Vigselsfesten for Peters og Paulus' basilikaer i Roma

Minnedag: 18. november

Peterskirken
In dedicatione Basilicarum Ss Petri et Pauli Apostolorum

Denne festen er til minne om vigslingen av Peterskirken (San Pietro in Vaticano) i 326 ved pave Sylvester I (314-35) og vigslingen av basilikaen St. Paulus utenfor Murene (San Paolo fuori le Mura) i 390 av pave Siricius (384-99). Tradisjonen sier at begge kirkene ble vigslet den 18. november.

St. Paulus utenfor Murene

Dagens Peterskirke står på det stedet hvor Agrippina den Eldres hager lå på begynnelsen av det første århundret. Agrippina var mor til keiser Caligula (37-41), som bygde et sirkus på stedet. Der plasserte han den berømte obelisken uten hieroglyfer som var brakt fra Heliopolis i Egypt og som nå står på Petersplassen. Keiser Nero var spesielt glad i dette sirkuset og arrangerte mange opptog der, hvorav martyriene til de kristne ble spesielt beryktet.1 Det nøyaktige stedet i sirkus hvor den hellige apostelfyrsten Peter ble korsfestet med hodet ned, ble bevart av tradisjonen gjennom århundrene, og i dagens Peterskirke er stedet markert med et alter.

Direkte bak Neros sirkus gikk Via Cornelia, og i likhet med alle landeveiene i Roma lå det gravmonumenter ved siden av veien. I kristen tid vokste det opp en liten by av kirker og hospitser der, men uten at denne delen av Roma ble inkludert innenfor byens grenser. Etter tradisjonen skal den hellige pave Kletus (76-88) ha bygd et lite kapell over Peters grav, men det er mer sannsynligvis at det ble gjort av den hellige pave Anicetus (155-166). Den berømte kirkehistorikeren Eusebius av Caesarea (ca 260-340) skriver i sin Kirkehistorie (Historia ecclesiastica) at like før år 200 stadfester en prest ved navn Caius at relikviene av den hellige Peter fantes på Vatikanhøyden og relikviene av den hellige Paulus var ved Via Ostia: «Jeg kan vise dere gravene til apostlene. Hvis dere drar til Vatikanet eller på veien til Ostia vil dere se gravene til dem som grunnla denne kirken».2

I følge en tradisjon fra 350-tallet ble det den 29. juni 258 feiret en liturgisk minnehøytid til begge apostelfyrstenes ære in catacumbas ved Via Appia like utenfor Roma. Dette var i begynnelsen av forfølgelsene under keiser Valerian (253-60), og apostelfyrstenes relikvier ble sannsynligvis brakt dit for å beskytte dem mot vanhelligelsen som truet etter at de kristne gravplassene ble konfiskert. Det finnes graffiti som minnes apostlene i katakombene ved Via Appia, og dette øker historiens troverdighet. På dette stedet står nå kirken San Sebastiano, som da den ble bygd på 300-tallet, var viet til Ss Peter og Paulus. Siden ble relikviene brakt tilbake til sine opprinnelige hvilesteder.

Byggingen av den store St. Petersbasilikaen ble påbegynt mellom 326 og 333 etter ordre fra keiser Konstantin I den Store (306-37; enekeiser fra 324). Byggearbeidene tok rundt tretti år, og kirken ble fullført av Konstantins sønner. Den ble bygd over det som tidligere var en hedensk gravplass og senere en kirkegård for kristne. Familiegravmonumenter og store jordmasser ble først fraktet bort. Sørsiden av basilikaen ble reist på den nordlige siden av sirkus, som i middelalderen hadde navnet Palatium Neronis. Kirkens utseende var typisk for romerske haller på den tiden.3

Rekonstruksjon av Konstantins basilika over Peters grav. Tegningen viser kirken rett før den ble revet i 1506. Tegning av H.W. Brewer, 1891

Bygningen besto av fem skip, et bredt skip i midten og to mindre sideskip på hver side, som hver ble delt av fire rekker av 22 marmorsøyler, alle tatt fra tidligere hedenske bygninger.4 Bygningen var over 106 meter lang og var bygd i form av et latinsk kors. Den hadde et saltak som var tømret på innsiden og som var over tretti meter høyt på midten. Et atrium, kjent som Paradisets hage, sto ved inngangen og hadde fem dører som førte inn til selve kirken, men denne var i virkeligheten et tilbygg fra 500-tallet. Skipet endte med en bue, som inneholdt en mosaikk av Konstantin og Peter, som ble gitt en modell av kirken til Kristus.5 Utsiden var imidlertid i motsetning til tidligere hedenske templer ikke rikelig dekorert. 6

