Den salige Mikael Augustin Pro (1891-1927)

Minnedag: 23. november

Den salige Mikael Augustin Pro Juárez (sp: Miguel Agustín) ble født den 13. januar 1891 i Guadalupe i staten Zacatecas i Mexico. Han ble døpt den 17. januar med navnene Miguel Agustín José Ramón. Han var den eldste av elleve barn av Miguel Pro og Josefina Juárez og ble kalt Miguelito i familien. Han hadde en behagelig og lykkelig barndom og tok eksempel av foreldrenes sterke og levende tro. Den 19. mars 1898 ble han fermet (konfirmert) og mottok sin første kommunion.

Mikael hadde stor sans for humor, men irriterte av og til familien med sine practical jokes. Han var også noe dumdristig, noe som førte til ulykker. En gang han ble kastet av hesten, mistet han bevisstheten. Da han slo opp øynene og så de skremte foreldrene, brast det ut av ham: «Jeg vil ha cocol (hans favorittkake)». Etter det fikk han kjælenavnet Cocol, og han brukte det også som dekknavn da han senere gjorde prestetjeneste under jorden.

Den eneste ulempen i Mikaels barndom synes å ha vært at farens arbeid som gruveingeniør brakte ham fra sted til sted (Guadalupe, Mexico By, Concepción del Oro), og familien måtte ofte bryte opp. Kanskje for å gi ham mer stabilitet, eller kanskje ganske enkelt for å gi ham en god utdannelse, ble han som tiåring sendt til jesuittkollegiet i San José i Mexico By. Men han hadde ikke vært der lenge før han viste symptomer på den magelidelsen som skulle følge ham hele livet. Han vendte tilbake til hjemmet og ble sendt for å fortsette utdannelsen på kollegiet Acuna de Santillo. Men dette varte heller ikke lenge. Foreldrene oppdaget at ledelsen ved kollegiet forsøkte å dytte anti-katolske ideer inn i hodet på sønnen deres, så de fjernet ham øyeblikkelig. Etter dette bestemte foreldrene at han kunne få all den utdannelse han trengte fra privatlærere.

Da Mikael ble femten, var hans formelle utdannelse over. Han begynte å arbeide som farens sekretær i Gruvedepartementet, noe som ga ham muligheten til å demonstrere sine betydelige administrative evner. Han brukte fritiden til veldedig arbeid blant de fattige og de syke. Ikke lenge etter opplevde han en åndelig krise. Han var enormt populær på grunn av sitt gode humør og dype følsomhet, og han var også populær hos las señoritas, men han syntes selv å føle at det var noe som manglet uten å vite hvilken retning han skulle ta.

Ting ble klarere for ham da hans høyt elskede søstre Concepción og Maria dro hjemmefra for å bli nonner, den andre i februar 1911. Dette gjorde sterkt inntrykk på ham, og han spurte seg selv: «Hvorfor skulle ikke jeg gjøre det samme?» Den 10. august 1911 trådte han inn som novise i den meksikanske provinsen av jesuittordenen (Societas Jesu – SJ) i deres novisiat i El Llano i Michoacán. To år senere, den 15. august 1913, avla han sine løfter, og han ble værende i El Llano for å fortsette sine studier. Ettersom han ikke hadde noen gjennomført utdannelse, hadde han det ikke lett med studiene, men han møtte situasjonen med vanlig mot og besluttsomhet.

I mellomtiden hadde den politiske situasjonen i Mexico blitt forverret. Opprørsgeneralen Venustiano Carranza og banditten Pancho Villa, rivaliserende motstandere til diktatoren Porfirio Díaz, som styrte fra 1876 til 1910, hadde gjort Den katolske kirke en av sine spesielle mål. I 1910 brøt det ut forfølgelser av Kirken. Da en gruppe av Carranzas menn i 1914 ransaket hovedbygningen i jesuittenes novisiat og brente biblioteket, ble kommuniteten tvunget til å oppløse seg selv. Sammen med de andre prestestudentene kom Mikael seg over grensen til USA og dro til Laredo i Texas. Derfra dro de til Los Gatos i California, som var de kalifornske jesuittenes novisiat, hvor han ble ett år.

