Den hellige Nikolas av Flüe (1417-1487)

Den hellige Nikolas av Flüe ble født den 21. mars 1417 i Sachseln i Obwalden, i dag i kantonen Unterwalden i Sveits, ikke langt fra Vierwaldstätter-sjøen. Han var eldste sønn i en velstående og høyt respektert bondefamilie. Den eide Klüster Alp i Melchthal og den fruktbare sletteeiendommen Flüeli på Sachsterberg ved Lucerne, og derfra hentet han sitt navn. Faren var Henrik Löwenbrugger eller Leonpontini, da familien var av italiensk avstamming. Han hadde en stilling i kantonens administrasjon. Hans mor Emma Roberto (Hemma Ruobert) kom fra Wolfenschiessen og var kanskje av italiensk avstamming. Nikolas ble døpt i Kerns og ikke i Sachseln på grunn av et interdikt.

Emma var en dypt religiøs kvinne som oppdro sine to sønner Nikolas og Peter i spiritualiteten og praksisen til den fromme legmannsbevegelsen «Gottesfreunde», Guds venner. Bevegelsen var startet i århundret før av mystikere og predikanter som Johann Tauler, den salige Henrik Suso og Henrik av Nordingliden. De hadde som mål å oppnå Kristi etterlignelse ved å leve strenge liv, tjene sin neste og meditere over Kristi lidelse. Selv om det med tiden skulle utgå et selskap med heretiske og separatistiske tendenser fra Vennene, var ikke dette karakteristisk for dem generelt, som ønsket å benytte seg av all Kirkens assistanse, uansett hvor mye dens rykte ble besudlet av uverdige prester. Vennenes brorskap ble løselig holdt sammen gjennom personlig kontakter eller eksisterte i grupper rundt en åndelig veileder, og de fantes langs hele Rhinen, i Tyskland, Sveits og Nederland, blant prester og ordensfolk, men hovedsakelig blant legfolk.

Nikolas var from allerede som barn, og hadde en dragning mot å være alene. Han forsøkte aldri å unnvike de militære pliktene som hans stilling blant jordeiende bønder påla ham. 1400-tallets Sveits var ikke ennå et enkelt land, men en samling kantoner i krig med hverandre, spesielt var skogkantoner på kant med bykantoner. Når anledningen kom, måtte alle bønder gripe til våpen mot byene som et uttrykk for solidaritet. I 1431 var Nikolas 14 år og hadde dermed stemmerett. Da han var 21 år, gikk han inn i hæren, og mens han var i tyveårene, vekslet han mellom å hjelpe sin far på gården og å slåss. Han deltok i slagene i perioden, enten det var mot byene, østerrikerne eller franskmennene. Han deltok i kantonens militærstyrker mot Zürich og deltok trolig i slaget ved Etzel i 1439 og i de seierrike slagene ved St. Jakob an der Sihl i 1442 og ved St. Jakob an der Birs i 1444 og i slaget ved Ragaz i 1446.

Nikolas hjalp faren med arbeidet på gården. Selv om han verken kunne lese eller skrive ble han tidlig aktet for sine vurderinger og kloke råd. Både han og faren tok aktivt del i lokalpolitikken. Vennenes spiritualitet var fremfor alt en legspiritualitet, og det kunne ikke være snakk om at analfabeten Nikolas skulle bli prest eller til og med ordensmann. Som eldste sønn var det forventet at han giftet seg og fortsatte familielinjen og arbeidet på gården. Rundt 1444 (1447?) ble Nikolas gift med den unge bondedatteren Dorothea Wissling (Wyss) fra Oberwilen, som kom fra en av de viktigste familiene i Sachseln. Ekteskapet var trolig arrangert av foreldrene som en selvfølge, og han må ha følt seg tvunget til å lystre.