I de neste tolv århundrene vokste kirken gradvis i betydning og ble et av Romas fremste pilegrimsmål. Peters grav med alteret som var bygd over den (confessio), har siden 300-tallet vært den høyest ærede martyrgraven i vesten. Man begynte å krone paver der, og juledag i år 800 ble Karl den Store kronet til keiser der. Med dens økende prestisje ble kirken rikt dekorert med statuer og inventar, og gravmonumenter og sidealtere ble hele tiden bygd.7

Da sarasenerne i 847 plyndret Peterskirken og alle helligdommene og institusjonene der, bestemte den hellige pave Leo IV (847-55) seg for å bygge en mur rundt denne forstaden som var vokst frem utenfor bymurene. Muren ble med jevne mellomrom utstyrt med sterke og godt befestede tårn. To av tårnene samt en del av muren er bevart i Vatikanhagene. På grunn av disse arbeidene fikk bydelen navnet Civitas Leonina («Leobyen»), et navn som fortsatt brukes.

Under pavenes opphold i Avignon ble den gamle Petersbasilikaen i likhet med de andre kirkene i Roma forsømt, og den ble mer og mer falleferdig. På 1400-tallet hadde forfallet nådd et alarmerende nivå. Pave Nikolas V (1447-55), en entusiastisk humanist, kom derfor opp med planen om å rive den gamle kirken og bygge en ny på samme sted. To menn som var involvert i dette arbeidet, var Leone Battista Alberti and Bernardo Rossellino, sistnevnte fra Firenze. I henhold til hans planer skulle den nye basilikaen fullstendig omslutte kor og sideskip i den gamle og ha form av et latinsk kors med et forlenget skip. Rossellino forsterket apsisen og begynte i 1450 byggingen av en flere etasjers benediksjonsloggia til atriumfasaden. Byggingen av denne fortsatte med lange avbrudd helt til man begynte på den nye basilikaen. Bortsett fra denne bygningen samt fundamentene for veggen som skulle omgi tverrskipet, ble det ikke gjort flere arbeider, og pave Nikolas døde i 1455.

I begynnelsen hadde pave Julius II (1503-13) alle intensjoner om å bevare den gamle bygningen, men hans oppmerksomhet vendte seg snart mot å rive den ned og bygge en ny kirke. Mange samtidige var sjokkerte over forslaget, ettersom basilikaen representerte en pavelig kontinuitet som gikk tilbake til Peter. I tillegg var hele bygget fylt opp med graver og legemene til helgener og paver. Knokler ble funnet under byggingen så sent som i februar 1544. Det endte med at planene for den nye basilikaen forsøkte å re-konsekrere disse levningene så mye som mulig.8 Det originale alteret ble bevart i den nye kirken.

Julius II utlyste en arkitektkonkurranse, som ble vunnet av Donato Bramante (1444-1514). Hans grenseløse entusiasme for den oppfarende pavens mektige visjoner vises i de utallige planene og tegningene som fortsatt er bevart i Uffizi-galleriet i Firenze. Bramante ønsket å stable Panteon på den konstantinske basilikaen, slik at en mektig kuppel skulle reise seg over en bygning i form av et gresk kors (et kors med fire like lange armer).

Grunnsteinen til den nye Peterskirken ble lagt ned av pave Julius II den 18. april 1506 i nærvær av 35 kardinaler. Han bestemte også at kostnadene til kirken skulle dekkes ved å selge avlatsbrev, noe som senere skulle bli hardt kritisert av de protestantiske reformatorene. Hans arkitekt Bramante rev skånselløst ned den gamle Peterskirken for å gi plass for den nye, noe som gjorde at hans samtidige ga ham tilnavnet «Ruinante».

Dessverre døde Bramante allerede i 1514, sytti år gammel, og hans storslagne planer ble forkludret av senere generasjoner. Giuliano da Sangallo og Fra Giacondo da Verona, som sammen med Rafael forsatte hans arbeid, døde i henholdsvis 1516 og 1515. Rafael, som ga etter for all slags innflytelse, foretok endringer, men han fremmet ikke byggingen i særlig utstrakt grad. Da han døde i 1520, brøt det ut en hard konflikt om kirken fortsatt skulle bygges som et gresk kors eller om skipet skulle forlenges slik at planen ble som et latinsk kors.

