Den hellige Mucianus Maria Wiaux (1841-1917)

Den hellige Mucianus Maria (fr: Mutien-Marie) ble født som Ludvig Josef Wiaux (fr: Louis-Joseph) den 20. mars 1841 i Mellet, en liten landsby ved Gosselles i det franskspråklige Belgia hvor nesten alle var praktiserende katolikker. Han var den tredje av seks barn, faren var smed og moren hjalp til med å drive et lite vertshus i deler av familiens hjem. Begge foreldrene var svært fromme, og grovt språk ble aldri tolerert i huset, hvor kvelden med belgisk øl og kortspill alltid ble avsluttet med resitering av rosenkransen.

Sønnen fulgte foreldrenes eksempel og ble svært from, men ikke spesielt begavet. Han var verken fysisk eller mentalt skikket til farens yrke. I 1855 åpnet de kristne skolebrødrene en skole i en by i nærheten. Kongregasjonen Brødre av Kristne skoler (Institutum Fratrum Scolarum Christianorum - FSC) er i USA kjent som Kristne brødre og i resten av verden som De la Salle-brødrene. Instituttet var grunnlagt i 1680 av den hellige Johannes Baptist de la Salle. Kongregasjonen var oppløst under Den franske revolusjon, men gjenopprettet da monarkiet ble gjeninnført i Frankrike. Moderhuset lå nå i Lembecq-lez-Hal i Belgia, hvor det var flyttet etter at det ble utvist fra Paris av en antiklerikal republikansk regjering.

Den 14-årige Ludvig var fascinert av disse brødrene i de svarte kappene. Til slutt spurte han sin sogneprest om det ville være mulig for ham å slutte seg til dem. Presten snakket med Ludvigs foreldre og brødrenes superior, og i en alder av bare 15 år trådte Ludvig i april 1856 inn i kongregasjonen. Novisiatet lå i Namur, og i begynnelsen hadde han slik hjemlengsel at han var fristet til å rømme. Men han holdt ut, og snart var han en av de ivrigste blant novisene. Tre måneder etter sin inntreden mottok han den 1. juli 1856 ordensdrakten og ordensnavnet Mucianus Maria (fr: Mutien-Marie) etter den obskure romerske helgenen Mucianus, som tradisjonen vil ha til at døde sammen med sin ledsager Markus og en navnløs ung gutt som hadde ropt ut for å oppmuntre dem under martyriet, og deretter selv ble slaktet ned.

Fra novisiatet dro Mucianus i 1857 til Chimay og Brussel, hvor han begge steder underviste i barneskoler. I september 1859 ble han sendt til det store kollegiet Saint-Berthuin i Malonne, hvor han ble resten av livet, og i 58 år med ydmyk oppofrelse var han lærer ved kollegiet. Han fikk først ansvaret for en gruppe urolige niåringer. Men som lærer var Mucianus ingen stor suksess. Han var alt for mild til å skape noen disiplin blant de urolige guttene, og i april 1860 var det klart at han var en fiasko. Det ble kalt sammen et kapittelmøte for å avgjøre om ikke det mest barmhjertige ville være å sende ham bort.

Men en av de eldre brødrene som underviste i kunst og musikk, broder Maixentis, grep inn til fordel for Mucianus og ba om at han ble utnevnt til hans assistent. Etter dette fikk broder Mucianus tillatelse til å avlegge sine første løfter. Han avla sine evige løfter i 1869. Han fikk noen av de mer marginale fagene, som guttenes daglige øvelser i musikk og tegning, samt en rekke viktige aktiviteter som ikke hadde noe med undervisningen å gjøre. Han hadde oppsynet med lekeplassen og sovesalene, organisere spaserturer og ringe med skoleklokken. Han led under sviktende helse og byrdene og ydmykelsene som ofte følger med oppdragelsen av ungdommer, og han følte også felleslivet som en prøvelse, men bar det hele med stor sinnsro.

Han var høyt elsket av elevene for sin vennlighet og sitt hellige liv, hvor han var et stille eksempel for dem alle. De kalte ham «Broderen som alltid ber». Han hadde en sterk hengivenhet for Rosenkransen, som alltid var i hans hender, og til Det hellige sakrament. Han var kjent for å tilbringe all ledig tid foran tabernaklet i grotten for Jomfru Maria. Blant brødrene ble det sagt at ingen noensinne hadde sett ham bryte selv de minste punktene i brødrenes regel.

Ved utbruddet av Første verdenskrig i 1914 var broder Mucianus 73 år gammel. I august ble skolekomplekset overtatt av de tyske troppene for å brukes som sykehus. De åtti brødrene og over tusen kostskoleelevene fikk bare lov til å bruke en liten del av bygningene. Mucianus får æren for at klosteret ble beskyttet under okkupasjonen under Første verdenskrig. Men vinterkulden og mangelen på ordentlig mat på grunn av rasjoneringen begynte å gå ut over helsen til ham og de andre eldre brødrene. Han selv led av astma og reumatisme, men han oppfylte alltid sine plikter. I november 1916 fant huslegen at hans hjerte var så svakt at han sørget for at han mottok de siste sakramentene.

I januar 1917 gikk broder Mucianus til musikkrommet for å spille, men hans hode falt ned på brystet og hendene fungerte ikke. Han ble båret til sykestuen, hvor han ble svakere for hver dag som gikk. Den 29. januar var han for svak til å si morgenbønnen høyt, og om morgenen den 30. januar 1917 døde han mens han påkalte forbønnen til Maria, Himmelens dronning.

Hans ry bredte seg raskt i hele landet, og valfarter til hans grav begynte like etterpå. I Belgia fikk han raskt stort ry som forbeder hos Gud, et ry han fortsatt har. Mange mirakler ble tilskrevet ham. Hans saligkåringsprosess ble åpnet i 1936, mindre enn 20 år etter hans død. Han ble saligkåret sammen med sin ecuadorianske medbror Mikael Febres Cordero den 30. oktober 1977 av pave Paul VI (1963-78) og helligkåret den 10. desember 1989 av pave Johannes Paul II i Peterskirken i Roma. Hans minnedag er 30. januar. Hans relikvier æres i Malonne i den kirken som ble bygd til hans ære etter hans helligkåring.

De belgiske biskopene kom med et hyrdebrev i anledning hans helligkåring i 1989, der de skrev at han «ikke hadde etterlatt seg noen teologiske eller åndelige avhandlinger, ingenting for å bringe hans navn ut av skyggene». Han hadde «ikke oppnådd noe utenom det vanlige (...) Han hadde evnen til å bringe selv den minst begavede til grensen av sine evner,» om ikke ved direkte instruksjon, så i det minste ved oppmuntring. Paven sa ved helligkåringen at Mutien-Marie var «Belgias lys og sin kongregasjons heder». Han var «en mann av bønn, en apostel blant studentene og ivaretok sitt daglige virke med hellighet (...) såret ingen og tilga alle».