Den salige Niketas Budka (1877-1949)

Den salige Niketas Budka (Nikita, Nykyta, Mykyta; ukr: Никита Будка) ble født den 7. juni 1877 i landsbyen Dobromirka (ukr: Добромірка) i kongeriket Galicia og Lodomeria, også kjent som Østerriksk Polen, et kronland under keiserriket Østerrike i dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn, nå i raion (distriktet) Zbarazh (ukr: Збараж) i oblast (provinsen) Ternopil (ukr: Тернопіль) i Ukraina. Han kom i en relativt velstående og politisk aktiv bondefamilie som tilhørte den gresk-katolske «unerte» Kirken i landet, som vi nå gjerne kaller Den ukrainsk-katolske («unerte») kirken av bysantinsk ritus i enhet med Roma.

Niketas fikk sin første utdannelse i hjemlandsbyen og i distriktets hovedby, og senere studerte han ved det klassiske gymnaset i Ternopil, hvor han tok eksamen i 1897 med gode resultater. Der hadde han finansiert studiene som privatlærer for andre studenter. Deretter arbeidet han i 1900 som privatlærer for barna til prins Leon Sapieha, en velkjent og respektert polonisert ukrainsk aristokrat, i landsbyen Biltsje-Zolote (ukr: Більче-Золоте) i raion Borsjtsjiv (ukr: Борщів) i oblast Ternopil. I 1901 avtjente han et års militærtjeneste i den østerriksk-ungarske hæren og gjennomgikk offisersopplæring i Wien.

Deretter studerte han jus ved universitetet i Lviv og teologi ved det teologiske seminaret samme sted. Lviv i det nåværende Vest-Ukraina var den gresk-katolske kirkens hovedsete og hovedstad i østerriksk Galicia. På grunn av stadig flyttede grenser har byen hatt en rekke navneformer: ukrainsk Lviv (Львів), russisk Lvov (Львов), polsk Lwów, tysk Lemberg og latin Leopolis. I 1902 begynte han på det jesuittdrevne Collegium Canisianum i Innsbruck i Østerrike.

Niketas ble presteviet den 25. oktober 1905 i Lviv, 28 år gammel, av den ærverdige metropolitt Andreas Sjeptytskyj OBas (ukr: Andrej; Андрей Шепти́цький), som ledet Den ukrainsk-katolske kirke fra 1901 til sin død i 1944. I 1907 ble Niketas utnevnt til prefekt for det gresk-katolske seminaret i Lviv (til 1912), forløperen til Det ukrainske katolske universitetet i Lviv. I 1909 skrev han en doktoravhandling om bysantinsk religiøs historie, med tittelen «Den greske kirkens disiplin i lys av polemikken på kirkesplittelsens tid» (ukr: Дисциплїна Грецкої Церкви в сьвітлі полєміки за часів Фотия), men han var ikke i stand til å forsvare den på grunn av dårlig helse og senere fordi han dro til Canada. Derfor ble han aldri Doctor theologiæ. Ved siden av sine andre plikter ble han også utnevnt til rådgiver for ekteskapstribunalet og konsultor for emigrasjonsspørsmål, som ble hans virkelige kall. Helt fra begynnelsen av sin prestetjeneste viet Niketas stor oppmerksomhet til tjenesten for ukrainske utvandrere.

I løpet av sine studier organiserte han i 1907 en galisisk gren av det østerrikske St. Rafael-selskapet (en karitativ organisasjon for hjelp til immigranter) for å beskytte ukrainske emigranter fra Galicia og Bukovina. Han arbeidet i denne organisasjon i fem år, og i denne perioden reiste han omkring til ukrainske grupper i Preussen og Bosnia somrene 1911 og 1912. Han var også grunnlegger og redaktør for månedsmagasinet Emigrant (ukr: Емігрант) fra 1910 til 1912. I denne perioden hadde han i oppdrag fra metropolitt Andreas å ta seg av ukrainske immigranter i Østerrike, Tyskland, Brasil, Argentina, Canada og Bosnia.

På 1890-tallet hadde et betydelig antall ukrainere dratt til Canada, tiltrukket av utsiktene til billig land på prærien der. Deres hjemland var på den tiden delt mellom Østerrike-Ungarn og Russland. De som slo seg ned i Canada, kom hovedsakelig fra den østerrikske provinsen Galicia, hvor de hadde vært småbønder eller landarbeidere. De tilhørte den gresk-katolske kirke, som etter den historiske Brest-unionen fra 1596 beholdt den østlige ritus, inkludert kirkeslavisk som gudstjenestespråk, mens de underkastet seg pavens autoritet og aksepterte den latinske kirkens lære.

