ble født sommeren 896 (andre kilder sier 920) i landsbyen Kastri (Kastorio) i Phokis ved Delfi i Hellas. Familien var bønder eller landeiere og kom fra øya Aegina, men hadde blitt tvunget til å flytte på grunn av sarasenernes angrep (sarasenere var middelalderens betegnelse på muslimer; det kommer antakelig av et arabisk ord som betyr «de fra øst»). Til slutt slo de seg ned som bønder i regionen Thessalia i Nord-Hellas.

Faren Stefanos og moren Eufrosyne hadde syv barn, og Lukas var den tredje. Han var en from og lydig gutt, og i tidlig alder ble han satt til å passe sauene og dyrke jorda. Som barn hoppet han ofte over et måltid for å gi maten til de fattige, og noen ganger tok han av seg klærne og ga dem til tiggere. Selv om han var en from og lydig gutt ble foreldrene ofte sinte på sin sønn når nestekjærligheten på denne måten løp av med ham. Når han sådde korn, sådde Lukas minst halvparten på de fattiges jord i stedet på foreldrenes. Senere ble det sagt at et av hans første legendariske undere var å sørge for at foreldrenes høst likevel var større enn noen annens.

Etter farens død forlot Lukas arbeidet på markene og henga seg en stund til kontemplasjon. Han følte seg kallet til et religiøst liv, men familien prøvde å stoppe ham. Da rømte Lukas og slo seg ned som eremitt i det farlige området på grensen til Ungarn og Bulgaria, men uheldigvis ble han tatt av noen soldater som trodde han var en rømt slave. De spurte ham ut, men da han sa at han var en Kristi tjener og hadde lagt ut på reise for å finne seg et kloster, nektet de å tro ham og satte ham i fengsel en tid. Der ble han behandlet svært brutalt. Etter en stund fikk de greie på hans identitet og slapp ham fri, men da han kom hjem, ble han mottatt med hån og ble spottet fordi han hadde rømt hjemmefra.

Selv om Lukas fortsatt ønsket å vie seg til Gud, var ikke slektningene villig til å la ham reise. Men to munker som var på vei fra Roma til Det hellige Land, ble møtt med gjestfrihet av Eufrosyne. De klarte å overtale henne til å la sønnen reise sammen med dem så langt som til Aten. Der ble han novise i et kloster. Men han skulle ikke få være der lenge. En dag sendte superioren bud på ham og lot den unge mannen forstå at Eufrosyne hadde vist seg for ham i en visjon, at hun trengte ham og at han burde dra hjem og hjelpe henne.

Så Lukas vendte hjem enda en gang og ble møtt med både glede og overraskelse. Men etter fire måneder ble Eufrosyne overbevist om at hennes sønn hadde et virkelig kall til et religiøst liv, og hun satte seg ikke lenger mot det. Så som attenåring bygde han seg en eneboerhytte på Joannitsa-fjellet nær Korint. Han mottok munkevielsen av to omreisende munker, og deretter levde han lykkelig som munk resten av livet. Han var berømt for sin askese kombinert med velgjørenhet.

Han fikk være i fred på Joannitsa-fjellet til rundt 917/918, men under de bulgarske invasjonene søkte han tilflukt i Patras og deretter i Korint. I landsbyen Zemena ved Korint gikk han i tjeneste for en gammel mann som levde som stylitt, søylehelgen, og der levde han i ti år før han rundt 927 vendte tilbake til Joannitsa-fjellet igjen. Rundt 940 skal Lukas ha profetert bysantinernes tilbakeerobring av Kreta, som var okkupert av araberne, noe som faktisk skjedde i 961.

I 940 flyttet han til Kalamion ved Antikyra. Men han ble drevet bort igjen, denne gangen av en ungarsk invasjon, og fra 943 til 946 trakk han seg tilbake til den tørre øya Ampelon i Antikyra-bukten. I 946 fant han sitt endelige oppholdssted i Kellion ved en kilde sørøst for Steiris mellom Helikon og Parnass. Fra 952 bygde han der med hjelp av strategen av Hellas, Krenites Arotras, en kirke viet til den hellige Barbara av Nikomedia.

Hans berømmelse spredte seg og det ble meldt om mirakler mens han levde. Han ble den betydeligste helgenen i Midt-Hellas og er en av de tidlige helgenene som det blir fortalt svevde over bakken i bønn (levitasjon). Han utførte så mange mirakler at hans celle på Joannitsa-fjellet etter hans død ble gjort om til et oratorium (bønnehus) som ble kalt Soterion eller Sterion – «Helbredelsesstedet». Han kalles Lukas den yngre og er i den greske kirken kjent som Thaumaturgos, «undergjøreren».

Ifølge tradisjonen døde han rundt år 946, men den nye utgaven av Martyrologium Romanum (2001) sier 955. En annen versjon sier at han døde den 7. februar 953 bei Steiris. Lukas' minnedag er dødsdagen 7. februar.

Klosteret som er oppkalt etter ham, med hovedkirken over hans grav som ble bygd på 1000-tallet, ble med sikkerhet grunnlagt først etter hans død, ifølge en håndskrifttradisjon skjedde det under keiser Romanos II (959-63). Den første abbeden er bevitnet i 1048 som medlem av et brorskap. Hans biografi, Vita S. Lucae Iunioris,1 har et supplement av E. Marini.2. Se også Acta Sanctorum.3

Lukas den Yngre står på en liste over helgener4 som har det til felles at det ble sagt at det fra deres graver eller relikvier strømmet ut olje til visse tider.5 Disse helgenene ble gjerne kalt på gresk Myroblýtes («myrrautgytere»).