Antonio da Sangallo den Yngre (1484-1546), som ble utnevnt til arkitekt i 1518, og Baldassari Peruzzi (1481-1536), som ble utnevnt i 1520, hadde ingen faste planer og forsøkte alle slags eksperimenter. Dessverre ble byggingen av den nye kirken preget av kunstneriske humørsvigninger, og det er takket være Michelangelo, som reddet det som var mulig av Bramantes originale plan, at noe estetisk tilfredsstillende ble skapt. Michelangelo di Lodovico Buonarroti Simoni (1475-1564) overtok kontrollen i 1548, og han fikk slutt på forgjengernes eksperimentering. Han syntes at Bramantes plan var så utmerket at han bygde i henhold til den. Ved å forsterke de sentrale pilarene gjorde han det mulig for dem å bære en kuppel. Han levde ikke lenge nok til å se fullføringen av sin kunstneriske visjon, for bare tamburen var ferdig da han døde i 1564 (den basisen som kuppelen hviler på). Men i årene som fulgte, ble den nåværende kuppelen, et sublimt mesterverk av uovertruffen skjønnhet, bygd i henhold til hans planer. Den trofasthet som Giacomo della Porta (1533-1602) fullførte byggingen i henhold til Michelangelos intensjoner, fortjener å bli lagt spesiell vekt på. Hans assistent var Domenico Fontana (1543-1607), som trolig var samtidens beste ingeniør.

Viviano Codazzi (1604-70): Peterskirken, 1630. De to klokketårnene har senere blitt fjernet

Bygningen kunne ha blitt fullført i begynnelsen av neste århundre dersom ikke pave Paul V (1605-21) i 1606 hadde bestemt seg for å fullføre kirken med et forlenget skip slik at den fikk form av et latinsk kors. I de tyve årene som fulgte, bygde Carlo Maderna (1556-1629) den nåværende fasaden, mens Giovanni Lorenzo Bernini (1598-1680) kastet bort tid og penger ved å utsmykke fronten med klokketårn, som av kunstneriske grunner måtte fjernes så snart han hadde fullført dem.

Endelig kunne vigslingen bli foretatt av pave Urban VIII (1623-44) først den 18. november 1626, på 1300-årsdagen for innvielsen av Konstantin den Stores Petersbasilika, som etter tradisjonen skjedde den 18. november 326. Jo mer de bygde, jo mer ødela de Bramantes opprinnelige praktfulle planer, slik at eksteriøret som helhet må betraktes som utilfredsstillende. Den største feilen er selvsagt forlengingen av skipet, slik at Michelangelos praktfulle kuppel ikke kan ses på nært hold.

I henhold til de mest pålitelige samtidige beregningene, foretatt av Carlo Fontana, er bygningens proporsjoner som følger: skipets høyde: 46,18 meter, skipets bredde ved inngangen: 27,47 meter, ved tribunen: 23,98 meter, lengde av tverrskipenes interiør: 137,67 meter, basilikaens totale lengde inkludert vestibyle: 211,46 meter, høyde fra gulvet (målt fra confessio) til lanternens oculus på kuppelen: 123,37 meter, til toppen av korset på lanternen: 132,44 meter. Kuppelens indre diameter varierer noe, vanligvis angitt til 41,91 meter, noe som overgår kuppelen i Panteon med 1 ½ meter. Peterskirkens areal dekker 15.160 m².

I gulvet i Peterskirken er lengden til noen av verdens største kirker markert (sammenlignet med Peterskirkens 211,46 meter): St. Paul's i London: 158,60 meter, katedralen i Firenze: 149,48 meter, katedralen i Milano: 135,41 meter, St. Paulusbasilikaen i Roma: 127,79 meter, Hagia Sophia i Konstantinopel: 127,79 meter. Areal (sammenlignet med Peterskirkens 15.160 m²): Katedralen i Milano: 8.406 m², St. Paul's i London: 7.875 m², Hagia Sophia: 6.890 m², Kölnerdomen: 6.166 m², katedralen i Antwerpen: 4.966 m².

På fasaden står følgende prangende inskripsjon: IN HONOREM PRINCIPIS APOST PAVLVS V BVRGHESIVS ROMANVS PONT MAX AN MDCXII PONT VII («Til ære for Apostelfyrsten (har) Paul V Borghese, romer og øverste pontifeks, i år 1612, i det 7. år av hans pontifikat (fullført fasaden)». Fasaden er 114,69 meter bred og 45,55 meter høy. På toppen av den er statuer av Kristus, Johannes Døperen og elleve av apostlene. Statuene av Peter av Paulus står foran kirken. To klokker er på hver side av toppen, den til venstre har blitt styrt elektrisk siden 1931. Den eldste klokken er fra 1288.

