Den hellige Norbert av Xanten (~1080-1134)

Minnedag: 6. juni

Den hellige Norbert av Xanten (~1080-1134)
Skytshelgen for Bøhmen og Praha; for Magdeburg (1982) og bispedømmet Magdeburg (1994); for premonstratenserne og søstrene av St. Norberts tredjeorden; for en god fødsel

Den hellige Norbert (lat: Norbertus) ble født rundt 1080 i Xanten på Rhinens venstre bredd nær Wesel i kurfyrstedømmet Köln i Rhinland i Det tysk-romerske keiserriket (nå i delstaten Nordrhein-Westfalen i Tyskland). Han kom fra en adelsfamilie og hans far var grev Heribert av Gennep. Noen steder oppgis Gennep som fødested – det ligger på Rhinens høyre bredd i Limburg i Nederland. Hans far var i slekt med keiseren, og hans mor, Hedvig av Guise, stammet fra grevene av Lorraine. Den fremtidige apostelen ble kjennetegnet av en statelig skikkelse, en gjennomtrengende intelligens og et ømt, oppriktig hjerte.

Den hellige Norbert av Xanten. Fra Missale Praemonstratense, Strasbourg (ca 1502/04)

Siden Norbert hadde en eldre bror, forberedte foreldrene gutten på et geistlig liv, og allerede som barn ble han gitt til katedralkapitlet ved St. Viktor i Xanten. Der ble han da også viet til subdiakon. På grunn av sin adelige herkomst fikk han også raskt innbringende embeter; han ble sekulær kannik ved kollegiatskirken St. Viktor i Xanten (en kollegiatskirke er en kirke som har kapittel uten å være en katedral) og domkannik ved katedralen i Köln. En gang mellom 1108 og 1109 ble han kapellan ved hoffet til kurfyrste og erkebiskop Fredrik I von Schwarzenberg av Köln (1100-31), og allerede i 1110 var han hoffkapellan hos kong Henrik V (1106-25; keiser fra 1111) og hans almisseutdeler (Eleemosynarius), et kirkelig embete med ansvaret for utdelig av almisser. Han fulgte kongen til Roma i 1111, hvor det var opprør på grunn av spørsmålet om investitur og hvor Henrik tok pave Paschalis II (1099-1118) til fange for slik å tvinge gjennom en keiserkroning.

Helt til han var omkring 33 år levde Norbert en hoffmanns verdslige liv ved keiserens hoff med mange privilegier. Vielsen til subdiakon var bare et karrieretrekk og ikke noe kall, og til tross for sin geistlige stand var han ikke interessert i annet enn fornøyelser. Den gladlynte og praktfulle unge mannen ble snart til midtpunktet i alle fester ved keiserens hoff, og dyre klær, spill og drikkelag var hans hverdag. Men da keiseren etter en vellykket fest i 1113 tilbød sin svirebror bispesetet i Cambrai, avslo Norbert. Han var rik nok og trengte ikke inntektene. Men samtidig begynte han å tenke: Var hans liv i samklang med et så viktig embete?

Norberts omvendelse etter at han var falt av hesten. Skulptur ved foten av prekestolen i katedralen St. Rumbold i Mechelen av Michiel Vervoort (1723)

Han var derfor godt forberedt på en sann omvendelse da han ifølge legenden opplevde noe lignende som Saulus på veien til Damaskus. Det heter at han en dag rundt 1112 var ute på en ridetur nær landsbyen Wreden i Westfalen. Da ble han slått av hesten av et voldsomt lyn. Lenge lå han fortumlet i sølen, tenkte på sitt syndefulle liv og hvor nært han hadde vært døden. Han innså hvor uforberedt han var og bestemte seg for et nytt liv. Etter tre år med bot og anger, barføtt og kledd i saueskinn, forberedte han seg på prestevielsen. Han bodde nær benediktinerklosteret Siegburg ved Köln, hvor han kom under innflytelse av abbed Kuno (Conon), og ikke langt fra kannikene i Klosterrath i Rolduc, som var en del av Rottenbuch-reformen. I takknemlighet til Kuno grunnla Norbert klosteret Fürstenberg, utstyrte det men en del av hans eiendom og ga det til Kuno og hans benediktinske etterfølgere.

