Allehelgensdag

Minnedag: 1. november

Festum omnium sanctorum

Ingen har mulighet for å feire festene for alle salige og hellige som kjennes i Kirken – til det er de for mange. Derfor er en dag i kirkeåret satt av til å feire alle de kjente og ukjente hellige, som vi tror er i himmelen og kan gå i forbønn for oss hos Gud. Bevisst er saligprisningene fra Bergprekenen valgt som dagens evangelium. I Allehelgenslitaniet blir de alle anropt: Først alle helliges dronning, Jomfru Maria, deretter engler, patriarker og profeter, apostler og evangelister, martyrer og bekjennere, kirkelærere, munker og eneboere, jomfruer og enker.

null Albrecht Dürer (1471-1528): Tilbedelse av Treenigheten (1511), Kunsthistorisches Museum, Wien

Kirken har feiret en eller annen fest til ære for de hellige helt fra den primitive Kirken. Det finnes antydninger til en feiring til ære for alle martyrer i skriftene til Tertullian (d. 223) og Gregor av Nyssa (d. 395). I Syria ble det allerede på 300-tallet holdt en fest til ære for «alle martyrer i hele verden», noe Efrem Syreren (306-73) bevitner. Han skrev en hymne til festen, Nisibene Hymnus. Dagen ble åpenbart feiret den 13. mai. Men det vanlige i den syriske kirken var fra 411 eller tidligere var å feire alle martyrer på fredag i påskeoktaven, noe som fremgår av Det syriske korte Martyrologium. Fredag i påskeoktaven feires fortsatt av katolikker av kaldeisk ritus og av nestorianerne.1

Grekerne feiret også minnet om alle martyrer, senere også sammen med alle helgener, og siden den hellige Johannes Krysostomos' tid (347-407) ble den lagt på første søndag etter pinse.2 Den bysantinske kirken feirer fortsatt denne dagen som Alle helgeners søndag (gr: 'Áγιον Πάντον, Hagion Panton). I vest vet vi at Maximus av Torino feiret denne festen på samme dag. I Irland viser Martyrologiet fra Tallaght at alle martyrer ble feiret 17. april, sammen med fester for «Alle helgener i Irland, Storbritannia og hele Europa», communis solemnitas omnium sanctorum et virginum Hiberniae et Britanniae et totius Europea den 20. april og Alle helgener i Afrika den 23. desember. Opprinnelig ble bare martyrer minnet med egne dager, men i øst var en Commemoratio Confessarium, «minnedag for bekjennere», i den kaldeiske kalenderen så tidlig som i 411.

Pantheon-tempelet i Roma ble bygd i keiserens termer i år 27 f.Kr av Markus Agrippa, en av keiser Augustus' (31 f.Kr-14 e.Kr) yndlinger og hærførere. Keiser Hadrian (117-38) gjenoppbygde det i år 124 (han skal også ha vært arkitekten) og viet det til alle de 3000 romerske gudene (Pan theon = alle guder). Bygget ble ikke ødelagt da kristendommen ble innført, for det skulle stå som et minnesmerke over Romerrikets storhetstid. Men dets dører ble stengt. Etter at det hadde stått ubrukt i over hundre år, kom den hellige pave Bonifatius IV (608-15) på den tanken å åpne og rense dette tempel for de hedenske avguder, og den bysantinske keiser Fokas (602-10) ga det i gave til paven. Paven ville ifølge den hellige Beda den Ærverdige at «minnet om alle helgener i fremtiden skulle æres på det stedet som tidligere hadde vært viet til tilbedelse, ikke av guder, men av demoner».3

Den 13. mai 610 (eller 609) viet pave Bonifatius IV det gamle templet til en kristen kirke med navnet Santa Maria ad Martyres. Kvelden før var 28 rikt utsmykkede vogner ført fra katakombene med relikvier av utallige martyrer, og på festdagen ble de høytidelig bisatt i den nye kirken av paven selv. Siden har festen for Dedicatio Sanctae Mariae ad Martyres alltid vært feiret i Roma. Antifonene for vigslingen av en kirke i den gamle ritus kan muligens referere til denne triumferende translasjonen. I en av dem heter det: «Stå opp, Guds hellige, fra deres hvilesteder; helliggjør dette stedet og velsign folket!»4 I 1878 ble Pantheon gravkirke for de italienske kongene. Den tjener nå som kollegiats- og stiftskirke for de geistlige i det romerske generalvikariatet.

Åpenbart var 13. mai valgt som vigselsdag for den nye kirken av hensyn til den østlige tradisjonen, og dagen ble så valgt som en festdag for alle hellige martyrer. I Würzburg-leksjonariet fra 600-tallet ble festen feiret for alle hellige, ikke bare martyrer. Under pave Gregor III (731-41) ble et kapell i St. Peterskirken viet til alle hellige, også de som ikke hadde lidd martyrdøden. Festen ble feiret i påsketiden for å understreke martyrenes påskeseier.

