Den hellige Maximinus av Trier (~280-~347)

Skytshelgen mot mened; mot farer til sjøs; mot regn

Den hellige Maximinus ble født rundt 280 i Silly nær Poitiers i Vest-Frankrike og var en bror av den hellige Maxentius av Poitiers. Han dro til den romerske militærkolonien Trier (fr: Trèves) i det nåværende Tyskland for å få sin utdannelse, tiltrukket av det ry byens biskop, den hellige Agritius (Agrecius), hadde fått. Den hellige keiserinne Helena hadde gitt ham den hellige apostelen Mattias' relikvier, og han bygde den gamle kirken til apostelens ære.

I 333 (330?) etterfulgte Maximinus sin lærer Agritius som biskop av Trier. Overleveringen forteller at den hellige Quiriacus av Taben kom fra Poitiers til Trier sammen med Maximinus. Der skal Quiriacus ha blitt presteviet. Hans vedvarende vennskap med Maximinus skapte senere misunnelse blant mange klerikere, som til slutt baktalte ham alvorlig. Etter legenden skal en engel deretter ha forkynt Quiriacus' uskyld. Den hellige Paulinus kom også sammen med Maximinus til Trier, og mottok prestevielsen av ham. I 346 ble han Maximus' etterfølger som biskop av Trier.

I Maximinus' tid som biskop pågikk den store kampen mellom de rettroende katolikkene og arianerne, som riktignok var blitt fordømt på konsilet i Nikea (i dag Iznik i Tyrkia) i 325, men som fortsatt hadde stor makt. I denne kampen var katolikkenes åndelige leder den store og hellige patriark Athanasius av Alexandria i Egypt, som måtte flykte fra sitt bispesete mange ganger. Til slutt tilbød Maximinus ham et sikkert tilfluktssted i det avsidesliggende Trier, hvor han oppholdt seg mellom 336 og 338. Derfra bekjempet begge biskopene kjetteriet som fornektet Kristi guddom.

Da keiser Konstantin den Store døde den 22. mai 337, etter få dager tidligere å ha mottatt dåpen av arianeren Eusebius av Nikomedia, ble keiserriket delt mellom hans tre sønner Konstantin II (337-40), Konstantius II (337-61) og Konstans (337-50). De forskjellige biskopene i eksil ble straks kalt tilbake, og en av Konstantin IIs første gjerninger var å gjeninnsette Athanasius i Alexandria. Patriarken vendte samme år tilbake fra sitt eksil i Trier. Maximinus var også i 341 vert for den hellige Paulos av Konstantinopel, som var forvist fra sitt bispesete av den arianske keiser Konstantius II.

På denne tiden var Trier sete for den vestromerske keiseren, og Maximinus advarte keiser Konstans, som var en hyppig gjest i byen, mot arianismen, som han motsatte seg både på konsiler og privat. Da fire arianske biskoper kom fra Antiokia til Trier i 342 for å vinne keiseren over til sin side, nektet Maximinus og møte dem og overtalte keiseren til å avvise deres forslag. Maximinus var fremtredende i motstanden mot arianismen på konsilene i Milano, Sardika og Köln. I samarbeid med pave Julius I og biskop Hosius av Córdoba overtalte han keiser Konstans til å innkalle synoden i Sardika i 343.

Men de arianske biskopene rettet nå sitt hat mot Maximinus. De sammenkalte et bispemøte i Philippopolis i 343 hvor de fordømte pave Julius, biskop Hosius og Maximus. De erklærte Maximinus for avsatt, ja i sitt hat gikk de så langt at de offentliggjorde en hel fortegnelse av biskopens «synder». Men løgnene var så åpenbare at de vestlige biskopene, både de katolske og de arianske, offentlig fordømte dette forsøket på å svartmale en hellig biskop. Den hellige Hieronymus beskriver ham som «en av de modigste biskoper på sin tid».

Maximinus deltok på synoden i Milano i 345 og han skal ha innkalt og presidert over synoden i Köln i 346 som fordømte Eufratas av Köln som kjetter og avsatte ham fra sitt bispesete. Maximinus sendte også de hellige Castor og Lubentius som misjonærer til Moseldalen og Lahndalen.

Maximinus selv var ikke glad for splittelsen mellom vest og øst, så han reiste til Konstantinopel for å forhandle om fred. På hjemreisen ble han noen dager hos sine slektninger i Poitiers, der han helt plutselig og uventet døde en 12. september rundt 347 (349?). Hans etterfølger Paulinus overførte den 29. mai 353 hans jordiske rester til Trier, hvor den tidligere Johanneskirken fikk navnet St. Maximin og ble hans berømte gravkirke. På 600-tallet ble det berømte benediktinerklosteret St. Maximinus grunnlagt der, og det blomstret til 1802.

Det fortelles at Maximinus red på et esel på vei til Roma da han ble overfalt av en bjørn og eselet revet i filler og spist. Men den fromme kirkens mann var ikke i villrede; han la sadelen bestemt på bjørnen, som villig bar ham frem til den evige stad.

Lignende fortelles om andre, for eksempel den hellige Korbinian av Freising.

En kult for Maximinus startet like etter hans død. Hans minnedag er translasjonsdagen 29. mai, som står i Hieronymus', Beda den Ærverdiges og Ado av Viennes martyrologier, men dødsdagen 12. september nevnes også. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Han var åpenbart en dyktig forfatter, men dessverre er ingen av hans skrifter bevart. I kunsten fremstilles han som biskop med bok og kirkemodell, mens han ønsker Athanasius velkommen til Trier, eller med en bjørn ved siden av seg, eller når han kommanderer en bjørn til å bære sin bagasje.