I desember 1115 ble Norbert viet til diakon og prest av erkebiskop Fredrik i Köln. Det skjedde på samme dag, noe som var kirkerettslig irregulært. Før ordinasjonen tok han av seg sine kostbare klær og tok på en enkel drakt av saueskinn. Straks etter ordinasjonen dro han til Siegburg for en førti dagers retrett i ensomhet, og deretter leste han sin første messe i Xanten og prekte med kraft om verdens forfengelighet og menneskenes korte liv og deres forpliktelser overfor Gud. Men hans nye reformånd og det som ble sett på som eksentrisk oppførsel for en mann av hans rang, provoserte noen av kannikene i Xanten, som han også prøvde å reformere, og en av dem spyttet ham til og med i ansiktet. Denne behandlingen bar han med eksemplarisk tålmodighet.

Erkebiskopen ga Norbert i oppdrag å være en omvandrende predikant, og han dro ofte til Siegburg for å konferere med Kuno, eller til cellen til den hellige og lære eremittpresten Ludolf eller til klosteret Klosterrath nær Rolduc. På konsilet i Fritzlar i 1118 ble Norbert overfor pavens legat stemplet som en hykler som forkynte uten autorisasjon.

Den hellige Norbert av Xanten. Freske fra 1300-tallet i kirken San Severo i det forlatte klosteret i Orvieto i Italia, den eldste avbildningen som kaller ham hellig

Som svar sa Norbert fra seg sitt kannikembete og alle andre beneficier, solgte alt han eide og ga pengene til de fattige; han beholdt bare førti sølvmark, et muldyr (som snart døde), en messebok, noen få messeklær, en kalk og en patena. Sammen med to ledsagere som nektet å forlate ham, gikk han deretter barbent til pave Gelasius II (1118-19), som befant seg som flyktning i Saint-Gilles i franske Languedoc. Etter at Norbert i et generalskriftemål for paven hadde skriftet sine synder og misgjerninger, var han innstilt på å gjøre den bot som paven påla ham. I stedet ga paven ham brev på å kunne forkynne hvor som helst han ønsket.

Utstyrt med denne tillatelsen bega han seg barføtt ut i snøen i Nord-Frankrike som omvandrende predikant. Han fikk raskt ry for veltalenhet og mirakler. I Valenciennes ble begge hans ledsagere syke og døde. Men han var ikke lenge alene, for samme sted mottok han i mars 1119 besøk av erkebiskop Burchard av Cambrai, hans gamle venn fra keiserhoffet, og hans unge kapellan, den salige Hugo av Fosses (ca 1093-1164). Biskopen var forbløffet over forandringen hos en som han hadde kjent som en frivol hoffmann, mens Hugo ble så imponert over Norbert at han valgte å følge ham og ble hans første disippel og hans mest betrodde medarbeider.

I 1119 døde pave Gelasius II og ble etterfulgt av pave Callistus II (1119-24). Norbert dro til Reims for å treffe den nye paven, og der deltok han på konsilet som Callistus holdt i oktober 1119. Han håpet å få fornyet sin generelle tillatelse til å forkynne hvor som helst, men den nye paven synes å ha ment at det ville være bedre om han ble tilknyttet et bispedømme. Paven spurte sin nevø, biskop Bartolomeus de Joux av Laon i Nord-Frankrike, om å ta Norbert under sin beskyttelse. Dette førte til at Hugo igjen sluttet seg til erkebiskop Burchard av Cambrai. Norbert benyttet anledningen til å besøke den berømte katedralskolen i Laon.

Biskopen trengte hjelp til å reformere sine kanniker i St. Martin i Laon, og etter anmodning fra paven gikk Norbert med på å reformere dem. Men dette forsøket var like mislykket som Norberts forsøk på å reformere kannikene i Xanten. Biskopen anbefalte da at han så seg om etter et sted i bispedømmet hvor han kunne slå seg ned og grunnlegge et kloster. Norbert valgte et øde sted i Coucy-skogen i Prémontré-dalen nær Laon (i dag skogen Saint-Gobain i Aisne) som hadde blitt forlatt av munkene i St. Vincent i Laon på grunn av den skrinne jorden. Der lå det et forfallent kapell, Pratum demonstratum, derav navnet Prémontré. Hugo hadde nå igjen sluttet seg til ham, og stedet for det nye klosteret ble valgt av ham, noe som i begynnelsen møtte sterk motstand fra andre av Norberts medarbeidere.

