De salige Marcellus Maruzzo og Aloisius Obdulius Arroyo Navarro (d. 1981)

Minnedag: 1. juli

Den salige Marcellus Maruzzo (it: Marcello) ble født den 23. juli 1929 i landsbyen Lapio i kommunen Arcugnano i området Colli Berici (Bericihøydene) i provinsen Vicenza i regionen Veneto nord i kongeriket Italia. Hans foreldre var Angelo Maruzzo, en fattig bonde og skomaker, og Augusta Rappo, som var husmor. Han og hans tvillingbror Daniele vokste opp sammen med seks andre søsken i en dypt kristen familie. I mai 1937 mottok tvillingene sin første kommunion, og den 4. desember samme år ble de konfirmert i sognet Carbonara di Bastia. Som tiåringer begynte tvillingene den 9. oktober 1939 på fransiskanernes serafiske kollegium for Veneto i Chiampo i provinsen Vicenza, hvor de startet formasjonen for et liv som fransiskanere, prester og misjonærer.

Den 21. september 1940 døde deres mor, og deres far døde noen år senere. Den 12. august 1945 trådte de inn hos fransiskanerne (Ordo Fratrum Minorum – OFM)og ble ikledd ordensdrakten, seksten år gamle. Deretter påbegynte de novisiatet på øya San Francesco del Deserto ved Burano i den venetianske lagunen, en øy hvor det bare bodde fransiskanerbrødre. Marcellus fikk ordensnavnet Tullius (it: Tullio) og Daniele fikk navnet Lucius (it: Lucio). Den hellige Tullius var en afrikansk martyr som tilhørte gruppen «Den hellige Publius av Afrika og elleve ledsagere», som minnes den 19. februar.

Den 17. august 1946 avla de sine første løfter. De to brødrene studerte filosofi fra 1945 til 1947, først i Cormons i provinsen Gorizia i regionen Friuli-Venezia Giulia og deretter i klosteret San Bernardino i Verona i regionen Veneto. Deretter studerte de teologi i Gemona del Friuli i provinsen Udine i regionen Friuli-Venezia Giulia og deretter i klosteret San Michele i Venezia. De avla sine evige løfter den 15. juli 1951 i helligdommen Sant’Antonio i Gemona del Friuli. De ble presteviet sammen i basilikaen Madonna della Salute i Venezia den 21. juni 1953, nesten 24 år gamle, av Angelo Giuseppe Roncalli (1881-1963), nyutnevnt kardinalpatriark av Venezia (1953-58), senere den hellige pave Johannes XXIII (1958-63).

Etter prestevielsen ble p. Tullius sendt til klosteret San Nicolò di Lido i Venezia, hvor fransiskanerne drev et barnehjem og en radioingeniørskole. Han ble utnevnt til assistent for de foreldreløse krigsbarna. I ledige øyeblikk hadde han ansvaret for grønnsakshagen, hønsehuset og kaninavlen. I desember 1956 reiste den 27-årige p. Lucio til misjonen i Mellom-Amerika. Fra Guatemala sendte han sin bror et brev hvor han ba ham om også å melde seg for tjeneste i Guatemala.

I 1960 fikk den 31-årige p. Tullius tillatelse av sine overordnede til å reise til Mellom-Amerika. Etter å tatt et tårevått farvel med sine medbrødre og slektninger og ikke minst de foreldreløse barna, la han den 16. desember 1960 ut på den lange reisen til Guatemala med fly, og han kom dagen etter til Guatemala By. Han begynte straks å lære seg det spanske språket og sette seg inn i situasjonen i det mellomamerikanske landet, hvor det hersket «gjør-det-selv»-justis og vold, hvor de fattige led og de rike var herrer. Spanske kilder kaller ham gjerne Tullio Marcelo Maruzzo Rappo hvor Marcelo er den spanske formen for Marcello og hans mors etternavn Rappo lagt til som andre etternavn i henhold til spansk skikk.