De ukrainske nybyggernes spesielle religiøse skikker, og særlig deres tradisjon med gifte prester, virket fremmede og uakseptable for flertallet av de kanadiske katolikkene. Men nybyggerne lengtet etter å kunne rekonstruere deres tradisjonelle religiøse liv i Canada, problemet var at de ikke hadde med seg noen prester da de utvandret. Vatikanet utstedte i 1890 et dekret etter anmodning fra sjokkerte engelskspråklige prester i USA, som forbød gifte ukrainsk-katolske prester i Den nye verden. Dermed besto deres gudstjenesteliv av å samle seg i grupper i private hjem. De bygde også kapeller og små kirker hvor de kunne synge gudstjenester med en kantor. Men den institusjonen de savnet mest fra hjemlandet, var landsbykirken med sin prest. I et forsøk på å skaffe prester, henvendte nybyggerne seg til deres sogn i hjemlandet, til hierarkiet i Galicia og til de latinske prelatene på prærien. Noen ukrainske sekularprester besøkte Canada fra USA, men bare for korte perioder. Så nybyggerne måtte oppsøke representanter for andre kristne kirker ved spesielle behov som dåp, bryllup og begravelser.

I begynnelsen var de romersk-katolske biskopene i Vest-Canada dårlig informert om nybyggernes religiøse bakgrunn, og de syntes å anta at alle østeuropeere var like. Det ser man ved at erkebiskop Abelard Langevin av St. Boniface betrodde sjelesorgen for ukrainerne i Winnipeg til to polske patere. På grunn av polakkenes historiske forsøk på å latinisere ukrainerne, var dette en stor fornærmelse mot deres religiøse bevissthet. De polske prestene konkluderte med at der hvor det fantes latinske prester og kirker, var det unødvendig med ukrainske prester og kirker. Erkebiskop Langevin motsatte seg i 1899 grunnleggelsen av det ukrainske sognet St. Nicholas i Winnipeg fordi han ikke ønsket separate ukrainske sogn der hvor det allerede eksisterte romersk-katolske sogn.

Men til tross for den motstanden han ofte møtte hos de ukrainske nybyggerne, var erkebiskop Langevin dypt bekymret for ukrainernes åndelige velferd, og det samme var de andre præriebiskopene Sebert Pascal OMI av Prince Albert og Emile Legal OMI av St. Albert. Så mellom 1898 og 1912 fortok de og deres representanter visitasjoner og sendte brev til Roma, Wien og Lviv for å prøve å overtale de kirkelige myndighetene der til å rekruttere ugifte ukrainske prester for Canada. Men det fantes få ugifte ukrainske katolske prester, og de få prestene som var villige til å komme til Canada uten sine hustruer for korte perioder, var ikke velkomne.

Rapporter fra Canada fikk metropolitt Sjeptytskyj, leder for den ukrainsk-katolske kirke i Galicia, til å sende sin sekretær, p. Zjoldak (ukr: Жолдак), til Canada i 1901-02 og igjen i 1903-04 for å bedømme situasjonen. Delvis på bakgrunn av p. Zjoldaks rapporter ble de første ukrainske basilianermunkene (OBas) sendt til Canada i 1902. Enda to kom i 1903 og en i 1905. Det ble også sendt noen belgiske redemptoristpatre (CSsR), men de ble avvist fordi de ikke var ukrainere og ennå ikke behersket språket, og dessuten var de latinere. Det resulterte i at flere av dem fikk tillatelse å gå over til bysantinsk ritus, og det samme gjorde noen fransk-kanadiske oblatprester (OMI) og noen sekularprester. I 1912 var det 21 prester, hvorav åtte opprinnelig av latinsk ritus, som betjente de stadig voksende og stadig mer vidt spredte ukrainsk-katolske bosetningene i Canada.

Skepsisen til prester av latinsk ritus gjorde at ukrainske nybyggere ble utsatt for misjonsforsøk fra de russisk-ortodokse og presbyterianske kirkene. Deistnente prøvde å kombinere den bysantinske ritus og ukrainsk språk med protestantiske doktriner og prinsipper. Men da de forsøkte å bytte ut ukrainsk med engelsk og bli kvitt det bysantinske ritualet, var det svært få ukrainske prester og menigheter som ble værende i den presbyterianske kirken.