Nå viste det seg likevel at ekteskapet ble lykkelig. De fikk ti barn – fem sønner og fem døtre: Johannes, Rudolf, Walter, Henrik, Nikolas, Dorothea, Margareta, Katarina, Veronika og en jente til som døde som spedbarn. Flere av dem utmerket seg – Johannes ble valgt til Landmann (guvernør) for Unterwalden og den yngste, Nikolas (f. 1467), studerte ved universitetene i Basel, Paris og Padova og ble magister i filosofi og prest. Senere ble han sogneprest i Sachseln.

Nikolas sto opp ved daggry for å ta seg av dyrene, spiste klokken 9 sammen med familien og tjenerne ved samme bord. På slutten av dagen samlet de seg igjen for «Vesperbrod» og avsluttet kvelden med bønn i familien. Mens han arbeidet på markene, falt han ofte i ekstase under bønn og fikk visjoner og åpenbaringer. Ekteskapet påvirket på ingen måte Nikolas' asketiske vaner, og han forsatte de fromme øvelsene fra ungdommen. Han fastet regelmessig som han alltid hadde gjort, og hver natt, etter en kort søvn, sto han opp for å be utendørs – han ble inne bare i dårlig vær. I lydighet mot det som for ham virket som et overnaturlig kall til kontemplasjon, pleide han til tider å trekke seg tilbake i ensomheten i Melchthal.

Mens han ennå var hos familien, gikk han gjennom en prøvelse. Hva den gikk ut på, er ikke kjent, men kan ha vært en periode med tvil. P. Henrik Imgrund, sogneprest av Stans og hans veileder, hjalp ham gjennom prøvelsene og hjalp ham til også å meditere over Kristi lidelse, en øvelse som skulle bli fundamentet for hans liv som eremitt.

Et forsøk fra erkehertug Sigismund av Østerrike på å legge frem krav på sveitsisk territorium provoserte frem en gjengjeldelsesinvasjon av Thurgau i 1460. Nikolas var med som kaptein med kommando over 100 mann. Østerrikerne ble slått på flukt, men byen Diesenhofer holdt hardnakket ut. Til slutt rømte østerrikerne derfra for å ta tilflukt i det nærliggende dominikanerinneklosteret St. Katarina. I Katharinental ble de satt i en situasjon som i mindre format foregrep situasjonen ved Montecassino i 1944. I klosteret skulle de i henhold til konvensjonen av Sempach for oppførsel i krig, vedtatt av sveiserne selv, ha vært trygge mot fiendtlig ildgivning. Men likevel ble det skutt mot klosteret. Da Nikolas så det, sies det at han kastet seg ned for et krusifiks og ba for dem som var der inne. Deretter argumenterte han med offiserene for aksjonenes ulovlighet og oppnådde at skytingen opphørte. Klosteret ble likevel brent, men de som var inne i det, ble spart. For det ble Nikolas utmerket med en gullmedalje.

Nikolas hadde lykken med seg som bonde og var omgitt av respekt i nabolaget, og han hadde en høy posisjon i kantonen Unterwalden. Han ble to ganger bedt om å bli Landmann (guvernør), men han nektet hardnakket og sa: «En er tryggere her nede enn oppe i høyden». Likevel var han alltid etterspurt som rådgiver og megler. Han ble valgt som en av fem forhandlere for å bilegge en disputt mellom sognet Stans og klosteret Engelberg i 1462, og han ble til og med valgt til å legge frem for prestene et spørsmål om overdreven innkreving av tiende. Han ble utnevnt til magistrat og satt i et styre av 14 magistrater som sto for rettspleien.

I 1465 hadde han avsagt en rettferdig dom, men en mektig familie appellerte og vant fram hos flertallet i den lokale retten mot en beskjeden bonde. Da trakk Nikolas seg tilbake fra det offentlige liv i protest mot det han oppfattet som en urettferdig kjennelse. Senere fortalte han at «han kunne se og føle ildtunger og en motbydelig lukt fra dommernes munn idet de kunngjorde sin urettferdige kjennelse, og han visste at de allerede hadde en forsmak av helvete i seg». Selv om eliten vendte seg mot ham og bakvasket ham, var Nikolas fortsatt etterspurt blant sine naboer og folk fra de omliggende kantonene for å bilegge disputter.

