Den hellige Methodios I av Konstantinopel (Bekjenneren) (~790-847)

Minnedag: 14. juni

Methodios I av Konstantinopel (Bekjenneren) (~790-847) Den hellige Methodios ble født ca 790 i Syrakus på Sicilia av greske foreldre og fikk en fremragende utdannelse i hjembyen. På den tiden var mange i østkirken opptatt av å ødelegge alle bilder av Gud, Jesus Maria og helgenene. Methodios var en sterk motstander av ikonoklastene, som tilhengerne av denne billedstormen ble kalt, og modig forsvarte han kristne kunstneres forsøk på å inspirere de troende ved bruk av vakre ikoner.

Methodios dro først til Konstantinopel for å bli hoffmann hos keiseren, men han ble så imponert av en hellig munk at han bestemte seg for å trekke seg tilbake fra verden. Han ble først munk i klosteret Kenolakkos i Konstantinopel, men senere bygde han et kloster på øya Chios og aktet å bli der resten av livet. Men patriarken av Konstantinopel, den hellige Nikeforos, ønsket Methodios ved sin side. Begge sto opp mot billedstormerne, etter at det ikonoklastiske partiet hadde vokst seg sterkt igjen og tatt makten igjen under keiser Leo V Armeneren (813-20). Han hadde gitt ikonoklasmen sin støtte og gjenopptok den i 814. Den ortodokse patriarken Nikeforos ble avsatt som Ikonodule (billed-ærer) i 815 og erstattet med en legmann. Han ble sendt i eksil og tilbrakte de siste femten årene av sitt liv i et kloster han hadde grunnlagt ved Bosporos, og der døde han i 828.

Keiseren innkalte en synode som avviste det sjuende økumeniske konsil (Nikea II; 787) og forfulgte de ortodokse. Methodios ble også tvunget til å flykte, og han dro til Roma, åpenbart med det oppdrag å avlegge rapport til pave Paschalis I (817-24) om heretikernes fremferd. Keiser Leo V ble myrdet i 820, men hans etterfølger Mikael II (820-29) Balbos (Stammeren) var selv en billedstormer. Etter keiserens død vendte Methodios i 821 tilbake til Konstantinopel med et brev fra paven, som krevde at Nikeforos skulle gjeninnsettes. Men da keiseren hadde lest brevet, fordømte han i stedet Methodios som en som hisset til opprør og ga ordre til at han skulle piskes og sendes i eksil. I syv år ble han holdt innesperret i et fangehull på øya St. Andreas i Marmarahavet sammen med tre tyver. Da en av dem døde, ble hans lik liggende og råtne sammen de tre gjenlevende fangene.

I 829 ble Mikael II erstattet av keiser Theofilos (829-42), som imidlertid også var en ikonoklastisk forfølger, men Methodios ble sluppet fri. Han så da ut som et levende skjelett og var skallet og likblek, men hans ånd var ikke brutt ned. Han ble kalt for keiser Theofilos og bebreidet for sine tidligere gjerninger og for det brevet som han ble beskyldt for å ha narret paven til å skrive. Han svarte modig: «Hvis et bilde er så verdiløst i dine øyne, hvordan har det seg at når du fordømmer bildene av Kristus, fordømmer du ikke samtidig den venerasjonen som blir bilder av deg selv til del? I stedet for å gjøre det, sørger du hele tiden for at det blir laget flere av dem». Keiseren fikk ham pisket og kastet i fengsel, og kjeven hans ble brukket. Etter det holdt keiseren ham fanget i sitt palass.

I januar 842 døde keiser Theofilos, og hans hustru Theodora tok kontroll over imperiet som regent for sin lille sønn, Mikael III Methystes («Drukkenbolten») (842-67). Lykkeligvis støttet hun dem som forsvarte ikonene, og prestene i eksil ble kalt tilbake. Innen 30 dager var hellige bilder tilbake i kirkene i Konstantinopel til stor glede for befolkningen. Theodora avsatte den ikonoklastiske patriarken Johannes Grammatikeren og overtalte Methodios til å bli patriark av Konstantinopel. Han ga ikonoklastene blant prestene og biskopene en passende straff.

Enkekeiserinnen styrte det østromerske riket i mer enn 13 år (842-56). Sammen kalte de to sammen et konsil for å erklære ikoner lovlige i kirken og for å sette gjennom vedtakene fra Nikea II. Konsilet sørget for at de jordiske restene av den hellige Nikeforos ble ført tilbake til Konstantinopel, og det innførte en egen «Fest for ortodoksien» (=den rette lære) for å markere seieren for fornuften og fromheten. Denne festen til minne om den sanne lære om ikonene ble feiret første gang i 843, og den feires stadig av bysantinerne på første søndag i fasten. Methodios skrev Synodicon, en erklæring om den sanne tro, som skulle leses høyt på denne festen.

Men denne forsoningsperioden ble dessverre skjemmet av en svært beklagelig krangel med munkene i Studitos-klosteret, som tidligere hadde vært Methodios' sterkeste støttespillere. En årsak til denne uoverensstemmelsen var åpenbart patriarkens fordømmelse av noen av den hellige Theodor Studitas skrifter.

Methodios døde av vatersott den 14. juni 847 i Konstantinopel og ble gravlagt i Apostelkirken der. Hans umiddelbare etterfølger. den hellige Ignatius, foreskrev en årlig feiring av Methodios' minnedag. Hans minnedag er dødsdagen 14. juni og hans navn står i Martyrologium Romanum. Han kalles Methodios av Konstantinopel eller Methodios Bekjenneren, men også Methodios den Store. Han er en av De fire patriarker av Konstantinopel som æres spesielt i den ortodokse kirke - de tre andre er de hellige Germanos I (død ca 740), Tarasios (død 806) og Nikeforos I (død 828). De æres høyt som en fremragende forsvarere av de hellige bildene under den andre ikonoklastiske forfølgelsen.

Methodios var en flittig forfatter, særlig av hymner, men praktisk talt ingen ting av hans arbeider er bevart. En av de få bevarte bøkene er en biografi om den hellige Theofanes Kronikøren. Han fremstilles som biskop med Omoforion (skulderbånd) og bok.

av Webmaster publisert 16.02.2001, sist endret 22.02.2016 - 10:09