Den hellige Magnhild av Fulltofta (~1150-1215)

Den hellige Magnhild er en svensk lokalhelgen eller bygdehelgen i Fulltofta i Skåne. Man vet ikke mye om henne. I Lunds domkapittels gavebok sies det om erkebiskop Andreas Sunesson (d. 1228) at han tildelte kannikene halvparten av de offergavene som ble skjenket til den salige kvinnen Magnhilds minne («in memoriam felicis mulieris Magnildis»).1

Magnhild hadde levd og dødd i Fulltofta ved Bosjön (nå Ringsjön) i Skåne og der ble hun æret som helgen. De siterte ordene om offergavene synes å antyde en pengeinnsamling til fordel for hennes begynnende helgenkult. Erkebiskop Magnus Nilsson (d. 1390) ville også han fremme hennes kult og lot av den grunn i 1383 hennes relikvier flytte fra Fulltofta til Lunds domkirke. Det brevet som han i den forbindelse skrev til fem av sine kanniker, lyder i oversettelse:

«Magnus, av Guds barmhjertighet erkebiskop av Lund, Sveriges primas og den apostoliske stolens legat, sender sine i Herren elskede sønner, domprosten Folke Deyner, dekanen Sven Saxtorp, samt Petrus Simonsson, Petrus Johansson og Petrus Nilsson, kanniker i Lund, hilsen og bestandig kjærlighet i Herren. Vi anser oss vise Gud en tjeneste så ofte som vi gir hans helgener skyldig heder og forøker deres lovprisning blant mennesker. Vi har for visst hørt av mange at den fordom i Kristus elskede datter, den hederverdige kvinnen Magnhild i Fulltofta, som førte et liv som synlig var velbehagelig for vår alles Skaper, ble urettferdig drept av sin svigerdatter, hvoretter hun for sine gode gjerninger flyttet til Herren og hennes legeme ble gravlagt på Fulltofta kirkegård i vårt stift Lund, hvor det etter hennes vandring heden fra dette livet behaget Ham, for hvem hennes sjel var behagelig, for disse tiders troende å vise mange tegn til vitnesbyrd om hennes salighet. Derfor kalles hun også en hellig kvinne av en mann med stort anseende, vår forgjenger den salige Andreas, som på denne tiden var erkebiskop, ifølge det som fremgår av hans brev. Men mens kjærligheten har kjølnet i manges hjerter og forne tiders seder blitt forverret, så har det stedet hvor en så hellig kvinne er gravlagt blitt glemt og, hva verre er, dessverre uhensiktsmessig for den dyrkelsen som man er skyldig Gud. For i det kapellet som er bygd på dette stedet og hvor det i fordums tid daglig ble holdt mess, frembæres nå, hvilket vi med smerte må slå fast, knapt messe en gang om året. Og på toppen av alt: der hvor folket i fordums tid våket hele natten i lovsanger til Gud, kommer det nå spillemenn og sangere sammen, som ingenlunde unnser seg for å utføre uanstendige sanger og danser og bedrive fråtseri, drukkenskap og skjørlevnet, til den guddommelige majestetens fornærmelse, sine sjelers fare og manges forargelse. Men vi som ønsker å gjøre slutt på disse uskikkene har inngående drøftet denne saken med vårt kapittel, og etter å ha fått dets samtykke besluttet å flytte denne hellige kvinnens relikvier til et frommere sted. Derfor gir jeg dere i oppdrag på tredje pinsedag personlig å begi dere til nevnte sted, nøye søke etter denne kvinnens relikvier og, når dere har funnet dem, med vår bemyndigelse føre dem til domkirken i Lund med den aktelse som er tilbørlig, og der ærefullt skrinlegge dem på et sted hvor hun skal hvile i fred og ha et bosted til de nå levendes frelse og de kommendes hjelp. Videre tildeler vi barmhjertelig, i fortrøstning på den allmektige Guds nåde og hans apostler Petri og Pauli myndighet, til alle dem som etter å ha angret og skriftet personlig er nærværende ved denne translasjon og skrinleggelse, spesielt manndrepere og barnekvelere, såfremt de først har fått tilgivelse av oss, befrielse fra et halvt år og en halv carena (= botgjøringsperiode på seks uker) av den bot som har blitt pålagt dem. Gitt i Lund under vårt segl i Herrens år 1383 den 17. april.»2

