Den hellige Maria av Egypt (~344-~421)

Skytshelgen for botferdige kvinner, angrende synderinner; mot feber

Den hellige Maria av Egypt (Egypterinnen, lat: Ægyptica) var ifølge de tidligste kildene en skuespillerinne og kurtisane fra Egypt som reiste til Jerusalem i 383, ble omvendt der og flyktet ut i ørkenen på den andre siden av Jordan for å gjøre bot for sine synder. Johannes Moschus (ca 550-619) forteller om henne i Pratum Spirituale, og hennes grav ble besøkt av Kyrillos av Skytopolis. I sin biografi om den hellige Kyriakos (Cyriacus), en eremitt på 400/500-tallet, forteller han at to av Kyriakos’ disipler hadde møtt en kvinnelig eremitt øst for Jordan, og ved neste besøk fant de henne død og gravla henne.

Rundt denne fortellingen vokste det frem en detaljert legende som fikk enorm popularitet, særlig i øst, og den ble en av de mest populære hagiografiske legendene i de første århundrene. En senere gresk biografi ble feilaktig tilskrevet Sofronios av Jerusalem (ca 560-638) i et forsøk på gi den en viss autentisitet. Men det er sikkert at hun levde på 400-tallet i Palestina og at det ble valfartet til hennes grav.

Hennes legende, som vi kjenner den fra «Legenda Aurea», stammer fra 600-tallet. Der fortelles det om den gamle abbeden Zosimus (Zosimas), som hadde levd i et kloster i Palestina i 53 år da han bestemte seg for å slutte seg til en kommunitet med strengere regler nærmere elven Jordan. Da han rundt 420 dro gjennom ørkenen, fikk han plutselig øye på et menneskelig vesen, naken og svartbrent av solen, bare dekket av et langt, hvitt hår. Kvinnen flyktet da hun så ham. Men da han rakte henne kappen sin, ropte hun hans navn og ba om hans velsignelse. Forbløffet ba han henne fortelle hvem hun var. Da begynte hun å fortelle:

«Min bror, jeg er født i Egypt av kristne foreldre. Da jeg var tolv år gammel, kom jeg til Alexandria og levde der et usedelig liv i sytten år. Tøylesløs som jeg var, nektet jeg ingen min kropp, og det fantes ingen større synderinne enn meg. Da jeg hørte en gruppe fra Libya planlegge en valfart til Jerusalem for å ære Det hellige Kors, spurte jeg om de kunne ta meg med, for jeg tenkte at jeg kunne utøve mitt skjendige yrke også der. I stedet for penger til billett ga jeg meg hen til skipperen.

Da jeg kom til Jerusalem, ville jeg sammen med de andre pilegrimene gå inn i Gravkirken for å se Det hellige Kors. Men ved døren ble jeg holdt tilbake av en usynlig makt, og kunne med min beste vilje ikke komme inn. Men da jeg så at alle de andre uhindret kom inn, forsto jeg at min egen syndighet måtte være årsaken. Jeg slo meg for brystet og gråt bittert, fordi jeg så hele mitt forskrekkelige liv for mine øyne. Mens jeg jamret og klaget, så jeg at det var malt et bilde av Jomfru Maria på veggen. Jeg kastet meg ned foran det og ba henne gråtende om at hun måtte vise meg barmhjertighet og bevirke tilgivelse for syndene mine. Jeg sverget at jeg ville gi avkall på denne verden, gjøre bot og heretter føre et liv i renhet. Da kjente jeg trøst i hjertet. Fortrøstningsfullt gikk jeg nå til kirken og kunne nå uhindret gå inn. Da jeg gikk ut, vendte jeg meg igjen til Frelserens Mor og hørte en stemme som sa: Gå over Jordan, der vil du finne fullkommen ro. Så gikk jeg til en baker, kjøpte tre brød og bega meg på vei over Jordan til ørkenen.

Her har jeg nå levd i 47 år og har på denne tiden ikke sett ett menneske. De tre brødene er blitt harde som stein, men har i alle disse årene vært tilstrekkelig næring for meg. Klærne har falt av kroppen min, jeg har måttet tåle kulde og hete, sult og tørst har plaget meg. I de første sytten årene, like lenge som mitt syndige liv hadde vart, ble jeg pint av kjødelige anfektelser, men jeg har beseiret dem med Guds hjelp. Se, nå har jeg fortalt deg alt, be til Gud for meg».

Da falt den gamle ned og lovpriste Herren i hans tjenerinne. Da bønnfalt hun ham om å be for henne og neste år på skjærtorsdag bringe henne Herrens legeme. Den gamle dro tilbake til sitt kloster, og året etter dro han for å bringe henne Den hellige Hostie, som hun hadde bedt om. Da han om kvelden kom til elven Jordan, så han henne stå på den andre bredden. Han så hvordan hun gjorde korsets tegn over vannet, og så gikk over det som om det var tørt land. Da ble han meget forskrekket og falt ydmykt for hennes føtter, men hun hindret ham og sa: «Far, ikke gjør det, for du er prest og bærer Herrens legeme». Så fikk hun Den hellige kommunion av hans hånd. Da ba hun ham om å komme igjen neste år, gjorde igjen korsets tegn og forsvant i ørkenen.