Mellom fasaden og selve kirken er basilikaens vestibyle eller portico. Den er 70,99 meter bred, 13,44 m dyp og 27,99 meter høy. Den er hovedsakelig designet av Maderno og inneholder en statue fra 1700-tallet av Karl den Store av Cornacchini i sør og en rytterstatue av keiser Konstantin av Bernini (1670) i nord. I fasaden er det fem dører. Den sørligste døren er designet av Giacomo Manzù og kalles «dødens dør». Døren i midten er av Antonio Averulino (1455) og er bevart fra den gamle basilikaen. Den nordligste døren er «Den hellige dør» i bronse av Vico Consorti (1950). Den åpnes bare i anledning store feiringer som Jubelår. Over den er det inskripsjoner, den øverste lyder PAVLVS V PONT MAX ANNO XIII og den rett over døren GREGORIVS XIII PONT MAX. Mellom dem er der hvite tavler som minnes de siste gangene døren er åpnet: IOANNES PAVLVS II P.M. PORTAM SANCTAM ANNO IVBILAEI MCMLXXVI A PAVLO PP VI RESERVATAM ET CLAVSAM APERVIT ET CLAVSIT ANNO IVB HVMANE REDEMP MCMLXXXIII – MCMLXXXIV («I jubileumsåret for menneskenes frelse 1983-84, Johannes Paul II, Pontifex Maximus, åpnet og lukket igjen den hellige dør som ble stengt og reservert av Paul VI i 1976»), IOANNES PAVLVS II P.M. ITERVM PORTAM SANCTAM APERVIT ET CLAVSIT ANNO MAGNI IVBILAEI AB INCARNATIONE DOMINI MM-MMI («Johannes Paul II, Pontifex Maximus, igjen åpnet og stengte den hellige dør i året for det store jubileet, fra Herrens inkarnasjon [fødsel] 2000-01»). PAVLVS VI PONT MAX HVIVS PATRIARCALIS VATICANAE BASILICAE PORTAM SANCTAM APERVIT ET CLAVSIT ANNO IVBILAEI MCMLXXV («Paul VI, Pontifex Maximus, åpnet og lukket den hellige dør av denne patriarkale Vatikanbasilikaen i jubileumsåret 1975».)

Michelangelos pietà

Hvis man innenfor inngangen går opp langs høyre sideskip, finnes det flere betydelige monumenter og minnesmerker. Det første er Michelangelos Pietà, som står rett til høyre for inngangen. Etter en hendelse i 1972 da en mann skadet statuen med en hammer, har statuen vært plassert bak en beskyttende glassvegg. Videre oppover i sideskipet er et monument for dronning Kristina av Sverige, som abdiserte i 1654 for å konvertere til katolisismen. Videre oppover står monumenter for paven Pius XI (1922-39) og Pius XII (1939-58) samt alteret for den hellige Sebastian. Deretter kommer Sakramentskapellet, hvor tabernaklet på alteret er en modell av Bramantes Tempietto i San Pietro in Montorio. Bernini laget dette forgylte bronsetabernaklet i 1674. De to knelende anglene ble lagt til senere. Videre opp sideskipet finner man monumenter over pave Gregor XIII (1572-85) (fullført i 1723 av Rusconi) og Gregor XIV (1590-91).

I det nordvestre hjørnet av skipet, nær søylen med statuen av Longinus, står en gammel bronsestatue av en sittende St. Peter. En av føttene er i sølv, og den er helt nedslitt, man kan tydelig se at den er blitt berørt og kysset av pilegrimer i mange århundrer. Dateringen av statuen er usikker. Det kan være en hedensk statue som ble tilpasset, eller et originalarbeid laget før slutten av den klassiske stilperioden. Nyere forskning hevder at den ble laget av Arnolfo di Cambio på slutten av 1200-tallet, men noen forskere daterer den til 400-tallet og ingen generell konsensus er nådd i den saken. Man vet at skikken med å kysse foten ble oppmuntret av pave Konstantin (708-15), men det kan ha vært en annen statue han snakket om.

Går man ned vestre sideskip finner man Forklarelsesalteret. Går man videre ned mot inngangen finner man monumenter over pavene Leo XI (1605-05) og den salige Innocent XI (1676-89) fulgt av kapellet for Den uplettede Jomfru Maria. Deretter kommer monumenter for den hellige pave Pius X (1903-14) og pave Innocent VIII (1484-92), deretter monumenter for den hellige pave Johannes XXIII (1958-63) og Benedikt XV (1914-22) og kapellet for Marias fremstilling i tempelet. Etter det kommer monumentet for de forviste Stuartene, direkte overfor monumentet for Maria Clementina Sobieska. Til slutt, rett før enden av kirken, er baptisteriet.