Den 16. oktober 1467 kunngjorde den 50-årige Nikolas som svar på et indre kall, overraskende sitt ønske om å forlate sitt hjem og hellige seg guddommelig kontemplasjon i et liv som eremitt. Hans hustru erkjente at det var et kall, og ga sitt samtykke, selv om det yngste barnet bare var 16 måneder. De satte opp en avtale og fortalte familien og tjenerne at Dorothea fra da av var familiens overhode. Hans slektninger og naboer var fulle av forargelse, men det endret ikke hans beslutning.

Med hustruens og veilederens samtykke satte han av gårde barføtt og barhodet, kledd i en gråbrun tunika og væpnet bare med en stav og en rosenkrans. Hans mål ser ut til å ha vært Alsace og Strasbourg, hovedkvarteret for Gottesfreunde. Før han krysset grensen, overnattet han hos en gjestfri bonde, som viste seg å være en av Guds venner. Han frarådet Nikolas å fortsette og forklarte at sveitserne, som hadde et rykte for å være ville soldater, ble betraktet med fiendskap. Derfor var det ikke sikkert at han kunne finne et sted for det livet han søkte.

Natten etter kom det et voldsomt tordenvær. Nikolas så over grensen mot en liten by og så at lynene gjorde at det virket som om den sto i brann. Dette tok han som en guddommelig bekreftelse av bondens råd, og han snudde for å finne seg et hjørne i sin egen del av verden. På hjemreisen fikk han alvorlige magesmerter, muligens forårsaket av et magesår, og etter det ble han helt ute av stand til å spise. De neste tyve årene levde han bare på Det hellige sakrament. Til sognepresten i Kerns sa han en gang: «Kristi legeme og blod er min eneste føde. Han bor i meg og jeg i Ham. Han er min mat, min drikke, min helse og medisin». Selv om han alltid hadde fastet, var denne nye tilstanden ikke en han hadde ønsket selv; han så på det som en gave fra Gud av hans egne gode grunner.

Et slikt mirakel gjorde at mange ble mistenksom mot ham. Både kirkelige og sivile myndigheter spionerte på ham for å ta ham på fersk gjerning når han spiste i hemmelighet, men de måtte til slutt erkjenne at hans faste var ekte. Biskop Thomas Weldner av Ascalon satte en gang en felle for ham. I det som syntes som vennskapelig konversasjon, spurte han Nikolas hvilken av dydene som var den viktigste. Uten å nøle svarte eremitten at han betraktet lydighet som den viktigste. Biskopen krevde da at han i lydighetens navn skulle spise måltidet han hadde tatt med seg. Nikolas lystret og tok en liten bit, og i løpet av få øyeblikk vred han seg i smerte. Da trodde også biskopen på ham.

Senere den høsten brakte jegere som lette etter vilt i Melchthal, hjem nyheter om at de hadde kommet over Nikolas på hans beiteland på Klüster, hvor han hadde laget seg ly av grener under et lerketre. Hans bror Peter og hans venner dro for å trygle ham om ikke å bli der utsatt for vær og vind og dø, og han ble overtalt til å flytte til Ranft, en annen del av dalen, en times gange fra Sachseln. Der bygde folket i Obwalden ham en liten celle med et tilknyttet kapell. Dette ble konsekrert den 27. april 1469 etter anordning fra biskopen av Konstanz av hans hjelpebiskop og generalvikar Thomas Weldner, biskop av Ascalon.

I tyve år levde Nikolas, eller Broder Klaus, som han nå ble kalt og sveitserne fortsatt kaller ham, i eneboercellen i Ranft. Han forlot den bare for å gå til messe på søndager og helligdager i Sachseln, og han foretok en årlig reise til Lucerne for Musegger-prosesjonen. I 1479 skaffet folket midler slik at det ble mulig med daglig messe i kapellet feiret av en permanent kapellan. I 1470 tildelte pave Paul II den første avlaten knyttet til helligdommen i Ranft, og det ble et valfartsmål. Av og til foretok Nikolas valfarter til Engelberg eller Einsiedeln. I 1468 reddet han byen Sarnen fra en storbrann ved sine bønner og korstegn.