Etter noen ukers forberedelse ble han sendt til departementshovedstaden Puerto Barrios i departementet Izabal, republikkens eneste havneby ved Atlanterhavet, hvor han ankom den 27. desember 1960. Der var han utnevnt til kapellan i sognet Sagrado Corazón de Jesús, hvor han erstattet tvillingbroren Lucio. Hans sogneprest var p. Eustachio Peruzzi OFM (sp: Eustaquio), som hadde bygd sognekirken, klosteret og en skole.

Dermed forsvinner p. Lucio ut av denne historien. Han virket som prest i Guatemala helt til sin død. Den liturgiske kalenderen for fransiskanerprovinsen Nuestra Señora de Guadalupe (Mellom-Amerika, Panama og Haiti) opplyser at han døde den 18. juli 2002, fem dager før sin 73-årsdag. Han hadde en tid lidd av en uhelbredelig sykdom, noe han var fullstendig klar over, men han ville ikke gjøre sine slektninger triste ved å la dem få vite om hans lidelser. Han besøkte hjembyen Lapio i Italia for siste gang i juni 2000 i anledning tyveårsdagen for brorens martyrdød. Der vitnet han foran en stor folkemengde om sin og sin brors lidenskap for misjonen.

P. Tullius ble ansvarlig for katekesen på skolene og kapellan på de to sykehusene i regionen. I dette sognet fikk han sitt første møte med Cursillo-bevegelsen (Movimiento de Cursillos de Cristiandad – MCC) («Lite kurs i kristendommen»). Dette var en bevegelse som ble grunnlagt på Mallorca i 1944 og raskt spredte seg, også til Amerika. Som kapellan i Puerto Barrios fikk p. Tullius også ansvar for nabosognet Abacá Entre Rios, som var vakant. Der var han hver søndag. Byen Abacá Entre Ríos hadde sitt navn fra en plante som man produserte meget resistente fibre av. I Puerto Barrios bidro den unge fransiskaneren til å bygge en kirke som senere ble katedralen i Izabal.

Den 31. mars 1963 overtok hæren regjeringen i Guatemala ved et statskupp ledet av forsvarsministeren, oberst Alfredo Enrique Peralta Azurdia (1908-97). Hæren ble eneste aktør i det guatemalanske politiske livet og alle ministrene var militære. Den mest berømte hemmelige organisasjonen av militære og paramilitære var MANO (Movimento anticomunista Nazionalista Organizado). Kampen mot geriljaen, som var organisert av kommunistene, var hensynsløs;

Den 23. januar 1963 ble p. Tullius utnevnt til sogneprest for sognet Nuestra Señora de Fátima i Abacá Entre Ríos i departementet Izabal, hvor han flyttet definitivt den 26. januar 1963. I dette sognet ble han værende til den 28. februar 1968. Sognet tilhørte i utgangspunktet bispedømmet Zacapa (fra 1986 Zacapa y Santo Cristo de Esquipulas), men fra den 30. april 1968 ble Izabal skilt ut og ble eget apostolisk administratur (apostolisk vikariat fra 1988). Det måtte p. Tullius bruke all sin kunnskap og alle sine ferdigheter han hadde opparbeidet som student og under sitt opphold i klosteret San Nicolò di Lido. Han brukte sine evner som snekker i de tre trekonstruksjonene. P. Tullius bestemte seg for å åpne en kinosal ved at han personlig og sognet dekket utgiftene. Det var ikke lett å finne filmene som skulle vises, for han måtte dra til hovedstaden for å skaffe filmene. Denne kinosalen midt i jungelen eksisterer fortsatt som et minnesmerke over ham.

Det første sognet i departementet Izabal hadde vært Bananera. Der hadde selskapet United Fruit Company (UFCO) sitt hovedkvarter, hvor teknikere og ansatte bodde med sine familier. UFCO kontrollerte og utnyttet det meste av landet i Izabal for sine bananplantasjer. Biskopen i bispedømmet Zacapa (1955-80), som ble opprettet i 1951, Costantino Cristiano Luna Pianegonda OFM (1910-97), bestemte seg for å etablere en ny pastoral jurisdiksjon, så den 28. februar 1968 skilte han ut Morales fra sognet Bananera og grunnla det nye sognet San José de Morales. Kommunen Morales, oppkalt etter den tidligere krigs- og utviklingsministeren Próspero Morales (myrdet i 1898), ligger i den nordøstlige regionen i republikken Guatemala, femti kilometer fra departementshovedstaden i Izabal, Puerto Barrios.