Jesuittene ventet for å se om situasjonen i Mexico ble bedre, men den ble snarere verre, og mange prester og ordensfolk forlot landet. Derfor bestemte provinsialen for de meksikanske jesuittene at de femten klerikerne (blant dem Mikael) i 1915 skulle reise til Europa. Mikael ble sendt til Granada i Spania, hvor han tilbrakte fem år med å studere klassikerne, retorikk og filosofi. Deretter var han i to år lærer ved det sentralamerikanske seminaret i Granada i Nicaragua (1920-22) samtidig som han arbeidet med sin magistergradsoppgave. I 1922 vendte han tilbake til Spania, hvor han fortsatte i fire år med teologistudier i Sarria (1922-24). Deretter ble han sendt til Enghien i Belgia (1924-26). I Belgia var han interessert i arbeiderbevegelsen og studerte også sosiologi, og han visste at denne utdannelsen ville komme ham til nytte tilbake i Mexico. I Enghien ble han presteviet den 30. august 1925, 34 år gammel. Den 31. august feiret han sin første messe.

Men månedene som fulgte, ble vanskelige for Mikael. Hans alvorlige magesykdom blusset opp igjen, noe som gjorde at han måtte gjennomgå tre smertefulle operasjoner på et sykehus i Brussel, den første i november 1925. Den hadde ingen virkning, så han måtte gjennomgå en ny, og deretter en tredje operasjon, men hans helse ble ikke bedre. Så mottok han meldingen om at hans mor var død. Men han nektet å tillate at hans smerter og sorg skulle bli en byrde for andre, så han skjulte dem i stedet bak sin vanlige munterhet. Etter operasjonene ble han den 6. mars 1926 sendt til Provençe for å komme seg til hektene igjen.

Den 16. mai 1926 vendte Mikael tilbake til Enghien, men på grunn av helsen sendte hans overordnede ham til slutt tilbake til Mexico, selv om de voldsomme kristenforfølgelsene fortsatte i landet. Den 12. juni forlot han Enghien, og ved denne anledning kunne han også besøke Lourdes med økonomisk hjelp fra en venn. Den 24. juni gikk han om bord på båten i Saint-Nazaire, den 7. juli kom han til Veracruz og den 8. juli 1926 kom han til jesuitthuset i Mexico By. Dagen etter dro han for å besøke faren, som hadde flyttet til hovedstaden. Han hadde mistet sin formue i revolusjonen og levde nå i trange kår sammen med sin yngste datter og den yngste sønnen Roberto. Humberto, en av Mikaels andre brødre, satt i fengsel for «illegal religiøs virksomhet».

Siden 1924 hadde frimureren Plutarco Elias Calles (1924-28) vært president i Mexico. Han overgikk sine to forgjengere i brutalitet og forfølgelse av de kristne. I 1925 hadde han forsøkt å skape en meksikansk nasjonalkirke ledet av den 60-årige presten Joakim Perez, som i sin livsførsel minnet sterk om den alkoholiserte presten i Graham Greenes roman «Makten og æren». Men folket ville ikke ha noe med denne «kirken» å gjøre, og snart brøt den sammen. Den 31. juli 1926 trådte en lov i kraft som forbød regjeringen all offentlig gudsdyrkelse, og dermed ble det forbudt å feire messer i kirkene. Det åpnet for mer forfølgelse og provoserte frem den folkelige motstandsbevegelsen Cristeros. Guvernøren i staten Tabasco, Tomas Garrido Canabal, var så fanatisk i sitt hat mot Kirken at han ga sine barn navnene Lenin, Lucifer og Satan. Man kan få et bilde av hvordan katolikker hadde det under Canabals terrorregime ved å lese Graham Greenes roman «Makten og æren». Greene hadde besøkt Mexico og hadde førstehånds kjennskap til situasjonen.

Mikael dro for å bo hos sin familie, og han tjente folket inkognito. Med dette satte han seg i stor fare, siden det alltid var en mulighet for at politiet kunne dukke opp på en eller annen av de kommunionstasjonene han etablerte over hele byen. Men han klarte på en eller annen måte å feire eukaristien, høre skriftemål og forvalte de andre sakramentene, holde retretter, spesielt for arbeidere, og organisere omsorg for de fattige. Han brukte mange forkledninger, og her kom hans forkjærlighet for practical jokes og hans skuespillertalent til nytte. For eksempel kunne han komme midt på natten forkledd som tigger for å døpe barn, velsigne ekteskap og feire messen. Han kunne dukke opp i et fengsel kledd som politioffiser for å bringe viaticum (vandringsbrødet) til dødsdømte katolikker. Når han dro til rikmannsstrøk for å samle penger til de fattige, kunne han dukke opp ved hoveddøren kledd som en rik forretningsmann med en blomst i knapphullet.

I alt dette fikk han styrke fra den tiden han hver dag tilbrakte i bønn, ofret seg til Gud på vegne av sitt land, og ikke minst fra sine brødre Humberto og Roberto. Blant andre ting hjalp de ham med å trykke og distribuere litteratur for «Ligaen for Forsvar av Religiøs Frihet». Hele tiden hadde han sterke magesmerter, og i tillegg kom nå også en fryktelig tannpine.