I 1912 opprettet Vatikanet en egen kirkelig provins for de rundt 128 000 ukrainsk-katolske troende i Canada, som var spredt over hele landet fra Cape Breton til Vancouver Island, men for det meste i bosetninger på prærien. Etter anbefaling fra erkeepark Sjeptytskyj, og mot kanadiske råd, ble Niketas Budka den 15. juli 1912 utnevnt av den hellige pave Pius X (1903-14) til titularbiskop av Patara i Lycea og den første apostoliske eksark (ordinarius) for de ukrainsk-katolske immigrantene i Canada, bare 35 år gammel. Han var den første østlige katolske biskop med full jurisdiksjon som noensinne var utnevnt av Den hellige stol utenfor de gamle kontinentene Europa og Asia. Budkas ekspertise i emigrasjonsspørsmål var utvilsomt en av grunnene til at metropolitten anbefalte ham for den nye stillingen i Canada.

Niketas ble bispeviet den 14. oktober 1912 (ifølge andre kilder den 13. oktober) i erkekatedralen St. Georg (ukr: Собор святого Юра, Sobor svjatoho Jura) i Lviv av metropolitt Andreas Sjeptytskyj OBas, assistert av Konstantin Tsjekhovytsj (ukr: Kostjantyn; Костянтин Чехович) (1847-1915), biskop av Przemyśl, Sambor et Sanok (nå Przemyśl-Warszawa) for ukrainerne (1897-1915), og den salige Gregor Khomysjyn (1867-1945) (ukr: Hryhorij; Григорій Хомишин), biskop av Ivano-Frankivsk for ukrainerne (1904-45).

Niketas Budka kom til Canada den 6. desember 1912 og tok sitt bispedømme i besittelse i kirken St. Nicholas i Winnipeg den 22. desember. Deretter la han straks ut på en rundtur til de ukrainske bosetningene i Vest-Canada med tog, hest og til fots under vanskelige vinterforhold, og han kom tilbake i mars 1913. Der ventet en mengde brev på svar, og en forfatter har anslått at Budka personlig skrev 2 000 brev på mindre enn et år. Hans første organisatoriske oppgaver var å sikre stiftelsesdokumenter under provinsenes lover for ulike sogn og et under føderal lov for hele eparkiet (bispedømmet). Budka oppnådde myndighetenes anerkjennelse for den ukrainsk-katolske kirke i Canada som en juridisk enhet ved parlamentsvedtak den 6. juni 1913. Spørsmålet om hvem som skulle eie kirkelig eiendom i landet, var svært kontroversielt: et lokalt sogneråd eller det (latin-kontrollerte) hierarkiet. Han tok også over avisen Canadian Ruthenian fra de latinske biskopene og publiserte sine pastorale brev i den. Han hjalp også til med å etablere studenthjem for ukrainske ungdommer.

I Canada organiserte han sogn, bygde kirker og skoler og grunnla seminarer på oppdrag fra metropolitt Andreas Sjeptytskyj i Saint-Boniface, Manitoba og Taras Shevchenko i Edmonton i Alberta. I Canada ble han kjent som en uttalt forsvarer av den ukrainske kirkens autonomi fra det latinske hierarkiet og en skarp motstander av misjonsaktivitet fra russisk-ortodokse og protestantiske kirker blant ukrainske kanadiere. Han var også en sterk kritiker av sekularismen. Han var stort sett støttende til ukrainsk nasjonalisme. Han oppmuntret sin flokk til å bli gode kanadiere, men han viet seg også til å bevare ukrainernes religiøse og kulturelle identitet.

Før Første verdenskrig var hans største kamp mot en gruppe av unge antiklerikale fagpersoner, de fleste lærere. De søkte å etablere eller forsvare ukrainske institusjoner i Canada med en utilslørt nasjonalistisk (og ofte sekulær) orientering. De anså Budka som utilstrekkelig nasjonalistisk, forbundet med det latinske hierarkiet og en som søkte å etablere katolsk overherredømmet over det ukrainske samfunnet og hierarkiets kontroll over kirken (inkludert det aktuelle stridsspørsmålet om eierskap til kirkelige bygninger). Dette førte til slutt til at misfornøyde sogn i 1918 opprettet Den ukrainske ortodokse kirke i Canada, noe som førte til et fullt skisma mellom den gruppen og Den katolske kirke. Likeledes startet den ukrainske gruppens sosialistiske fløy i 1918sin egen kvasikirkelige institusjon, Den ukrainske arbeidertempelforening. Mens de fleste ukrainere i Canada fortsatt var katolikker, mistet Den katolske kirke etter 1918 for godt sin rolle som den dominerende institusjonen i det ukrainske liv.

