Den salige Maria Carmen Rendiles Martínez (1903-1977)

Minnedag: 9. mai

Fotografi av Madre Carmen Rendiles tatt på Colegio Belén i CaracasDen salige Maria Carmen ble født som Carmen Elena Rendiles Martínez den 11. august 1903 i Caracas i Venezuela. Hun var den tredje av syv barn av Ramiro Antonio Rendiles og Ana Antonia Martínez. Hun ble født uten venstre arm og fikk derfor en tung protese som hun brukte hele livet og som ikke stanset henne i å utføre husarbeid eller å studere eller i å inneha tillitsverv innenfor en religiøs institusjon. Hun ble døpt den 24. september 1903 i sognekirken Santa Teresa y Santa Ana, i dag basilikaen Santa Teresa, og hun ble konfirmert den 28. oktober 1905. Hun mottok sin første kommunion den 11. mars 1911.

Ettersom hun kom fra en dypt religiøs familie, ble hun helt siden barndommen tiltrukket av det konsekrerte liv. Da hun var femten år gammel i 1918, kjente hun et konkret kall til et liv som ordenssøster. Men hennes fysiske tilstand gjorde at hun ble avvist i enkelte kongregasjoner, for det å ha en fysisk funksjonshemming på den tiden kunne utgjøre en stor hindring for det å bli ordenssøster. Hennes far døde midt på 1920-tallet.

Men i desember 1926 kom det ordenssøstre fra Frankrike til landet. De tilhørte kongregasjonen «Eukaristiens tjenerinner» (Servantes de l’Eucharistie), som var grunnlagt i 1857 i Toulouse i Frankrike av Jeanne Onésime Guibret (1828-1900). På spansk het den først Siervas de Jesús en el Santísimo Sacramento, men heter nå Siervas de la Eucaristía. Da Carmen fikk høre om dem, tok hun deres ankomst som et tegn på at hun skulle følge sitt kall og tre inn som medlem av deres kongregasjon.

Derfor søkte hun om opptak og fikk tillatelse til å tre inn. Hun sluttet seg til kongregasjonen den 27. februar 1927 i den lille kommuniteten som var blitt installert i Caracas. Den 8. september 1927 mottok hun ordensdrakten. For å fullføre sin religiøse formasjon ble hun sendt til kongregasjonens hovedkvarter i Toulouse i Frankrike. Der avla hun sine første løfter den 8. september 1929 og sine høytidelige løfter den 8. september 1932. I 1935 returnerte hun til Caracas, hvor hun ble utnevnt til novisemester etter å ha demonstrert sine kvaliteter, 33 år gammel. Hun var ansvarlig for formasjonen av aspiranter og noviser til 1943.

På 1940-tallet og begynnelsen av 1950-tallet hadde hun flere verv innenfor den venezuelanske delen av kongregasjonen. I 1945 ble hun utnevnt til superior for novisiatet i Caracas, og i 1951 ble hun utnevnt til provinsialsuperior. I sin tid i denne stillingen grunnla hun et hus i byen San Cristóbal i staten Tachira i Venezuela, som skulle fungere som en skole. Søstrene begynte å arbeide på bispedømmets seminar i San Cristóbal, begynte sitt arbeid i Cúcuta samt i erkebiskopens palass og katedralen i Caracas etter forespørsel av erkebiskop Rafael Arias Blanco.

I 1955 ble kollegiet Belén i Caracas satt i drift. Det ble bygd på land som var donert av Mor Carmens svoger fire år tidligere. Samme år begynte aktivitetene i kollegiet Nuestra Señora del Rosario i La Punta i staten Mérida. I 1959 donerte Mor Carmen til kongregasjonen sin fars hus i det prestisjefylte boligområdet El Paraiso i Caracas, hvor det ble opprettet en skole som viet seg til å utdanne fattige jenter. Mor Carmen var krevende og samtidig forståelsesfull overfor sine søstre.

