De nitten salige Algerie-martyrene (d. 1994-96)

Den salige Peter Lucian Claverie (1938-1996) og atten ledsagere

Disse nitten salige martyrene ble drept av islamister i Algerie mellom 1994 og 1996 under borgerkrigen i landet. Først en historisk bakgrunn. Etter tre århundrer med selvstyre under osmansk herredømme ble Algerie i 1830 erobret av Frankrike, som gradvis tok kontrollen over landet. Fra 1848 til uavhengigheten i 1962 var hele Middelhavsregionen i Algerie administrert som en integrert del av Frankrike, slik som Corsica og Réunion fortsatt er. Den enorme ørkenen i indre Algerie ble i likhet med resten av Fransk Nord-Afrika aldri betraktet som en del av Frankrike. Algerie var et av de oversjøiske territoriene som Frankrike beholdt lengst, og landet mottok hundretusener av europeiske immigranter, kjent som colons og senere som pieds-noirs («svartføtter»). Imidlertid utgjorde innfødte muslimer hele tiden flertallet av befolkningen.

Muslimene ble stadig mer misfornøyde med mangelen på politisk og økonomisk status, og det kom krav om større politisk selvstyre og senere uavhengighet fra Frankrike. Spenningene mellom de to folkegruppene førte i 1954 til de første voldshandlingene i Algerie-krigen, som skulle vare i åtte år. Fredsforhandlinger førte til en avtale om våpenhvile og selvstendighet av 18. mars 1962, underskrevet av kolonimakten Frankrike og den algeriske frigjøringsbevegelsen Front de libération nationale (FLN). Etter at de algeriske velgere støttet selvstendigheten gjennom en folkeavstemning den 1. juli, erklærte Frankrike landet selvstendig den 3. juli. Algerie ble offisielt en selvstendig stat den 5. juli 1962. Ved valget på grunnlovgivende forsamling i september 1962 stilte FLN som eneste parti og fikk 99,7 % av stemmene. En ny grunnlov ble vedtatt i en folkeavstemning i september 1963.

Det hadde bodd rundt 800 000 europeere i Algerie, og til tross for garantier førte selvstendigheten til at rundt fire av fem forlot landet i løpet av kort tid. Blant disse var en stor del av landets teknikere, administratorer og lærere, for få algeriere hadde fått høyere utdanning. Tidlig kom det til syne motsetninger innad i nasjonalistbevegelsen mellom moderate og radikale krefter i FLN. Det kom til kamper da hæren slo ned opprør. Det var også oppgjør mellom rivaliserende grupper, og det var hevnaksjoner mot algeriere som hadde støttet det franske styret. Flere tusen ble drept i disse oppgjørene, blant dem også mange franskmenn. Militæret ble den nye maktbasen i landet, mens FLN fortsatt hadde en sentral stilling som landets eneste tillatte politiske parti (fra 1963).

Landet var preget av høy arbeidsledighet og omfattende arbeidsmigrasjon til Frankrike. Endringer i grunnloven ble godkjent i en folkeavstemning i november 1988 og en ny grunnlov ble vedtatt i en folkeavstemning i mars 1989. Denne åpnet for et demokratisk styre Algerie. For første gang siden selvstendigheten avholdt Algerie i juni 1990 frie lokal- og regionalvalg med deltakelse av mer enn ett parti. Elleve partier stilte ved lokalvalgene, hvor «Den islamske redningsfronten» (Front islamique du salut – FIS) vant kontroll over flest kommunestyrer og regionalforsamlinger. Med 54,3 % av stemmene ble FIS klart størst, mens FLN fikk bare 28,1 %. Det første frie valg på nasjonalforsamling skulle vært avholdt i juni 1991, men ble utsatt etter voldelige sammenstøt mellom politi og tilhengere av FIS. Presidenten utkommanderte hæren for å gjenopprette ro og orden, innførte unntakstilstand og utsatte valget til desember.