I området øst for Ringsjön har tradisjonen om Magnhild lenge overlevd. Man vet å fortelle at Magnhild bodde i Benarp i Espinge sogn (nabosogn til Fulltofta). Hun skal ha vært født midt på 1100-tallet og levd på begynnelsen av 1200-tallet, da Skåne var dansk og lå i det som kaltes Skåneland (Skåne, Halland, Blekinge og Bornholm) eller Øst-Danmark. Hun var en svært god og from kvinne som i bygden var kjent for sin barmhjertighet mot foreldreløse barn, fattige og syke, og hun var kommet så nær et helgenry som noen levende kunne komme. Av grunner som i dag er ukjente, ble Magnhild i 1215 drept av sin svigerdatter, kanskje med en pil i brystet.

En åpenbart forvansket og brutalisert sagnversjon oppgir: «En gang da hun var ute i marken, traff hun røvere som mishandlet henne slik at hun døde. Der hvor dette skjedde, sprang det frem en kilde.» Om den Magnhildskilden som ligger i Hästäng, like sør for veien mellom Fulltofta og Espinge, rundt halvannen kilometer øst for Fulltofta herregård, fortelles det at den sprang frem fra jorden da de som bar Magnhilds lik fra Espinge til Fulltofta kirkegård, på dette stedet stanset for å hvile seg (ifølge en sagnvariant: da vognen veltet og liket falt på bakken). I 1958 reiste man en minnestein ved kilden. Den har følgende innskrift:

Sankta Magnhilds källa er sädan länge folkets namn på källan härinvid. Magnhild var en from kvinna från denna bygd. Vann efter döden ett helgons rykte. Hennes stoft överfördes till Lunds Domkyrka 1383.

Noen middelalderske minner fra Magnhilds tid finnes det for øvrig ikke igjen i Fulltofta. Ennå på 1700-tallet kunne man i Fulltofta fremvise Magnhilds gravstein på kirkegården, og den daværende sognepresten Gustaf Stråhlenhielm beskriver den i sin sognebeskrivelse fra 1747, men den er senere forsvunnet, murt inne i veggen på Kvesarums slott:

«På Kyrkiogården ligger en stor liksten ganska slätt ofvanuppå, fast denne sten är väl stor och ligger på ett sumpigt ställe, är den likaväl icke sunken något i jorden, hvaraf man gissar, att en murad graf måtte der vara hälst han icke ligger alldeles vid jorden, utan på några små stenar, så at man nästan kan se under honom som denna sten haf:r de underste kanterna utzirade har man haft mifstanka, at på undersidan skulle finnas någon Inscripsion, hvarföre studiosus D:us Hornell nyl:n giort anstalt, at denne sten, upvälta uti någras närvaro; men ingen påskrifft befants: berättas at en gudfruktig Qvins Person vid namn Magnil skall ligga under denna sten, hvilken fants död Ifrån Espinge Sockn. Stenen kallas än idag Magnils sten. Det berättas och at denna Magnills been skola vara flyttade här ifrån och i Lunds domkyrkia begrafne.»

Hugo Gehlin utførte i 1936 et glassmaleri for Fulltofta kirke med avsnitt fra den hellige Magnhilds liv, slik man i nyere tid oppfattet det. Man ser der hvordan hun underviser barn og hvordan hun pleier syke. Hun treffes av en pil i brystet, og en kilde renner opp der hennes blod fløt. Til sist rekkes henne helgenkransen fra oven.

Skåneskalden Nils Ludvig har skrevet et dikt om S:ta Magnhild, «Guds dotter med de helga händerna». Her er noen sentrale strofer:

Från Benarps hall hon kom i byarna / och nödgade de sörjande att skåda / mot glädjens rike bortom skyarna / där bara Gud och kärleken får råda.

Vid plågans läger stod hon bidande / och sökte efter ord som kunde hela. / Hon sade: se! All världens lidande / har Frälsermannen kommit för att dela.

Hon bad för de betryckta själerna, / för ondskans offerlamm i slott och koja. /Välsignad gick hon ibland trälarna / och löste fångarna från deras boja.

Då mjuknade de hårde viljorna, / då smälte isarna i frusna drömmar / och själen blev som en av liljorna / när pingstens ande genom världen strömmar.

Hun ble feiret den 18. november. Hun er Skånes eneste lokalhelgen.