Halloween – en kristen fest?

Hva er egentlig opprinnelsen til Halloween?

Les mer
 

Den hellige Maria Magdalena de'Pazzi (1566-1607)

Minnedag: 25. mai

Maria Magdalena de'Pazzi; from «Los Santos Carmelitas» by Spanish Carmelite author/artist Rafael Lopez-Melus.
Skytshelgen for Firenze og Napoli

Den hellige Maria Magdalena ble født som Katarina di Geri de'Pazzi (it: Caterina) den 2. april 1566 i Firenze i regionen Toscana i Italia. Hun kom fra en velstående adelsfamilie som var nært knyttet til Medici-familien. Hennes far var Camillo Geri de'Pazzi og hennes mor kom fra adelsfamilien Buondelmonti. Hun ble døpt i byens berømte Baptisterium.

På denne tiden gjennomgikk Italia en alvorlig religiøs krise på grunn av den humanistiske renessansen og den lutherske reformasjonen. Feider mellom adelsfamiliene hadde også involvert de Pazzi-familien. Mindre enn et århundre før Caterinas fødsel hadde et medlem av hennes familie myrdet et medlem av Medici-familien under en høytidelig messe.

To samtidige portretter viser at Caterina var slående vakker, men allerede som barn viste hun større glede i bønnen enn i de mange festene som renessansen elsket. Hun fikk sin utdannelse ved nonneklosteret St. Johannes i Firenze. Alt som 10-åring avla hun et løfte om evig jomfruelighet da hun mottok sin første kommunion, og hun avviste forsøk på å få henne gift. Som 12- åring opplevde hun sin første ekstase i morens nærvær. Som 14-åring ble hun sendt på skole til klosteret i Cavalaresse.

Da hun sluttet på skolen som 16-åring, fortalte hun foreldrene om sin faste beslutning om å gå i kloster. Dette møtte sterk motstand fra familien, men foreldrene var åndelige mennesker, så de ga etter til slutt. Hun valgte da den strengeste ordenen byen kunne by på, nemlig karmelittene (Ordo Sororum Carmelitarum – OCarm), og i desember 1582 trådte hun inn i karmelittklosteret Santa Maria degl'Angeli i Firenze, grunnlagt av fire florentinske kvinner i 1450 og da berømt for sin strenge observans. Samtidig opplevde hun sin andre ekstase. Hun ble ikledd drakten i 1583.

Katarinas novisiat var stort sett begivenhetsløst, inntil hun som 18-åring i 1584 ble rammet av en mystisk sykdom med høy feber, voldsom hoste og smerter, og hun ble sengeliggende. Legene mente at hun var døende, og hun ble den 29. mai 1584 båret inn i kapellet for å avlegge sine løfter, og hun tok ordensnavnet Maria Magdalena. Straks etter opplevde hun en voldsom ekstase, som forente henne med Den hellige Treenighet og etterlot henne i tårer. Hun beskrev erfaringen som at hun ga bort sitt hjerte og fikk det tilbake sammen med en enestående gave av renhet lik den til Jomfru Maria.

Dette ble fulgt av en serie mystiske erfaringer. Den 8. juni 1584 så hun Kristi lidelsesdrama, den 10. juni byttet hun hjerte med Jesus, den 28. juni mottok hun Herrens sårmerker (stigmata) og den 6. juli en tornekrone, som hun kjente hele resten av livet. I månedsvis gikk det ikke en dag uten at hun falt i ekstase. Året etter var det en ny serie. Den 15. april 1585 hadde hun en visjon av Kristi fem sår og av Jesu kropp som utsondret blod og svette, den 28. april mottok hun en ring som tegn på sitt mystiske ekteskap og den 21. mai ble hun bedt om å leve på vann og brød, unntatt på søndager, for å reparere for menneskenes synder mot Gud.

Hennes åndelige veileder fryktet at det var en illusjon og ba henne heller om å følge klosterets normale regime, men hun ble fysisk syk hvis hun gjorde det. I fem år gjennomlevde hun denne lidelsen og ble da bedt om å redusere søvnen til fem timer hver natt. Hvis hun prøvde å stå imot ekstasen, ble hun kastet i bakken. I 1585 fikk hun også vite at hun ville bli totalt fratatt, ikke nåden, men sansningen av nåden, og at hun måtte gjennomleve en lang prøvelse av åndelig tørrhet og trøstesløshet. Hun skulle kalle perioden for «løvehulen».

I de fem årene fra 1585 gjennomgikk hun smertefulle legemlige, men spesielt sjelelige plager. Hennes lidelser var basert på Kristi lidelser for syndere, kjettere og vantro. Voldsomme hodepiner og overfølsomhet ble fulgt av lammelser. Tvil, blasfemi i ørene, følelsen av å være forlatt av Gud, som hun ikke lenger kunne løfte sitt hjerte til, alt var en del av denne prøvelsen. Hun var til og med fristet til selvmord i desperasjon, men la til slutt kniven ved føttene til Maria-statuen. I sin lange kamp mot fråtseri, urenhet, avsky for Gud og opprør la hun seg fullstendig i priorinnens hender og valgte bare de grunnleggende botsøvelsene.