I Sakramentskapellet er det en dør som fører rett inn i Det apostoliske palass, i korkapellet og i vestibylen i venstretverrskip er det dører til sakristiet, og i tillegg er det fire dører som vanligvis brukes til bygging og administrative formål. I tillegg til hovedalteret og de fire altrene i krypten inneholder basilikaen 29 altere, og under de fleste av dem hviler legemene av helgener, inkludert flere apostler.

Høyre tverrskip inneholder tre altere, for den hellige Venceslas, de hellige Processus og Martinian og den hellige Erasmus. Venstre tverrskip inneholder også tre altere, for Peters korsfestelse og de hellige Josef og Thomas. I enden av venstre sideskip er det tre altere, hvorav det midterste er spesielt interessant, for det første fordi den store komponisten Pierluigi da Palestrina ligger gravlagt foran det, for det andre fordi relikviene av apostlene Simon og Judas Taddeus ligger i en steinsarkofag under alteret og for det tredje fordi som alterbildet av Guido Reni forteller, alteret markerer det stedet på Neros sirkus hvor Peter ble korsfestet. Vest for venstre sideskip er monumentet over Alexander VII (1655-67) av Bernini. Et skjelett løfter en fold av et rødt marmordraperi og holder et timeglass som symboliserer dødens uunngåelighet. Til høyre står en statue som representerer religionen, og den holder sin fot på toppen av en jordklode, med en torn som stikker hennes tå fra De britiske øyer – noe som symboliserer pavens problemer med Church of England.

Det finnes over hundre graver i Peterskirken, blant dem 91 paver og den hellige Ignatius av Antiokia. Den forviste engelske tronpretendenten James Francis Edward Stuart og hans to sønner, Charles Edward Stuart og Henry Benedict Stuart, er gravlagt her etter at de fikk innvilget asyl av pave Klemens XI (1700-21). Den mest prominente kvinnen som er gravlagt her, er dronning Kristina av Sverige, som abdiserte fra sin trone for å konvertere til katolisismen. Den sist gravlagte i kirken er pave Johannes Paul II (1978-2005), som ble gravlagt i krypten den 8. april 2005.

Det svært lange midtskipet avsluttes med den dyrebare tretti meter høye bronsebaldakinen, som Bernini laget mellom 1624 og 1632 etter oppdrag fra pave Urban VI (1378-89). Den ble installert i 1633 og bæres av fire enorme snodde bronsesøyler. Bronsen som ble brukt, skal ha blitt tatt fra Panteon. Ved de fire enorme pilastrene som holder kuppelen oppe, står fire statuer: i nordvest den hellige Helena av Andrea Bolgi, hun holder et stort kors i venstre hånd; i nordøst den hellige Longinus av Bernini (1639), han holder sin lanse i høyre hånd; i sørøst den hellige apostelen Andreas av François Duquesnoy, han er hengt på et Andreaskors; i sørvest den hellige Veronika av Francesco Mochi, hun holder sin svetteduk. Hver av disse statuene representerer en relikvie som er assosiert med personene, henholdsvis en bit av Det sanne kors, lansen som gjennomboret Kristi side, Andreas' hode og en del av hans kors og Veronikas svetteduk. I 1964 ble Andreas' hode gitt tilbake til den gresk-ortodokse kirke av pave Paul VI (1963-78). Det må bemerkes at Vatikanet ikke gjør noe krav når det gjelder autentisiteten til flere av disse relikviene, og i realiteten hevder andre katolske kirker også å ha «de samme» relikviene.

Langs innsiden av kuppelens base er det skrevet med to meter høye bokstaver: TV ES PETRVS ET SVPER HANC PETRAM AEDIFICABO ECCLESIAM MEAM. TIBI DABO CLAVES REGNI CAELORVM, som er fra Vulgata, den latinske oversettelsen av Bibelen, «Du er Peter; på denne klippe vil jeg bygge min kirke (…) Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler» (Matt 16,18-19). Nær toppen av kuppelen er det en annen og mindre sirkulær inskripsjon: S. PETRI GLORIAE SIXTVS PP. V. A. M. D. XC. PONTIF. V («Til St. Peters ære, Sixtus V, pave, i år 1590 og det femte av hans pontifikat»).