Nikolas' timeplan var enkel. Han sto opp ved midnatt og ba til morgenen, da han gikk en tur i skogen. Da Ulrik av Schwaben, en disippel og eneboer, senere bygde en annen celle i området, besøkte han ham. Ettermiddagene var satt av til besøkende, og deretter ba han igjen til han gikk til sengs. Han sov bare noen timer, og da på en treplanke med en stein som pute.

I 1478 gjorde Albrecht av Bonstetten, dekan for klosteret Einsiedeln, den første beretningen om Bruder Klaus tilgjengelig for offentligheten. Med tiden flokket folk seg om ham om ettermiddagene for å få hans råd i religiøse og verdslige saker. De ble ikke bare tiltrukket av hans ry for godhet og visdom, men også på grunn av det de hørte om hans usedvanlige faste. De som kom til ham, var også folk av politisk og kirkelig betydning i andre land, blant dem keiser Fredrik III, men også enkle mennesker og barn. Han kunne tale med autoritet til gifte mennesker og barn. Hans hustru og barn gikk også til messe i hans kapell og lyttet til hans åndelige råd.

Først mot slutten av Nikolas av Flües liv inntraff de hendelsene som ga ham en viktig plass i hele Sveits' historie. I løpet av seks år hadde det robuste fjellfolket vunnet sin uavhengighet, og på invitasjon av kong Ludvig XI av Frankrike (1461-83) hadde de i tre slag (1474-77) slått den hittil ubeseirede Karl den Skallede av Burgund (1467-77), som hersket over Burgund og det meste av Belgia. Men det var oppstått store interne motsetninger om fordelingen av den betalingen som Ludvig av Frankrike ga til kantonene for å ha slått hans fiende. Dessuten var det strid om Fribourg (Freiburg) og Soleure (Solothurn) skulle tas med i konføderasjonen som en del av byalliansen, og om maktfordelingen mellom by- og landdistrikter. Landet var truet av borgerkrig mellom de åtte kantonene i Den sveitsiske konføderasjonen (Uri, Schwyz, Ob- og Nid-Walden, Zug, Luzern, Glarus, Zürich og Bern). Til slutt ble det oppnådd enighet om de fleste punktene, og den ble nedfelt i et dokument som er kjent som Ediktet av Stans (1481).

Men de klarte ikke å bli enige i spørsmålet om Fribourg og Soleure, og følelsene gikk så høyt at det virket som om spørsmålet måtte løses med våpen i hånd. Dypt ulykkelig foreslo p. Henrik Imgrund at kantonenes utsendinger skulle rådspørre eremitten i Ranft, som var betraktet som den klokeste mannen i Sveits. Dette gikk delegatene med på.

Hans forslag kom ikke som et tilfeldig eller plutselig inspirasjon. Som vi vet fra protokollene fra konsilet i Lucerne, en by som innehadde en ambisiøs stilling mellom skogkantonene og byene, hadde de på et tidlig tidspunkt i striden sendt delegater til broder Nikolas for å få hans råd, og det er svært mulig at andre distrikter hadde gjort det samme. Det har til og med vært antydet at selve Ediktet av Stans, et svært statsmannsaktig dokument, kan ha blitt satt opp i eremittens celle. Selv kunne han ikke skrive og lese, så han brukte et spesielt segl som signatur.

Delegatene forberedte seg på å forlate Stans da sognepresten tryglet dem om å samles igjen for å vurdere forslagene fra eremitten i Ranft. Ingen kunne forklare hvordan de hittil urokkelige delegatene la sine motsetninger til side og straks klarte å komme frem til enighet. Begge sidene ga litt etter: skogskantonene trakk tilbake sine innvendinger mot at byene sluttet seg til byalliansen, på visse betingelser, mens byene ga opp sine planer om å presse frem enda større sentralisering. For sin innsats blir Nikolas kalt «Fedrelandets Far».