Til slutt ble han arrestert den 18. november 1927 sammen med sine to brødre. Selv om han aldri hadde deltatt i eller støttet væpnet kamp mot myndighetene, anklaget de ham ikke bare for det, men også for å ha vært hjernen bak et forsøk den 13. november på å ta livet av den tidligere presidenten, general Alvaro Obregón (1920-24), som var en av de drivende kreftene i den antikirkelige revolusjonen. Bomben som ble kastet mot bilen til generalen i Chapultepec-parken og såret ham, kom fra en bil som hadde tilhørt en bror av Mikael inntil han solgte den omtrent en uke før mordforsøket. Det fantes ikke fnugg av bevis som antydet at Mikael og hans brødre hadde noe med det å gjøre, men etter å ha arrestert dem, bestemte general Obregón seg for å bruke Mikael i særdeleshet som et eksempel for alle katolikker. Det spilte heller ingen rolle at Luis Segura, personen som var ansvarlig, meldte seg selv. Selv i fengselet tjenestegjorde Mikael herosikk for de andre fangene. Han ledet dem i bønn og sang og holdt alles mot oppe. Natten før han døde, ga han sin madrass til en syk medfange, mens han selv sov på gulvet.

Foto tatt natten før henrettelsenDet var ingen rettssak, faktisk ingenting som lignet på en juridisk prosedyre. Den 23. november 1927 ble Mikael ganske enkelt tatt med ut og stilt foran eksekusjonspelotongen i nærvær av en stor menneskemengde, som var samlet sammen av regjeringen. Det var også en rekke fotografer til stede, for presidenten ønsket at de skulle vise verden ydmykelsen av en mann som desperat ba for sitt liv. Men Mikael gikk rolig gjennom mengden og ba bare om å få knele i bønn før henrettelsen, deretter tilga han sine bødler og avslo bind for øynene. Mens han ventet på skuddene, strakte han armene ut som et kors, og i siste øyeblikk sa han med klar, sterk stemme: «Viva Cristo Rey!» (Lenge leve Kristus, kongen!) Det var slagordet for Cristeros. (Kristi kongefest var innført av pave Pius XI (1922-39) to år tidligere, i 1925). Deretter falt skuddene. Klokken var 10.28. Skuddene drepte ham ikke, så en soldat avfyrte nådeskuddet på kloss hold. Broren Humberto ble også henrettet, mens den yngste broren Roberto ble benådet i siste øyeblikk etter at den argentinske ambassadøren grep inn, og utvist til USA. To andre ble henrettet samme morgen, den ene var Luis Segura.

Myndighetene kan likevel ha mislyktes i sitt forsøk på å skremme katolikkene. 20.000 mennesker skal ha deltatt i Mikaels begravelse dagen etter, og nyheten om hans død ble øyeblikkelig spredt over hele verden sammen med bildene fra henrettelsen. I løpet av få uker var det forbundet med dødsstraff å ha disse bildene, for de hadde hatt en virking som president Calles ikke hadde forutsett.

Mikael ble gravlagt i jesuittkrypten på Dolores kirkegård, og hans bror Humberto ble lagt like ved. Mikael var snart en av de høyest ærede martyrene i moderne tid. I kristenforfølgelsene under den grusomme president Plutarco Elias Calles led minst 160 prester og 180 katolske aktivister martyrdøden, oftest etter grusom tortur. I alt mistet trolig 300.000 meksikanere livet i forfølgelsene. Kirken ville trolig ha overlevd under jorden slik den gjorde i Sovjetunionen, uansett hva regjeringen hadde gjort. Men Mikael Pro og hans medmartyrer ga Mexico og resten av verden et eksempel på hva det betyr å følge Kristus Kongen mot alle verdens fyrster.

Allerede i 1930 ble det tatt skritt for å innlede Mikaels saligkåringsprosess i Roma. Det var bare den vanskelige politiske situasjonen i Mexico som gjorde at den ikke ble innledet før i 1952. Den 10. november 1986 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hans martyrium og som ga ham tittelen Venerabilis, «Ærverdig».

Han ble saligkåret av paven som martyr in odium fidei («av hat til troen») den 25. september 1988 i Roma, og hans minnedag er dødsdagen 23. november. Hans relikvier oppbevares i den vakre jesuittkirken Sagrada Familia i Colonia Roma i Mexico By. Etter den rituelle identifikasjonen av relikviene under saligkåringsprosessen i 1988 ble de oppbevart i et lite kapell i denne kirken til 1997, da de ble overført til høykoret for å gjøre dem mer tilgjengelige for de troendes venerasjon.

av Webmaster publisert 29.06.2005, sist endret 28.11.2015 - 02:47