Den salige Salvius Huix Miralpéix (1877-1936)

Minnedag: 6. november

nullBiskop av Lleida CO. Gruppe 6 av de 522 martyrer fra Den spanske borgerkrig

Den salige Salvius Huix Miralpéix (sp: Salvio; kat: Salvi Huix i Miralpeix) ble født den 22. desember 1877 på herregården Huix i Santa Margarita de Vellors i bispedømmet Vic og provinsen Girona (sp: Gerona) i regionen Catalonia i Spania. Han var sønn av Joan Huix i Muntalt og Maria Miralpeix i Costa, en familie hvor troen på Gud og kjærligheten til Kirken var en ugjenkallelig arv. Tre dager etter fødselen tok moren ham med til helligdommen Nuestra Señora del Pedró og tilbød ham som et offer til Guds Mor.

Som tolvåring trådte Salvius inn i seminaret i Vic. Han ble presteviet for bispedømmet Vic fjorten år senere, den 19. september 1903, av byens biskop fra 1899 til 1916, Josep Torres i Bages (1846-1916). Han ble kapellan i sognene Coll og Sant Vicenç de Castellet før han i 1907 trådte inn i kongregasjonen oratorianerne (Confoederatio Oratorio Sancti Philippi Neri – CO) i oratoriet i Vic, tretti år gammel. Der viet han seg i tyve år som filipó til en intens tjeneste av studier, forkynnelse og skriving, fremme av organisasjoner for katolske kvinner, katekese og undervisning i bispedømmets seminar som professor i askese og mystikk.

På den tiden sto Los padres filipenses opp klokken halv fire om morgenen hele året, unntatt søndager, da de sto opp enda en halv time tidligere. Etter en time i bønn begynte han sitt arbeid i skriftestolen, hvor han satt i timevis mens det fortsatt var noen som ønsket hans tjenester. Han fikk et godt rykte som skriftefar for unge gutter og voksne menn for sine kvaliteter som rådgiver. Han hadde evnen å skjelne ånder, og han evnet å løse kompliserte saker overbevisende med en sunn forsiktighet som et resultat av hans oppriktige kjærlighet til de sjelene som var overlatt til ham. Et annet aspekt ved hans prestetjeneste var å besøke de syke og ha kjærlighet til de fattige, noe som førte til en rekke konverteringer, noen av dem virkelig imponerende. På seminaret valgte de fleste studentene ham som skriftefar eller åndelig veileder, en omstendighet som også viser soliditeten i hans lære, støttet av et eksemplarisk ulastelig liv.

Hans konstante godhet og kjærlighet til alle betydde imidlertid ikke at han ikke hadde sin egen karakter, som til og med kunne være voldelig. Men som den hellige Frans av Sales og andre helgener klarte han å tvinge seg selv til å dominere sine temperamentsfulle impulser.

Etter ti år i oratoriet ble han utnevnt til direktør for de marianske kongregasjoner i Vic, hvor han på strålende vis organiserte seksjonene for veldedighet og propaganda. I 1921 arrangerte han den store samlingen av marianske kongregasjoner i Catalonia, og to år senere organiserte han den kanoniske kroningen av La Virgen de la Gleva, skytshelgen for Plana de Vic. Han var også prost (prior) for oratorianerne i Vic, så det var ikke rart at nuntius Tedeschini la merke til denne presten som gjorde en så stor tjeneste for Kirken.

nullDen 16. februar 1928 ble p. Huix utnevnt til titularbiskop av Selymbria og apostolisk administrator av Ibiza (kat: Eivissa), Formentera og andre øyer i øygruppen Balearene i Middelhavet. Han ble bispeviet den 15. april 1928 av erkebiskop Federico Tedeschini (1873-1959), titularerkebiskop av Naupactus og apostolisk nuntius i Spania (kardinal fra 1933/35), assistert av biskopene José Miralles y Sbert (1860-1947) av Barcelona (1926-30) og Juan Perelló y Pou MSC (1870-1955) av Vic (1927-55). På Ibiza ga han en ekstraordinær stimulering av det religiøse liv.