I 1120 hadde Norbert kommet til byen Cambrai for å preke, og den hellige Evermod ble så imponert over denne apostoliske mannens veltalenhet og personlighet at han forlot alt og ble Norberts andre disippel (etter Hugo). Den neste som sluttet seg til ham, var den salige Antonius fra Nivelles, og etter en preken i Laon sluttet syv unge menn seg til ham, studenter fra katedralskolen i Laon, som var verdensberømt på grunn av to teologer, Anselm (ca 1050-1117) og hans yngre bror Radulf (ca 1066-1131/33) (Radulphus Laudunensis, Radulph Scholastikus, Ralph (Ralphe, Raoul) av Laon). Norberts første elleve disipler var Hugo, Evermod, Antonius, de syv studentene fra Laon samt deres lærer Radulf.

I Prémontré grunnla Norbert i 1120 et samfunn av regelbundne kanniker sammen med tretten disipler; noen av dem var sekulære kanniker fra Laon. Innen få måneder var tallet økt til førti, til tross for den øde beliggenheten. Den unge kommuniteten levde først i hytter av tre og leire, ordnet som en leir rundt kapellet for den hellige Johannes Døperen, men de bygde snart en større kirke og et kloster for brødrene som sluttet seg til dem i et stadig økende antall.

Den hellige Augustin overrekker ordensregelen til Norbert. Bokillustrasjon fra Vita Sancti Norberti (ca 1140)

I begynnelsen hadde kommuniteten ingen skrevet regel, deres ledesnor var nestekjærlighet og grunnleggerens eksempel. Men etter en stund diskuterte Norbert med brødrene hvilken regel de skulle adoptere. Han fortalte at han allerede hadde konsultert lærde biskoper og hellige abbeder, og noen hadde anbefalt ham et eremittisk liv, andre et monastisk liv eller å slutte seg til cistercienserordenen. Han la til at hvis han skulle følge sine egne tilbøyeligheter, foretrakk han apostlenes kanoniske liv, men at de fremfor alt måtte be om å kjenne og gjøre Guds vilje. Det var da den hellige Augustin av Hippo viste seg for Norbert, ga ham sin regel og sa at hvis hans brødre fulgte den vel, ville de kunne stå uten frykt i Kristi nærvær på den ytterste dag.

Da alle gikk med på valget av et kanonisk institutt, skrev Norbert et formular for deres løfteavleggelse. Juledag 1121 avla tretti menn sine løfter etter Augustins regel med visse skjerpende bestemmelser, som faste, abstinens og andre botsøvelser, sammen med noen fromme skikker og praksis som var spesielle for monastiske ordener. De lovte å leve i henhold til apostlenes råd, inspirert av den apostoliske kommuniteten i Jerusalem, og de levde i henhold til ånden i den gregorianske reform. De valgte hvitt, ubleket ull til sine drakter i stedet for den vanlige svarte. Norbert forklarte dette med eksemplet til englene som var vitne til oppstandelsen, som var kledd i hvitt. Feiringen av messen var dagens sentrale punkt, og de hadde en spesiell andakt for den hellige Jomfru Maria, som var valgt som beskytter for deres kirke.

Den hellige Norbert mottar ordenens hvite drakt fra Jomfru Maria personlig.

Fra en meget beskjeden begynnelse utviklet det seg hurtig en orden med andre abbedier og priorater. Den ble ikke først og fremst sett på som en ny orden, men som en reformbevegelse blant regelbundne kanniker. Den ble etter stedsnavnet Prémontré kalt premonstratenserordenen (Candidus et Canonicus Ordo Praemonstratensis – OPraem), de kaltes også Norbertinerne etter sin grunnlegger eller de Hvite kanniker etter sin ordensdrakt. Norbert hadde nær kontakt med den hellige Bernhard av Clairvaux, men hans nye orden var ikke så mye inspirert av cistercienserordenen som av benediktinerne i Siegburg. Fra Benedikt overtok han mottoet «Be og arbeid». Premonstratensernes strenge levemåte var en mellomting mellom de kontemplative munkene og det neste århundrets tiggermunker. I tillegg til kannikene bodde det et stort antall legbrødre og legsøstre i Prémontré. De tok hånd om hospitset som Norbert hadde etablert for pilegrimer og fattige. Alle disse bidro til reformen av Kirken.

