Den salige Lukas Passi (1789-1866)

Den salige Lukas Passi (it: Luca) ble født den 22. januar 1789 i Bergamo i provinsen av samme navn i regionen Lombardia i Nord-Italia. Han var den eldste av elleve barn av Enrico Passi og Caterina Corner og kom fra en av byens prestisjefulle adelsfamilier. Hans mor var en kvinne av høy dannelse og oppdro ham i de kristne dyder, mens hans far tok ansvaret for sønnens skolastiske studier og forberedelsene til sakramentene skriftemål og førstekommunion.

Mot slutten av 1700-tallet, da Bergamo brått kom i kontakt med de franske revolusjonære ideene, flyttet grev Enrico familien til sin landvilla i Calcinate for å beskytte sine barn. Der var også palasset til Lukas onkel, Msgr Marco Celio Passi, som i 1798 ble det permanente hjemmet for seminaristene fra Bergamo da seminaret ble stengt. Onkelen, som var generalvikar i bispedømmet, var et lysende eksempel for nevøene, og tre av dem fulgte ham i det prestelige liv: Lukas, Markus (Marco Celio) og Josef (Giuseppe).

Lukas og broren Markus var nesten på samme alder, og i seminaret utmerket de seg for fromhet, hengivenhet til Vår Frue, engasjement for studiene, observans av reglene, utøvelse av broderlig korreksjon blant medseminaristene og et inderlig åndelig liv.

Mens han fortsatt var diakon, begynte Lukas en intens apostolisk aktivitet i sitt sogn Calcinate, hvor han i 1810 fikk oppgaven som prior for brorskapet Det hellige Sakrament (Confraternita del Santissimo Sacramento di Calcinate) og i 1811 for brorskapet Den kristne lære (La Dottrina Cristiana). Gjennom langvarig tilbedelse og kontemplasjon av det hellige sakrament og gjennom mysteriet Kristus, menneskenes Frelser, våknet det i ham en presserende trang til vitnesbyrd og evangelisering, så med en hyrdes sjel og hjerte bestemte han seg for å vie seg til forkynnelsens tjeneste. Etter å ha gitt særlige bevis på den lidenskap og forkynnerkunst som skulle gjøre ham til en av de store apostoliske misjonærer i sin tid, anså hans overordnede ham egnet til å holde flere prekener utenfor Bergamo allerede i årene 1811-12.

Lukas ble presteviet den 13. mars 1813, 24 år gammel. Den 16. mai 1815 avla han sine løfter og ble medlem (disippel) av «Det apostoliske kollegium i Bergamo» (Collegio Apostolico), som samlet noen sekularprester som var bundet av et spesielt løfte om lydighet til sin biskop og til paven. De tolv medlemmene er kremen av bispedømmets prester, og de er forpliktet til å leve i apostlenes ånd og avlegger løfter om lydighet, fattigdom i ånden og arbeid for brødrenes frelse «av ren kjærlighet og ære for Gud».

Den unge Don Luca følte en sterk plikt som førte ham til å forkynne i mange byer og tettsteder i den italienske halvøya, slik at pave Gregor XVI (1831-46) i 1836 ga ham tittelen «apostolisk misjonær» (missionario apostolico). I sin prestetjeneste viste Don Luca seg også å være en pådriver for legfolkets apostolat, og ikke minst en genial oppmuntrer og koordinator for den naturlige ungdommelige tendens til å slutte seg sammen, for å introdusere dem til troen og forme dem til moral.

I Calcinate hadde han utvidet sakramentbrorskapets engasjement ved å betro hver forening noen jenter fra nabolaget for å gi dem kjærlig omsorg, instruerte dem i troen og støtte dem i dyder eller om nødvendig korrigere deres feil og gjøre dem til små apostler blant sine jevnaldrende. Dermed oppsto i 1815 «Det fromme selskap av St. Dorothea» (La Pia Opera di Santa Dorotea) for den kristne dannelsen av unge jenter. Dette var et arbeid som var virkelig nyskapende og unikt på det pastorale plan, som var i stand til å involvere mange av de troende i et sogn eller bispedømme, som var følsomme for den plikten alle kristne har til å ha omsorg for at de unge bygger på ærlighet i livet. Med samme formål grunnla han «Det fromme selskap av St. Rafael» (La Pia Opera di San Raffaele) for gutter.

Med hjelp fra sin bror Markus (Don Marco), som også var blitt presteviet, organiserte Lukas i 1815 de to foreningene i samarbeid med de enkelte sogneprestene, gjerne ved slutten av misjoner eller i fastetiden, og overalt hvor han dro for å preke. Initiativet «De hellige Rafaels og Dorotheas fromme gjerninger» med formål trosopplæring for barn og unge. ble i 1820 rost av pave Pius VII (1800-23), som oppmuntret dets spredning til ulike byer. Den mannlige grenen (St. Rafael) ble spredt til Genova av Don Giuseppe Frassinetti og Don Luigi Sturla, men spredte seg ikke videre på grunn av revolusjonene i 1848-49.

Større hell hadde den kvinnelige grenen, som ble spredt til flere italienske byer. Mange prelater, prester og nidkjære legfolk var overrasket over de gode frukter den produserte kontinuerlig med beundringsverdig engasjement. De ga opphav til ulike kongregasjoner, blant annet av Frassinetti og Vicenza. I 1838 ble kongregasjonen «Lærersøstre av St. Dorothea» eller Suore Maestre di Santa Dorotea – SMSD) grunnlagt i Venezia, og de støttet arbeidet til Pia Opera. Grunnlegger og første superior for instituttet var Madre Rachele Guardini.

Don Luca fremmet også sosiale verk av stor offentlig nytte, særlig vendte han sin interesse mot gruppen av fattige unge mennesker, spesielt bønder, og for dette formålet publiserte han i 1836 Progetto Morale ed Economico («Prosjekt moral og økonomi»). I 1838 etablerte han i Calcinate «Tertiarer av St. Dorothea», kalt «bondesøstre» (Suore contadine) for å trene forlatte jenter opp i kvinnelig landbruksarbeid i samsvar med deres alder.

Utrettelig til det siste døde Lukas Passi den 18. april 1866 i Venezia, 77 år gammel. Hans karisma er fremdeles levende i det arbeidet som drives av Dorothea-søstrene i Italia, Latin-Amerika (Bolivia, Colombia, Brasil), Afrika (Burundi, Den demokratiske republikken Kongo, Kamerun, Madagaskar) og i Albania, og i sjelen og i aktiviteten til De fromme verkenes mange samarbeidspartnere rundt om i verden, som er ansvarlig for den kristne dannelsen av den yngre generasjonen, som følger dem i deres vekst sammenvevd med en forkjærlighet for nåde og håp.

Informasjonsprosessen for hans saligkåring ble åpnet på bispedømmenivå den 10. mai 1982 og avsluttet  den 9. november 1983. Saken Positio ble oversendt til Helligkåringskongregasjonen i 1996. Den 6. juli 2007 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av pave Benedikt XVI (2005-13) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Mellom april og juni 2009 ble det miraklet som angivelig var skjedd på hans forbønn, undersøkt på bispedømmenivå. Den 28. juni 2012 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente dette mirakelet på hans forbønn.

Han ble saligkåret lørdag den 13. april 2013 i Markuskatedralen i Venezia av pave Frans, den andre saligkåringen i hans pontifikat. Som vanlig ble ikke seremonien ledet av paven selv, men av hans spesialutsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB. Hans minnedag er dødsdagen 18. april.

Kilder: santiebeati.it, it.wikipedia.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 4. mai 2013