I kirkens apsis befinner en av kirkens mest dyrebare relikvier seg, nemlig den stolen som apostelen Peter skal ha sittet i som biskop av Roma. For å bevare denne dyrebare relikvien bestemte pave Alexander VII (1655-67) seg for å få laget et storslagent relikvar for den. Dette enorme relikvaret ble tegnet av Gian Lorenzo Bernini (1598-1680) i 1657 og ble fullført og høytidelig installert den 17. januar 1666. Det var formet som en gigantisk stol i bronse over alteret i apsis i Peterskirken. Denne stolen er kjent som Cathedra Petri eller Peters Stol, og den blir holdt oppe av statuer av to vestlige kirkelærere, de hellige Augustin av Hippo og Ambrosius av Milano, og to østlige, de hellige Johannes Krysostomos og Athanasius av Alexandria.

Kolonnaden som omgir den vakreste offentlige plassen i verden, Piazza di San Pietro, utgjør en organisk del av basilikaen. De ble bygd mellom 1656 og 1667 av Bernini og omgir plassen i en elliptisk form med hovedakse på 339,97 meter og mindre akse på 239,97 meter. De 248 søylene og 88 pilastrene er av travertin. På kolonnadene står 162 helgenstatuer etter Berninis design. Midt på plassen står den berømte obelisken, som er 25 ½ meter høy og veier 320 tonn. På toppen er det et bronsekors som inneholder et fragment av Det sanne kors. Domenico Fontana fullførte flyttingen av obelisken til sin nåværende posisjon den 28. september 1586 etter ordre fra pave Sixtus V (1585-90). Obelisken stammer fra det 13. århundre f.Kr. og ble flyttet fra Heliopolis i Egypt til Roma i år 37 for å stå på Neros sirkus, rundt 250 meter fra den nåværende posisjonen. Det er også to fontener på plassen, den nordlige av Maderno (1613) og den sørlige av Bernini (1675). Adkomst til plassen skjer hovedsakelig langs Via della Conciliazione bygd av Mussolini etter inngåelsen av Lateranpakten i 1929.

Dagens Peterskirke er verdens største gudshus, når vi ser bort fra den afrikanske kopien «Basilikaen for Vår Frue av Freden» i Yamoussoukro i Elfenbenskysten. Den har en høyere kuppel og er bevisst laget både litt lenger og bredere, men inkludert i disse målene er også en prestegård og en pavelig villa som strengt tatt ikke er en del av kirken. Den har også plass til langt færre troende, 18.000 mot Peterskirkens 60.000.

Tradisjonen peker ut et sted under Peterskirkens alter ved foten av Vatikan-høyden som Peters grav. Pave Pius XII (1939-58) tok initiativ til omfattende utgravninger under Peterskirken mellom 1939 og 1949 for å finne rester av den gamle basilikaen bygd av Konstantin. I 1950 annonserte paven resultatene. Det er sikkert at de oppdaget St. Peters grav, men det var ikke mulig å foreta en sikker identifikasjon av relikviene, fordi det var andre menneskeknokler i umiddelbar nærhet. Det er også sikkert at graven har vært besøkt etter Konstantins tid og at pavene hadde fordelt relikviene.

Men professor Margherita Guarducci, ekspert i latinsk og gresk epigrafikk, fortsatte undersøkelsene og fant blant annet en inskripsjon som hun tydet som: «Peter er her inne». Undersøkelsene av knokkelrestene viser at de stammer fra en mann på mellom 60 og 70 år, som må være død i det første århundret. Som en følge av professor Guarduccis undersøkelser og konklusjon meddelte pave Paul VI (1963-78) i juni 1968 offisielt: «St. Peters jordiske rester er blitt identifisert på en måte som vi anser for overbevisende». Arkeologene fant ikke minnesmerket som forfatteren av Liber Pontificalis på 500-tallet tilla pave Kletus. Det var umulig å fastslå den opprinnelige form på den opprinnelige graven. I dag ligger Peters grav rundt ti meter under hovedalteret i Peterskirken. Den er symbol på Universalkirkens enhet. Begge apostelfyrstenes hoder finnes i Lateranbasilikaen.