I det nye sognet måtte alt bygges opp fra grunnen. P. Tullius ble utnevnt til den første sognepresten av Morales, og der skulle han komme til å arbeide i tolv år. Opprinnelige delte han det pastorale arbeidet med p. Vicente Cozza OFM, sogneprest i sognet Santa Teresita del Niño Jesús («Lille Teresa av Jesusbarnet») i Bananera. P. Tullius klarte først å bygge menighetshuset, hvor han slo seg ned da det var ferdigbygd. Med stor innsats klarte han å få reist en sognekirke, og under sine ferier i Italia samlet han inn midler og klarte å fullføre byggingen.

Alle ble forundret over hans måte å tilnærme seg befolkningen på, ved å bli grundig kjent med alle og lære seg deres navn. Han fant det lett å etablere nye relasjoner, så han dro fra en landsby til en annen for å snakke med folk, for å gjøre deres rettigheter klart for dem og få dem til å utnytte sitt potensial. På den tiden hadde dette sognet femti landsbyer (andre kilder sier 72), og p. Tullius besøkte dem minst tre ganger i året, de nærmeste en gang i måneden, noen ganger til fots og noen ganger på hesteryggen. Han var enkel som et barn, glad og alvorlig på samme tid. Han var ikke en stor predikant med ord, men hans forkynnelse var gjennom sitt liv og sine handlinger. Folk så med beundring på en hyrde som arbeidet som dem, uten å vike for noen oppgaver, selv de mest anstrengende.

P. Tullius Maruzzos var av en mild karakter, men hans ord var faste og hans vitnesbyrd var klart. I sin pastorale tjeneste anstrengte han seg til det ytterste med hengivenhet og mot for de troendes beste. Han var overbevist om at frigjøringen av folket først måtte skje gjennom kampen mot analfabetisme, så hans første prioritet var å lære dem å lese og skrive. Dermed begynte han på et evangeliseringsarbeid som også inkluderte utdannelse og kultur.

P. Tullius kjente det som sin plikt som hyrde å ta tak i den voldsomme fattigdommen som hersket i Guatemala, å trøste de motløse og spesielt å opplyse samvittighetene for tydelig å fremme rettferdighet i henhold til evangeliets krav. Med hjelp av det lokale Caritas delte han ut grunnleggende nødvendigheter til de svakeste. I 1976 ble hele dalen rundt elven Motagua rammet av et katastrofalt jordskjelv. Det startet den 4. februar og fortsatte i rundt seks måneder med skjelv av varierende intensitet. Med hjelp fra Caritas bygde p. Tullius en bydel med hundre hus for de hjemløse.

Han ble sjokkert da han innså situasjonen for campesinos, fattige landarbeidere og leilendinger. De kom fra ulike deler av republikken til regionen Izabal, hvor de forvandlet ubrukte områder i jungelen til dyrkbar jord. Loven sa at bønder som pløyde og dyrket nytt land i skogen, kunne bli eiere av denne jorden etter tolv år. Men uvitenhet og analfabetisme gjorde at bøndene ikke tenkte på å formalisere sin eiendomsrett til jorden. Dette førte til at den i eiendomsregistret i hovedstaden sto uten eier. Dette benyttet skruppelløse grunneiere seg av og gjorde selv krav på jordstykkene, og ofte fremsto de som legitime eiere på grunnlag av forfalskede dokumenter, som bøndene ikke var i stand til å lese fordi de var analfabeter. Støttet av militærstyrke dukket disse mennene opp og ga campesinos ordre om å fjerne seg fra «deres jord». De hadde ikke noe annet valg enn å gå med på å arbeide som leilendinger for den nye eieren, eller flytte for å rydde jord et annet sted. Dermed hadde noen grådige landeiere regelrett stjålet landområder fra de fattige, som fordrevet fra den jorden de hadde dyrket og forbedret gjennom hardt arbeid i mange år.

