Den hellige Makarios I av Jerusalem (d. ~334)

Minnedag: 10. mars

Den hellige Makarios I av Jerusalem (d. ~334)

Den hellige Makarios (lat: Macarius) ble født på 200-tallet i Jerusalem (?). Navnet Makarios betyr «salig» eller «lykkelig», men vi vet ingenting om hans familie, stedet han kom fra eller den første delen av hans liv før han ble valgt til den 39. biskop av Jerusalem fra apostlene etter Hermon (d. 311). Det skjedde en gang mellom 311 og 314 (årstallet 312 nevnes i den hellige Hieronymus' versjon av den berømte kirkehistorikeren Eusebius av Caesareas (ca 260-340) «Krønike»),1 Makarios hadde dette embetet helt til sin død.

Makarios bekjempet det arianske kjetteri, og han var en av ortodokse biskopene som den hellige biskop Alexander av Alexandria (313-28) skrev til og advarte dem mot erkekjetteren Arius (ca 256-336).2 Hvor kraftig han motsatte seg det nye kjetteriet, vises av den uforskammete måten som Arius omtaler ham på i sitt brev til Eusebius av Nikomedia.3

Makarios var til stede på Det første økumeniske konsil i mai 325, det berømte konsilet i Nikea (i dag Iznik i Tyrkia).4 To hypoteser om den rollen som han spilte der, er verdt å nevne. Den første sier at det var en dyst mellom ham og hans metropolitt Eusebius av Caesarea (i Palestina) om rettighetene til deres respektive seter. I den forbindelse må vi kort komme inn på Jerusalems kirkelige status.

Fra de tidligste kristne tider var Jerusalem det helligste stedet på jorden, og Nattverdssalen eller Coenaculum ble til den første kristne kirken. Derfra styrte de første biskopene Kirken i Jerusalem, først den hellige Jakob den Rettferdige (ofte identifisert med apostelen Jakob den Yngre) (d. ca 62) og deretter Simon (d. ca 107), begge kalt «Herrens brødre». Frem til det håpløse opprøret under den berømte falske Messias Simon Bar-Kokba i 132, var alle biskopene av Jerusalem jøder. Keiser Hadrian (117-38) slo ned opprøret i 135 etter en beleiring som varte i ett år. Jerusalem ble ødelagt, og på ruinene bygde romerne sin by Aelia Capitolina, og et tempel for Jupiter Capitolinus ble bygd på Moria-fjellet, den nåværende Tempelhøyden. Ingen jøder (og dermed heller ingen jødekristne) hadde adgang til Aelia, under trussel av dødsstraff.

Dette endret Kirkens stilling fullstendig. Det gamle jødekristne samfunnet ble erstattet av en Kirke av hedningekristne med ikke-jødiske biskoper, som var mindre avhengig av byens hellige minner. Derfor tok det flere århundrer før Kirken i Jerusalem inntok den posisjonen vi ville ha forventet i hierarkiet av bispeseter. Aelia var en by uten noen betydning i imperiet, og guvernøren for provinsen hadde sin residens i Caesarea i Palestina. Bruken av navnet Aelia blant kristne på den tiden viser hvor ubetydelig den lille hedningekristne Kirken var, på samme måte som restaureringen av det gamle navnet Jerusalem senere markerte gjenskapingen av dens verdighet. Selv så sent som på konsilet i Nikea ble byen fortsatt kalt Aelia. Etter som hierarkiet blant bispesetene gradvis kom til å følge oppdelingen av imperiet, ble Caesarea metropolittsetet, mens biskopen av Aelia bare var en av hans suffraganer. Men etter at Kirken hadde fått sin frihet under keiser Konstantin gikk utviklingen uunngåelig i retning av at biskopen av Aelia fra å være en suffragan under Caesarea utviklet seg til den store «Patriarken av Den hellige By Jerusalem og av hele Løftets Land».