Ved valgets første omgang vant FIS en klar seier, foran Front des forces socialistes (FFS) og FLN. FIS fikk 188 seter, mot bare 16 for FLN, mens FFS fikk 26. I alt 49 partier deltok. Valget var todelt, og foran den andre runden, i januar 1992, var utgangspunktet at FIS bare trengte 28 flere mandater for å få rent flertall i nasjonalforsamlingen. Utsiktene til et Algerie styrt som et teokrati av fundamentalistiske muslimer, og deres plan om å innføre islamsk lovgivning, fikk hæren og FLNs harde kjerne til å gripe inn foran andre valgomgang for å hindre et opplagt tap. I januar 1992 gikk presidenten og regjeringen plutselig av og grunnloven ble satt til side. Nasjonalforsamlingen var allerede oppløst. Andre valgomgang ble avlyst. I januar 1994 ble general Lamine Zeroual utnevnt til ny president.

FIS var i utgangspunktet et ikkevoldelig parti, men det fikk støtte fra en rekke grupperinger, blant dem militante islamistiske organisasjoner. Flere slike sto i 1990-årene for grusomme voldshandlinger som krevde mange menneskeliv. Voldsaksjonene fra islamistiske grupper var særlig utbredt i midten av 1990-årene, før de avtok mot slutten av tiåret og etter århundreskiftet. De ble først ble rettet mot utenlandske statsborgere, algeriske intellektuelle og offentlige tjenestemenn, etter hvert i tiltagende grad også mot andre borgere. Mellom 1990 og 2000 ble 114 imamer myrdet i islamistisk terror, men også hundre journalister, intellektuelle, forfattere, forskere og kunstnere, og ikke minst medlemmer av sikkerhetsstyrkene og rundt 200 000 anonyme sivile, fedre og mødre og til og med barn. I tillegg kom tusenvis av savnede mennesker og en million fordrevne. Drapene på utlendinger begynte i september 1993, og de første ordensfolkene ble drept i mai 1994.

Tidlige islamistiske grupperinger som vokste fram på 1970-tallet, var influert av Det muslimske brorskap i Egypt. Blant annet som følge av revolusjonen i Iran i 1979 utviklet det seg en mer radikal islamsk retning. En tilsvarende innflytelse hadde motstandskampen mot den sovjetiske okkupasjon av Afghanistan. De første, små militante gruppene så dagens lys tidlig på 1980-tallet, men det var først etter islamistenes valgseier i 1990 og avlysningen av parlamentsvalget året etter av en upopulær regjering som var dømt til å tape, at den væpnede opposisjonen vokste fram. Regjeringens overgrep mot FIS og andre islamske grupper begynte for alvor med arrestasjoner av en rekke sentrale FIS-ledere i januar-mars 1991. Partiet ble forbudt i mars 1991. Væpnede grupper som erklærte seg som en del av den islamistiske bevegelsen og ønsket å påtvinge radikal islam som politisk system i landet. Terroren fra den islamistiske militsen ble etter hvert rettet vel så mye mot sivile som mot det offentlige maktapparat, og voldsmennene ble beryktet for sin brutalitet.

Flere væpnede islamistiske grupperinger vokste fram fra tidlig i 1990-årene; de to viktigste var «Den væpnede islamistgruppen» (Groupe islamique armé – GIA), som besto av flere mindre grupper, og den væpnede grenen av FIS, «Den islamske redningshæren» (Armée islamique du salut – AIS). En utbrytergruppe fra GIA, «Salafistgruppen for forkynnelse og kamp» (Groupe salafiste pour la prédication et le combat – GSPC), ble etablert i 1998. I 1996 ble en ny grunnlov vedtatt i folkeavstemning. Islam ble gjort til statsreligion, men grunnloven forhindret partier fra å bygges på en religiøs plattform.