P. Tullius lyttet til de fattige småbøndenes rop om rettferdighet. Han gjorde en stor innsats for å gi dem den juridiske hjelpen de trengte for å hevde sine rettigheter, og han satte dem i kontakt med notarer og advokater. Men hans reserverte og fredelige karakter fikk ham til å holde seg unna de ekstremistiske gruppene, for han var absolutt i sin støtte til prinsippet om ikkevold. Hans pastorale aktivitet fikk karakter av en profetisk og modig fordømmelse av de lokale despotenes misligheter. Men dette gikk ikke ubemerket hen hos de militære og landeierne som ønsket å beholde den jorden de allerede hadde sikret seg. Derfor begynte de å true ham, og de betraktet ham som et hinder som måtte ryddes av veien. De satte i gang en kampanje av bakvaskelser som anklaget p. Tullius for å samarbeide med væpnede geriljagrupper. På hele 1970-tallet sto de misjonærene som tok bøndene i forsvar, overfor mulig eksil på grunn av truslene de mottok. Faktisk var det en fordel for p. Tullius’ motstandere at han drev en intens pastoral aktivitet og alltid reiste gjennom landsbyene for å gi katekese, høre skriftemål, feire messen, døpe og besøke syke. Dermed ble det også en rekke steder hvor han kunne rammes.

Den 24. mars 1980 ble den hellige erkebiskop Oskar Romero av San Salvador i det lille nabolandet El Salvador drept mens han feiret eukaristien. En uke før mordet på Romero skreve p. Tullius til sin familie i Italia: «Kirken må være med de fattige som har størst behov for rettferdighet og forståelse». Noen dager senere ble det kastet granater mot huset og treningssenteret, noe som skapte alarm og frykt blant befolkningen. Da forsto p. Tullius’ overordnede at han var i livsfare, så de bestemte seg for å overføre ham fra sognet i Morales til nabosognet Sagrado Corazón i Quiriguá i departementet Izabal, som lå femti kilometer unna.

P. Tullius var ikke enig i beslutningen og sørget over at han måtte forlate sin flokk, og de troende sørget like mye og ville ikke la ham gå. Men som en god ordensmann adlød han han den ordren han fikk. Han reiste den 14. mai 1980 fra Morales, hvor han etterlot seg en vakker murkirke, et menighetshus, et senter for kateketmøter og et hus for nonner som hjalp til i senteret.

Hans nye sogn var blitt opprettet den 16. mars 1957. Der ble han kapellan og bodde sammen med sognepresten, p. Paolino Cristofari OFM, som var sytti år gammel. Allerede etter noen måneder begynte p. Tullius sommeren 1980 å bli truet, for han hadde fortsatt å råde bøndene til å legalisere eiendomsretten til land som var ryddet av dem selv eller deres foreldre for flere år siden. Han hadde ikke endret sin konsekvente holdning til å forkynne evangeliet og stå sammen med de fattige. Snart begynte bakvaskelsene å sirkulerer også i Quiriguá. Snart fulgte de første «advarslene» og de første truslene, samt forsøk på å sverte ham med de mest absurde beskyldninger, den mest uskyldige av dem var at han var en «kommunistisk prest».

Han var usannsynlig sjenerøs, og etter hans død innså hans medbrødre at han aldri hadde trukket seg tilbake, alltid vært den første til å arbeide, alltid tilgjengelig for å ta plassen til en annen eller for å ta på seg de mest krevende oppgavene. «Han ville ikke fordømme, bare forkynne», lød den beste komplimenten han kunne få fra et takknemlig sognebarn. «Hvis de må drepe meg, skjer det blant mitt folk som jeg har delt hele mitt liv med», fant man skrevet i hans papirer etter hans død.

