Støtt Caritas’ arbeid i Irak!

Situasjonene i Nord-Irak er desperat for tusenvis av kristne og andre internt fordrevne. Gi ditt bidrag til hjelpearbeidet her.

Les mer
 

Den salige Maria Angela Truszkowska (1825-1899)

Minnedag: 10. oktober

Den salige Maria Angela ble født som Sofia Kamilla Truszkowska (pl: Zofia Kamila) den 16. mai 1825 i Kalisz i Polen. Hun var den eldste av fire barn av Josef Truszkowski og Josefa Truszkowska. De tilhørte landadelen og var velutdannede, fromme katolikker og lojale patrioter. Faren var advokat og dommer ved ungdomsdomstolen i Kalisz. Sofia var født for tidlig og ble døpt først den 1. januar 1926. Hun var et svakelig og sykelig og nervøst barn, men hun var også svært intelligent, sjenerøs og livlig. Hun fikk sin første utdannelse i hjemmet av en guvernante, som hadde stor innflytelse på henne. Ofte endte deres lange spaserturer i en eller annen kirke for et besøk til Det hellige sakrament.

Da familien i 1837 flyttet til Warszawa, ble den 12-årige Sofia skrevet inn på det da prestisjefylte akademiet til Madame Guérin. Men på grunn av sin dårlige helse måtte Sofia slutte på akademiet og fortsette sin utdannelse i hjemmet, hvor hun gjorde seg nytte av farens enorme bibliotek. Hun leste svært mye, og med dyp innsikt studerte hun årsaker til og virkninger av samtidige sosiale problemer. Hennes far delte med henne sine erfaringer som dommer i ungdomsdomstolen, og det utvidet hennes kunnskaper om datidens sosiale onder. Han hjalp til med å skape hennes sans for rettferdighet i en urettferdig verden.

Da Sofia var 16 år i 1841, fikk hun tuberkulose, men heldigvis ble sykdommen oppdaget på et tidlig stadium. Hennes foreldre sendte henne og hennes lærer Anastasia i til Sveits i et forsøk på å forbedre hennes helsetilstand. I Sveits forsto hun at hun ville bli nonne, men hjemme i Warszawa motsatte foreldrene seg denne ideen. Deretter fortsatte hun å bo hjemme og fortsatte sine studier.

Da Sofia var 23 år, døde hennes søster Valerie, bare 16 år gammel. Dette gjorde et dypt inntrykk på Sofia, og da hun mediterte ved søsterens kiste, reflekterte hun over livets korthet og lengden på den udødelige sjelens liv etterpå. Hun opplevde en stor endring i sitt åndelige liv som hun selv kalte sin «omvendelse». Dette var begynnelsen på et mer intenst indre liv som manifesterte seg i en voksende hengivenhet til den hellige eukaristi, en større kjærlighet til bønn og et mer asketisk liv. Hun vurderte seriøst å slutte seg de klausurerte visitasjonssøstrene, men moren møtte tanken med tårer og faren svarte med et blankt avslag.

På denne tiden ble faren alvorlig syk, og Sofias skriftefar rådet henne til ikke å forlate sin syke far. Hun ble hans hengivne sykepleier, og da hun følte at hennes tanker om å bli nonne uroet ham, lovte hun at det ikke ville bli aktuelt så lenge han levde. Hun reiste i 1849 sammen med faren til et kuropphold ved noen mineralkilder i Salzbrunn i Tyskland, og senere besøkte de Tysklands største byer. Under sine bønner i katedralen i Köln ble Sofia opplyst av Kristus om at hun til tross for sin kjærlighet til bønn og ensomhet, var utsett til å gå blant de lidende fattige og tjene Kristus i dem gjennom bønn og offer.

Hjemme i Warszawa begynte Sofias far å planlegge å introdusere henne i samfunnet i håp om å arrangere et godt ekteskap for henne. I lydighet mot foreldrenes ønsker deltok hun i selskaper og på sosiale begivenheter. Ettersom hun av natur var sky og tilbaketrukket, var dette en stor prøvelse for henne. På mange av de store ballene fikk hun med seg sin kusine og venninne Klothilde Ciechanowski, og de fant seg et fredelig hjørne og diskuterte sine felles interesser. Klothilde følte seg også trukket til ordenslivet, men opplevde også motstand fra familien.

