Den salige Maria Baouardy (1846-1878)

Den salige Maria Baouardy (Mariam, Mirjam) ble født den 5. januar 1846 i Abellin (Zabulon) mellom Nasaret og Karmelberget i Galilea i Det hellige Land, som da var en del av det tyrkiske imperiet. Hun tilhørte en katolsk arabisk (palestinsk) familie av gresk-melkittisk ritus som stammet fra Damaskus i Syria. Faren Giries Baouardy kom fra Horfesch i Palestina og moren Mariam Chahyn fra Tarshiha i Palestina, begge landsbyene var befolket av drusere, sunnimuslimer og kristne arabere.

Hennes foreldre hadde fått tolv gutter, men til deres store sorg mistet de alle som spedbarn. De foretok da en valfart til fots til fødselsgrotten i Betlehem for å be Jesusbarnet om en datter, og de lovte å gi henne navnet Mariam, som var navnet til både hennes mor og Jesu mor. Det navnet fikk hun da også da hun ti dager etter fødselen ble døpt og fermet etter melkittisk ritus.

Men i 1849, da hun var rundt tre år gammel, døde begge hennes foreldre med få dagers mellomrom. En velstående onkel på farssiden i Abellin adopterte henne, mens en tante på morssiden i Tarshiha tok til seg den to år yngre broren Paul (Boulos). I 1854 ble onkelen forflyttet til området rundt Alexandria i Egypt, og han tok den 8-årige Maria med seg. Etter en rekke bønnfallelser fikk hun der gå til sin første kommunion. Da hun var tolv år gammel, ble hun uten å vite om det forlovet bort av onkelen til hans kones bror, men hun nektet å gifte seg med ham. Hun skar av seg håret da hun oppdaget at bryllupet var nært forestående, og for dette ble hun straffet fysisk og mentalt. I en måned ble hun behandlet som en slave.

Hun ba en tidligere tjener i onkelens hus som skulle til å reise til Palestina, om å ta med en beskjed til hennes eneste bror Paul i Nasaret, men tjeneren prøvde å overtale henne til å konvertere til islam. Da skal hun ha svart: «Jeg er en datter av den katolske, apostoliske og romerske Kirken. Ved Guds nåde håper jeg inntil døden å holde fast ved min religion, som er den eneste sanne». Resultatet var et voldsomt spark og et alvorlig sår i nakken fra en krumsabel. Den bevisstløse Mariam, som han trodde var død, ble pakket inn i et tøystykke og etterlatt i en bakgate. Det var natten til 8. september 1858, festen for Marias fødsel. Hun kom til seg selv i en grotte, og hun sa senere at hun faktisk hadde vært død, men at en nonne kledd i blått brakte henne tilbake til livet og forutsa hennes fremtid. Hun var senere overbevist om at hun var reddet av Jomfru Maria personlig.

Da hun kom seg, hjalp en fransiskaner ved Katarina-kirken i Alexandria den da 13-årige Mariam å bli tjenestejente i kristne familier i Alexandria. Men etter en stund ville hun komme seg til broren Paul, som bodde i nærheten av Nasaret. Hun gikk om bord i en båt som skulle til Akka, men en storm førte skipet mot klippene ved Jaffa, og det forliste. Der søkte hun arbeid for et par dager, men så ville hun reise videre. I ønske om å dra opp til Jerusalem sluttet hun seg til en karavane av pilegrimer og nådde også Den hellige stad. Der fant en prest en ny tjenestepost til henne. Hun avla et løfte om evig kyskhet ved Den hellige grav.

Senere kom hun til Beirut, hvor hun arbeidet for familien Naggiar [Najjar]. De ble i 1863 overført til Marseille i Frankrike, og den 17-årige Maria ble med, fortsatt som tjenestejente. Hun forsøkte å slutte seg til Barmhjertighetens døtre, men hennes arbeidsgiver overtalte dem til ikke å ta imot henne. I mai 1865 lyktes hun i å tre inn i novisiatet til Josefssøstrene av Åpenbaringen. Men så ble det oppdaget at hun falt i ekstaser og henrykkelser, og den 29. mars 1867 fikk hun til og med stigmata, Jesu sårmerker. Alt dette behandlet Mariam som sykdom heller enn noe slags guddommelig inngripen. Novisemesterens sterke motvilje holdt fenomenet unna, men bare i et år. Hun ble sendt bort igjen da søstrene mente at hun egnet seg bedre for et kontemplativt enn for et aktivt ordensliv.

Den 14. juni 1867 sluttet hun seg under store vanskeligheter, 21 år gammel og fortsatt knapt lesekyndig, sammen med sr. Veronika av Pasjonen, som var hennes lærer hos St. Josefssøstrene i Marseille, til de reformerte karmelittsøstrene (Ordo Sororum Discalceatarum Beatae Mariae Virginis de Monte Carmelo - OCD) i Pau i Sørvest-Frankrike. Den 27. juli 1867 mottok hun drakten, og hun tok ordensnavnet sr. Maria av Den korsfestede Jesus (Soeur Marie de Jésus Crucifié). Hun var fornøyd med å lage mat, vaske kopper og gulv og lignende oppgaver.

