Jomfru Maria, den smertefulle mor av Castelpetroso (1888)

Minnedag: 22. mars

Skytshelgen for Molise

Den hellige Jomfru Maria har alltid fulgt Kirken og kristendommen siden hennes sønn Jesus Kristus betrodde menneskeheten til henne da han hang på korset og pekte på henne som menneskenes mor. Hun har vist seg mange ganger til ulike tider, på forskjellige steder og på ulike måter, men hun har alltid oppmuntret til håp og tro på sin guddommelige Sønn.

De åpenbaringene som er mest kjente og som er anerkjent av Kirken er åpenbaringen i Caravaggio i 1432 for bondekvinnen Giovannetta de’Vacchi (Giannetta), den i Guadalupe i Mexico i 1531 for den hellige indianeren Juan Diego, den i Paris i 1830 for den hellige nonnen Katarina Labouré, den i La Salette i Frankrike i september 1846 for de to gjeterne Maximin Giraud og Mélanie Calvat, den i Lourdes i 1858 for den hellige Bernadette Soubirous og den i Fátima i 1917 for de tre gjeterbarna Lucia dos Santos og de salige Frans og Hyacinta Marto.

En som er mindre kjent, er åpenbaringen den 22. mars 1888, og igjen den 1. april, i et utilgjengelig område i kommunen Castelpetroso i provinsen Isernia i regionen Molise i Sør-Italia. Også denne gangen, som i alle andre åpenbaringer, viste Jomfruen seg for beskjedne personer, i dette tilfellet to lokale bondekvinner, Fabiana Cicchino (kalt Bibiana) (35) og Serafina Valentino (34), hustru til Domenico Cifelli.

De to bondekvinnene Bibiana og Serafina befant seg den 22. mars 1888 i fjellsiden av Monte Patalecchia, på et lite og avsidesliggende sted kalt Cesa tra Santi i den lille, pittoreske landsbyen Castelpetroso, beliggende på en steinete ås på 872 meter over havet, mellom dalene til elvene Biferno og Volturno. Der arbeidet de med å grave på et jordstykke. Ved avslutningen av arbeidet oppdaget de at et lam var blitt borte, og de begynte å lete etter det.

Da fikk Bibiana øye på en flamme som kom fra en hule, og da hun gikk nærmere, så hun i en fjellsprekk til sin forbauselse en himmelsk åpenbaring: Jomfru Maria halvt knelende, med hendene utstrakt og øynene rettet mot himmelen. For hennes føtter lå den døde Jesus, utstrakt og dekket av blod og sår. Maria hadde en roseaktig farget kjole og en brun kappe som dekket hodet og skuldrene og gikk helt ned til føttene. Hennes hjerte var gjennomboret av syv sverd. Serafina så ikke noe, men da de var tilbake på stedet ti dager senere, på påskedag den 1. april, gjentok åpenbaringen seg, og denne gangen kunne også Serafina se den. Jomfruen snakket ikke eller la igjen noe budskap.

Nyheten om åpenbaringen spredte seg raskt i Castelpetroso og naboregionene, og den forårsaket en tilstrømning av store mengder av pilegrimer til grotten i Cesa tra Santi. Man må ikke glemme at det ikke var mer enn noen tiår siden Jomfruen viste seg i La Salette og i Lourdes, noe som vakte oppsikt i den katolske verden på 1800-tallet, skapte store følelser og glød og en åndelig oppvåkning som fremdeles varer. Nå skjedde det også i den fattige og fjellrike regionen Molise, og allerede noen dager senere kom det på en enkelt dag rundt 4 000 pilegrimer til Cesa tra Santi, mer enn dobbelt så mange som befolkningen i Castelpetroso.

Castelpetroso lå i bispedømmet Boiano (nå erkebispedømmet Campobasso-Boiano), og da biskop Francesco Maccarone Palmieri (1879-97) ble informert om det som hadde skjedd, satte han umiddelbart stedet for åpenbaringene under kirkelig kontroll, og samtidig annonserte han en første undersøkelse av de påståtte åpenbaringene. Noen måneder senere ga pave Leo XIII (1878-1903) ham i oppgave på vegne av Den hellige stol å gjennomføre en undersøkelse av grotten med åpenbaringene. Den 26. september 1888 gikk biskop Palmieri til hulen, og nedsunket i bønn fikk også han den nåde å se Jomfruen i den stillingen som var beskrevet av de to bondekvinnene.