P. Tullius’ trofaste medhjelper i Quiriguá var den salige Aloisius Obdulius Arroyo Navarro (sp: Luís Obdulio), ofte bare kalt Obdulius. Han ble født den 21. juni 1950 i Quiriguá i kommunen Los Amates i departementet Izabal i Guatemala. Los Amates lå seks kilometer fra det arkeologiske senteret i Quiriguá og hadde sitt navn etter to trær av arten Ficus insipida som vokste på stedet. Dette treet kalles i Mexico og Guatemala amate (fra amatl på språket náhuatl, også kalt aztekisk).

Obdulius kom fra en katolsk familie og var sønn av Ignacio Arroyo Vargas og Guadalupe Navarro Montes. Han ble døpt av den venetianske misjonæren p. Angelico Melotto OFM (1911-99), sogneprest av Bananera og senere den første biskop av Sololá (1959-86) (fra 1996 Sololá-Chimaltenango). Han ble konfirmert av misjonæren p. Ercolano Giacomel OFM, ny sogneprest av Bananera. Datoene for dåp og konfirmasjon er ikke bevart. En digresjon om stedsnavnet Bananera, hvor United Fruit Company (UFCO) hadde sitt hovedkvarter: Uttrykket «bananrepublikk» (república bananera) er egentlig en referanse til Guatemala og nabolandene Honduras og Costa Rica, hvor UFCO fullstendig kontrollerte landenes økonomi.

Obdulius bodde noen få meter fra menighetshuset, og han gikk ofte dit som barn, alltid klar for enhver tjeneste som sognepresten ba ham om. Allerede i en alder av syv år begynte han som ministrant i messen, en tjeneste som han fortsatte med til sin død. Ellers var hans barndom rolig og normal som enhver annen gutt. Han gikk på skolen i Los Amates, tre kilometer fra Quiriguá. I sin familie var Obdulius svært tjenestevillig og oppmerksom på husets behov, noe hans søstre bekrefter. Han elsket sin familie som han elsket Kirken, og han var snill og høflig mot alle.

Da Obdulius ble voksen, ble han ansatt som sjåfør i kommunen Los Amates, en stilling som gjorde at han visste alt som foregikk i området. Faktisk var han den første som fortalte til de fransiskanske misjonsprestene den livsfaren de svevde i. Det hersket en fullstendig ubegrunnet usikkerhet om han i virkeligheten var en informant for hæren, fordi han som ansatt i kommunen måtte holde seg til visse regler, selv om han ikke delte dem. Men han kompromitterte ikke noen eller skadet dem.

I en alder av 26 år sluttet han seg i 1976 til fransiskanernes tredjeorden. Fransiskanernes tredjeorden var opprinnelig kjent som Botsbrødre og -søstre, men fikk senere navnet fransiskanertertiarer (Tertius Ordo Franciscanus – TOF eller Tertius Ordo Secularis Franciscalis – TOSF). I 1976 ble navnet endret til «Den sekulære fransiskanerordenen» (Ordo Franciscanus Sæcularis – OFS), og ordenen er approbert og anerkjent av Den hellige stol under dette offisielle navnet. Han ble samme år også kateket i sognet og la stor vekt på sin personlige formasjon. To måneder før sin død hadde han begynt på reisen til Cursillo-bevegelsen (Movimiento de Cursillos de Cristiandad – MCC). Det spanske ordet «cursillo» betyr «lite kurs». Det ser ikke ut til at han vurderte et liv som ordensmann eller prest, mens noen tegn tyder på at han følte seg tiltrukket av et ekteskapelig liv. Det finnes ingen meldinger om at han var involvert i skandaler eller noen form for uforsiktighet.

Helt siden barndommen hadde han foretatt et svært klart valg for Jesus, men han var ikke en fanatiker. Han var i stedet en ung mann som forpliktet seg til å gjøre seg nyttig for andre. Han overholdt praksisen med den første fredagen i måneden og personlig bønn. Fra hans liv av fromhet oppsto hans tilgjengelighet for å tjene Gud, Kirken og sin neste. I motsetning til mange av sine jevnaldrende holdt Obdulius seg borte fra alle laster, spesielt alkohol, som var svært vanlig blant innbyggerne i området. En rekke vitner beskriver ham som hyggelig, høflig, munter, smilende, ydmyk, enkel og fremfor alt hjelpsom.