I femten år reiste biskop Budka nesten kontinuerlig, og han besøkte de ukrainske bosetningene og kirkelige kommuniteter spredt over hele Canada. Han feiret sakramentene, underviste, forkynte og støttet de troende. Han inviterte mange ukrainske prester fra Europa og ordinerte lokale rekrutter for å tjene som misjonærer i Canada. Han satte sin lit til ordensfolk og prester for å fremme katolsk og tospråklig utdannelse. Han støttet legfolk under høyere utdannelse slik at de skulle bli bevisste og selvoppofrende ledere i samfunnet.

I Canada er Niketas Budka mest berømt for sitt pastorale brev av 27. juli 1914, like før utbruddet av Første verdenskrig, hvor han inntrengende ba ukrainere i Canada med forpliktelser som soldater eller offiserer i reserven, om å returnere til deres hjemland (Østerrike) for å innrullere seg og kjempe. Det må bemerkes at på denne tiden virket det som om krigen kunne bryte ut når som helst, men svært få kanadiere trodde at Det britiske imperiet, som Canada da tilhørte, ville bli involvert. Det var russernes appetitt på Galicia Budka var redd for. Men den 4. august var også Storbritannia i krig, og det på samme side som Russland. Selv om han raskt trakk tilbake brevet i et nytt pastoralt brev av 6. august 1914 og oppfordret alle å gjøre sin plikt som kanadiere, var skaden allerede skjedd. Dette bidro til å flamme opp en eksisterende mistanke hos offentligheten og regjeringen mot ukrainernes lojalitet. Det førte til en granskning av det ukrainske samfunnet i Canada, som resulterte i internering av ukrainere i Canada under krigen.

Budka ble arrestert i Hafford i Saskatchewan den 8. juli 1918 etter falske anklager om illojalitet, men saken ble avvist på grunn av mangel på bevis. I 1919 ble han igjen anmeldt av foreningen for krigsveteraner for illojalitet, men i den følgende rettssaken den 26. november 1919 ble han renvasket for anklagene om forræderi mot Storbritannia og Canada. Budka ble naturalisert som britisk undersått (det vil si kanadisk statsborger) den 23. november 1920. Etter krigen fortsatte han med sin organisatoriske arbeid, til tross for eparkiets prekære økonomi. Han bidro til å grunnlegge Det ukrainske nasjonalrådet i Winnipeg i 1919 og arrangerte en sobor (synode) i Yorkton i 1924. Han vigslet blant annet i 1914 Mariakirken i Yorkton, la i 1916 ned grunnsteinen for kirken St. Michael i Montreal og vigslet i 1918 kirken Johannes døperen i Ottawa. Han reiste på ad limina-besøk i Roma i 1922 og besøkte det nåværende Vest-Ukraina i 1923.

Niketas Budka var en fantastisk misjonær, men en dårlig administrator. Han mottok ikke tilstrekkelig økonomisk støtte fra sin flokk og ble tvunget til å basere seg på bidrag fra romersk-katolske biskoper og organisasjoner. Han sto flere ganger på konkursens rand. I et klima av intens proselyttisme sloss han med mange politiske og religiøse motstandere som forsøkte å trekke hans flokk bort fra deres katolske tro. Hans overarbeid, stress og harde livsbetingelser ødela hans delikate helse, og han gjennomgikk en større operasjon på Mayo Clinic i Minnesota i USA den 1. juli 1927. Niketas’ temperament og hans begrensede organisatoriske evner gjorde ham egentlig dårlig egnet som hierark i det som kirkelig sett fortsatt var en nybrottstruktur.

