Den salige Nikolas Bunkerd Kitbamrung (1895-1944)

Den salige Nikolas Bunkerd Kitbamrung (Nikholas Buykoet Krisbamrung) ble født den 31. januar 1895 i Sampran (Sam Phran) i distriktet Nakhon Chaisri, tre mil fra hovedstaden Bangkok i Siam (landets navn ble endret til Thailand i 1939). Han ble døpt den 5. februar i sognekirken St. Peter av p. Rene Perros, senere apostolisk vikar av Siam (1909-47). Hans dåpsnavn var Benedikt (Benedikto) og etternavnet Chunkim, som er av kinesisk opprinnelse og også kan skrives Xunkim.

Nikolas var den eldste av seks barn av Joseph Poxang og Agnes Thiang Kitbamrung. Det var en tradisjonell thailandsk katolsk familie. Nikolas kom i kontakt med misjonærer fra det parisiske misjonsselskap (MEP), og som 13-åring begynte han på juniorseminaret Hang Xan (Bang Xang). Der studerte han i åtte år, og deretter var han kateket i fire år. I 1920 ble han opptatt på det høyere seminaret i Penang i Malaysia, et internasjonalt teologisk kollegium. Etter seks års studier der ble han presteviet den 24. januar 1926 i Opptakelseskatedralen i Bangkok av biskop Rene Perros, som hadde døpt ham. Han var 31 år gammel og hadde studert til prest i atten år.

Hans første stilling var som kapellan for p. Durand, sognepresten i Bang Nok Khneuk (Bang Nokkhuek) i provinsen Samut Songkhram. De to prestene ønsket velkommen de salesianske misjonærene som kom til Siam den 26. oktober 1927. Begge fortsatte å hjelpe og gi råd til de salesianske misjonærene om pastoralt arbeid. Nikolas underviste også i katekese til de 16 salesianske seminaristene og lærte salesianske prester det thailandske språket. Etter å ha fullført sin periode sa Nikolas og p. Durand farvel til salesianerne og sognebarna etter nyttårsfeiringen i 1628. De overga salesianerne en god menighet uten å reservere noe for seg selv.

I 1929 ble Nikolas utnevnt til kapellan for p. Mirabel i provinsen Phitsanulok. Han underviste i det thailandske språket til p. Mirabel, som nettopp hadde kommet til landet. Nikolas selv måtte lære kinesisk (hakka) og ta seg av sognets administrasjon. I 1930 begynte p. Mirabel å utvide sin pastorale misjon til det nordre Siam, og i mellomtiden ba han biskop Perros om å sende en prest som hans erstatter i Phitsanulok, og han ba om at Nikolas fikk arbeide sammen med ham i Chiang Mai.

De begynte å arbeide i Lampang, men p. Mirabel anbefalte at Nikolas arbeidet i Lampang og han selv dro nordover for å arbeide i Chiang Mai. I Phitsanulok prøvde Nikolas å oppsøke en rekke frafalne katolikker som hadde sluttet å praktisere sin tro på grunn av fattigdom. Dette arbeidet var vanskelig og ikke svært produktivt, men vel verdt innsatsen. I deres første to år i Chiang Mai hadde begge prestene arbeidet hardt og reist hele tiden. Samtidig forsøkte Nikolas å følge opp utviklingen av sitt arbeid, og han så etter kateketer som kunne fortsette hans misjonsarbeid på ulike steder som Wiang Phrao, Chiang Dao, Wiang Pa Pao, Lampang, Nan, Chiang Rai og Chiang Mai til 1936.

I 1937 ble Nikolas flyttet til distriktet Khorat som sogneprest. Der var hans hovedoppgave katekismen og å kontakte frafalne kristne. Samtidig var han også opptatt av de kristnes ulike problemer. Etter å ha reflektert en stund, erklærte han at det var mange mennesker som var undervist for dåpen, men de kunne ikke døpes ennå fordi deres tro ikke var fast nok.

Fra 1938 hadde Nikolas også ansvaret for sognebarna i kirken Non Kaeo. Han skrev mange brev til biskop Perros både fra Khorat og Non Kaeo. Brevene avslørte at han var svært opptatt av den terminologien som ble brukt i bønnene på thailandsk på den tiden. Han var også opptatt av sine medprester og gjorde sitt beste for å hjelpe dem med økonomisk gjeld.

Den 28. november 1940 brøt det ut krig mellom Frankrike og Indokina, og de thailandske nasjonalistenes fiendskap mot Frankrike og den franske religionen førte til forfølgelse av katolisismen. Disse faktorene ble forsterket av tidens økende thailandske nasjonalisme, som betraktet buddhismen som den eneste thailandske religionen. Thailands konge må også være en bekjennende buddhist. Katolisismen ble betraktet som en fremmed religion, fiendens religion, og de som tilhørte denne religionen, var også nasjonens fiender.

P. Nikolas ble beskyldt for å spionere for franskmennene av det fascistiske marionettregimet i Thailand, som var avhengig av japanerne. Den 11. januar 1941 bestemte han seg for å reise til kirken St. Joseph i Ban Han for å slutte seg til p. Ambrosius Kin Minlukun (Protia), som var sogneprest i Ban Han. Men p. Ambrosius var ikke der. I kirken i Ban Han kalte han sammen sognebarna til kveldsbønn og ba dem om å komme til søndagsmesse dagen etter, på Epifani.

Dagen etter, søndag den 12. januar 1941, ringte p. Nikolas med kikreklokkene klokken 8.30 for å kalle sammen sognebarna til feiringen av Epifani. Men dette førte til at Nikolas og åtte andre katolikker ble arrestert fordi de hadde overtrådt det offisielle forbudet mot å ringe med kirkeklokkene.

På grunn av anti-kristent hat ble Nikolas falskt anklaget, arrestert og dømt til femten [ti?] års fengsel. Mens han satt i fengsel fikk han tuberkulose, men det stoppet ham ikke fra å gjøre tjeneste som prest for sine medfanger. Han lærte dem katekismen og døpte ikke mindre enn 68 nye kristne. Dette gjorde fengselsmyndighetene svært misfornøyde. Han hadde ingen mulighet til å be sitt breviar, men stadig hadde han sin rosenkrans.

Den 12. januar 1944 døde han i Bangkok av sult, sykdom og mishandling i henhold til myndighetenes overlagte plan. Han er den thailandske Kirkens første martyrprest. Det finnes øyenvitner som kjente Nikolas som fortsatt er i live, og de har vitnet om hans dyder, hellighet og dype spiritualitet. I hans hjemby planlegges en helligdom for ham.

Den 27. januar 2000 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hans død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og han fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Den martyrologiske betegnelsen på hans død ex aerumnis carceris – «av fangenskapets lidelser».

Nikolas Bunkerd Kitbamrung ble saligkåret den 5. mars 2000 av pave Johannes Paul II sammen med 43 andre martyrer fra tre kontinenter – de første saligkåringene i det hellige år 2000. Erkebiskopen av Bangkok, kardinal Michael Michai Kitbunchu, satte ned en egen komité for feiringen av saligkåringen. Rundt 300 katolikker fra erkebispedømmet Bangkok dro til Roma for saligkåringen sammen med kardinalen, fem biskoper og førti prester.