Den salige Meinwerk av Paderborn (~970-1036)

Den salige Meinwerk (Meinwerc, Mainwerc, Meginwerk; lat: Meinwercus, Menuercus, Maginwercus) ble født rundt 970 i Sachsen i Tyskland. Andre sier at han ble født rundt 976, formodentlig i Renkum vest for Arnheim i Nederland. Han kom fra en svært velstående familie og var sønn av den saksiske grev Immad IV (Immed, Imad) fra den ansette familien immedingerne, slekten til hertug Widukind av Sachsen, og grevinne Adela (Adelheid) av Hamaland (ca 955-ca 1028) fra Niedersachsen, en av de to arvedøtre av grev Wichmann av Hamaland. Gjennom henne var Meinwerk i slekt med karolingerne. Han var trolig også en slektning av patriark Poppo av Aquileia.

Han var bror (muligens halvbror) av den hellige Emma av Lesum (ca 975-1038). Adam av Bremen (ca 1040-85), som forteller det vi vet om Emma, nevner spesielt hennes ubeherskede, lidenskapelige mor Adela, som var en livslystig kvinne som ikke vek tilbake for noe. Derfor er det desto mer forbløffende at hennes barn Meinwerk og Emma ikke ga etter for morens onde påvirkning, men i stedet ble helgener. Emmas far kom heller ikke overens med sitt rivjern av en hustru, så han ga all sin kjærlighet til datteren, som hadde alle dyder. Meinwerk hadde også en eldre bror, grev Didrik (Dietrich, Theoderik), og de to søstrene Azela og Glismoda (Glismod). Azela trådte inn som kanonisse hos Søstrene av St. Vitus i Hoog-Elten, mens Glismoda giftet seg med den bayerske prinsen Reding.

Meinwerks bror Didrik var bestemt til å overta farens titler og eiendom, mens Meinwerk var foreldrenes nest eldste sønn og ble derfor fra tidligste barndom oppdratt til den geistlige stand. Han gikk på katedralskolene i Halberstadt og Hildesheim, hvor en av hans medelever var hans slektning og senere konge (1002-24) og keiser (fra 1014), den hellige Henrik II. Men teologistudiene passet ikke for ham, og hans utdannelse ble ikke omfattende.

Etter sine studier vendte Meinwerk tilbake til Halberstadt, hvor han ble presteviet og fikk en stilling som domkannik. Han virket også en tid som kannik ved kongehoffet i Aachen og ble kort etter kalt til Goslar som hoffkapellan («Pfalzkapellan») av sin slektning, keiser Otto III (983-1002). Keiseren verdsatte ham snart høyt som en klok rådgiver og tok ham også med på sine reiser til Italia. Etter keiserens tidlige død i 1002 fortsatte Meinwerk som rådgiver for hans etterfølger, sin tidligere skolekamerat Henrik II. Han erkjente snart Meinwerks ubestikkelige dømmekraft, klare overblikk og særlige forhandlingsevne.

Da det kom melding om at Rethar (Rotharius, Ratherius), den niende biskop av Paderborn i Westfalen, var død, utnevnte Henrik II i 1009 Meinwerk til hans etterfølger. Kongen mente at han virket som den best egnede til å fremme Tysklands fattigste bispedømme også på det økonomiske området, siden Meinwerk hadde betydelige personlige midler. Den 13. mars 1009, andre søndag i fasten, ble han bispeviet i Goslar av den hellige erkebiskop Willigis av Mainz. Kort etter flyttet han til sin bispeby og foretok straks en visitasjon av sitt bispedømme og satte seg overalt personlig inn i situasjonen.