I september 1927 dro biskop Budka til Roma på sitt andre ad limina-besøk for å avgi rapport om den vanskelige tilstanden hans kirke i Canada var i. Han var utslitt av sine femten år som leder for sin kirke i Canada, og den 7. januar 1928 ble han innvilget sykepermisjon og ble lovet en hjelpebiskop. Men det endte med at han tidlig i 1928 enten ba om å få avløsning eller ble bedt om å gå av. I 1928 vendte han tilbake til Galicia, hvor han den 9. november 1928 gikk av som biskop av Canada for ukrainerne. Deretter ble han utnevnt til hjelpebiskop i Lviv og kannik ved katedralen.

Galicia lå nå i Polen etter at landet var blitt gjenopprettet etter slutten av Første verdenskrig og utkjempet en krig med Den røde hær. Hele det nåværende Vest-Ukraina var blitt en del av Polen, som dermed fikk en stor ukrainsk-katolsk minoritet, som ble undertrykket av de polske myndighetene. I august 1930 ble Budka generalvikar for kurien i erkeeparkiet Lviv. Han arbeidet fra 1930 til 1939 med å restaurere Maria-helligdommen i Zarvanytsja (ukr: Зарваниця; ru: Зарваница, Sarvanitsa; pl: Zarwanica), en liten landsby i raion Terebovlia i oblast Ternopil i Vest-Ukraina. Der oppbevares et berømt ikon av Guds Mor Maria, som tiltrekker en mengde pilegrimer. Helligdommen er betrodd den ukrainsk-katolske kirke og ligger nå i eparkiet Ternopil-Zboriv (ukr: Тернопіль-Зборів).

Den 22. desember 1939 konsekrerte erkeepark Andreas Sjeptytskyj Josef Slipyj (1892-1984) (ukr: Josyp, Йосип Сліпий) til koadjutor-erkebiskop av Lviv, assistert av biskopene Niketas Budka og Gregor Khomysjyn. Etter erkeepark Sjeptytskyjs død i 1944 ble Slipyj ny erkeepark av Lviv for ukrainerne (1944-84; storerkeepark fra 1963), kardinal fra 1965.

Galicia og Lviv fikk virkelig merke Andre verdenskrigs omskiftelser. Først ble området i 1939 okkupert av Sovjetunionen i tråd med Molotov-Ribbentrop-pakten, og senere ble det erobret av Tyskland da landet angrep Sovjetunionen den 22. juni 1941. Da krigslykken snudde og tyskerne ble drevet tilbake av Den røde hær, ble byen i juli 1944 igjen erobret av sovjeterne. Etter en avtale på Jaltakonferansen i februar 1945 ble Galicia og Lviv innlemma i sovjetrepublikken Ukraina da Polen ble «flyttet» vestover. De fleste polakkene i Lviv ble overført til polske områder, mange til de vestlige områdene som Tyskland hadde måttet avstå til Polen.

Niketas Budka motsatte seg kommunistenes politikk med å splitte den ukrainsk-katolske kirke fra Roma (før den senere ble tvangssammenslått med den russisk-ortodokse kirke). Hans motstand gjorde at han den 11. april 1945 ble fengslet av de sovjetiske myndighetene samtidig med andre biskoper, erkeepark Josef Slipyj, Andreas Sjeptytskyjs etterfølger, samt fire galiciske biskoper, Gregor Khomysjyn, Johannes Ljatysjevskyj (ukr: Ivan, Іван Лятишевський) (1879-1957) og den salige Nikolas Tsjarnetskyj (ukr: Mykolaj; Миколай Чарнецький) (1884-1959). Biskoper og andre ukrainsk-katolikker som nektet å «konvertere» til den ortodokse kirke, ble anklaget for fabrikkerte politiske forbrytelser og deportert til konsentrasjonsleirer. Av biskopene overlevde bare erkeepark Slipyj og eparkene Tsjarnetskyj og Ljatysjevskyj. Myndighetene opprettet en «frivillig» bevegelse for «gjenforening» med Den russisk-ortodokse kirke.

Niketas ble ført til hovedstaden Kyjiv dagen etter arrestasjonen. I de neste tolv månedene ble han avhørt og anklaget for «forbrytelser» mot Sovjetunionen og mot kommunistpartiet. Han ble anklaget for å ha undervist på et undergrunnsseminar, for å ha feiret en minnegudstjeneste for ofrene ved den sovjetiske okkupasjonen av Galicia i 1939 og for å drive kampanje for Ukrainas løsrivelse fra Sovjetunionen. For dette ble han den 29. mai 1946 dømt av et militært tribunal til åtte års fengsel (andre kilder sier fem år).