Nesten hver dag etter arbeidet i kommunen Los Amates dro han hjem for å spise, og deretter gikk han til menighetshuset. Han fulgte prestene, også med bilen når det var nødvendig. Som sjåfør bidro han med å levere utstyr til kateketenes møter, spesielt den første fredagen i måneden, da det eksisterte en praksis med skriftemål og mottak av kommunion til ære for Jesu hellige hjerte, en praksis han følte sterkt for. Han sto til disposisjon for ordenssøstrene, for sognepresten og for dem som organiserte møtene.

Han hjalp spesielt p. Tullius og kjørte ham gjerne, spesielt når han måtte dra til andre landsbyer eller andre områder for å følge representanter eller av andre grunner i tjenesten. Til tross for advarslene fra sin familie om den livsfaren det utgjorde å følge prestene i sognet, foretrakk Obdulius å bli værende ved deres side, tro mot den tjenesten som han frivillig hadde påtatt seg. P. Tullius var godt kjent med truslene mot ham selv i det forfølgelsesklimaet som hersket mot Den katolske kirke over hele landet, så han ville ikke at Obdulius skulle følge med ham. Men kateketen sa at han heller ønsket å dø sammen med presten enn å dø i en kafeteria.

Mario Casariego y Acevedo CRS (1909-1983), erkebiskop av Guatemala By (1964-83) og kardinal fra 1969, sa bare noen dager før p. Tullius’ og Obdulius’ martyrdød: «Som for Kristus selv innebærer også for Kirkens utførelse av sitt oppdrag konflikt, uberettiget kritikk, spott og forfølgelse. Det er allerede mange prester, ordensfolk og kateketer som har betalt med sine liv for troskap til Kristus og til folket». Den 30. juni 1981 ble Obdulius oppsøkt av noen medlemmer av en paramilitær gruppe som kom for å advare ham. Han svarte dem: «Jeg bruker ikke vold, men bare Kristi kjærlighet, det er min plikt».

Dagen etter, den 1. juli, var en dag full av aktivitet i sognet med pastoralt besøk av biskopen av Izabal. Om kvelden dro p. Tullius for å feire messe ved et møte i Cursillo-bevegelsen i Los Amates, tre kilometer fra Quiriguá. Den kvelden hadde Obdulius tilbudt seg å være paterens sjåfør. Etter messen kjørte de noen cursillistas hjem. På veien tilbake til Quiriguá passerte de klokken 22.30 den lille landsbyen Pueblos Nuevos nær ruinene i Quiriguá. Så ble de stanset av en liten gutt, men han ble brukt som lokkedue. For de som ønsket å stanse hans arbeid hadde bestilt et bakhold, og væpnede menn lå skjult i jungelen. De åpnet ild, og både pateren og hans sjåfør ble gjennomhullet av kuler i Quiriguá i Los Amates i departementet og det apostoliske vikariatet Izabal i Guatemala. P. Tullius var nesten 52 år gammel og hadde da utført 21 års misjonstjeneste i Guatemala. Aloisius Obdulius var 31 år gammel. Paterens siste ord hadde vært enn bønn til Gud om at han måtte tilgi morderne, noe en av dem få måneder senere, omtåket av alkohol, innrømmet å ha hørt fra den døende p. Tullius.

Et martyrkors er bygd på stedet hvor martyrene ble drept i Quiriguá i Los Amates i IzabalDen sosiale og politiske situasjonen i Guatemala ble forverret, de politiske kreftene ble radikalisert og motstanderne ble ansett som fiender som måtte elimineres. Volden fikk en stadig større plass i det sosiale livet. Borgerkrigen i Guatemala varte i 36 år, fra 1960 til 1996. Den ble utkjempet mellom militærregjeringen med støtte fra USA og en rekke revolusjonære geriljaer. I tillegg til de politiske spenningene mellom disse fløyene var det generelt ustabile politiske forhold i landet, inkludert stadige militærkupp. Urbefolkningen, hovedsakelig mayaer, spilte en viktig rolle i konflikten, for de ble sosialt og økonomisk diskriminert før krigen. Selv om de utgjorde flertallet av befolkningen, kontrollerte jordeiere av europeisk avstamming det meste av jorden. I løpet av krigen forsvant flere tusen personer, mens omtrent 200 000 ble drept. 83 % av ofrene var mayaer. Flere granskninger tilskrev de militære og paramilitære styrkene over 90 % av krigsforbrytelsene, mens mindre enn 5 % ble tilskrevet geriljastyrkene. I 1996 ble det undertegnet en fredsavtale. I løpet av borgerkrigen spredte paramilitære grupper og dødspatruljer terror og sorg i landsbyene. Mange kateketer gravde til og med ned sine bibler for frykt for å bli merket som kommunister. Møter om natten eller i grupper var forbudt. Flere mennesker endte opp som forsvunnet eller kastet i elven Motagua på grunn av landets konflikter.