Bruder Klaus' budskap av 1481 til sveitserne kan sammenfattes i hans advarende ord: «Stecket den Zun nid zu wit!» (Sett ikke gjerdet for langt). Disse ordene betydde at sveitserne skulle innse sin begrensing og unngå maktpolitikk og konflikter med naboer og heller konsentrere seg om utvikling innen sine grenser.

Nikolas av Flüe krediteres ikke bare for å ha reddet landet fra en selvdestruktiv borgerkrig, men også for å ha skapt en holdning av gjensidig forståelse som gjorde at den sveitsiske konføderasjonen holdt sammen selv gjennom de ødeleggende religiøse kontroversene i århundret som fulgte. Takkebrev fra Bern og Soleure til eremitten er fortsatt bevart, i likhet med et brev til Bern fra Nikolas' sønn Johannes som takker for en gave, som han sier skal brukes til kapellet.

Nikolas' siste sykdom varte bare i åtte dager, men den ga ham intense lidelser. Han døde fredfylt i sin celle den 21. mars 1487 i Ranft i nærvær av sin sogneprest, sin disippel Ulrik, sin hustru, sønner og sønnesønner. Slekten lever ennå i Sveits. Hans sønn Nikolas ble sogneprest i Stans, mens en av hans barnebarn ble eremitt i bestefarens celle i Ranft.

Nikolas ble gravlagt i Sachseln, hvor hans grav er bevart. Han ble straks æret som hellig og graven ble straks etter hans død et betydelig valfartssted, hvor mennesker kom fra hele Sveits for å be «Fedrelandets far» om forbønn i offentlige og personlige saker. En av de hjelpesøkende var også en invalid fisker fra Danmark, som uten resultat hadde vært på valfart til Santiago de Compostela, sannsynligvis sjøveien. Hjemveien gikk han over land og ble helbredet ved Bruder Klaus' grav i Sachseln. I 1570 dro den hellige erkebiskop Karl Borromeus av Milano på visitasjonsreise gjennom de katolske kantonene i Sveits. Han besøkte da graven til Bruder Klaus og anbefalte at folket æret denne Guds venn og fredsstifter.

Han ble og blir æret i Sveits som patriot og helgen, og kirkemenn, politikere, historikere og poeter av alle trosretninger har sunget hans pris. Hans ble saligkåret den 1. februar 1649 ved at hans kult ble stadfestet av pave Innocent X (1644-55) for bispedømmet Konstanz og i 1669 av pave Klemens IX (1667-69) ved Beatificatio aequipollens. Helligkåringen ble forsinket av en brann som ødela alle dokumentene i saken, og sammen med hans kontroversielle liv gjorde det at han ikke ble helligkåret før på Kristi Himmelfartsdag den 15. mai 1947 av pave Pius XII (1939-58). Hans minnedag er dødsdagen 21. mars, mens han i Sveits feires den 25. september. 22. mars nevnes også. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Hans relikvier ble i 1934 lagt i et nytt sølvskrin. I 1984 feiret pave Johannes Paul II (1978-2005) messe i Flüeli og ba deretter ved Bruder Klaus' grav i Sachseln. Der oppfordret han også til å ære hans hustru Dorothea. Det er startet bestrebelser på å ære Bruder Klaus og Dorothea sammen som hellig ektepar.

Flere beretninger er bevart der besøkende skriver om sine samtaler med Nikolas. En beretning skrevet av Albert von Bonstetten, prost for klosteret i Einsiedeln, er spesielt interessant. Han skildrer eremitten som høy, brun og rynket med tynt, gråsprengt hår og kort skjegg, skinnende øyne, sterke og hvite tenner og velformet nese. Dette stemmer overens med et portrett i Fribourg fra 1492. Albert la til: «Han priser og anbefaler lydighet og fred».

Han avbildes oftest som en mager, skjeggete eneboer. Som attributter har han stav og rosenkrans, og ofte kneler han. På avbildninger ses også ofte en tornebusk, da eneboeren etter legenden skal ha blitt kastet i en tornebusk av djevelen. Også djevelen selv ble avbildet sammen med Bruder Klaus.