Konsilet i Nikea mente å anerkjenne Den Hellige Bys unike verdighet uten å forstyrre dens kanoniske underordning under metropolitten av Caesarea. Derfor erklærer canon syv fra Nikea: «Siden sedvane og gammel tradisjon har fremholdt at biskopen av Aelia [Jerusalem] skal æres, la ham ha ærespresedens (echeto ten akolouthian tes times), men uten at det skader verdigheten til hans metropolitt \(te metropolei sozomenou tou oikeiou axiomatos)». [Quoniam mos antiquus obtinuit et uetusta traditio, ut Eliae, id est Ierosolimorum episcopo, honor deferatur, habeat consequenter honorem, manente tamen metropolitanae ciuitatis propria dignitate].5 «Ærespresedens» betyr en spesiell æresrang rett etter patriarkene (Roma, Alexandria og Antiokia), men dette skulle ikke gå ut over metropolittrettighetene til Caesarea i Palestina. Den vage ordlyden tyder på at canon syv var resultatet av et kompromiss.

Situasjonen med en suffraganbiskop som hadde presedens foran sin metropolitt, var så unormal at den åpenbart ikke kunne vare. Allerede i den hellige Kyrillos av Jerusalems tid (350-86) oppsto det vanskeligheter med forholdet til hans metropolitt, men det var først under biskop Juvenalis (421-58) at Jerusalem ble patriarkat. Det formelle vedtaket ble fattet på konsilet i Khalkedon i 451. Grensene for patriarkatet var Libanon i nord, Middelhavet i vest, Sinai i sør og Arabia og ørkenen i øst. Under patriarkatet var tre metropolitter: Palaestina I: Caesarea med 29 suffraganer, Palaestina II (Samaria): Skytopolis (Besan) med fjorten suffraganer og Palaestina III: Petra i Wadi Musa (i dag i Jordan) med tretten suffraganer.

Den andre hypotesen sier at Makarios sammen med patriark Eustathius av Antiokia hadde en god del å gjøre med utkastene til den trosbekjennelsen som til slutt ble vedtatt av konsilet i Nikea. Man antar dette fordi uttrykk i trosbekjennelsen minner om dem fra Jerusalem og Antiokia. I «Historien om konsilet i Nikea», som tilskrives Gelasius av Cyzicus, sinnes det en rekke fiktive disputter mellom konsilfedre og filosofer betalt av Arius. I en av disse disputtene hvor Makarios var talsmann for biskopene, forsvarer han at Jesus «steg ned i Dødsriket». Dette er interessant på bakgrunn av spørsmålet om «steg ned i Dødsriket» fantes i trosbekjennelsen fra Jerusalem. Makarios' navn står først blant biskopene fra Palestina som skrev under på vedtakene fra konsilet i Nikea, mens Eusebius av Caesarea kommer som nummer fem.

Makarios, Helena og korset

Den hellige Theofanes Krønikeren (d. 818) forteller i sin Kronografi at keiser Konstantin på slutten av konsilet i Nikea ga Makarios ordre om å søke etter stedene hvor Jesu lidelse og oppstandelse hadde funnet sted, samt etter Det sanne kors. Det er sannsynlig at dette er riktig, for utgravninger begynte like etter konsilet, og det virker som om det skjedde under Makarios' overoppsyn. Den store haugen av jord og stein med Venus-tempelet på toppen, som på keiser Hadrians tid hadde blitt fylt opp over Den hellige grav, ble revet ned, og «da man kom ned til det originale bakkenivået, oppdaget man mot alle forventninger det helligete monumentet for Vår Frelsers oppstandelse».6 Da Konstantin fikk denne nyheten, skrev han et langt brev til Makarios og ga overdådige ordrer for byggingen av en «rik kirke med kongelig prakt» på stedet:

«Så stor er Vår Frelsers nåde at ikke noe språk synes adekvat for å beskrive de makeløse omstendighetene som jeg nå skal referere til. For, det at monumentet for hans aller helligste lidelse som så lenge har vært begravd under jorden, skulle ha forblitt ukjent i så mange år, inntil det viste seg igjen for hans tjenere nå satt fri gjennom fjerningen av ham som var alles felles fiende, er et faktum som i sannhet overgår all beundring. (…) Når det gjelder søylene og marmoren og alt hva du etter å ha inspisert stedet ellers måtte bedømme som spesielt dyrebart og tjenlig, vær flittig til å sende skriftlig informasjon til oss, for at uansett hvilken mengde etter slags materialer vi ut fra ditt brev bedømmer å være nødvendig, skal kunne skaffes fra alle kanter, for det er passende at det mest fantastiske sted i verden skal være verdig dekorert».
7

Kirken sto ferdig og ble innviet den 13. september 335. Dagens Gravkirke stammer fra 1100-tallet, men begge kirkene forente under samme tak Golgata, graven og grotten hvor korset ble gjenfunnet.