Paulusbasilikaens interiør

Den hellige Paulus' martyrium skjedde rundt elleve kilometer fra Peters i Aquae Salviae (nå kalt Tre Fontane) på veien til Ostia. Han ble gravlagt rundt tre kilometer derfra, i et lite hvelv på eiendommen til en kvinne ved navn Lucina. Basilikaen St. Paulus utenfor Murene (San Paolo fuori le Mura) er høyst sannsynligvis bygd over dette stedet ved Via Ostiense, som presten Caius hevdet like før år 200. Så tidlig som 200 var stedet markert av en cella memoriae, og i nærheten av den ble Commodilla-katakomben etablert. Ifølge Liber Pontificalis bygde keiser Konstantin en liten basilika på dette stedet, og det er sikkert at tre keisere, Valentinian I (364-75), Theodosios I den Store (379-95) og vestkeiser Honorius (395-423), fikk den utvidet til en stor basilika i likhet med Konstantins basilika på Vatikanhøyden. Den ble påbegynt i 386 av keiser Theodosios og ble konsekrert i 390 av pave Siricius (384-99), etter en tradisjon den 18. november, og den ble senere restaurert av den hellige pave Leo I den Store (440-61). Arbeidet inkludert mosaikkene var ikke fullført før under Leo den Store.

Den kristne poeten Prudentius beskriver monumentets prakt i noen få, uttrykksfulle linjer. Ettersom kirken også var viet til de hellige Taurinus og Herculanus, to martyrer i Ostia på 400-tallet, ble den kalt Basilica trium Dominorum. Av den gamle basilikaen gjenstår bare den indre delen av apsis med triumfbuen og mosaikken på denne. Mosaikken i apsis og tabernaklet i confessio av Arnolfo del Cambio er fra 1200-tallet. I den gamle basilikaen var det portretter av alle pavene i en frise over søylene som skiller de fire skipene.

Som den eneste av Romas kirker beholdt Paulusbasilikaen sin primitive karakter i 1.435 år. Men i 1823 foregikk det reparasjonsarbeider på kirkens blytak, og en slurvete arbeider startet en brann som ble katastrofal. Hele kirken brant ned en augustnatt i 1823, og Roma var lamslått. Den eneste som ikke var klar over det som var hendt, var pave Pius VII (1800-23), som lå dødssyk i Vatikanet. Der kunne han ikke holde tankene borte fra kirken hvor han hadde tilbrakt sin ungdom og første tid som munk, og han spurte ustanselig om det var noe som foregikk. Men den kjensgjerning at kirken ikke lenger eksisterte, ble han i barmhjertighetens navn spart for. Fire dager etter brannen, den 20. august 1823 døde Pius VII uten å ha hørt om katastrofen, i en alder av 81 år, og etter et pontifikat på 23 år.

Basilikaen ble gjenoppbygd som en nøyaktig kopi, og hele verden bidro til gjenoppbyggingen. Kediven av Egypt sendte pilarer av alabast og keiseren av Russland sendte den kostbare malakitten og lapislasulien til tabernaklet. Arbeidet på hovedfasaden ute mot Tiberen, ble fullført av den italienske regjeringen, som erklærte kirken som et nasjonalt monument. Kirken ble gjeninnviet i 1854 av den salige pave Pius IX (1846-78) i nærvær av alle biskoper som var til stede i Roma i forbindelse med forkynnelsen av dogmet om Marias uplettede unnfangelse.

I den hellige pave Gregor I den Stores tid (590-604) var det to klostre nær basilikaen, St. Aristus for menn og St. Stefano for kvinner. Gudstjenestene ble utført av en spesiell gruppe klerikere opprettet av pave Simplicius (468-83). I tidens løp forfalt klostrene og basilikaenes klerikere, og den hellige pave Gregor II (715-31) restaurerte klostrene, og siden da har benediktinermunker hatt ansvaret for basilikaen.

Pavene fortsatte sin sjenerøsitet mot klosteret. Basilikaen ble igjen skadet under sarasenernes invasjoner på 800-tallet, og etter det befestet pave Johannes VIII (872-82) basilikaen, klosteret og boligene til bøndene og dannet byen Joannispolis, som fortsatt ble husket på 1200-tallet. I 937, da den hellige Odo av Cluny kom til Roma, ga Alberik II (ca 905-54), patricius av Roma, klosteret og basilikaen til hans kongregasjon (cluniacenserne), og Odo ga ansvaret til abbed Baldvin av Monte Cassino. Den hellige pave Gregor VII (1073-85) var abbed for klosteret, og i hans tid ga Pantaleon av Amalfi bronsedørene til basilikaen, som ble utført av kunstnere fra Konstantinopel. Pave Martin V (1417-31) betrodde basilikaen til kongregasjonen fra Montecassino. Den ble da gjort til et territorialabbedi (Territorialis Abbatia Sancti Pauli de Urbe), det vil si et eget bispedømme. Abbeden hadde jurisdiksjon over Civitella San Paolo, Leprignano og Nazzano. Denne ordningen varte helt til den 7. mars 2005, da territorialabbediet San Paolo ble nedlagt og arealet innlemmet i bispedømmet Roma. Den 23. juni 2005 ble Edmund Power OSB viet som ny abbed av San Paolo av daværende kardinalstatssekretær Angelo Sodano. Abbed Power (53) kommer fra det engelske klosteret Douai Abbey. Fra 1215 til 1964 var basilikaen sete for den latinske patriarken av Alexandria, men dette titulære embetet ble avskaffet i 1964.

