Den salige Marianus Arciero (1707-1788)

Den salige Marianus Arciero (it: Mariano) ble født den 26. februar 1707 i Contursi i provinsen Salerno i regionen Campania i det sørvestre Italia, som da var en del av kongeriket Napoli. Hans familie var svært fattig, så som åtteåring måtte han begynne å tjene i huset til familien Parisio, hvor et av medlemmene, don Emanuele, tok ham under sin personlige omsorg. Gutten fikk delta i hans misjoner og undervise barna i katekismen.

Som 22-åring flyttet Marianus til Napoli, hvor han deltok i Den eukaristiske kongregasjonen, som var grunnlagt av jesuitten Francesco Pavone fra Catanzaro og hadde tatt navnet «Konferanse». Der meldte han seg inn den 21. desember 1729. Ved jesuittenes Collegio Massimo studerte han litteratur og filosofi, mens Don Emanuele Parisio lærte ham teologi og grunnla en formue for ham, noe som gjorde at han kunne prestevies den 22. desember 1732, 25 år gammel.

På kort tid ble Don Mariano Arciero en modell for det napolitanske presteskapet, for sin holdning av nestekjærlighet, som han hadde dyrket siden de tidlige årene av sin ungdom. Han var en aktiv apostel i kontorer, smug, sykehus og havneområder. Gennaro Fortunato, kannik i katedralen i Napoli, som ble biskop av Cassano sullo Ionio i 1729, ønsket ham i sitt bispedømme, noe som ga ham full frihet både til misjoner og til konstant reform av presteskapet og institutter for ordenssøstre.

Han viet opp til seks timer i døgnet til opplæring av barn og forkynnelse. Han oppnådde mange konversjoner, og ryktet om hans utrettelige arbeid gikk utover grensene for bispedømmet Cassano. Han ble invitert til å drive misjoner også i nabobispedømmene, og for dette ble han kalt «Calabrias apostel». Biskop Fortunato utnevnte ham til første sogneprest av Altomonte og deretter Chiesa dell’Annunziata som var under bygging i Maratea. Til slutt ble han åndelige veileder for kongregasjoner av prester og legfolk. Spesiell omsorg hadde han for klarissene i Castrovillari, som han bygde et nytt kloster for. I samme by grunnla han «De angrendes retrett», hvor han alltid ga bistand, selv etter at han forlot bispedømmet Cassano. For etter biskopens død i 1751 vendte han tilbake til Napoli.

Kardinalerkebiskop Sersale ga ham i oppdrag å veilede bispedømmets klostre eller tredje seminar om og ha tilsyn med presteskapets disiplin. I 1768 ble han utnevnt til åndelig veileder for den nevnte Konferansekongregasjonen, i å gjøre det, med hjelp av venner og beundrere, fikk han bygd en større kirke kalt dell’Assunta, som var bedre egnet til å imøtekomme det økende antallet medlemmer.

Han ønsket å bli gravlagt i denne kirken da han døde i Napoli den 16. februar 1788. Den hellige Maria Fransiska av de fem sår (1715-91), alcantarinertertiar og mystiker, så hans sjel bli fraktet til himmelen av engler. Hans legeme var utstilt i tre dager for den kontinuerlige tilstrømningen av troende napolitanere som ønsket å ta et siste farvel og som tok med seg små biter av hans sutan hjem som relikvier, noe som gjorde at sutanen måtte byttes flere ganger.

På grunn av de mange miraklene som skjedde gjennom hans forbønn, autoriserte Rituskongregasjonen allerede i 1829 åpningen av prosessen for hans saligkåring i Napoli og i Cassano sullo Ionio. I 1951 ble hans levninger etter kanonisk identifisering overført til hans hjemby Contursi. Den 14. august 1954 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av den ærverdige pave Pius XII (1939-58) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 27. juni 2011 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn.

Han ble saligkåret den 24. juni 2012 i Terme del Tufaro i Contursi Terme i provinsen Salerno i Campania i Italia. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal Angelo Amato SDB, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Hans minnedag er dødsdagen 16. februar.

Kilder: santiebeati.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 29. juni 2012