Den hellige Lutgardis av Tongeren (av Aywières) (1182-1246)

Skytshelgen for en god fødsel

Den hellige Lutgardis (Lutgard, Lutgarde, Luitgard, Luitgarda) ble født i 1182 i Tongeren/Tongres mellom Brussel og Maastricht i Brabant i Nederlandene, det nåværende Belgia. De pengene som skulle være hennes medgift, var gått tapt i en forretningsspekulasjon. Faren ga tyve mark til en kjøpmann for å få dem til å øke, men han kom tilbake fra en reise til England med bare 1 mark igjen. Uten medgift kunne Lutgardis ikke finne en passende ektemann, så hun måtte dele skjebne med så mange unge kvinner og ble som 12-åring sendt til benediktinerklosteret (Ordo Sancti Benedicti – OSB) St. Katarina nær Saint-Trond (Sint-Truiden).

Men hun hadde ikke noe klosterkall. Hun var vakker og glad i vakre klær og uskyldige fornøyelser, og hun synes å ha bodd i klosteret som en slags leieboer, fri til å komme og gå, og ingen regnet henne som en fremtidig nonne. Ingen tok anstøt av den unge kvinnens lettsindige liv og hennes forkjærlighet for klær og smykker, for det fantes mange slike «nonner» uten virkelig kall på den tiden. Oftest satt Lutgardis i samtalerommet og mottok besøk etter besøk, av både kvinner og menn.

Men en dag kom en helt uventet gjest til samtalerommet mens hun satt der og pratet med en venn. Lutgardis fikk se Kristus, som viste henne sine blødende sår og ba henne om fra da av å elske bare ham. Hun ble helt forandret, og i en alder av tyve år ble hun selv benediktinernonne. Hun endret hele sitt levevis så radikalt at hennes medsøstre trodde at hun bare hadde flammet opp i en tilfeldig sinnstemning som snart ville slokne igjen. Men hennes kjærlighets ild tente snart hele søsterfellesskapet, slik at klosteret St. Katarina ble et viktig senter for den flamske middelalderske mystikken. Lutgardis tilhører den gruppen av kvinnelige mystikere fra middelalderen som hadde en spesiell forkjærlighet for Kristi jordiske liv. Selv om hun ikke komponerte musikk som Hildegard av Bingen eller skrev som Dame Julian av Norwich, kan hennes åndelige erfaringer sammenlignes med deres.

Den tidligere så lettsindige Lutgardis ba nå med en slik inderlighet at hun så Kristus for seg og snakket familiært med ham. Hvis noen tilkalte henne for å utføre en av hennes plikter, pleide hun å si: «Vent her, Herre Jesus, så vil jeg komme tilbake straks jeg har gjort dette ærendet». I sine meditasjoner over Kristi lidelse svettet hun ofte selv blod som Kristus i Getsemane. Hun leviterte (svevde) i bønn og hadde visjoner av Jomfru Maria og den hellige evangelisten Johannes, som hun så i form av en ørn.

Hun lengtet etter et strengere liv, og hun ville også slippe å bli abbedisse, så etter tolv år i St. Katarina gikk hun i 1216 over til cistercienserne (Ordo Cisterciensis – OCist) i deres kloster i Aywières sør for Liège. Hun valgte dette klosteret etter råd fra sin skriftefar og fra sin venn, den hellige Kristina den Forbløffende, som da bodde i St. Katarina. Der snakket man fransk, noe Lutgardis hadde store vanskeligheter med og aldri lærte. Selv snakket hun en form for plattysk. Men Lutgardis utnyttet dette til å øve seg i taushetsløftet, og det gjorde dessuten at hun slapp å påta seg noe embete.

I Aywières bodde hun i tretti år i taushet, bønn og bot. Til tross for sin dårlige fransk ble hun en fremragende åndelig veileder og helbreder, med en innsikt i skriften som kom fra lange meditasjoner og bønner. Hennes liv var fullt av visjoner og mystiske erfaringer. Hun var blind de siste elleve årene av sitt liv, fra 1235, noe hun ønsket velkommen som en gudegitt måte å fjerne seg fra den synlige verden på. Den salige Diana d'Andalò var «sjelevenn» av Lutgardis, som hun korresponderte med.

Kristus åpenbarte seg for henne for å fortelle om hennes forestående død, og han bød henne å forberede seg på den på tre måter. Hun skulle prise Gud for det hun hadde mottatt, hun skulle be uopphørlig for omvendelse av syndere, og hun skulle i alle ting stole på Gud alene, i påvente av den tiden da hun skulle være hos ham for alltid. Lutgardis døde som hun hadde forutsagt, den 16. juni 1246 i Aywières, lørdagen etter Festen for Den hellige Treenighet, akkurat da nattofficiet for søndag begynte. Hennes navn ble et av de mest utbredte jentenavn i Belgia og Tyskland.

Under Den franske revolusjon ble klosteret Aywières ødelagt, og nonnene ble tvunget til å vandre fra sted til sted. De tok Lutgardis' relikvier med seg, og siden 1827 har de hvilt i sognekirken i Bas-Ittré i Brabant. Hennes minnedag er dødsdagen 16. juni og hennes navn står i Martyrologium Romanum. En beskrivelse av hennes mystiske opplevelser og indre liv ble skrevet av hennes samtidige, Thomas av Cantimpré (d. 1270). Lutgardis er en av de mest fremtredende av middelalderens kvinnelige mystikere. Hun fremstilles i cistercienserdrakt, ofte holder hun et kors eller kneler foran krusifikset.