Norbert overlot ledelsen av kommuniteten i Prémontré til Hugo, som ble moderklosterets første prior, og selv fortsatte han sin gjerning som vandrepredikant i Frankrike, Belgia og Tyskland. Mange sluttet seg til ordenen, og mange eiendommer ble gitt i gave til nye grunnleggelser. Også kvinner ønsket å slutte seg til den nye religiøse ordenen. Den salige Ricuera (Ricwera) enke etter grev Raimund av Clastres, var Norberts første åndelige datter, og hennes eksempel ble fulgt av kvinner fra de beste familier i Frankrike og Tyskland.

Før juli i 1121 dro Norbert til Köln for å skaffe relikvier til sine nye grunnleggelser. Der skal han gjennom en visjon ha oppdaget stedet hvor relikviene av den hellige Ursula og hennes ledsagere, av den hellige Gereon og andre martyrer lå gravlagt. Som noen av de første premonstratensiske abbediene var Saint-Martin i Laon, Cuissy og Floreffe blant ordenens Primarii inter pares, eller seniorhus.

På hjemturen fra Köln lovte han greven av Namur å etablere et kloster i Floreffe ved Namur i Vallonia i det nåværende Belgia. Det ble grunnlagt i 1121 og var ordenens andre kloster. I 1123 var Norbert igjen i Tyskland, denne gangen for å preke i Westfalen, hvor den salige grev Godfred av Cappenberg og hans bror Otto ga ham slottet Cappenberg og to andre slott for å etablere klostre, og de sluttet seg også selv til ordenen. Cappenberg skulle bli det første norbertinske klosteret på tysk territorium.

Da Norbert kom tilbake fra Tyskland, ble han møtt av grev Theobald av Champagne, som også ønsket å slutte seg til ordenen, men Norbert avgjorde at han ikke hadde noe kall og overtalte ham til å fortsette med sine verdslige oppgaver, gifte seg og gjøre godt arbeid i verden. Greven gikk med på dette, men ba om å få en leveregel. Norbert ga grev Theobald noen få regler og andakter for hans bruk, og samtidig ga han ham et lite hvitt skapular for å bære under klærne. Dette er det første kjente eksempel på at en legmann som lever i verden, knyttes til en anerkjent monastisk orden som tertiar. Norbertinernes tredjeorden regner derfor sin grunnleggelse fra denne hendelsen i 1122.

Den hellige Norbert triumferer over Satan og en kjetter (ca 1750)

Rundt 1120 var det en legmann ved navn Tanchelm (Tanchelin) som startet en ny sekt i Antwerpen (fr: Anvers) i det nåværende Belgia. Denne predikanten fikk raskt en stor tilhengerskare. Denne sekten mente at biskoper og prester var unødvendige og benektet sakramentenes virkning, mens de tillot seg selv en svært avslappet moral. Erkebiskop Burchard av Cambrai, som hadde Antwerpen i sitt bispedømme, var svært foruroliget over kjetteriets fremgang. Han overtalte kannikene ved kirken St. Mikael i byen til å be om hjelp fra Norbert for å bekjempe ondet. Som svar på invitasjonen kom den store grunnleggeren til Antwerpen i 1124 sammen med to av sine disipler, den salige Waltmann og Evermod. Takket være disse tre apostlenes nidkjærhet og forkynnelse var folket snart vunnet tilbake til troen, og mange brakte til ham hostier de hadde stjålet og profanert. Til minne om dette har Norbert blitt erklært som Antwerpens apostel, og festen for hans triumf over Tanchelms kjetteri ble feiret i erkebispedømmet Mechelen/Malines den 11. juli. Sekten mistet sitt grep og Tanchelm måtte foreta en vanærende retrett. Norbert etterlot Waltmann i Belgia som den første abbeden i det nye premonstratenserklosteret St. Mikael i Antwerpen.