Det første frie parlamentsvalget ble avholdt i 1997, hvor det stilte kandidater fra 39 partier samt uavhengige, men forbudet mot FIS sto ved lag. I 1999 ble tidligere utenriksminister Abdelaziz Bouteflika valgt til ny statssjef etter 26 år i eksil. Han prioriterte å gjenskape sikkerhet og stabilitet i landet, og gjennom en folkeavstemning i 2000 fikk han tilslutning for sin fredsplan med tilbud om amnesti for opprørere. Med det avtok volden. Et charter for fred og forsoning ble vedtatt i en folkeavstemning i 2005, og borgerkrigen tok gradvis slutt, selv om det fortsatt var voldshandlinger. Ved parlamentsvalget i 2002 fikk FLN rent flertall, og har beholdt regjeringsmakten siden.

Den 30. oktober 1993 utstedte GIA en dødsdom mot alle jøder, kristne og ikke-troende som fortsatt befant seg i landet. De fikk tretti dager på seg til å forlate landet; hvis ikke, var de selv ansvarlige for sin egen død. Dermed ble situasjonen for utlendinger i Algerie svært farlig. Den 8. mai 1994 ble de to første misjonærene drept, marist-skolebroren Henrik Vergès og sr. Paul-Hélène Saint-Raymond.

De nitten martyrene døde mellom 1994 og 1996, og av dem var seksten franske (en av dem født i Tunisia og en i Algerie), to spanske og en belgisk. Blant de nitten var en biskop, åtte prester, fire legbrødre og seks ordenssøstre. Syv av martyrene var trappister (OCSO) fra Abbaye Notre-Dame de l’Atlas i Tibhirine, fire var Hvite fedre (MAfr) og en var marist-skolebror (FMS). De seks søstrene tilhørte fire ulike kongregasjoner, AM (2), NDA (2), PSSC (1) og PSA (1). De nitten er delt i syv grupper etter dødsdato. De nitten er:

1) Den salige Peter Lucian Claverie (fr: Pierre-Lucien), født den 8. mai 1938 i Alger i Algerie, som da var en del av Frankrike, prest i dominikanerordenen (Ordo Fratrum Prædicatorum – OP) og biskop av Oran, drept den 1. august 1996 i Oran i Algerie. Han ble drept som den siste av de nitten, men han står først fordi han har gitt gruppen sitt navn.

2) Den salige Henrik Vergès (fr: Henri), født den 15. juli 1930 i Matemale i departementet Pyrénées-Orientales i regionen Occitanie i Sør-Frankrike, legbror i kongregasjonen «Marist-skolebrødrene» (Institutum Fratrum Maristarum a Scholis – FMS), drept den 8. mai 1994 i Alger i Algerie.

3) Den salige Helena Saint-Raymond (fr: Hélène) (ordensnavn Paul-Hélène), født den 24. januar 1927 i Paris i departementet av samme navn i regionen Île-de-France i Frankrike, ordenssøster i kongregasjonen «Små søstre av Jomfru Marias Opptagelse» (Petites Sœurs de l’Assomption – PSA), drept den 8. mai 1994 i Alger i Algerie.

4) Den salige (Maria) Caridad Álvarez Martín (sp: María), født den 9. mai 1933 i Santa Cruz de Salceda i provinsen Burgos i regionen Castilla y León i Spania, ordenssøster i kongregasjonen «Augustinske misjonssøstre» (Agustinas Misioneras – AM), drept den 23. oktober 1994 i Bab-el-Oued i Alger i Algerie.

5) Den salige Esther Paniagua Alonso, født den 7. juni 1949 i Izagre i provinsen León i regionen Castilla y León i Spania, ordenssøster i kongregasjonen «Augustinske misjonssøstre» (Agustinas Misioneras – AM), drept den 23. oktober 1994 i Bab-el-Oued i Alger i Algerie.