I løpet av de 27 årene som Meinwerk ledet bispedømmet Paderborn, vokste det til et av de betydeligste i Tyskland. Han fremmet av alle krefter kirkebyggingen, og han bygde Paderborns tredje katedral etter at den gamle fra den salige Karl den stores tid var blitt ødelagt i en brann i år 1000. Han startet med å rive grunnmurene av den nye kirken som hans forgjenger hadde påbegynt, ettersom han fant den alt for liten, og bygde et mye større og mer imponerende bygg. Den nye katedralen ble vigslet den 15. september 1015. Han bygde også klosterkirken i klosteret Ss Peter og Paulus, kirken i kannikklosteret Busdorf viet til apostlene Peter og Andreas. I henhold til et løfte han hadde avlagt i Roma, bygde han det første Alexius-kapellet i Paderborn og dessuten Bartolomeus-kapellet, som fortsatt er bevart fra hans tid. Han bygde også bymurer, styrket befestningene og restaurerte bygninger i hele bispedømmet. Han bygde det cluniacensiske klosteret Abdinghof og et annet kloster i Paderborn. Han lot også bygge et nytt bispepalass i to etasjer sørvest for domkirken, og han ga også sterk støtte til vitenskap og kunst. Rundt 1018 avholdt han den første kjente bispedømmesynoden.

Meinwerk ble også rammet av en familietragedie. Hans mor Adela hadde blitt enke og rundt 996 giftet seg på nytt med grev Balderik (Baudry) av Drenthe (ca 950/60-1021). Hennes far, grev Wichmann av Hamaland, hadde kort før 968 grunnlagt klosteret Elten og utstyrt det med rike eiendommer. Første abbedisse ble Adelas eldre søster Liutgard. Etter grev Wichmanns død anfekt Adela farens donasjon, ettersom den hadde skjedd uten hennes tilslutning. I kampet for sin arv Elten hisset hun opp sin nye mann til å få sin andre sønn grev Didrik (Dietrich, Theoderik) drept den 7. april 1014 i Uplage. Den 5. oktober 1016 fikk hun også grev Wichmann III drept. Hun ble derfor kalt en «Annen Herodias». Den keiserlige undersøkelse i Dortmund førte til at hun i 1016 ble dømt til døden, men på forespørsel fra Meinwerk viste keiseren henne nåde. Imidlertid ble alle hennes eiendommer konfiskert og gitt til Meinwerk for hans byggearbeider, og Balderik ble avsatt som greve av Drenthe. Både han og Adela mistet alt de eide.

Selv om Meinwerk selv var dårlig utdannet, etablerte han gode skoler, blant annet en katedralskole i Paderborn, hvor undervisningen var førsteklasses og disiplinen streng. Til denne skolen hentet han betydelige lærere i matematikk, astronomi og fysikk og ga den mange verdifulle bøker. På skolen leste de latinske diktere og prosaikere. Meinwerks nevø, biskop Imrad, skrev et brev i 1050 der han fortalte at guttene på katedralen levde som små munker og ikke fikk lov til å snakke privat selv med sine egne fedre.

For å betale alle for sine omfattende prosjekter, brukte han litt etter litt opp sin enorme formue, og deretter måtte han låne så mye penger at han til tider ble en plage for sine rike venner, spesielt keiseren. Han var likevel en av de verdigste kirkemennene på sin tid og levde selv enkelt og beskjedent. Han regnes som den betydeligste biskopen av Paderborn i middelalderen. Han brakte også fred til klosteret Corvey, som på denne tiden var svært vanskjøttet på grunn av stridigheter og misforhold av alle slag. Han fikk keiseren til å utnevne en ny abbed, den salige Druthmar av Corvey (d. 1046), og dermed innføre en grunnleggende ny vandel. Meinwerk sendte bud på munker fra reformklosteret Cluny, og gjennom disse best skolerte munkene ville han fornye det religiøse livet i sine klostre.

Meinwerk var også alltid beredt til å forsvare rikets interesser og vie seg til statsanliggender, noe som den gangen hørte til en biskops plikter. Som riksfyrste var han en viktig støttespiller for den keiserlige politikken. Han deltok regelmessig og energisk på riksforsamlinger, hoffdager og bispesynoder. Han gjorde keiseren uvurderlige tjenester som megler på riksdagene i Koblenz og Mainz og når han måtte, stilte han seg selv i spissen for sine menn som tapper stridsmann når keiserne Henrik II og Konrad II (1024-39) dro på hærtog, spesielt mot Polen. I 1010 deltok han i markgrevene Gero II og Hermanns felttog mot Schlesien.