Premonstratenserordenens raske vekst var nesten mirakuløs, og biskoper tryglet Norbert om å opprette nye hus i deres bispedømmer. I løpet av de første fem årene av ordenens eksistens var det grunnlagt klostre i Floreffe, Viviers, Saint-Josse, Ardenne nær Caen, Cuissy, Laon, Liège, Antwerpen, Varlar, Cappenberg og andre.

Den hellige Norbert, en moderne fremstilling.

Da ordenen besto av åtte munkeklostre og ett eller to nonneklostre, ønsket Norbert en mer formell godkjennelse av dens konstitusjoner. Derfor foretok han i 1125 en reise til Roma sammen med tre disipler, og i en bulle datert 27. februar 1126 fikk han alle de godkjennelsene han ønsket av pave Honorius II (1124-30). Kannikene i Laon, som tidligere hadde avvist ham, sluttet seg nå frivillig til ordenen. På vei tilbake til Prémontré dro Norbert og hans disipler gjennom Würzburg, hvor Norbert ga en blind kvinne synet tilbake. Innbyggerne var så fulle av beundring at de snakket om å velge ham til ny biskop etter at den gamle nettopp var død, men da flyktet Norbert og hans disipler i all hemmelighet.

Senere i 1126 fulgte Norbert grev Theobald av Champagne til Regensburg i Bayern i Sør-Tyskland for å slutte en ekteskapskontrakt. På veien besøkte de Speyer, hvor kong Lothar III (1125-37; keiser fra 1133) holdt riksdag i nærvær av den pavelige legaten. Mens de var der, kom det en delegasjon fra folket i Magdeburg i Sachsen (nå i den tyske delstaten Sachsen-Anhalt), som ba keiseren utnevne en erkebiskop til deres vakante sete etter at erkebiskop Rudger von Veltheim (Rudgar, Rotger, Ruotger, Rötger) (1119-25) var død. Keiseren og riksdagen valgte enstemmig Norbert til erkebiskop, mot hans egen vilje. Den pavelige legaten og kongen brukte sin autoritet til å tvinge ham til å akseptere valget.

Den hellige Norbert som ung, energisk predikant.

Delegasjonen brakte ham med seg tilbake til Magdeburg, og den 18. juli 1126 dro han inn i byen, barføtt og ikledd botsdrakt. Han var så simpelt kledd at det er sagt at portneren i erkebiskopens palass nektet ham adgang og ba ham gå til de andre tiggerne. «Men han er vår biskop», ropte mengden. Biskopen sa til den ulykkelige portneren: «Alt i orden, min bror. Du bedømmer meg riktigere enn de som brakte meg hit».

Det enorme bispedømmet ved det tyske keiserrikets nordøstre grense var i dårlig forfatning, og Norbert tok seg av det med sin vanlige energi. Han fortsatte å leve et strengt munkeliv, men han måtte foreta noen justeringer i sin egen livsstil. Selv om han personlig var ydmyk og trengte bare det nødvendigste, var han urokkelig i å hevde Kirkens rettigheter, også på det materielle plan. Han møtte mye motstand, særlig fra legfolks side, når han satte seg fore å oppspore kirkegods som illegalt var frarøvet Kirken under hans svake forgjenger. Han nølte ikke med å gå til aksjon mot dem, for han betraktet dem som ikke bedre enn røvere.

Mange av prestene levde skandaløse liv og forsømte sine sogn, og derfor var den nye erkebiskopens første prioritet å reformere presteskapet. Han fremmet ivrig reformer og gikk også energisk inn for sølibat blant presteskapet. Dette skaffet ham naturligvis fiender, og det ble gjort to eller tre forsøk på å myrde ham. Borgerne i Magdeburg gjorde også opprør mot ham, og han måtte flykte fra byen til klosteret Berge og augustinerklosteret Neuwerk. Men ved å ilegge dem interdikt tvang han dem til underkastelse. Men etter tre års strengt, men rettferdig styre og sitt eget eksempel lyktes det ham å rette opp misforholdene. Han snakket med prestene først, men straffet de gjenstridige blant dem og byttet ut noen med medlemmer av sin egen orden, som han hentet fra Prémontré til Magdeburg.