Sofia hadde tidlig åpenbart en spesiell medfølelse og forståelse for alle lidende og for enhver menneskelig vanskjebne. Det manifesterte seg stadig mer i hjelpeberedt nestekjærlighet. Siden hun ikke lenger snakket om å bli nonne, lot faren henne arbeide nidkjært for de fattiges sak i slummen i Warszawa. Om natten ba hun, konstant på jakt etter Guds vilje for henne. Til slutt oppdaget Sofia sin vei og fortsatte selvstendig langs den. På denne tiden hadde en krystallklar visjon av sitt oppdrag. Hun forsto at tidens onder skyldtes ødelagte familier, et utsvevende sosialt miljø og en mangel på religiøs og moralsk opplæring.

Sjenerøst bidro Sofia til livsopphold for to foreldreløse hun tok ansvaret for. Senere vokste antallet til seks, og Sofia og Klothilde ble to av de første medlemmene av de nylig organiserte St. Vincent de Paul-selskapet. I 1855 ble Sofia og Klothilde fransiskanertertiarer etter forslag fra deres skriftefar, og Sofia kalte seg nå Maria Angela. Foran et ikon av Vår Frue av Czestochowa i sitt institutt viet Maria Angela og Klothilde seg på festen for Jomfru Marias fremstilling i tempelet, den 21. november 1855, til å gjøre hennes sønns Jesu Kristi vilje i alle ting. Dette ble senere regnet som grunnleggelsesdatoen for hennes kongregasjon.

Med økonomisk hjelp fra sin far og donasjoner og leide hun to loftsrom i Kirkegata 10 i Nowe Miasto i Warszawa. Der oppsto med assistanse fra Klothilde et hjem for kristen nestekjærlighet, som innbyggerne i Warszawa snart kalte «Frøken Truszkowskas institutt» og som begynte å tjene som en samvittighet i sitt kulturelle miljø. Der begynte hun å samle fattige barn rundt seg i en slags barnehage. Her vekslet hun mellom bønn og undervisning på harmonisk vis. Hun ga de vanskjøttede barna moralsk og religiøs utdannelse, og deretter sov de der om natten.

Sofias og Klothildes eksempel tiltrakk seg mange andre unge kvinner fra de fineste familiene i Warszawa. De ble alle fransiskanertertiarer og begynte å leve et kommunitetsliv. Et ordinært institutt i kirkelig forstand ble det da Maria Angela møtte den salige kapusineren Honoratus Kozminski og kom under hans åndelige ledelse i 1854. På langfredag i 1857 ikledde han Angela og ni andre kvinner den fransiskanske ordensdrakten. Maria Angela ble deres superior.

I 1860 ble kongregasjonen registrert i Vatikanet, og den salige pave Pius IX (1846-78) ga sin velsignelse til det nye klosteret. Maria Angela og de andre tok med barna for å be i den nærliggende kapusinerkirken St. Felix av Cantalice, og folk begynte å kalle barna for «St. Felix' barn» og kvinnene «St. Felix' søstre». Deres sammenslutning ble til kongregasjonen Zgromadzenie Sióstr sw. Feliksa z Kantalicjo, «Søstre av St. Felix av Cantalice» eller felicianerinnene (felicjanki) (Congregatio Sororum a S. Felice a Cantalicio – CSSF). Kongregasjonen insisterer på en kombinering av det kontemplative liv og apostolisk arbeid.

I løpet av fire år hadde søstrene begynt å undervise i 27 landsbyskoler i den russiske delen av Polen. Om dagen gikk barna på skolen, mens de om kvelden fikk religiøs opplæring. Alle vanskeligheter i oppbyggingen og utbyggingen av det nye fellesskapet lå fullstendig på Maria Angelas skuldre. Den unge kongregasjonen fikk fremfor alt merke undertrykkelsestiltakene fra den tsaristiske regjeringen mot de polske katolikkene. Men ingenting kunne minske felicianerinnenes selvløse hjelpeberedskapen og offerånd.

Mellom 1795 og 1918 eksisterte det ikke noe selvstendig Polen, og landet var delt mellom Russland, Preussen og Østerrike. I 1830 gjorde polakkene opprør mot det russiske styret, noe som førte til kraftige represalier. Adelen ble deportert og deres eiendommer konfiskert. De rutenske katolikkene ble forfulgt og det ble gjort forsøk på å russifisere hele landet. Det andre opprøret i 1863 førte til enda større represalier, inkludert oppløsningen av religiøse kommuniteter.