I 1965 søkte hun Den hellige stol om å få skille ut kommunitetene i Venezuela og Colombia fra den franske kongregasjonen, fordi denne ønsket å bli et sekularinstitutt og hadde fjernet ordensdrakten og de opprinnelige konstitusjonene. Mor Carmen tok dette skrittet støttet av flere biskoper, prester og alle søstrene i begge land og med full støtte fra kardinalerkebiskop av Caracas, José Humberto Quintero. Fra den 25. mars 1966 utgjorde derfor de latinamerikanske husene en ny kongregasjon med kanoniske rettigheter, Jesu tjenerinner, som for å skjelne dem fra den opprinnelige kongregasjonen Siervas de Jesús en el Santísimo Sacramento er kjent som «Jesu tjenerinner av Venezuela» (Siervas de Jesús de Venezuela – SdJ).

Den nye kongregasjonen fikk bispedømmelig godkjennelse den 14. august 1969 av erkebiskopen av Caracas (1960-80), kardinal José Humberto Quintero Parra (1902-84), den første venezuelanske kardinal fra 1961. Mor Carmen var generalsuperior for sin nye kongregasjon fra 1969 til sin død. På det tidspunktet grunnla hun flere skoler og hus sammen med søstrene i sin kongregasjon, blant annet kollegiet Santa Ana i Caracas. Med Mor Carmen i ledelsen spredte kongregasjonen seg til andre bispedømmer i Venezuela, men også i Colombia, hvor søstrene utviklet et arbeid med hjelp i sognene, katekese, ledelse av skoler og omsorg for de trengende.

Mor Carmen hadde en svært skjør helse og var fysisk utmattet etter det enorme arbeidet hun hadde gjort gjennom hele livet. Hun døde den 9. mai 1977 i Caracas av influensa, 73 år gammel, kort tid etter sitt femtiårsjubileum som ordenssøster. Hun ble gravlagt i kapellet på kollegiet Belén i boligområdet Los Palos Grandes i Caracas.

Hennes saligkåringsprosess ble innledet etter at Vatikanet den 18. august 1994 utstedte dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causæ ex parte Sanctæ Sedis), noe som ga henne tittelen «Guds tjenerinne» (Serva Dei). Informativprosessen på bispedømmenivå ble åpnet den 9. mars 1995 under erkebiskopen av Caracas (1980-95), kardinal José Lebrún Moratinos (1919-2001), kardinal fra 1983, mens den nye erkebiskopen (1995-2003), kardinal Ignacio Antonio Velasco García (1929-2003), kardinal fra 2006, avsluttet den i november 1996. Da var førti vitner avhørt i 52 sesjoner. Dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente gyldigheten av denne prosessen, ble utstedt den 18. oktober 1997.

Sakens Positio ble oversendt til kongregasjonen i 1998. De teologiske konsultorene møttes den 27. november 2010 og felte en positiv dom, og den 18. juni 2013 gjorde kardinalene og biskopene som var medlemmer av kongregasjonen det samme. Den 5. juli 2013 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av pave Frans og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Dermed gjensto bare et mirakel før hun kunne saligkåres. Undersøkelsen av et angivelig mirakel ble foretatt på bispedømmenivå i Venezuela fra februar 2014 til den 18. september 2014. Erkebiskopen av Caracas (2005- ), kardinal Jorge Liberato Urosa Savino (f. 1942), kardinal fra 2006, presiderte ved avslutningen.

Dette mirakelet skjedde den 18. juli 2003. Hovedpersonen var en kvinnelig kirurg ved sykehuset Miguel Pérez Carreño i Caracas, dr. Trinette Durán de Branger. Hun var i operasjonsrommet og var i gang med å operere en pasient med en svulst i tykktarmen, da en elektrisk ledning løsnet fra bordet og ga henne et kraftig støt i høyre arm. Hun brente hansken samt peke- og tommelfingeren. Det påvirket ikke pasienten, som var beskyttet av en plastmatte.

De andre kirurgene og legene ga førstehjelp til kollegaen mens de fikk overført pasienten til et annet operasjonsrom ettersom han allerede var intubert. Men snart bestemte hun seg for å avslutte operasjonen til tross for støtet i armen. Men allerede samme dag fikk dr. Trinette intense smerter i hele armen og mistet styrken i den, og den var helt ute av funksjon. Tre fingre på høyre hånd ble også lammet.