Det som lå ham spesielt på hjertet, var presteseminaret og prestene, spesielt de eldre og syke, Katolsk Aksjon og de religiøse skolene, og han grunnla en allmennyttig skole for beryktede jenter. Han fremmet også formasjonen av familiefedre og spredte hengivenhet for åndelige øvelser og andakten for Jesu hellige Hjerte, det hellige sakrament og Guds Mor under hennes tittel på Ibiza Nuestra Señora de las Nieves (Vår Frue av snøen).

Biskop Huix var den perfekte identifikasjonen av en hyrde for sin flokk, og han viste alltid mot og styrke når det kom til å forsvare Kirkens hellige interesser og sitt folks tro. I hans pastorale virksomhet skinte hans store teologiske formasjon gjennom. De urettferdige lovene i republikken forårsaket harme i hans sjel når disse lovene beordret fjerning av kors fra kirkegårder. På Ibiza organiserte han prosesjoner av bot og reparasjon. Ved katedralen ventet biskop Huix med sitt råd på ankomsten av krusifikset som kom fra kirkegården, og da det kom frem, omfavnet han det, bar det på sine skuldre og presenterte det i katedralen til store følelser fra alle som var tilstede.

Den 28. januar 1935 ble han utnevnt til biskop av Lleida (sp: Lérida) i Catalonia etter Manuel Irurita y Almándoz (1876-1936), som hadde vært biskop av Lleida fra 1926 til 1930 og styrt bispedømmet som apostolisk administrator etter at han den 13. mars 1930 ble utnevnt til erkebiskop av Barcelona. Han skulle lide martyrdøden den 4. desember 1936 i Barcelona.

Den nye biskopen av Lleida tok sitt bispedømme kanonisk i besittelse på Den gode hyrdes søndag den 5. mai 1935. I Lleida fortsatte biskop Huix sitt nidkjære apostoliske arbeid. Dette var et mye større bispedømme og med mange problemer, men han møtte dem alle med et godt humør. Igjen var han opptatt av å ta vare på barn og unge og prestene, eldre og fattige og hjemløse på gjennomreise, som han hadde begynt byggingen av en spisestue for. Hans pastoralbesøk begynte i de mest avsidesliggende landsbyene i Pyreneene, han styrket katekesen og fremmet arbeidet til det berømte marianske akademiet i byen Segre, som har gitt så mye ære til Jomfru Maria med kunstneriske og litterære aktiviteter. Ved en anledning ble en prest autorisert til å selge en del av sognets eiendom – med egnede garantier – for å dekke kostnadene for det presserende behovet for en skole for barn. Han styrket fellesskapet Katolsk Aksjon og Foreningen for unge kristne i Catalonia («la Federación de Jóvenes Cristianos de Cataluña»), noe som førte til at mange unge mennesker fra begge organisasjonene ga sitt liv til Gud.

nullHans arbeid ble imidlertid brått avbrutt da Den spanske borgerkrig brøt ut den 18. juli 1936 etter at de militære under general Francisco Franco gjorde opprør mot den folkevalgte regjeringen. Kort tid i forveien, som om han kjente på seg de tragiske dagene som skulle følge, arrangerte han en eukaristisk konferanse for bønn og bot. I Barcelona mislyktes hærens opprør, og byen falt i hendene på mobben fra CNT (Confederación Nacional del Trabajo), en konføderasjon av anarkist-syndikalistiske fagforeninger, FAI (Federación Anarquista Ibérica), «Den iberiske anarkistføderasjonen», og POUM, det trotskistiske «Arbeiderpartiet av marxistisk enhet» (Partido Obrero de Unificación Marxista). Byen gjennomgikk store lidelser under deres utskeielser, og byens katedral ble brent etter ordre fra anarkistlederen Buenaventura Durruti Dumange (1896-1936).

Den 21. juli 1936 brøt republikanske tropper seg inn i bispepalasset, og biskop Huix ble tvunget til å forlate palasset via hagen og søke tilflukt i huset til noen slektninger av dørvokterne, som bodde rundt ti minutter unna og som hadde tilbudt seg å hjelpe den morgenen. Biskopen forlot sitt palass motvillig og bare for å beskytte sine medarbeidere. Men da han så hvilke farer hans hjelpere ble utsatt for og hørte at mange prester og legkatolikker ble systematisk arrestert, bestemte han seg etter to dager i skjul for å melde seg selv. Derfor forlot han sitt skjulested om kvelden den 23. juli.