I 1860 ble det etablert en kontemplativ gren av kongregasjonen som fremfor alt viet seg til tilbedelse av Herren i det helligste sakrament. Tolv av søstrene samlet seg i klausur og skulle be som soning og for kongregasjonens arbeid, deriblant sr. Maria Angela. Hun ledet begge grenene, men etter tre år viste det seg at for å klare det, måtte hun igjen slutte seg til de aktive søstrene.

Under oppstanden i 1863 tok felicianerinnene seg av sårede polske soldater, og da opprøret mislyktes, gjemte de politiske flyktninger. En vegg i kjelleren på et av deres sykehus hadde løse mursteiner foran en stor nisje som kunne skjule en mann. Etter opprøret kom det tsaristiske dekretet om oppløsning av den unge kongregasjonen. Bevæpnet politi kom og ga søstrene ordre om å iføre seg verdslige klær og forlate klosteret innen tre dager. De kontemplative søstrene fikk lov til å dra til cistercienserinnenes kloster i byen Lowicz, og Maria Angela fulgte med dem. Før hun forlot Warszawa, forsikret hun seg om at alle søstrene hadde et sted å bo hos venner eller slektninger.

Livet i klosteret var en eneste lang prøvelse, for ingen fikk gi dem penger. Politi ble plassert utenfor for å sikre at ingen brakte dem mat eller andre forsyninger. En kveld kom søstrene ned til middag for å finne at de ikke hadde annet enn vann. De fikk seg da en hjertelig latter før Moder Maria Angela stemte i med Magnificat og Te Deum, og alle sluttet seg til lovprisningen før de satte seg ned til sin middag bestående av vann.

I september 1865 ga den østerrikske regjeringen i Galicia juridisk anerkjennelse til felicianerinnene, og de kunne slå seg ned i den østerrikske delen av Polen. Da samlet Moder Maria Angela alle de spredte søstrene i kongregasjonen i en felles kommunitet i Kraków, hvor hun sluttet seg til dem i mai 1866. Under mange offer og vanskeligheter viste hun seg som en sann mor i det voksende fellesskapet.

Men hennes helse begynte å svikte. Hun ble stadig svakere og nesten døv. I 1869 ga hun fra seg ledelsen av kongregasjonen, bare 44 år gammel, og tok ansvaret for klosterhagen. De neste tretti årene tjente den alltid sykelige kvinnen sin kongregasjon i det skjulte med stor ydmykhet, stor offerberedskap og fremragende eksemplariskhet. Hun led i økende grad av progressiv døvhet, ondartede svulster og kraftig hodepine.

Men til tross for at hun holdt seg i bakgrunnen, forble hennes omsorg for søstrene svært levende. Som kongregasjonens grunnlegger og mor var hun inspirator i skrivingen av konstitusjonen, initiativtaker for nye tjenester og fremfor alt mor og veileder for sine åndelige døtre. Hun utøvde sin innflytelse gjennom brev, anmodninger og til og med konfrontasjoner for å virkeliggjøre den visjonen hun hadde for sin kongregasjon. Hun støttet entusiastisk planen om å sende søstre til Amerika, og hun velsignet personlig de fem pionerene da de dro i 1874.

I 1899 fikk Moder Maria Angela magekreft, og i sine siste uker kunne hun ikke spise. Hun døde stille klokken 12.45 den 10. oktober 1899 i Kraków, 74 år gammel. Med spesiell tillatelse fra myndighetene i Kraków ble hun gravlagt i kapellet som var tilknyttet felicianerinnenes kloster i Smolensk-gaten. Det ble meldt om så mange bønnesvar ved hennes grav at hennes saligkåringsprosess ble åpnet i 1949 på bispedømmenivå. Den apostoliske prosessen åpnet i 1967 av erkebiskopen av Kraków, kardinal Karol Wojtyla.

Den 2. april 1982 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 11. juli 1992 undertegnet den samme Wojtyla, som nå var pave Johannes Paul II (1978-2005), dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Hun ble saligkåret av paven den 18. april 1993 i Roma. Hennes minnedag er dødsdagen 10. oktober. Hennes beskjedne institutt er vokst til en blomstrende kongregasjon i Europa, Nord- og Sør-Amerika.