Rundt 330 skrev Konstantin et annet brev «Til Makarios og resten av biskopene i Palestina» og ga ordre om at en kirke skulle bygges i Mamre, som også var blitt besudlet av en hedensk helligdom. Mamre (Mambre) er det stedet ved Hebron i Negev hvor Abraham bygde et alter (1.Mos 13,18). I tråd med Konstantins beskjed bygde man der «Terebint-basilikaen». Terebint eller terpentintre (Pistacia terebinthus) er et lite tre som vokser i middelhavsområdet. Basilikaen ble ødelagt under de arabiske invasjonene på 600-tallet, men fundamentene er fortsatt synlige. Eusebius gjengir overskriften på brevet som nevnt over, men han snakker om det som «adressert til meg», og tenker kanskje da på sin verdighet som metropolitt.8 Kirker ble også bygd på stedene for Jesu fødsel og himmelfart. Keiseren ga også Makarios en messedrakt i gullbrokade for å administrere dåpens sakrament i, som et tegn på Kirken i Jerusalems verdighet.9 Denne messedrakten skulle senere være innblandet i striden om biskop Kyrillos av Jerusalem.

Under Makarios' episkopat, i 326 eller 327, avla Konstantins mor, den hellige keiserinne Helena, sitt berømte besøk i Jerusalem. Hennes navn er særlig knyttet til funnet av det kors som Frelseren led på, som var gravd ned i en klippecisterne like øst for Golgata. Et slikt funn ble riktignok hevdet på den tid, men de tidligste skribentene nevner ikke at Helena hadde noe som helst med det å gjøre; tvert i mot synes hun å ha vært død før det skjedde. Men den hellige Ambrosius hevdet i en preken fra 385 på det sterkeste at det var Helena som fant korset, og alltid siden har Helena vært forbundet med dette funnet og den senere dyrkelsen av korset. Denne versjonen ble spredt også av Sulpicius Severus og Rufinus, mens den hellige Hieronymus (ca 342-420), som levde i Betlehem på denne tiden, ikke nevner noe om at hun spilte noen rolle i gjenfinningen av det sanne kors. Men i det nye Martyrologium Romanum (2001) sies det, i motsetning til i forrige utgave, eksplisitt at ikke bare reiste hun for å undersøke stedene der Jesus ble født, led og oppsto igjen, men at hun «oppdaget Vår Herres krybbe og kors» (praesaepe et crucem Domini invenit). Kirkehistorikeren Eusebius skriver ikke noe om at Helena besøkte Det hellige Land for å se etter korset, selv om den hellige Paulinus av Nola forteller at hun dro for å oppsøke de hellige steder.

Legenden sier at det var Makarios som identifiserte det sanne kors blant de tre kors som Helena fant i en grotte nær Golgata. Han foreslo at en alvorlig syk kvinne skulle berøres med hvert av de tre korsene, og da et av dem straks helbredet henne, var det sanne kors funnet. Hvert år feirer katolikkene i Gravkirken i Jerusalem den 7. mai minnet om gjenfinningen av Det hellige kors.

Kirkehistorikeren Sozomen forteller10 at Makarios utnevnte den hellige Maximus, som senere skulle etterfølge ham, til biskop av Lydda, men at utnevnelsen ikke trådte i kraft fordi folket i Jerusalem nektet å skille seg av med Maximus. Han gir også en annen versjon av historien, som sier at Makarios selv skiftet mening fordi han fryktet at hvis Maximus var ute av veien, ville det bli utnevnt en uortodoks biskop når Makarios selv døde. Den franske historikeren og presten Louis-Sébastien Le Nain de Tillemont (1637-98) avviser denne historien med to begrunnelser: For det første at Makarios med en slik handling ville ha handlet i strid med canon syv fra Nikea, og for det andre at Aëtius, som var biskop av Lydda under konsilet, med sikkerhet var i live i 331, og trolig i 349.11