Kildene er uenige om hvem det var som drepte p. Tullius og hans kateket Obdulius. Flere skriver at de ble drept av den marxistiske geriljaen på grunn av deres evangeliseringsarbeid, og en kilde hevder til og med at de ble kidnappet av medlemmer av den marxistiske geriljaen og deretter henrettet sammen i Quiriguá. Men de fleste kildene skriver derimot at de ble drept av en paramilitær gruppe (dødsskvadroner) på oppdrag av landeiere og på grunn av deres arbeid for campesinos. En kilde helgarderer seg og skriver at de ble drept av «undertrykkende krefter» (fuerzas de represión) i Guatemala.

Martyrer har tradisjonelt blitt drept av mennesker med en annen tro, som muslimer, protestanter, nazister eller kommunister, og de har normalt ikke blitt drept av katolikker. Men ved saligkåringen av Oskar Romero ble det slått fast at det også er snakk om et martyrium «av hat til troen» (in odium fidei) når en katolikk blir drept av en annen katolikk for å arbeide for rettferdighet for fattige og undertrykte.

P. Tullius' gravDeres begravelse ble feiret den 3. juli 1981. De ble i utgangspunktet gravlagt på byens kirkegård i Quiriguá, i en grav som ble gjort tilgjengelig av en cursillista i sognet. Lokalbefolkningen mente at de var martyrer og helgener og æret deres minne høyt. Den 1. juli 1988 ble deres levninger overført til sognekirken Sagrado Corazón de Jesús i Quiriguá. P. Tullius ble gravlagt i venstre sidealter og Aloisius Obdulius ble gravlagt i høyre sidealter.

For dem begge åpnet det apostoliske vikariatet Izabal en saligkåringsprosess etter anmodning fra den venetianske fransiskanerprovinsen som p. Tullius tilhørte. Den ble formelt åpnet ved at Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet den 10. november 2005 utstedte det offisielle dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causæ ex parte Sanctæ Sedis), noe som ga dem tittelen «Guds tjenere» (Servi Dei). Vikariatets informativprosess varte fra 31. januar 2006 til 15. juli 2008 under oppsyn av den apostoliske vikaren (2004-11), biskop Gabriel Peñate Rodríguez (f. 1957). Den 12. februar 2010 utstedte Vatikanet dekretet som anerkjente gyldigheten av informativprosessen.

Sakens Positio super martyrio ble presentert til Vatikanet i 2014. Den 31. mai 2016 møttes de teologiske ekspertene i Helligkåringskongregasjonen for å diskutere om p. Tullius’ og Obdulius’ død kunne regnes som et martyrium. Da hadde sakens postulator levert dem noen notater for å korrigere noen slutninger om kateketen Aloisius Obdulius. Teologene avga en positiv kjennelse, og den ble stadfestet av kardinalene og biskopene i Helligkåringskongregasjonen i deres møte den 26. september 2017. Den 9. oktober 2017 undertegnet pave Frans dekretet som offisielt anerkjente p. Tullius Maruzzo og kateket Luis Obdulio Arroyo Navarro som martyrer for troen, noe som åpnet veien for deres saligkåring.