Tre år senere, den 21. august 1870, ble hun sendt sammen med en liten gruppe karmelitter som misjonær til Bangalore i India, hvor den apostoliske vikar Efrem M. Garrelon, som ble hennes åndelige veileder, grunnla det første klausurerte klosteret i India. Maria gledet seg over den store fattigdommen ved det første karmelittklosteret i India, for det gjorde at hun kunne føle seg nær de foraktede kasteløse.

Fra 1871 blødde hennes stigmata sammenhengende fra onsdag kveld til fredag morgen. Hun prøve å skjule sin «sykdom», som hun trodde var smittsom, men det hindret henne fra å utføre sine enkle gjøremål like effektivt som før. Hun avla sine evige løfter den 21. november 1871, den første løfteavleggelsen til en karmelittnonne i India. Men hun måtte vende tilbake til Frankrike i 1872, hovedsakelig på grunn av økende fysiske vanskeligheter og en følelse av at hun var besatt av djevelen. Hun var glad for å være tilbake i kommuniteten i Pau, hvor hun opplevde en ny følelse av kjærlighet, som hun sa «brenner og fortærer meg».

I 1872 fortalte hun sine overordnede at Jesus ville at hun skulle grunnlegge et karmelittkloster i Betlehem. Hun inspirerte en sjenerøs velgjører, Mademoiselle Berthe Dartigaux, til å bidra til denne grunnleggelsen. Hun klarte å overvinne all motstand, og ved hjelp av mektige hjelpere og til slutt til og med ved personlig inngripen av den salige pave Pius IX (1846-78), viet hun og åtte andre søstre seg i Lourdes og kom til Jerusalem i august 1875. De kom Betlehem fem dager senere, og den 24. september kunne kommuniteten gå i gang i midlertidige lokaler. Maria valgte selv det nye karmelittklosterets planløsning og overvåket byggearbeidene. Bygningene var ferdige nok til å bli tatt i bruk den 21. november 1876.

Der fortsatte hun sitt kall som «en liten søster for alle» og er et eksempel på lengselen etter enhet og forsoning. De merkelige kvasi-mystiske fenomenene som var åpenbare i hele hennes liv, ga seg nå uttrykk i form av «forfølgelse» under «smertene» av guddommelig kjærlighet. Hun utmerket seg også gjennom sin ydmykhet, sin store hengivenhet for Den Hellige Ånd og for sin store kjærlighet til Kirken og paven. Hennes motto var: «Jeg kan ingenting, jeg er ingenting, men jeg håper på Guds barmhjertighet».

Marias liv sammenfalt med regjeringstiden til pave Pius IX (1846-78), og en rekke av hennes profetier gikk til ham. Gjennom den melkittiske patriarken Gregor II Sayour sendte hun et budskap til pave Pius IX om at Kirken, selv i seminarene, forsømte en sann hengivenhet til Den Hellige Ånd, Parakleten. Da pave Pius døde den 7. februar 1878, deltok hun i ekstase, og hun deltok også i ekstase i konklavet som valgte etterfølgeren Leo XIII (1878-1903).

Hun begynte å planlegge et nytt kloster i Nasaret og foretok en utmattende pilegrimsreise som forberedelse til arbeidet. Med Mademoiselle Dartigaux' hjelp fikk søstrene kjøpt tomten der, og i 1910 skulle grunnleggelsen bli en realitet.

Hun led av dårlig sirkulasjon i sommervarmen og kunne knapt sove om natten, men likevel ledet hun den videre byggingen i Betlehem, og hun kom hver morgen til byggeplassen. Hun var så svak at hun knapt klarte å stå, og hun gikk også inn i en ny fase av åndelige smerter i troen på at Gud hadde trukket sitt nærvær tilbake. Men dette svekket ikke hennes besluttsomhet eller hennes konstante oppmuntring av bygningsarbeiderne som arbeidet med klosteret.

Den 22. august 1878 brakte hun arbeiderne to bøtter vann da hun falt og brakk den venstre armen. Hun mumlet da: «Dette er slutten». Det gikk snart infeksjon i såret, og hun led ubeskrivelige smerter i sommervarmen. Hun døde den 26. august 1878 i Betlehem, bare 32 år gammel. Hennes grav er i karmelittklosteret i Betlehem.

Hennes saligkåringsprosess ble igangsatt i 1919. Hun ble saligkåret den 13. november 1983 av pave Johannes Paul II i Peterskirken i Roma. Hennes minnedag er dødsdagen 26. august. For sine søstre var hun kjent som «den lille araberen», og i hjembyen Abellin er hun fortsatt kjent som Al Qiddisa - «den hellige».