Den hellige Noel Chabanel (1613-1649)

Den hellige Noel Chabanel (lat: Natalis) ble født den 2. februar 1613 i Sagues nær Mende i Sør-Frankrike. Han sluttet seg som 17-åring den 9. februar 1630 til jesuittordenen (Societas Iesu – SJ) og påbegynte sitt novisiat i Toulouse. Han gjennomgikk de foreskrevne studiene for en jesuitt, og etter prestevielsen underviste han i noen år i retorikk ved jesuittenes kollegium i Toulouse.

I 1643 ble han sendt til jesuittenes misjon i Ny-Frankrike (Canada) og kom til Québec den 15. august 1643. Her skulle han arbeide blant Huron-indianerne, men fordi irokeserne var på krigsstien mot franskmennene, var det umulig for Noel å dra til Huronia. Derfor tilbrakte han et år med å studere huronenes språk i Sillery, hvor den hellige veteranmisjonæren Johannes av Brébeuf var ansvarlig. Men i august 1644 kunne han slutte seg til huronene sammen med p. Brébeuf da de vendte tilbake til sitt territorium etter sin årlige reise for å handle med pels i Three Rivers. Misjonærene ankom Sainte-Marie i Huronia den 7. september.

Selv om Noel var intelligent og en utmerket lærer, gjorde han små fremskritt i språkstudiene. Han var så vant med de forfinede lydene i fransk at huronenes gutturale språk plaget ham. Hans naturlige følsomhet reagerte også voldsomt mot skitten hos indianerne han måtte bo blant, og han klarte ikke å tilpasse seg indianernes skikker. I stedet følte han en sterk avsky for indianerne og deres skikker, noe han prøvde å overvinne, og han led av kontinuerlig åndelig depresjon. For å styrke seg selv, avla han den 20. juni 1647 et høytidelig løfte om aldri å forlate sin post. Noels superior skjønte hvordan han hadde det og tilbød ham å reise tilbake til Frankrike, men han valgte å bli, selv om det skulle bety en korsfestelse hver dag.

Noel reiste sammen med p. Brébeuf gjennom de indianske landsbyene, og fra vinteren 1647 arbeidet han blant algonkinerne i Sainte-Marie. Høsten 1649 ble han sendt til Petun-indianernes landsby Etarita (Saint-Jean), hvor han ble assistent for den hellige jesuittpateren Karl Garnier. Men hans opphold i Etarita varte bare i noen få uker.

Siden 1642 hadde irokeserne vært på krigsstien mot huronene. De hadde den 4. juli 1648 drept den hellige p. Antonius Daniel og brent Teanaustayé. I november 1649 ga huronene beskjed om at irokeserne nå var på krigsstien mot petunene og hadde sverget på å brenne ned deres landsbyer i løpet av vinteren. Stilt overfor denne trusselen instruerte Karl Garnier sin nylig ankomne assistent om å vende tilbake til hovedkvarteret. Karl hadde oppnådd en god del blant petunene og mye kunne fortsatt gjøres, men han mente det var best å spare assistentens liv om han kunne. Noel Chabanel var lydig som alltid og forlot derfor misjonsstasjonen den 5. desember 1649.

Den dagen besøkte han petunenes landsby Ekarreniondi (Saint-Matthieu) og tilbrakte natten sammen med de to prestene som var stasjonert der. Den 7. desember gikk han sammen med sine huronske ledsagere tre vanskelige mil gjennom tykk skog, og da natten kom, slo de leir. Hans ledsagere falt snart i søvn, men Noel holdt seg våken og ba. Mot midnatt hørte han bråk i det fjerne, og da lyden kom nærmere, kjente han igjen irokesernes seierssanger blandet med de triste ropene fra deres fanger. Han visste ikke at Etarita var angrepet den ettermiddagen og p. Karl Garnier massakrert av de samme irokeserne.

Noel vekte sine ledsagere og de bestemte seg for å vende tilbake til Saint-Matthieu. Fordi presten var så utslitt av tretthet og sult, var han ikke i stand til å holde følge med dem. Ved daggry fortsatte han på sin vei til hovedkvarteret, som han hadde fått ordre om. Han kom til en elv som var alt for dyp til å krysse, så han ventet tålmodig på hjelp ved bredden. En indianer fant ham der og tok ham med i kanoen. Men misjonæren nådde aldri den andre bredden, for indianeren, som tidligere hadde vært kristen, men nå var en frafallen (apostat), ranet ham for det han eide, drepte ham med tomahawken og kastet liket i elva. Det var sannsynligvis den 8. desember 1649.

Hans skjebne var lenge ukjent, og den ble først kjent da den frafalne huronen to år senere skrøt av at han hadde befridd verden for en franskmann og etterpå kastet liket i elva. Han innrømmet også at han hadde angrepet og drept presten av hat til misjonærene og den kristne religion. Noel Chabanels år blant huronene var ikke så eventyrfylte som noen av sine ledsageres, og hans død var mindre pinefull.

Disse martyrene er med-skytshelgener for Canada. Noel Chabanel og de syv andre jesuittene ble saligkåret den 21. juni 1925 og helligkåret den 29. juni 1930 av pave Pius XI (1922-39). Deres minnedag ble lagt til 26. september, men etter kalenderrevisjonen i 1969 feires de den 19. oktober, den første ledige datoen etter den hellige Isaak Jogues' martyrium den 18. oktober (evangelisten Lukas' festdag), og deres fest ble gjort obligatorisk for hele Kirken som Nord-Amerikas protomartyrer («De hellige Johannes av Brébeuf og Isaak Jogues og deres seks ledsagere»). Jesuittordenen feires deres minnedag den 16. mars, mens de fortsatt feires 26. september noen steder. Deres navn står i Martyrologium Romanum.

Det finnes helligdommer til deres minne i Auriesville i New York og i Midland i Ontario, som er populære valfartsmål.