Hans etterfølgende rapport utelukket fenomener av hysteri eller villfarelse, og den aksepterte åpenbaringen som et fenomen etter en guddommelig plan. Datidens presse viet fenomenet i Castelpetroso stor oppmerksomhet, fremfor alt det marianske magasinet Il Servo di Maria («Marias tjener») i Bologna, som fortsatte også etter at nyhetens interesse hadde lagt seg i Molise.

Magasinets redaktør, Carlo Acquaderni, bror av Giovanni Acquaderni (1839-1922), som i 1867 grunnla Azione Cattolica maschile (Katolsk Aksjon for menn), dro faktisk i november 1888 til den velsignede klippen sammen med sin tolvårige sønn Augusto, dødsdømt med beintuberkulose, som da var en uhelbredelig sykdom, med en desperat fars tro og håp om en mirakuløs bedring. Hans bønn, stadfestet av en oppriktig tro, ble hørt, og Augusto ble mirakuløst helbredet, etter at begge så den samme visjonen i den samme fjellsprekken inne i hulen og etter å ha drukket det vannet som rant fra en liten kilde nær fjellsprekken. Denne kilden hadde sprunget frem etter åpenbaringene.

Fra den dagen ble Carlo Acquaderni i forståelse med biskop Palmieri fanebærer og ildsjel for å reise et kapell eller et oratorium på det hellige stedet. I årene som fulgte, kunne andre, både innflytelsesrike mennesker og enkle troende, se den samme åpenbaringen i sprekken over hulen, fortsatt badet i et blendende lys.

Paven ble informert av biskopen og godkjente ideen, og redaktøren begynte gjennom sitt magasin et arbeid med informasjon og bevissthet samt skaffe midler til bygging av en helligdom. Allerede i februar 1890 kunne ingeniør Francesco Gualandi fra Bologna levere tegninger av den nye kirken. På grunn av at stedet var ulendt og vanskelig tilgjengelig, ble det besluttet å bygge helligdommen litt lenger ned mot foten av fjellet. Der ble grunnsteinen lagt den 28. september 1890 av biskop Francesco Palmieri i nærvær av nabobiskopene av Isernia, Trivento og Termoli samt rundt 30 000 mennesker i en atmosfære av intens tro og glede. Gualandis sønn Giuseppe og etter ham sønnesønnen Francesco, begge arkitekter, fortsatte arbeidet til helligdommen var ferdig

På stedet for åpenbaringene ble det i 1948 reist et steinkapell som erstattet den opprinnelige trekonstruksjonen. Nær helligdommen er det samtidig bygd en Via Matris, 750 meter lang fra kirkedøren til stedet for åpenbaringene. Den inneholder syv bronsestatuer som minnes Marias syv smerter.

Helligdommen for Den smertefulle mor ble bygd ved hjelp av de troendes gaver, så det arkitektoniske verkets enorme størrelse og fattigdommen i området og i bispedømmet, gjorde at byggingen vekslet mellom dager med intenst arbeid og dager med økonomisk krise. Men ved forsynets hjelp gikk arbeidet fremover, selv om det skulle gå mer enn åtti år før helligdommen kunne anses som ferdig. Arbeidet skjøt fart på 1950-tallet takket være sjenerøse donasjoner fra troende italienere og utlendinger, inkludert de mange utvandrerne fra Molise.

Etter anmodning fra biskopene i Molise proklamerte pave Paul VI (1963-78) med sitt dekret av 6. desember 1973 La Vergine Addolorata di Castelpetroso til skytshelgen for Molise. Helligdommen ble vigslet den 21. september 1975 til Marias hjertes syv sår av erkebiskop Alberto Carinci av Campobasso-Boiano, som døde i 1983 nå hviler i en sarkofag bak høyalteret i helligdommen.

