Den hellige Maria Margareta Dufrost de Lajemmerais d'Youville (1701-1771)

Minnedag: 23. desember

Maria Margareta Dufrost de Lajemmerais d'Youville (1701-1771) Den hellige Maria Margareta Dufrost de Lajemmerais (fr: Marie-Marguerite) ble født den 15. oktober 1701 i Varennes nordøst for Montréal i Québec i Canada. Hennes far var Christoph Dufrost de Lajemmerais, av bretonsk opprinnelse og kaptein i de franske kolonitroppene, og moren var Marie-Renée Glautier, niese av Laverendrye, som «oppdaget» Rocky Mountains. Margareta var den eldste av seks barn, og hun erfarte både gledene og sorgene i et fattig nybyggerhjem. Hun mistet sin far allerede som 7-åring, og familien levde deretter i stor fattigdom.

Moren giftet seg igjen, men Margareta hadde ikke noe godt forhold til stefaren. Han var svært egensindig og la for dagen særheter som jenta ikke likte. Hennes oldefar Pierre Bouchet tok henne inn i sitt hus en tid, og da hun var tolv år gammel, betalte han for hennes utdannelse på en kostskole i et kloster drevet av ursulinnene i Québec. Hun kunne studere i to år fra 1713 til 1715, men da hun var gammel nok, vendte hun hjem for å hjelpe sin mor og sine yngre søsken ved sying, brodering og undervisning av barn. Hun hjalp også til med å utdanne og ta seg av sine yngre søsken.

Som knapt 21-åring giftet hun seg i august 1722 med den noe beryktede François d'Youville (Sieur de la Découverte), men det ble et ulykkelig ekteskap. François kom fra beskjedne kår, men var forholdsvis velstående. Han og hans brødre var pelshandlere og var involvert i salget av alkohol til de amerikanske indianerne, noe som både var illegalt og vanærende. Margareta så med avsky på hans aktivitet, og hennes medfølelse med indianerne og deres problemer kan stamme fra denne tiden. I tillegg bodde de hos hans mor, som gjorde livet surt for sin svigerdatter. François hadde lite sans for familieforpliktelser og var ofte borte hjemmefra. Han slo henne, og da moren døde og han arvet hennes formue, satte han den over styr i løpet av kort tid.

Margaretas liv må ha vært svært ensomt, med kontinuerlig savn og bekymring over økende gjeld. I løpet av de åtte årene hun var gift, fikk hun fem barn, men bare to, François og Charles, overlevde. Da mannen døde av sine utskeielser i 1730, var hun gravid igjen, men den lille Ignatius levde bare i noen få måneder. Hun satt igjen uten midler til livsopphold, men hun åpnet en liten butikk og klarte å betale mannens gjeld og oppdra sine to sønner. Disse prøvelsene knekte aldri hennes vilje, men hjalp henne i stedet til å utvikle et liv av forening med Gud og til tjeneste for sin neste, spesielt de som var rammet av lidelser. Hun vasket klær for dem, badet de syke og var ikke redd for å tigge penger, ikke bare til de levende, men også for å betale for en anstendig begravelse for henrettede kriminelle.

I 1727 hadde Margareta sluttet seg til «Brorskapet av Den hellige Familie», og hennes følelse av et kall synes å stamme fra denne tiden. Hun utviklet en spesiell hengivenhet for Jomfru Maria og tilbrakte mange timer i bønn. Hennes fromhet vokste da hun ble enke, dårlig vær kunne ikke hindre henne i å gå til daglig messe, og om ettermiddagene gikk hun for å tilbe Det hellige sakrament så ofte hennes plikter tillot det.

I 1737 begynte den eldste sønnen François på seminaret ved hjelp fra velgjørere, og da leide Margareta et hus i den fattigste delen av Montréal sammen med sine tre ledsagere Louise Lasource, Catherine Demers og Catherine Cusson. Charles bodde sammen med dem til han var gammel nok til å følge sin bror til seminaret. Det var skikken i franske kanadiske seminarer at den eldste sønnen tok farens navn og en yngre sønn morens, derfor skulle Charles bli kjent som abbé Dufrost. Han skrev morens viktigste biografi.