Tre ganger deltok han i det kongelige følget til Roma, hvor han bevitnet keiserkroningene av Henrik II i 1014 og Konrad II i 1027. Keiserne takket ham for hans tjenester ved at de regelmessig besøkte hans bispedømme og ga ham store deler av grevskapene til Haold II og Dodiko etter disse grevenes død i 1011 og 1020. Henrik II besøkte Paderborn syv ganger og Konrad II kom åtte ganger, for det meste til høytider. Reisene til Roma ga Meinwerk en sjanse til å samle relikvier, en av hans lidenskaper. Spesielt var pave Benedikt VIII (1012-24) sjenerøs. Fra 1014 brakte Meinwerk helt eller delvis legemene til de hellige martyrene Valerian og Minias samt noen sønner av den hellige Felicitas (Filip, Juvenalis og Felix) og den hellige biskop og martyr Blasius av Sebasteia. I tillegg overførte han relikvier av de hellige Ansgar, Villehad og Rembert fra Bremen til sin bispeby. Fra patriark Wolfgang av Aquileia fikk han i 1031 legemet til den hellige Felix, som han bisatte høytidelig i Abdinghof.

Men Meinwerk forsømte aldri sitt bispedømme på noen måte. Han undersøkte selv klostre og prestegårder, ofte i forkledning, blir det sagt. Der hvor han fant nød, hjalp han uten å nøle, men der hvor det hersket misforhold, straffet han ubarmhjertig. Han opptrådte med stor strenghet mot de ansvarlige når de hadde feilet, og alltid hadde han sitt folks ve og vel i tankene.

Da keiser Henrik II døde i 1024, sørget Meinwerk dypt, men den nye keiseren Konrad II støttet seg like mye til ham som forgjengeren hadde gjort. Meinwerks siste store byggeprosjekt var en kirke i Busdorf etter mønster av Gravkirken i Jerusalem. Denne skulle inneholde relikvier brakt fra Jerusalem. Fullføringen av denne kirken ble fremskyndet fordi Meinwerk følte at hans liv nærmet seg slutten. Basilikaen ble vigslet tidlig i 1036.

Meinwerk døde den 5. juni 1036 i Paderborn, rundt 66 år gammel (andre sier at han døde på pinseaften den 11. juni). Han ble etterfulgt som biskop Rudolf av Hersfeld. Han ble gravlagt i klosteret Abdinghof i Paderborn, som han selv hadde grunnlagt i 1014. I 1376 ble hans levninger skrinlagt. Da klosteret Abdinghof ble oppløst i 1810, ble hans sarkofag flyttet til kirken i Busdorf, som han selv hadde grunnlagt. Der befinner den seg fortsatt i høykoret. I 1936 ble deler av hans relikvier tatt ut og bisatt i bispekrypten i domkirken i Paderborn, dekket av et sarkofaglokk med en statue av Meinwerk.

Hans minnedag som salig er dødsdagen 5. juni, men den alternative dødsdagen 11. juni nevnes også, mens han i bispedømmet Paderborn har en valgfri minnedag den 7. august. Han fremstilles alltid i bispedrakt, ofte med en kirkemodell på grunn av sine utallige kirke- og klostergrunnleggelser. Meinwerks liv ble beskrevet rundt 1165 av abbed Konrad av Abdinghof (1142-73) i Vita Meinwerci, som er rik på anekdoter.

Kilder: Attwater/Cumming, Butler (VI), Benedictines, Schauber/Schindler, Melchers, KIR, Bautz, Heiligenlexikon, de.wikipedia.org, nl.wikipedia.org, zeno.org, heiligen-3s.nl, manfred-hiebl.de, deutsche-biographie.de, Allgemeine Deutsche Biographie 1885 - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 2. mai 1998