Etter dommen forsvant han, og i over ti år visste ingen hvor han var eller engang om han var i live. Det gikk rykter om at han ble holdt fanget i Sibir. I stedet var han blant de mange uskyldige som hadde blitt sendt til fangeleirer nær Karaganda i sovjetrepublikken Kasakhstan. Etter Stalins død den 5. mars 1953 begynte de sovjetiske myndighetene å sette fri de overlevende. Disse menn og kvinner var til slutt i stand til å fortelle historiene om dem som hadde levd og dødd i Gulag. Blant de overlevende fra Kasakhstan var biskopene Ivan Ljatysjevskyj og Aleksander Khira (ukr: Oleksandr, Олекса́ндр Хіра) (1897-1983), samt p. Vladimir Sternjuk (ukr: Volodymyr, Володимир Стернюк) (1907-97), fremtidig erkeepark og fungerende leder for den ukrainsk-katolske kirken i Ukraina fra 1972 til 1991 mens storerkeeparkene var i eksil.

Det viste seg at Nikita var blitt sendt til en tvangsarbeidsleir (Gulag) ved landsbyen Karazjar nær Karaganda i. I arbeidsleiren var han en konstant trøst og åndelig støtte for de andre fangene. I 1958 stadfestet de sovjetiske myndighetene til slutt at Niketas Budka hadde dødd en dag rundt 1. oktober 1949, men helt presise datoer og detaljer mangler fortsatt til denne dag. Kildene er ikke enige om han døde i leiren den 1. oktober eller den 28. september 1949. Avstanden mellom de to datoene er for liten til at det kan dreie seg om forskjellen mellom den julianske og den gregorianske kalenderen. Han var 72 år gammel. Sovjetiske tjenestemenn hevdet at han døde av et hjerteattakk.

Kasakhstanske myndig har først nylig stadfestet at Budka sonet sin dom i fangeleiren Karazjar nær Karaganda, hvor han døde av en hjertesykdom den 28. september 1949. Ytterligere dokumentasjon som ble skaffet uoffisielt i 1995, spesifiserer videre at Budka ankom til leiren den 5. juli 1946 og ble innlagt på et nærliggende sykehus den 14. oktober 1947, festdagen i den julianske kalenderen for hans skytshelgen, høytiden for Guds Mors Beskyttelse, på kirkeslavisk Pokrov (Покровъ) og på gresk Skepe (Σκέπη), en av de viktigste høytidene i det bysantinske liturgiske året. Det var også 42-årsdagen for hans prestevielse den 25. oktober 1905 (etter den gregorianske kalenderen) og 35-årsdagen for hans bispevielse den 14. oktober 1912. Det opplyses at han døde på 44-årsdagen for sin diakonvielse. Vi har ikke funnet noen opplysninger om hans diakonvielse, men den må altså ha skjedd to uker før prestevielsen i 1905.

I 1988 fortalte erkebiskop Sternjuk en historie som han hadde hørt i leirene om at Budka døde på et sykehus og at hans levninger ble lagt igjen i skogen og aldri ble funnet igjen. Det hevdes at likene av fangene som døde, ble lagt ut i skogen til villdyrene, men at selv fangevokterne hadde slik respekt for Niketas at han fikk beholde klærne på. Da de andre fangene dagen etter ville ta et siste farvel med mannen de så på som godheten selv, fant de bare et stykke av et skjorteerme.

De dokumentene man nå har, er motstridende. Et hevder at han døde på sykehuset Dzhartas og at hans legeme ble transportert tilbake til fangeleiren for å bli undersøkt og gravlagt på leirens kirkegård den 2. oktober. Denne versjonen ville forklare opprinnelsen til noen av legendene om at hans levninger forsvant fra sykehuset. Andre dokumenter erklærer at han døde i selve fangeleiren, men han kan kanskje ha vært klassifisert som en dagpasient på sykehuset. Beliggenheten av leirens kirkegård ble holdt hemmelig for lokalbefolkningen, men man mener den lå på et område hvor det er en grisefarm i dag.

I 1984 ble The Bishop Budka Charitable Society etablert i Edmonton for å gi økonomisk assistanse til ulike fattige ukrainske samfunn over hele verden. Niketas Budka og andre ukrainske katolikker som var blitt fordømt av sovjetregimet, ble politisk rehabilitert i september 1991. Dette skjedde mindre enn en måned etter at Ukraina ble uavhengig, mens Sovjetunionen offisielt fortsatt eksisterte og kommunistpartiet var blitt erklært som illegalt. Men det har aldri vært noen offisiell oppfølging av Niketas Budkas sak, selv om kanadiske ukrainere hadde bedt sin regjering det i 1989.