Den lille gruppen begynte å ta inn fattige og syke kvinner i sin omsorg. Blant de første få var en gammel blind kvinne ved navn Françoise, en kvinne som var lam og måtte mates med skje, og en som var mentalt forstyrret. Det var ikke noe hospital for kvinner i Montreal, bare for menn. Prosjektet skapte åpent fiendskap i nabolaget, og da de fire gikk til kirken Allehelgensdag 1737, møtte de en voldelig mobb som kastet steiner og ropte: «Ned med les soeurs grises, «de grå søstrene». Gris på fransk kan også bety «halvfull, bedugget», og anklagen var at de fire kvinnene var fulle og at enkefru d'Youville fortsatte sin manns spritsalg til indianerne. Da de gikk til søndagsmesse, ble de nektet kommunion av en prest som trodde på disse bakvaskelsene. Margareta minnet de andre om at også Jesus ble spottet av mobben.

Men på en eller annen måte overlevde de og vant offentlig respekt. De skaffet seg en inntekt ved å sy uniformer for de franske troppene og klær for de oppdagerne som åpnet opp det vestlige Canada. Det var hardt arbeid for kvinner som var vant til broderi og sying av barneklær. De vasket klær i St. Lawrence River, og om vinteren pleide de å komme tilbake til huset med hendene røde og såre og dekket av istapper.

Kongregasjonen regner sin grunnleggelse fra nyttårsaften 1737, da Margareta og hennes tre unge ledsagere konsekrerte seg til Gud for å tjene de fattige. Snart etter adopterte de en enkel regel. I 1740 hadde de ti gamle kvinner boende i huset. Charles bodde fortsatt sammen med dem, og François, som var en livlig gutt, kom hjem fra seminaret for å muntre dem opp. I 1745 ble de rammet av en katastrofal brann som raserte huset, men alle beboerne ble reddet, bortsett fra Melanie, den mentalt forstyrrede kvinnen som insisterte på å løpe inn i det brennende huset for å hente skoene sine. Da demonstrerte de sin tro ved å undertegne en erklæring om total forsakelse og selvhengivelse. Den er kjent som The Original Commitment (engagements primitifs). Dette dokumentet undertegnes fortsatt av alle Grå søstre når de avlegger sine løfter.

En velstående kjøpmann tilbød dem et hus vederlagsfritt, og arbeidet fortsatte. The General Hospital i Montréal var truet av stenging, for The Charon Brothers, som var ansvarlige for det, bestemte seg for å konsentrere sitt arbeid til sykehuset i Québec. Til slutt var det bare tre eldre brødre igjen, og to av dem døde snart. Det så ut som om Montréal ville bli etterlatt uten ressurser for omsorg av de syke fattige. Etter en lang kamp med byens myndigheter ble Margareta utnevnt til direktør for sykehuset i 1747. Søstrene ble offisielt kalt «The Sisters of Charity of the General Hospital», men Margareta foretrakk det eldre navnet. Hun sa: «Å beholde navnet De grå søstre vil minne oss om fornærmelsene i begynnelsen og bevare oss ydmyke». Ordensfellesskapet ble kjent som «Grå søstre av barmhjertigheten» (Grey sisters of Charity of Montreal eller Soeurs de la Charité de Montréal - SGM).

Hospitalet og hospitspleieavdelingene for eldre mennesker ble utvidet for å møte behovene som var skapt av epidemier og ekstrem fattigdom. Det fikk i 1753 kongelig godkjennelse av kong Ludvig XV av Frankrike (1715-74). I 1755 godkjente biskop de Pontbriand av Québec formelt regelen med Moder Margareta som superior, og den 25. august mottok søstrene sine grå drakter. Kongregasjonen hadde entusiastisk støtte fra de kirkelige myndighetene i Montréal, spesielt fra p. Louis Normand du Faradon fra seminaret i Montréal, og den ble en av 1700-tallets viktigste kongregasjoner i Canada.

Dette var desperate tider for fransk Canada. I den fransk-britiske kampen som kulminerte i Wolfes storming av Québec og Montréals overgivelse i 1759, fortsatte de grå søstrene sitt arbeid og pleide både militære og sivile skadede. Moder Margareta insisterte på å behandle franske soldater og engelske fanger likt, og ved minst to anledninger gjemte hun engelskmenn på flukt fra de hevnende indianerne som støttet franskmennene. Da hun hørte at indianerne torturerte en engelsk fange, betalte hun løsepenger for ham og fikk ham brakt inn mer død enn levende. Da han kom seg, ble han værende og arbeidet som hennes tolk og ordonnans. De hadde knapt med senger, knapt med medisiner og knapt med mat. Moder Margaretas bønn var: «Gi oss i dag vårt daglige brød - eller om ikke oss, så i det minste de fattige».