Da Zosimus i den neste fastetiden igjen kom til det stedet hvor han hadde truffet henne første gang, fant han henne liggende død. Ved siden av henne lå et papir, hvor det sto at hun hette Maria, og hvor hun ba ham begrave henne og be for henne. Han forsøkte å grave en grav, men han hadde ikke krefter til det. Da så han en løve som kom til, og han ba den hjelpe ham. Og løven gravde villig graven for den hellige botferdige synderinnen, og gikk deretter bort, mild som et lam. Etter at Zosimus hadde gitt henne en verdig grav, dro han tilbake til sitt kloster og priste Gud. Der fortalte han sine brødre om hva som hadde skjedd, og derfra spredte historien seg.

Dateringen av Maria av Egypt er noe usikker. Bollandistene legger hennes død til 1. april 421, mens mange andre kilder legger den hundre år senere. Marias biografi ble skrevet ikke lenge etter hennes død av en som hevder at han hørte detaljene fra munkene i det klosteret som Zosimus hadde tilhørt. Mange kilder nevner den hellige Sofronios, som ble patriark av Jerusalem i 635, som forfatteren, men ettersom bollandisten angir gode grunner for å tro at biografien ble skrevet før år 500, kan vi slutte at forfatteren må være en annen. Allerede på 500-tallet var hennes grav et valfartsmål. På begynnelsen av 600-tallet kom kulten også til Italia med palestinske flyktninger.

Den ortodokse kirke feirer hennes fast den 1. april, som er dødsdagen ifølge legenden, mens Martyrologium Romanum har 2. april, men 9. og 10. april nevnes også. Andre datoer som nevnes, er 28. mars, 29. mars eller 31. mars, trolig er det translasjonsfester som feirer ankomst av noen av hennes relikvier. Det finnes ingen spor av en offentlig kult. Noen av hennes relikvier æres angivelig i Roma, Napoli, Cremona, Tournai, Antwerpen og andre steder. Hennes bevarte tunge finnes i den store relikviesamlingen i Vodnjan i Kroatia.

Marias legende har inspirert mange kunstnere. Oftest blir hun avbildet uten klær, bare dekket av sitt hår, som en aldrende kvinne i øst, men som en ung kvinne i vest. Hun holder tre brød i hånden, og det er disse brødene som viser at det er snakk om henne og ikke den hellige Maria Magdalena. Hun avbildes også sammen med løven som graver hennes grav eller knelende foran en hodeskalle.

På et kuppelmaleri fra 1700-tallet på Athosfjellet avbildes de hellige som står i den gresk-ortodokse kalenderen fra 1. til 13. april (se bildet). Vi starter med paret over hodet på duen som symboliserer Den Hellige Ånd. Merk at «til høyre for» = mot klokken.

Til høyre den hellige Maria av Egypt (400-t), minnedag 1. april (øst) og 2. april (vest), og til venstre hennes åndelige veileder Zosimus (400-t), minnedag 4. april. Til høyre for Maria står den hellige Titus Undergjøreren (800-t), minnedag 2. april. Til høyre for Titus står Niketas Bekjenneren (d. 824), minnedag 3. april. På den 4. april skulle egentlig Zosimus stå, men han er allerede vist sammen med Maria av Egypt. Til høyre for Niketas: martyren Theodulus og Agathapodus (t.v. og t.h.) (d. 303), minnedag 5. april. Til høyre for disse to: Eutykios av Konstantinopel (d. 582), minnedag 6. april.

Til høre for Eutykios (under duens føtter): Kalliopios av Pompeiopolis (d. 303), minnedag 7. april. Til høyre for Kalliopios: Herodion av Patras (d. 1. årh), minnedag 8. april; til høyre for Herodion: Eupsychius av Caesarea (d. 362), minnedag 9 april. Til høyre for Eupsychius: Terentius av Kartago (d. 250), minnedag 10. april; til høyre for Terentius: Antipas av Pergamon (d. 90), minnedag 11. april. Til høyre for Antipas (til venstre for Maria og Zosimas): Basilios av Parium (d. 750), minnedag 12. april.

I nedre venstre hjørne under Maria og Zosimus: Maximus av Ozovia og to brødre (d. 303), minnedag 13. april. I det andre hjørnet: nederst til høyre: (sannsynligvis) martyrdøden til Simeon Barsabae av Selevkia-Ktesifon (d. 341), minnedag 17. april. I hjørnet overfor over diagonalen: til venstre Elisabeth undergjøreren (d. 540), minnedag 24. april; og til høyre Pasikrates av Durostorum og Valentinus (d. 228), minnedag 24. april. Bildet i det fjerde hjørnet er ukjent. Videre under Titus Undergjøreren: den korsfestede Maura av Antinoë (d. 298), minnedag 3. mai.