Da han gikk nedover gaten Calle del Alcalde Costa, traff han på en kontrollpost med væpnede menn. Blant dem så han noen politimenn, og til dem avslørte han sin identitet med disse ordene: «Jeg er biskop i bispedømmet og overgir meg til deres ridderlighet». Etter mennenes første store overraskelse foreslo arbeidere en umiddelbar henrettelse, men politimennene var overbevist om at når det gjaldt en slik «storfisk», måtte de rådføre seg med regjeringen. Dette gjorde de, og det kom snart en tropp av stormgardister som tok ansvaret for fangen.

Han ble straks fengslet i Lleida sammen med andre fanger og bodde i et rom i første etasje, hvor det var femti kristne som ønsket sin biskop velkommen med stor sympati. Hans tid i fengselet var en stråle av lys og overnaturlig optimisme, men han fryktet det verste. På slutten av festen for den hellige apostelen Jakob den 25. juli kom sognepresten av Benavent, Don Antonio Benedet Guardia, til fengselet. Han kunne omgå kontroller og klarte uten å bli oppdaget å smugle inn et beger med de hellige elementer, og dermed kunne fangene feire festen for Spanias skytshelgen med å motta kommunion. Deretter delte biskopen med sine medfanger både lidelsene og gleden over hemmelig bønn og messer, helt frem til den siste bevegende hellige kommunion som skulle vise seg å bli deres Viaticum. Grytidlig om morgenen den 5. august ba fangene med biskopen og mottok kommunion.

De to antifascistiske komiteene i byen kjempet om dette verdifulle byttet, så da myndighetene i Barcelona vis telefon beordret overføringen av noen betydelige fanger for å bli prøvd i denne byen, fant disse komiteene måter å omgå de gode intensjonene til enkelte deler av Catalonias regjering. Klokken 4.30 om morgenen den 5. august kjørte en lastebil av sted med tyve fanger og biskopen. De forlot Lleida via broen over elven Segre og tok veien mot Barcelona, men da de passerte kirkegården i Lleida, ble de stanset av militssoldater og arrestert. Soldatene krevde å få se den skriftlige ordren om overføring, og de benyttet anledningen til å få til det de alle ønsket: å bli kvitt dem på kirkegårdens område.

Biskop Huix mistet aldri sin kjølige ro, heller ikke i dette tragiske øyeblikket. Med tydelig røst sa han til sine ledsagere et populært katalansk uttrykk som betegner at man nærmer seg slutten på en reise: Ja som a Sants («Vi har kommet til helgener»), og hans utsagn har blitt berømt. Før sin arrestasjon betrodde han sitt pektoralkors til en venn og ba ham bringe det til paven, som han ga sitt liv for, og forsikre ham om hans lojalitet. Biskopen ba om å bli henrettet sist så han kunne gi sine ledsagere absolusjonen og trøste dem i deres martyrium, og dette ble innvilget. Deretter lød det 21 skudd. Det var timen før daggry den 5. august 1936, festen for Vår Frue av snøen, skytshelgen for Ibiza.

Bispedømmets informativprosess ble åpnet den 8. juni 1947 og avsluttet den 2. mai 1950. Dekretet som anerkjente prosessens gyldighet ble utstedt den 9. juni 1995. Sakens Positio ble sendt til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet i 1998. Den 27. juni 2011 undertegnet pave Benedikt XVI (2005-13) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hans død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og han fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig».

Biskop Huix ble saligkåret den 13. oktober 2013 i byen og provinsen Tarragona i regionen Catalonia i Spania sammen med martyrer fra andre kongregasjoner og bispedømmer i gruppen «522 martyrer fra Den spanske borgerkrig». Han er den første oratorianer som er blitt saligkåret som martyr. Han var en av tretten biskoper som ble myrdet av republikanerne i den spanske borgerkrigen, et offer for religiøs forfølgelse. Han var leder for de 270 prestene i bispedømmets Lleida som ble drept for Kristus.

Kilder: es.wikipedia.org, newsaints.faithweb.com, catholic-hierarchy.org, oxfordoratory.org.uk, oratoriosanfelipeneri.org, bisbatlleida.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 20. oktober 2013

 

av Per Einar Odden publisert 20.10.2013, sist endret 02.10.2017 - 16:16