De ble saligkåret den 27. oktober 2018 på sportssenteret i Morales i Izabal i Guatemala. Morales ligger fem mil fra departementshovedstaden Puerto Barrios. Som vanlig i dette pontifikatet ble saligkåringen ikke foretatt av paven selv, men av hans spesielle utsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Giovanni Angelo Becciu. Vert ved seremonien var den apostoliske vikaren av Izabal, biskop Domingo Buezo Leiva. Til stede var også en rekke biskoper, prester fra ulike bispedømmer, fransiskanske brødre, ordenssøstre og slektninger av de fremtidige salige fra Italia og Guatemala.

De nye saliges minnedag er dødsdagen 1. juli. Det var den første saligkåringen som ble feiret i Guatemala. Guatemalas første helgen, den hellige Peter Betancur (1626-1667), ble saligkåret i Roma, men helligkåringen skjedde i Guatemala. Obdulius var den første innfødte fra Mellom-Amerika som er blitt saligkåret. Saligkåringen av p. Tullius og Obdulius skjedde bare en uke etter helligkåringen av erkebiskop Oskar Romero fra nabolandet El Salvador.

Den 28. juli 1981, bare 27 dager etter p. Tullius’ og Aloisius Obdulius’ død, ble en annen misjonær drept i Guatemala, den salige amerikaneren Stanley Francis Rother (1935-1981). Han ble saligkåret den 23. september 2017 i Oklahoma City og var den første amerikaner til å bli anerkjent som martyr. Mellom 1976 og 1983 ble tretten prester drept eller bortført og forsvunnet i Guatemala, av dem fire guatemalanske, fire spanske, to amerikanske (USA), en filippinsk, en belgisk og en italiensk [p. Tullius], av dem fire sekularprester og ni ordensprester – tre Misjonærer av Jesu helligste Hjerte (Missionarii Sacratissimi Cordis Iesu – MSC), to fransiskanere (Ordo Fratrum Minorum – OFM) [blant dem p. Tullius], en Maryknoll-misjonær (Societas de Maryknoll pro Missionibus Exteris – MM), en Scheutvelder-misjonær (Congregatio Immaculati Cordis Mariæ – CICM), en dominikaner (Ordo Fratrum Prædicatorum – OP) og en jesuitt (Societas Iesu – SJ). Elleve av de tretten ble drept mellom 1980 og 1983.

I saligkåringssaken ble Obdulius Navarro referert til som «legmann i bispedømmet Izabal», men ikke som medlem av Den sekulære fransiskanerordenen. De to er kjent som Izabal-martyrene og kalles også «martyrene av Quiriguá». Etter de to fransiskanernes død ble enda 23 kateketer drept for samme sak i Izabal.

Minnet om den italienske martyrmisjonæren er svært levende i hans hjemland. Allerede dagen etter at nyheten om hans tragiske død kom til Lapio i Arcugnano, organiserte sognet en lysvake for å minnes sin drepte medborger. Siden har sognet Lapio hvert år mintes p. Tullius med et fakkeltog på dødsdagen. Et varig minne var besøket i 2000 av vinneren av Nobels fredspris, Rigoberta Menchú fra Guatemala.

Maya-stelene i Quiriguá ble verdenskjent i 2012 for den «apokalyptiske» hieroglyfen som kalles «13 baktun» som finnes på en av de vakre stelene som finnes på dette turiststedet. Av noen ble den tolket som begynnelsen av en ny epoke, for andre var det prognosen for verdens ende som var planlagt til vintersolverv i desember. Som kjent gikk verden ikke under den gangen heller.

Kilder: CatholicSaints.Info, santiebeati.it, es.wikipedia.org, it.wikipedia.org, en.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, nominis.cef.fr, newsaints.faithweb.com, es.catholic.net, vicariatodeizabal.com, diocesi.vicenza.it, vicenza.com, iglesiacatolica.org.gt, ofm.org, webdiocesi.chiesacattolica.it, celam.org, publinews.gt, avvenire.it, mondoemissione.it, publinews.gt, prensalibre.com, it.zenit.org, calendariofrancescanosecolare.blogspot.com – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 29. oktober 2018

av Per Einar Odden publisert 29.10.2018, sist endret 29.10.2018 - 21:16