Den 13. oktober 1998 utstedte Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causæ ex parte Sanctæ Sedis) for saligkåringsprosessen for Niketas Budka og andre ukrainske ofre for den kommunistiske undertrykkelsen, noe som ga dem tittelen «Guds tjenere» (Servi Dei). Prosesser for andre ukrainske ofre fikk sine nihil obstat-dekreter den 18. mars 1996 og 6. mars 2001. Alle tilhørte gruppen den salige Nikolas Tsjarnetskyj og hans 24 ledsagere. Gruppen består av åtte biskoper, seks sekularprester, syv ordensprester, tre ordenssøstre og en legmann.

Deretter skjedde alt uvanlig raskt for å bli ferdig før den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) skulle reise på sitt historiske besøk i Ukraina i juni 2001. Den 9. mars 2001 utstedte Vatikanet et dekret som anerkjente gyldigheten av bispedømmeprosessen. Sakens Positio var oversendt til kongregasjonen i 2001. Den teologiske kommisjonen møttes og ga sitt positive votum den 6. april 2001, og kardinalene og erkebiskopene i kongregasjonen gjorde det samme den 23. april 2001. Den 24. april 2001 ble Helligkåringskongregasjonens dekret som anerkjente disse ukrainernes martyrium promulgert i Vatikanet og undertegnet av paven. Dermed fikk de tittelen Venerabilis, «Ærverdige», og veien til saligkåring var åpnet.

De ble saligkåret den 27. juni 2001 under en bysantinsk liturgi feiret av pave Johannes Paul II under hans besøk i Ukraina. Gruppens felles minnedag er 2. april, Nikolas Tsjarnetskyjs dødsdag. I den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) står Niketas Budka under 28. september:

In civitáte Karadzar prope Caragándam in Cazastánia, beáti Nicétæ Budka, epíscopi, qui primus exércens munus in Cánada inter christifidéles cathólicos Ritus byzantíni, témpore regíminis in Deum hostílis, in campum detentiónis deportátus est, ubi in fide persevérans pro amóre Christi ómnia advérsa ánimi fortitúdine usque ad mortem tolerávit.

I byen Karazjar nær Karaganda i Kasakhstan, den salige Niketas Budka, biskop, som først utøvde sin tjeneste i Canada blant katolikkene av bysantinsk ritus, men under et regime som var fiendtlig mot Gud, ble han deportert til en interneringsleir, hvor han holdt ut i troen for Kristi kjærlighets skyld all motgang med sjelens kraft til døden.

Samtidig som de 25 martyrene ble også fem andre saligkåret, to andre gresk-katolske ukrainere, de salige Emilian Kovtsj (ukr: Emiljan; Емільян Ковч) (1884-1944), sekularprest og martyr, og Josafata Mykhajlyna Hordasjevska SSMI (ukr: Йосафата (Михайлина) Гордашевська) (1869-1918), grunnleggerske, den salige rutenske biskopen Teodor Jurij Romzja (ukr: Теодор Ромжа) (1911-47), martyr, og to latinske katolikker, de salige Sigmund Gorazdowski [Horazdowski] (Zygmunt) (1845-1920), grunnlegger, og Josef Bilczewski (1860-1923), erkebiskop (polsk).

I denne artikkelen brukes Norsk Språkråds offisielle regler for transkripsjon fra ukrainsk til norsk. Ettersom det på andre språk som engelsk og tysk finnes helt andre regler, kan navnene staves vidt forskjellig. Derfor prøver vi i størst mulig grad å ha med navnene i original ukrainsk form i parentes.

Kilder: Butler (S1), MR2004, CatholicSaints.Info, santiebeati.it, uk.wikipedia.org, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, nominis.cef.fr, vatican.va, catholic-hierarchy.org, newsaints.faithweb.com, papalvisit.org.ua, umanitoba.ca, alchetron.com, archeparchy.ca, eeparchy.com, encyclopediaofukraine.com, EWTN/OR, annalesecclesiaeucrainae.blogspot.com – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 4. juli 2005 – Oppdatert: 10. september 2018