Overleveringen forteller at dagen senere ble flyttet fra 13. mai fordi det på den tiden av året ikke var nok mat i byen til å fø alle pilegrimene som strømmet til byen for å feire alle de hellige. I stedet ville de legge festen til etter innhøstingen, slik at alle kunne få rikelig med både spise og drikke. Uansett grunn, på 7-800-tallet var dagen flyttet til 1. november. Det er sannsynlig at Roma antok gallisk/irske skikker, ikke omvendt. Egbert av York brakte festen til England, men den nevnes ikke i Beda den Ærverdiges martyrologium. Men i kopier fra rundt 800 er det er funnet en anmerkning i margen under 1. november: Natale sancti Caesarii est festivitas omnium sanctorum. Den salige Alkuin av York, som da var abbed i Tours, pleide å feire Solemnitas Sanctissima for alle hellige den 1. november med en tre dager lang faste før festen, og i 799 roste han sin venn biskop Arno av Salzburg for å ha innført festen på denne dagen i listen over helligdager på en synode i Bayern som han presiderte over. I 835 fikk pave Gregor IV (827-44) keiser Ludvig den Fromme (814-40) til å innføre martyr- og helgendagen i Frankrike på 1. november, og der har den blitt siden. I Roma ble festen feiret med vigilie og faste fra 900-tallet.

En nordengelsk kalender fra 800-tallet rangerte festen av høyeste rang (høytid), og det har den alltid vært siden. Åndelige forfattere ser den som fullførelsen av Pinsedag og særlig av Kristi forløsende offer og oppstandelse. Pave Urban IV (1261-64) erklærte at Allehelgensdag også var innført for å gjøre opp for alle utelatelser i feiringen av de ulike helgendagene i det liturgiske år.

Dagen er en stor helligdag i katolske land, og dagen var også helligdag i Norge frem til 1771. Den er avmerket på den gamle norske Primstaven. Rundt 731 ble det innført en vigilie før dagen og pave Sixtus IV (1471-84) innførte også en oktav (åtte dagers feiring). Dagen sto i Missale Nidrosiense fra 1519 som Omnium sanctorum (Su.) Både vigilie og oktav ble avskaffet den 23. mars 1955 i pave Pius XIIs (1939-58) dekret Cum hac nostra aetate, som reformerte rubrikkene i missalet og breviaret.

Ved liturgirevisjonen i 1969 overtok den nye Allehelgensmessen det meste fra den tradisjonelle messen, men den har blitt beriket med en andre lesning og en spesiell prefasjon. Prefasjonen synger om festens mysterium på en hymnisk måte: «I dag lar du oss feire det himmelske Jerusalem, som er vår mor og din hellige by, hvor skaren av våre brødre priser deg i evighet. I troen haster vi som pilegrimer frem mot denne stad, og gleder oss over deres herlighet som er hos deg i himmelen, og som du gir oss til hjelp og forbilde i vår svakhet.» Her er det klart at festen ikke bare feirer de helligkårete helgener, men alle døde som har nådd sin oppfyllelse, og derfor også sikkert våre døde slektninger og venner.

Første lesning (Åp 7,2-4.9-14) beskriver disse helgenene som «144.000, fra alle stammene i Israels folk» (v. 4) og som «en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, av alle folk og tungemål» (v. 9) som står foran tronen og Lammet, kledd i hvite kapper og med palmegrener i hendene. Når det sies på slutten at de har kommet «ut av den store trengsel og har vasket sine klær og gjort dem hvite i Lammets blod», er dette et metaforisk uttrykk for den sannheten at alle de hellige er en frukt av påskemysteriet.5

Allehelgensdag heter på engelsk All Saints eller All Hallows, og noen av skikkene i forbindelse med allehelgensaften 31. oktober, «hallowe'en» overlever i folkelige tradisjoner, men på grunn av deres tilknytning til ånder og spøkelser blir de av mange i dag feilaktig assosiert med Allesjelersdag 2. november.

Frem til kirkeåret 2006/07 var Allehelgensdag i Den katolske kirke i Norge en bevegelig helligdag som ble feiret første søndag i november, i likhet med i Statskirken. Men da bestemte biskopene at dagen igjen skulle feires på sin riktige dag 1. november. Dermed ble kronologien i forhold til Allesjelersdag også endelig gjenskapt.


1
Detaljer i P. Radó, Enchiridion liturgicum, 2 vols (Roma-Freiburg-Barcelona, 1961), 2:1391; H.A.P. Schmidt, Introductio in liturgiam occidentalem (Roma-Freiburg-Barcelona, 1960), s 653; Pascher, s 708-09
2
Johannes Krysostomos, En lovtale over alle martyrer som har blitt drept i hele verden
3
On the Calculation of Time
4
Radó 2:1391-92
5
Adolf Adam, The Liturgical Year: Its History and Its Meaning after the Reform of the Liturgy (Collegeville, Minnesota: Pueblo/The Liturgical Press 1980/1990; original: Freiburg im Breisgau 1979)

Kilder: Farmer, Lodi, Butler, Butler (XI), Bunson, Engelhart, Schnitzler, Schauber/Schindler, Melchers, Adam, KIR, CE, Infocatho, Heiligenlexikon, en.wikipedia.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

av Webmaster publisert 02.03.2007, sist endret 22.02.2016 - 10:09