I to måneder etter ulykken konsulterte hun nesten tyve leger uten å oppnå den minste forbedring. Tvert imot ble alt verre til tross for vedvarende ansvarlig utskrivelse av resepter på beroligende og avslappende legemidler, anti-inflammatoriske og andre medisiner. Hun hadde store smerter dag og natt, og ingenting kunne dempe dem. Hun fikk ikke sove og amen fikk stadig mindre funksjonsevne. Derfor kunne hun ikke lenger arbeide som kirurg. Hennes diagnose var blokkering av armens midtnerve (nervus medianus) og albubensnerven (nervus ulnaris) fra hånden til armhulen.

Legene anbefalte å operere for å lindre symptomene, men ikke for å gjenvinne armens bevegelighet slik at hun kunne fortsette å utøve sitt yrke. Operasjonen ble planlagt som en nødssituasjon den 18. juli 2003. Hun skulle opereres ved Centro Médico i Caracas. På veien til dette senteret for å bli innlagt, bestemte hun seg for å gå gjennom kollegiet Belén, som ble drevet av Jesu tjenerinner i boligområdet Los Palos Grandes i Caracas. Trinette ønsket å be der om helbredelsen av armen.

Hun gikk til hovedkapellet, og deretter førte en søster henne til oratoriet hvor kommunitetens søstre var i bønn. Der snakket hun med Mor María San Luis, kjødelig søster av den ærverdige Mor Carmen. Etter at de hadde bedt sammen, sa søsteren at Mor Carmen ville kurere henne for hennes sykdom. Så gikk de begge til et rom i nærheten av oratoriet, hvor Mor Carmen noen ganger hadde hvilt mens hun levde. Der var det bilde av den nå salige Mor Carmen og søster San Luis.

Der skjedde en hendelsen som ikke kan forklares av vitenskapen eller av mennesker. Da Trinette så på bildet og ba inne i seg om helbredelse, kom det fra kanten av bildet «en vakker lysstråle som lyste opp hele rommet og nådde hennes skulder», som det heter i dokumentene fra prosessen. Trinette følte en intens varme gå inn i hodet og fortsatte i armen, og det var så sjokkerende at hun mistet bevisstheten et øyeblikk, og i samme øyeblikk ble armen helt kurert. Hun trengte ikke lenger en skinne, og operasjonen ble heller ikke utført.

Søndagen etter samlet hele familien seg til en messe på kollegiet Belén for å takke Gud for den store tjenesten som ble mottatt gjennom Mor Carmens forbønn. I prekenen refererte presten til at Carmen Rendiles manglet en arm, og det var da Trinettes familie fant ut at nonnen alltid hadde manglet en arm. I prosessen vitnet dr. Trinette Durán de Branger om sin plutselige helbredelse, og det samme gjorde legene som behandlet henne, hennes familie og andre bekjente.

Etter at de medisinske ekspertene i Vatikanet hadde slått fast at det var snakk om en øyeblikkelig, fullstendig, stabil og varig helbredelse som ikke kunne forklares medisinsk eller vitenskapelig, slo teologene fast at miraklet var skjedd på Mor Carmens forbønn. Etter at kardinalene og biskopene som var medlemmer av Helligkåringskongregasjonen, hadde kommet til samme konklusjon, undertegnet pave Frans den 18. desember 2017 dekretet fra kongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn, noe som muliggjorde en snarlig saligkåring.

Hun ble saligkåret den 16. juni 2018 i Caracas i Venezuela. Som vanlig i dette pontifikatet ble saligkåringen ikke foretatt av paven selv, men av hans spesielle utsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB. Hennes minnedag er dødsdagen 9. mai. Hun ble den tredje salige ordenssøsteren og den første fra Caracas i den venezuelanske katolske kirkens historie.

Mor Carmen Rendiles’ levninger hviler i dag i en grav på venstre side ved inngangen til kapellet Jesús Hostia vet kollegiet Belén i Los Palos Grandes i Caracas, hvor troende kommer fra klokken syv om morgenen til klokken tolv. Kongregasjonen har nå rundt hundre søstre i over tyve kommuniteter i Venezuela og Colombia.

Kilder: CatholicSaints.Info, santiebeati.it, en.wikipedia.org, es.wikipedia.org, caminocatolico.org, madrecarmenrendiles.com, newsaints.faithweb.com, es.aleteia.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden Opprettet: 17. juni 2018

av Per Einar Odden publisert 17.06.2018, sist endret 17.06.2018 - 12:05