Hun hadde profetiske og helbredende gaver og kunne lese hjertenes hemmeligheter, men selv dette følte hun som smerte. Hun opplevde tallrike visjoner, og på hennes skriftefars befaling skrev hennes medsøstre nøyaktig ned alle hennes uttalelser under visjonene. De utgjør en betydelig del av hennes syv bind av skrifter, boken Contemplazioni, som tilhører den mystiske litteraturens hovedverker. Noen ganger var hun som livløs under dem, mens andre ganger førte hun samtaler med Kristus og helgenene. Hennes motto var: «Lide, ikke dø».

Som 24-åring i 1590 ble hun endelig befridd fra sine plager. Til sine medsøstre sa hun: «Uværet er over. Takk og lov med meg vår kjærlighetsfulle Skaper». Fra nå av fant hun sitt kall i bønn og bot for fornyelse av «alle stender i Kirken» og alle menneskers omvendelse. Hun dikterte en rekke skrifter som bærer preg av den naturskjønnhet som hennes liv var omgitt av. Som svar på hennes tilskyndelser innførte pave Sixtus V (1585-90) radikale reformer på mange felter i Kirkens liv. Mange av hennes dristige brev til paven, kardinaler, biskoper og til og med konger er bevart, og de viser hvor godt hun var inne i Kirkens og politikkens problemer. Imidlertid nådde mange av hennes brev aldri sin adressat på grunn av fiendskap fra noen av hennes overordnede.

I 1598 ble hun novisemester og i 1604 stedfortredende priorinne (subpriorinne). I sin omsorg for de unge nonnene anbefalte hun fattigdom og lydighet i oppgivelsen av egenkjærligheten og overgivelse til Guds vilje. Kort etter utnevnelsen til subpriorinne ble hun sengeliggende og i tre år led hun mye smerte og åndelig tørke. Da hun kjente at døden var nær, formante hun søstrene om å elske Jesus alene, å stole ubetinget på ham og å stadig oppmuntre hverandre til å lide av kjærlighet til ham.

Den 25. mai 1607 [Helligkåringskongregasjonens Index ac status causarum sier 14. mai] døde hun av utmattelse i sitt kloster Santa Maria degl'Angeli i Firenze, i en alder av 41 år, mens søstrene residerte den Athanasiske trosbekjennelsen rundt hennes seng. Hennes legeme, kledd i silke, ble bisatt under høyalteret i klosterets kapell. Fra graven kom det en søt duft av hellighet, et fenomen som har gjentatt seg med jevne mellomrom helt opp til våre dager.

I året etter hennes død ble det oppnådd tillatelse til å flytte hennes relikvier inn i klosteret. Kisten ble åpnet, og legemet ble funnet like friskt. Klærne var imidlertid fuktige, for det rant vann like i nærheten av graven. Hennes legeme utsondret en væske som lignet på olje, et fenomen som fortsatte de neste tolv årene før det plutselig opphørte i 1620.

En kult begynte nesten straks, og er sentrert om hennes relikvier i Firenze. Hennes legeme ble grundig undersøkt da graven ble åpnet i 1612 og 1625, og igjen i 1663 i forbindelse med helligkåringsprosessen. Hver gang bevitnet mange den mirakuløse bevarte tilstanden til hennes legeme.

Hennes saligkåringsprosess startet i 1610 under pave Paul V (1605-21). Den store mystikeren ble saligkåret den 8. mai 1626 av pave Urban VIII (1623-44) og helligkåret den 28. april 1669 av pave Klemens IX (1667-69) sammen med den spanske fransiskaneren Peter Alcántara. Helligkåringsbullen for begge er datert 11. mai 1670. Hennes minnedag er dødsdagen 25. mai – den var tidligere den 29. mai.

Klosterets annaler viser at mange prominente personer har besøkt Maria Magdalenas grav. Pave Pius VII (1800-23) besøkte graven to ganger, første gang på vei til Paris i 1804 og andre gang da han vendte tilbake til Roma i 1815. En annen berømt besøkende var Thérèse Martin, senere berømt som den hellige Teresa av Jesusbarnet, som besøkte graven sammen med sin far, sin søster og en gruppe franske pilegrimer på vei hjem etter å ha besøkt pave Leo XIII (1878-1903) i Roma.

Maria Magdalena de'Pazzi blir oftest fremstilt i karmelittenes ordensdrakt, men også i fyrstelige klær. Ofte bærer hun stigmata og tornekrone og brennende hjerte som tegn på hennes mystiske opplevelser. Hun fremstilles også sammen med Katarina av Siena eller Teresa av Avila. Kildene for hennes spiritualitet var Bibelen, de hellige Augustin og Katarina av Siena, som var en spesiell inspirasjon for henne gjennom sine brev og boken «Dialoger». Hun korresponderte også med den hellige dominikanernonnen Katarina dei Ricci, en florentinsk mystiker som var priorinne i nærliggende Prato.