6) Den salige Alanus Dieulangard (fr: Alain), født den 21. mai 1919 i Saint-Brieuc (bret: Sant-Brieg) i departementet Côtes-d’Armor i regionen Bretagne i Nord-Frankrike, prest i kongregasjonen «Misjonærer av Afrika» (Missionarii Africæ – MAfr), også kjent som «De hvite fedre» (Patres Albi – PA), fransk: Pères Blancs, drept den 27. desember 1994 i Tizi-Ouzou i Algerie.

7) Den salige Karl Deckers (fl: Charles) ble født den 26. desember 1924 i Antwerpen (fr: Anvers) i provinsen av samme navn i regionen Flandern nord i Belgia, prest MAfr, drept den 27. desember 1994 i Tizi-Ouzou i Algerie.

8) Den salige Johannes Chevillard (fr: Jean), født den 27. august 1925 i Angers i departementet Maine-et-Loire i regionen Pays de la Loire vest i Frankrike, prest MAfr, drept den 27. desember 1994 i Tizi-Ouzou i Algerie.

9) Den salige Kristian Chessel (fr: Christian), født den 27. oktober 1958 i Digne i departementet Alpes-de-Haute-Provençe i regionen Provençe-Alpes-Côte d’Azur i Sør-Frankrike, prest MAfr, drept den 27. desember 1994 i Tizi-Ouzou i Algerie.

10) Den salige Dionysia Leclercq (fr: Dénise) (ordensnavn: Bibiane), født den 8. januar 1930 i Gazeran i departementet Yvelines i regionen Île-de-France i Frankrike, ordenssøster i kongregasjonen «Misjonssøstre av Vår Frue av Apostlene» (Sœurs Missionnaires de Notre-Dame des Apôtres – NDA), drept den 3. september 1995 i Belcourt i Alger i Algerie.

11) Den salige Johanna Littlejohn (fr: Jeanne) (ordensnavn: Angèle-Marie), født den 22. november 1933 i Tunis i Tunisia, som da var et fransk protektorat, ordenssøster NDA, drept den 3. september 1995 i Belcourt i Alger i Algerie.

12) Den salige Odette Prévost, født den 17. juli 1932 i Oger i departementet Marne i regionen Grand Est i det nordøstlige Frankrike, ordenssøster i kongregasjonen «Små søstre av Jesu hellige hjerte av Karl de Foucauld» (Les Petites Sœurs du Sacré-Cœur de Charles de Foucauld – PSSC), drept den 10. november 1995 i Alger i Algerie.

13-19) De syv salige trappistmunkene (Ordo Cisterciensium Strictioris Observantiæ – OCSO) fra Abbaye Notre-Dame de l’Atlas i Tibhirine, drept den 21. mai 1996 nær Médéa i Algerie:

13) Den salige Kristian de Chergé (fr: Christian), født den 18. januar 1937 i Colmar i departementet Haut-Rhin i regionen Grand Est i det nordøstlige Frankrike, prest OCSO.

14) Den salige Paulus Dochier (fr: Paul) (ordensnavn Luc), født den 31. januar 1914 i Bourg-de-Péage i departementet Drôme i regionen Auvergne-Rhône-Alpes i det sørøstlige Frankrike, legbror OCSO.

15) Den salige Kristoffer Lebreton (fr: Christophe), født den 11. oktober 1950 i Blois i departementet Loir-et-Cher i regionen Centre-Val de Loire i det sentrale Frankrike, prest OCSO.

16) Den salige Mikael Fleury (fr: Michel), født den 21. mai 1944 i Sainte-Anne-sur-Brivet i departementet Loire-Atlantique i regionen Pays de la Loire i det vestlige Frankrike, legbror OCSO.

17) Den salige Kristian Lemarchand (fr: Christian) (ordensnavn Bruno), født den 1. mars 1930 i Saint-Maixent-l’École i departementet Deux-Sèvres i regionen Nouvelle-Aquitaine i det vestlige sentrale Frankrike, prest OCSO.