Etter at kongregasjonen var godkjent av bispedømmet, grunnla Maria Margareta flere hus i Canada og USA. Over alt tok «de grå» seg av syke, foreldreløse, flyktninger, fanger og krigsofre. Margareta viste et sterkt engasjement for «våre herrer, de fattige», viste nåde og retteferdighet til mennesker av alle raser, klasser og stillinger, enten de var fiendtlige krigsfanger, slaver, mentalt handikappede, prostituerte, indianere, svarte eller epileptikere. Etter at krigen var over og kong Ludvig XV hadde avskrevet sine tapte kanadiske besittelser som «noen få mål med snø», fortsatte hospitalet og deres tilknyttede institusjoner å vokse. Det ble et fast uttrykk i Montréal: «Gå til de grå nonnene, de avviser aldri noen eller noe ærlig arbeid». Ved en anledning fant Moder Margareta et forlatt spedbarn i snøen, og hun tok det som et tegn på at hun skulle åpne et barnehjem. Hun grunnla det første hjemmet for forlatte barn i Nord-Amerika, og De grå søstrene utviklet deretter både skoler og barnehjem.

I mai 1765, da Moder Margareta var 64 år gammel, ble de rammet av katastrofe igjen. En brann i et nærliggende hus spredte seg raskt i den sterke vinden, og sykehuset brant ned. Det syntes som om hennes livsverk lå i ruiner, men andre ordener tilbød husly og gjestfrihet, generalguvernøren sendte forsyninger og tilbud om hjelp kom fra alle kanter - selv fra to indianerstammer. En talsmann for indianerne sa gjennom en tolk: «Dere kom til oss når sykdommen besøkte våre telt, når døden gjorde krav på våre medlemmer. Dere lukket øynene på våre gamle og helbredet våre barn. Nå har ulykken rammet dere, Brann har ødelagt deres hus, og dere har ingenting igjen (...) For å vise dere at vi ikke har glemt deres vennlighet, bringer vi våre gaver til dere». De hadde tatt med det de hadde, tepper, mokasiner, kniver, perler og noen få mynter. Til slutt betalte de britiske myndighetene kompensasjon, og sykehuset ble gjenoppbygd. En dyrebar eiendel var en liten statue av Jomfru Maria som hadde unnsluppet flammene.

Moder Margareta var en rikt benådet mystiker. I alt sitt arbeid stolte hun på forsynet - «det sørger for alt!» En gang sa hun til sin niese: «Vi trenger kors for å kunne komme til himmelen», og hennes liv sørget for mange: fattigdom, utrygghet, sykdom og kontinuerlig strid i barske omgivelser, men hun var alltid klar til å strekke ut en hånd til dem som hadde det verre enn henne.

Hun døde den 23. desember 1771, bare noen uker etter sin 70-årsdag, i kongregasjonens moderhus i Montréal. Kongregasjonen ble godkjent av Den hellige Stol i 1880. Dekretet som innledet hennes saligkåringsprosess og ga henne tittelen Venerabilis («Ærverdig»), ble undertegnet den 28. april 1890. Hun ble saligkåret den 3. mai 1959 av den salige pave Johannes XXIII (1958-63). Ved saligkåringen kalte pave Johannes henne «Den universelle nestekjærlighetens mor».

En mirakuløs helbredelse av en ung kvinne fra leukemi i 1978 ble anerkjent som et mirakel på Margaretas forbønn, noe som åpnet veien for hennes helligkåring. Hun ble helligkåret den 9. desember 1990 av pave Johannes Paul II i Peterskirken i Roma. Hun var den første innfødte kanadiske helgen. Hennes minnedag er dødsdagen 23. desember, men 16. oktober og 11. april nevnes også.

Siden hennes død har De grå søstrene etablert skoler, hospitaler og barnehjem over hele Canada, USA, Afrika og Sør-Amerika, og de er spesielt kjent for sitt arbeid blant eskimoer. Deres søsterkommuniteter er Sisters of Charity of St. Hyacinthe, Sisters of Charity i Ottawa, Sisters of Charity i Québec, Grey Nuns of the Sacred Heart i Philadelphia og Grey Sisters of the Immaculate Conception i Pembroke.

av Webmaster publisert 23.06.2003, sist endret 28.11.2015 - 02:53