Helligdommen, som ligger i fjellsiden til Monte Patalecchia på 800 meters høyde, er storslagen i sin struktur og sin fasade i lokal hvit stein. Kirkens plan symboliserer et hjerte (midten), gjennomboret av de syv sverd av Marias smerter, representert ved syv kapeller bygd som stråler. Det største kapellet er det sjette, hvor Den smertefulle mors trone finnes med den døde Jesus i nøyaktig den posisjon som var sett i åpenbaringene. Marias syv smerter refererer tradisjonelt til syv viktige og smertefulle begivenheter i Marias liv. De er:

1) Den hellige Simeons profeti ved Jesu fremstilling i tempelet (Luk 2,25f). 2) Flukten fra barnemorderen Herodes til Egypt (Matt 2,13-21). 3) Den tre dager lange ettersøkningen av den tolvårige Jesus i Tempelet (Luk 2,41-50). 4) Marias møte med Jesus på veien til Golgata, fremstilt i Den fjerde stasjonen i Korsveisandakten (jf Luk 23,27). 5) Jesu korsfestelse og den sorgen Maria måtte holde ut stående under korset (Joh 19,25-27). 6) Nedtakelsen av Jesu legeme fra korset og plasseringen av det i Marias armer, fremstilt i Den trettende stasjonen i Korsveisandakten. 7) Jesu begravelse, fremstilt i Den fjortende stasjonen i Korsveisandakten.

I kunsten og folkefromheten var Den smertefulle mor alltid fremstilt i mørk drakt som tegn på sorg, mens hun holdt den døde Jesus i fanget, for å symbolisere en mors uutholdelige smerte, med hjertet gjennomboret av et sverd som den gamle Simeon profeterte i tempelet.

Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor Maria: «Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Slik skal de tankene mange bærer i hjertet, komme for dagen». (Luk 2,34-35)

Men i Castelpetroso viste Maria seg i en annen stilling, halvt knelende uten å omfavne sin døde Sønn, men med åpne armer og med øynene rettet mot himmelen. Denne holdningen er kalt prestelig, idet hun tilbyr Jesus til Faderen som et offer for soning for menneskenes synder. I et maleri fra 1890 viser maleren Giovanni Gagliardi fra Roma åpenbaringen slik den var beskrevet av dem som hadde sett den. Dette maleriet oppbevares i helligdommen i Castelpetroso.

Helligdommen er bygd i nygotisk stil, og alt i både eksteriør og interiør inviterer til bønn. Kuppelen, spirene, klokketårnene, buene, mosaikkene, glassmaleriene, orgelet, den kostbare marmoren og bronsestatuen som gjengir åpenbaringen, det store monumentale korset på syv meter, den nye skulpturen Via Matris, alt er en artistisk hymne i hyllest til Jomfruen. I kirken er en relikvie av St. Gabriel (en tann), overført i 1994 fra helligdommen i Isola del Gran Sasso i provinsen Teramo.

Den 19. mars 1995 besøkte den salige pave Johannes Paul II (1978-2005) helligdommen og hyllet Den smertefulle mor, som han hadde en stor andakt til. Han feiret messe på den store plassen foran basilikaen. Det første av de syv kapellene ble bygd i 1907 takket være gaver fra de troende i bispedømmet Kraków (hvor paven var erkebiskop før han ble pave), og det kalles vanligvis Cappella dei Polacchi («polakkenes kapell»).

Siden februar 1993 har sjelesorgen, liturgien og trykking av et tidsskrift i helligdommen vært overlatt til to unge religiøse kommuniteter som er grener på det sekulære fransiskanske treet: Fransiskanerne av Den uplettede (Francescani e Francescane dell’Immacolata), grunnlagt av p. Stefano Manelli på 1980-tallet, en ny orden som ønsker å leve i overensstemmelse med fransiskanernes røtter og i henhold til den hellige Maximilian Maria Kolbes eksempel. Ulikt arbeid for pilegrimer og på barnehjemmet som er bygd ved helligdommen, er overlatt til «Små disipler» (Piccole Discepole) fra Marino i Roma.

Helligdommen i Castelpetroso ligger midtveis mellom Roma og San Giovanni Rotondo med graven til den hellige Padre Pío. Den smertefulle mor av Castelpetroso har vist seg for mange personer, og de siste åpenbaringene skjedde på 1950-tallet. Åpenbaringen har snakket ved bare to anledninger. Den skiller seg fra andre åpenbaringer som Lourdes og Fatima, hvor Maria viste seg få ganger og til få personer, men snakket til dem. Den smertefulle mor av Castelpetroso feires den 22. mars, dagen for den første åpenbaringen.

Kilder: santiebeati.it, it.wikipedia.org, santuarioaddolorata.it, mariadinazareth.it, prolococastelpetroso.it, forchecaudine.com, italyworldclub.com, corazones.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 29. februar 2012

av Per Einar Odden publisert 29.02.2012, sist endret 28.12.2015 - 12:05