18) Den salige Celestin Ringeard (fr: Célestin), født den 27. juli 1933 i Touvois i departementet Loire-Atlantique i regionen Pays de la Loire i det vestlige Frankrike, prest OCSO.

19) Den salige Paulus Favre-Miville (fr: Paul), født den 17. april 1939 i Vinzier i departementet Haute-Savoie helt øst i det sentrale Frankrike, legbror OCSO.

I Colosseum mintes pave Johannes Paul II den 7. mai 2000 «De nye martyrene» fra 1900-tallet, og blant dem nevnte han:

«I den store algeriske stormen, som krevde titusener av liv, står Kirken i Algerie, som verken har makt eller ytre prakt. Hun måtte betale en pris av nitten martyrer i løpet av noen få år: en maristbror, seks ordenssøstre i Alger, fire Hvite fedre i Tizi-Ouzou, de syv trappistmunkene fra Atlas og Pierre Claverie, biskop av Oran».

De nittens saligkåringsprosess ble lansert så tidlig som i 2000. De kanoniske reglene sier at det skal gå minst fem år fra en kandidats død, mens det bare hadde fire år gått siden den siste av dem døde. Men i slike saker er det enkelt å få dispensasjon. Saken fikk navnet «Peter Claverie og atten ledsagere», og deres saligkåringsprosess ble åpnet etter at prosessen for biskop Claverie den 5. juli 2006 ble overført fra bispedømmet Oran til erkebispedømmet Alger. Grunnen til dette var at bispedømmet Oran er svært lite og ikke hadde nok prester til å gjennomføre de nødvendige undersøkelser og intervjuer av vitner. Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet utstedte den 31. mars 2007 dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causæ ex parte Sanctæ Sedis), noe som ga de nitten tittelen «Guds tjenere» (Servi Dei). Informativprosessen på bispedømmenivå i Alger ble åpnet den 5. oktober 2007 og avsluttet den 9. juli 2012. Helligkåringskongregasjonen utstedte den 15. februar 2013 dekretet som anerkjente gyldigheten av informativprosessen. Sakens Positio ble oversendt til kongregasjonen i juli 2016.

Den 1. september 2017 ble erkebiskop Paul Jacques Marie Desfarges SJ (f. 1944) av Alger (2016- ) og biskop Jean-Paul Vesco OP (f. 1962) av Oran (2012- ) mottatt i en privat audiens av pave Frans for å diskutere prosessen, ettersom den teologiske kommisjonen hadde gitt sin godkjennelse av saken den 30. mai 2017. Paven oppmuntret biskopene og ga sin støtte til at prosessen kunne fortsette. Den 16. januar 2018 ga også kardinalene og biskopene som var medlemmer av kongregasjonen grønt lys for saken, og den 26. januar 2018 undertegnet paven dekretet som anerkjente de nittens død som et martyrium in odium fidei («av hat til troen»), noe som betydde en snarlig saligkåring.

De nitten Algerie-martyrene ble saligkåret den 8. desember 2018 utendørs i fortet Notre-Dame de Santa Cruz i Oran i Algerie. Santa Cruz er et distrikt i Oran som ble grunnlagt av spanske innvandrere. Som vanlig i dette pontifikatet ble saligkåringen ikke foretatt av paven selv, men av hans spesielle utsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Giovanni Angelo Becciu. De fremste koncelebrantene var erkebiskop Desfarges av Alger og biskop Vesco av Oran, som innledet messen på fransk og arabisk. Tilstede var også Mohamed Aïssa, den algeriske ministeren for religiøse anliggender, og 1 200 andre, blant dem 27 familiemedlemmer av Johannes Chevillard. Som minnedag for hele gruppen ble 8. mai valgt, den dagen de to første martyrene ble drept i 1994. Ellers har martyrene sine minnedager på den enkeltes dødsdag.

Kilder: CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, fr.wikipedia.org, santiebeati.it, snl.no, newsaints.faithweb.com, lindependant.fr - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 7. september 2019