Den hellige Norbert

Han ga norbertinerne kirken Vår Frue i Magdeburg og gjorde også klosteret Pöhlde i det sørlige Niedersachsen om til et premonstratenserkloster. I 1131 grunnla han premonstratenserklosteret Gottesgnaden på en øy i elven Saale nær Calbe, sør for Magdeburg. I 1128 overlot han ledelsen av ordenen til Hugo, som på hans forslag ble valgt til abbed i Prémontré. Dette embetet ble ensbetydende med embetet som ordenens generalabbed, selv om Hugo formelt fikk denne tittelen først ved Norberts død i 1134.

Norbert var spesielt hengiven til Den hellige Eukaristi og til Jomfru Maria. I likhet med Bernhard av Clairvaux prekte han mot dem som benektet Kristi realpresens i sakramentet. Som hyrde i et bispedømme på grensen til et stort misjonsterritorium, rettet han sine medbrødres oppmerksomhet mer mot omsorgen for sjeler enn han hadde gjort i Prémontré. I løpet av sine åtte år som biskop kunne han ikke gjennomføre alle sine planer, men etter hans død fortsatte hans medbrødre å arbeide for omvendelsen av de hedenske venderne, et samlenavn for de slaviske stammene langs elven Elben og Østersjøen.

Den hellige Norbert som apostel for Den hellige eukaristi.

I sine siste år ble Norbert involvert i politiske aktiviteter i tjeneste for Kirken og keiseren. I 1130 satte Norbert sammen med Bernhard og den hellige Hugo av Grenoble all sin innflytelse inn for pave Innocent IIs (1130-43) sak i hans strid med motpaven Kletus II (1130-38) (Pietro Pierleoni). Norbert overtalte kong Lothar III (av Supplinburg) (1125-37; keiser fra 1133) til å lede en hær til Italia for å gjeninnsette den forviste paven, og han ble selv med for å forsøke å overvinne motpaven med overtalelser. I mars 1133 dro keiseren og paven inn i Roma fulgt av Bernhard og Norbert. Som takk for sin innsats ga paven ham palliet og gjorde ham til primas for hele Tyskland. Ettersom Leobyen (Vatikanet) med Peterskirken og Castel Sant'Angelo forble på motpave Kletus IIs hender, måtte paven gi avkall på keiserkroning i Peterskirken, som hadde vært det vanlige. I stedet kronet pave Innocent den 3. juni 1133 Lothar og hans hustru Richenza i Lateranbasilikaen.

I 1131 og 1133 fikk Norbert fra pave Innocent II en stadfestelse av de privilegiene som erkebispedømmet Magdeburg hadde fått på 900-tallet, men han kunne ikke sette gjennom de tilhørende kravene overfor den polske Kirken. Kort før sin død ble Norbert utnevnt av keiseren til kansler for Italia i erkebiskopen av Kölns fravær. Han vendte tilbake til Magdeburg i 1134, men var nå svekket av sykdom, trolig av malaria han hadde pådratt seg i Roma. Kort etter hjemkomsten fra Italia ble Norbert alvorlig syk i Goslar.

Han ble brakt til Magdeburg, hvor han levde ennå i tre måneder. Han var i stand til å velsigne oljene på Skjørtorsdag, men på Påskedag klarte han bare å feire messen sittende. Etter bare åtte års virksomhet i sitt bispedømme døde han i Magdeburg den 6. juni 1134, onsdag etter pinse, rundt 54 år gammel. Etter hans død gjorde både kannikene ved katedralen og norbertinerne i Vår Frue krav på hans legeme, og de vendte seg til keiseren for en avgjørelse. Han ble etter keiserens ordre den 11. juni høytidelig gravlagt ved alteret for Det hellige kors i norbertinernes klosterkirke Vår Frue. Begravelsen ble feiret av biskopene Godebold av Meissen, Ludolf av Brandenburg og Anselm av Havelberg. Få år senere ble hans levninger overført til koret i kirken.