Hvis Aëtius overlevde Makarios, holder historien naturligvis ikke vann, men hvis han døde kort etter 331, synes den plausibel nok. Det faktum at Makarios på det tidspunktet nærmet seg slutten av livet, kan forklare motviljen enten han eller hans flokk hadde mot å bli fratatt Maximus. Tillemonts første innvending er mindre plausibel, for canon syv var for vag til sikre fra en ortodoks biskop som Makarios et svært strikt syn når det gjaldt metropolittrettighetene til en semi-arianer som Eusebius.

Makarios døde rundt 334; Sozomen plasserer hans død til en gang mellom avsettelsen av Eustathius i 331 og konsilet i Tyros i Fønikia (nå Sūr i Libanon) i 335, for der var Jerusalem representert av hans etterfølger Maximus (ca 334-48).12 Hans minnedag er 10. mars. Hans navn står i Martyrologium Romanum. I kunsten fremstilles han som biskop med mitra, bok og korsstav mens han holder et kors.

I en av sine prekener mot arianerne lister den hellige Athanasius av Alexandria (ca 296-373) opp forsvarere av troen, og der refererer han til Makarios som et eksempel på en som utviste «den ærlige og enkle stilen til apostoliske menn».13 I et encyklikabrev til biskopene i Egypt og Libya plasserer Athanasius Makarios (som da hadde vært død lenge) blant de biskopene som var berømte for sin ortodoksi:

«… fra de ortodokse, fra slike som den store bekjenneren Hosius, og Maximinus av Gallia [av Trier] eller hans etterfølger [Paulinus av Trier], eller fra slike som Filogonius og Eustathius, biskoper i øst [= Antiokia], eller Julius og Liberius av Roma, eller Kyriakos av Moesia, eller Pistus og Aristaeus av Hellas, eller Sylvester og Protogenes av Dacia, eller Leontius og Eupsychius av Kappadokia, eller Caecilian av Afrika, eller Eustorgius av Italia, eller Capito av Sicilia, eller Makarios av Jerusalem, eller Alexander av Konstantinopel, eller Paederos av Heraclea, eller de store biskopene Meletius, Basilios og Longianus [av Neocaesarea] og resten fra Armenia og Pontos, eller Lupus og Amfion fra Kilikia, eller Jakob [av Nisibis] og resten fra Mesopotamia, eller vår egen salige Alexander, og andre av samme mening som disse…»14

Relikvier av Makarios, inkludert hans hodeskalle, befinner seg i St Anthony's Chapel i Pittsburgh i Pennsylvania i USA. Dette kapellet har også en mengde andre relikvier, inkludert en tann av sin navnepatron, den hellige Antonius av Padova.


1
Hieronymus, Chronicon ad annum Abrahamum 2330
2
Epifanios av Salamis, Panarion seu adversus LXXX haereses, LXIX, 4, s 730
3
Theodoret av Cyrus, Historia ecclesiastica, I, 4
4
Sozomen, Historia ecclesiastica, I, 17; Theodoret av Cyrus, Historia ecclesiastica, I, 15
5
Gratian, Decretum, Distinctio LXV, 7
6
Eusebius, Vita Constantini, III, 28
7
Eusebius, Vita Constantini, III, 30-32; Sokrates Scholasticus, Historia ecclesiastica, I, 9; Theodoret av Cyrus, Historia ecclesiastica, I, 16
8
Eusebius, Vita Constantini, III, 51-53
9
Theodoret av Cyrus, Historia ecclesiastica, II, 27
10
Sozomen, Historia ecclesiastica, II, 20
11
Louis-Sébastien Le Nain de Tillemont, Mémoires pour servir à l'histoire ecclésiastique des six premiers siècles, VI, 741
12
Sozomen, Historia ecclesiastica, II, 20
13
Athanasius, Orationes I adversus Arianos
14
Athanasius, Ad Episcopus Aegypti et Libyae, 8
av Webmaster publisert 07.04.2008, sist endret 28.11.2015 - 02:52