Den hellige Norbert, skytshelgen for Bøhmen og for byen Praha

Ved reformasjonen ble Magdeburg protestantisk, og etter Norberts helligkåring i 1582 reiste det seg åpenbart en stemning mot ham i byen. Derfor ble hans relikvier den 2. mai 1627 overført av keiser Ferdinand II (1619-37) fra Magdeburg til kirken ved norbertinernes kloster i Strahov i utkanten av Praha, som abbed Kasper Questenberg hadde fornyet i renessansens stil. De ble senere plassert i et praktfullt kapell i klosterkirken i Strahov. Kanselliet i Praha arkiverte avsvergelsene fra 600 protestanter som på translasjonsdagen eller i dens oktav ble forsonet med Den katolske kirke. I den anledning proklamerte erkebiskopen av Praha, etter anmodning fra sivile og kirkelige myndigheter, Norbert som skytshelgen for og beskytter av Bøhmen. I 1628 fulgte grunnleggelsen av Collegium Norbertinum i Praha.

Ved arkeologiske utgravninger i 1975 ble Norberts gravanlegg under krysset mellom hovedskip og tverrskip i Liebfrauenkirche i Magdeburg avdekket. Rommet, som var utsmykket med renessansepilastre, var sannsynligvis bygd i anledning hans helligkåring i 1582. Da Norberts relikvier ble overført til Praha i 1627, mistet den tomme graven sin betydning og ble overbygd. En hvit marmorplate med innskrift på vestveggen av det nordlige tverrskipet oppsto formodentlig også først i sammenheng med helligkåringen.

Josef Max: Statue av den hellige Norbert (midten) på Karlsbroen i Praha. Med de hellige Venceslas (t.v.) og Sigismund av Burgund (t.h.) (1853)

Etter at premonstratenserordenen på 1200- og 1300-tallet hadde hatt stor vekst, opplevde den en sterk nedgang i reformasjonstiden og etter Den franske revolusjon. Alt syntes å ende da ordensgeneralen døde i 1834 uten noen etterfølger. Men i 1869 ble ordenen gjenfødt, og nå er premonstratenserne igjen aktivt til stede i Kirken. Men i Prémontré finnes i dag bare sparsomme rester av det første klosteret like ved en sportsplass.

Det tok 450 år før Norbert ble helligkåret. Dette var et resultat av de regelbundne kannikenes avgjørelse om ikke å fremme noen helligkåringssaker for sine medlemmer. Dette var delvis en reaksjon mot munkene i Cluny, som på det sterkeste arbeidet for helligkåring av sine medlemmer. Den sene helligkåringen førte også til at Norbert ikke var noen populær helgen, og hans kult var hovedsakelig begrenset til hans orden. Lenge ble ikke Norbert betraktet som grunnlegger av premonstratenserne, men heller som reformator av de regelbundne kannikene, som Augustin av Hippo, som han lenge ble overskygget av. Norberts sentrale rolle har utviklet seg i de senere århundrene. Men selv om det finnes en rekke sogn som bærer hans navn, har han aldri blitt det som tyskerne kaller en Volksheiliger.

Rekonstruksjon av Norberts hode etter målinger av hans hodeskalle i klosteret Strahov ved Praha

Det ble hevdet at Norbert var blitt helligkåret av pave Innocent III (1198-1216), men bollandistene opplyser at det ikke finnes noen dokumenter som beviser dette. Han ble endelig helligkåret i 1582 av pave Gregor XIII (1572-85), da norbertinerne fikk tillatelse til å feire sin grunnlegger den 6. juni. Hans kult ble utvidet til hele Kirken i 1621 av pave Gregor XV (1621-23) ved at hans fest ble satt inn i den romerske kalenderen. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Hans minnedag er fortsatt dødsdagen 6. juni. I bispedømmet Paderborn feires en translasjonsfest den 24. april.

Han kalles vanligvis Norbert av Xanten, men er også kjent som Norbert av Prémontré eller Norbert av Magdeburg etter sitt bispesete. Ofte kaller man ham også Norbert av Köln, siden han var kapellan for erkebiskopen av Köln. I 1982 utropte pave Johannes Paul II Norbert av Magdeburg til skytshelgen for Magdeburg, som da fortsatt lå i DDR. Han er også skytshelgen for bispedømmet Magdeburg, som ble gjenopprettet i 1994. Norbert regnes som en særlig prominent representant for læren om Kristi realpresens i sakramentet. I Antwerpen prekte han med suksess mot Tanchelm, som fornektet alle sakramentene. Motsetningene med protestantene på 1600-tallet gjaldt igjen Kristi nærvær i sakramentet.

Den hellige Norbert, engelsk glassmaleri

I kunsten blir Norbert fremstilt i bispeklær eller i premonstratensernes drakt. Han fremstilles gjerne med en monstrans og sakramentet (i likhet med Thomas Aquinas). Andre attributter på fremstillinger er en kalk, ofte med en edderkopp. Dette går tilbake til legenden som forteller at det en gang falt en giftig edderkopp ned i kalken under messen. Men i full tillit til den hellige kommunion drakk han av kalken og svelget edderkoppen, men den kom krypende ut av hans nese uten å ha skadet ham. Ved foten av prekestolen i katedralen St. Rumbold i Mechelen i Belgia er Norbert fremstilt kastet av hesten etter sin omvendelse. Den praktfulle prekestolen er skåret ut i tre av Michiel Vervoort og datert 1723. Den var opprinnelig tenkt for kapellet til norbertinersøstrene.

Inntil midten av 1800-tallet var den viktigste kilden for Norberts biografi et manuskript som vanligvis ble tilskrevet Hugo av Fosses, Norberts første disippel og etterfølger, og som det var laget en mengde kopier av. Det tilhørte klosteret Romersdorf nær Koblenz og havnet senere i British Museum i London. Etter sin angivelige forfatter ble biografien kalt Vita Norberti, auctore canonico praeadjuvante Hugone abbate, Fossense. Den er i dag kjent som Vita Norberti B.

Den hellige Norbert tilber Den hellige eukaristi

For i 1853 oppdaget Roger Wilmans et manuskript fra 1300-tallet av en hittil ukjent biografi om Norbert i Det kongelige bibliotek i Berlin som stammet fra det tidligere norbertinerklosteret St. Peter i Brandenburg. Dette manuskriptet ble publisert i 1856 i serien Monumenta Germaniae Historica som Vita Norberti archiepiscopi Magdeburgensis. Det var i mange detaljer forskjellig fra det manuskriptet som var kjent fra før. Wilmans mente at denne biografien som han hadde oppdaget, var eldre enn den som allerede var kjent og publisert av bollandistene i Acta Sanctorum.1 Han ga derfor sin oppdagelse navnet Vita A og kalte det tidligere kjente manuskriptet for Vita Norberti B.

Siden oppdagelsen av Vita A har debatten rast om hvilken versjon som er eldst, men siden det bare finnes ett komplett eksemplar av Vita A og minst 25 avskifter av Vita B, er spørsmålet vanskelig å avgjøre. Forskere mener i dag at Vita A kan være skrevet mellom 1145 og 1161/64 og Vita B mellom 1152 og 1161/64. Vita B er nesten dobbel så lang som Vita A og synes å være mer moraliserende, hagiografisk og oppbyggelig. Vita A har tittelen «Biografien til Herre Norbert, erkebiskop av Magdeburg», mens tittelen på Vita B i de eldste manuskriptene er «Premonstratensernes opprinnelse og spredning», noe som tyder på at forfatteren av Vita B hadde den intensjon å skrive ordenens historie og begynte med grunnleggerens biografi. Selv om forskerne ikke lenger tror at Hugo skrev biografien, var forfatteren åpenbart fransk, siden han i kapittel 28 som beskriver byggingen av kirken i Prémontré, sier at noen av murerne var tyske mens andre var «våre menn» (nostrates). Se en engelsk oversettelse av Vita A og Vita B.


1
Acta Sanctorum, Juni, I, s 804-45

Kilder: Attwater (dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Bentley, Lodi, Butler, Butler (VI), Benedictines, Delaney, Bunson, Engelhart, Schnitzler, Schauber/Schindler, Melchers, Gorys, Dammer/Adam, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, augustiniancanons.org, premontre.org, praemonstratensis.co.uk, postulatio.info, canonline.org, mittelalter-genealogie.de - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

av Webmaster publisert 22.07.2009, sist endret 22.02.2016 - 10:09