Paulusbasilikaens høyalter

Krøniken i benediktinerklosteret tilknyttet basilikaen nevner i forbindelse med gjenoppbyggingen etter brannen i 1823 at man under arbeidene fant en stor marmorsarkofag med to plater på toppen hvor det sto Paulo Apostolo Mart(yri) («Til Paulus, apostel og martyr»). Men i motsetning til andre sarkofager som ble funnet på samme tid, ble ikke denne nevnt i utgravningspapirene.9 Den 6. desember 2006 ble det annonsert at Vatikanets arkeologer under alteret i basilikaen hadde funnet en sarkofag som kunne inneholde apostelen Paulus' jordiske rester.10 En pressekonferansen den 11. desember ga flere detaljer om utgravningene, som hadde vart fra 2002 til 22. september 2006 og som ble igangsatt etter at pilegrimer til basilikaen i jubileumsåret 2000 hadde uttrykt skuffelse over at apostelens grav ikke kunne besøkes eller berøres. I øyeblikket diskuteres fortsatt om innsiden av sarkofagen skal undersøkes for å se om den inneholder knokler.

En buet linje av murstein som indikerte utsiden av apsisen i den konstantinske basilikaen ble funnet like sør for sarkofagen, noe som viser at den opprinnelige basilikaen hadde inngangen i øst i likhet med Peterskirken. Den større basilikaen fra 386 som erstattet den, hadde Via Ostiense (veien til Ostia) i øst og ble derfor utvidet vestover mot elva Tiberen, noe som endret orienteringen diametralt.

Festen for vigslingen av Peterskirken har vært feiret den 18. november siden 1100-tallet. Festen for de to basilikaene sammen ble innskrevet i den romerske kalenderen av den hellige pave Pius V (1566-72) i 1568. Den nye Peterskirken ble vigslet på samme dato, den 18. november 1626. Paulusbasilikaen ble gjenvigslet etter brannen og gjenoppbyggingen den 10. desember 1854, men den gamle datoen for vigselsfesten ble beholdt.

Peterskirken er nummer to i rang blant Romas fire hovedkirker etter Lateranbasilikaen eller St. Johannes i Lateranet (San Giovanni in Laterano), som er byens domkirke. De andre to er St. Paulus utenfor Murene (San Paolo fuori le Mura) og Santa Maria Maggiore, den eneste av dem som har beholdt sin opprinnelige struktur, selv om også den har blitt svært utsmykket i århundrenes løp. Disse fire kirkene er utstyrt med spesielle privilegier og ble inntil nylig ble kalt Romas «Patriarkalbasilikaer». Men i desember 2006 ble det offentliggjort at de heretter skal kalles «Pavebasilikaer». Endringen kommer etter at pave Benedikt XVI i begynnelsen av 2006 ga avkall på tittelen som «Vestens patriark», som hadde vært i bruk siden pontifikatet til pave Theodor I (643-49). Ved siden av disse fire kirkene er det bare to andre som har tittelen Basilicae maiores, nemlig San Francesco og Santa Maria degli Angeli i Assisi.

Innehaver av det heller seremonielle embetet som erkeprest i basilikaen St. Paulus utenfor Murene i Roma har siden den 31. mai 2005 vært kardinal Andrea Cordero Lanza di Montezemolo, tidligere nuntius i Italia, som for øvrig i 2005 tegnet våpenskjoldet til den nye paven, Benedikt XVI. Erkeprest for Peterskirken har siden den 31. oktober 2006 vært erkebiskop Angelo Comastri.


1
Tacitus, Annal., XV, 44
2
Eusebius, Historia ecclesiastica, II, 25, 7
3
Melanie Grunow Sobocinski, Detroit and Rome (2005), The Regents of the University of Michigan, 77
4
Helen Garder, et al, Gardner's Art Through the Ages With Infotrac (March 17, 2004), Thomas Wadsworth, 619
5
Old Saint Peter's Basilica, i Encyclopædia Britannica, 2006
6
Suzanne Boorsch, The Building of the Vatican: The Papacy and Architecture, The Metropolitan Museum of Art Bulletin (1982): 4-8
7
Suzanne Boorsch, The Building of the Vatican: The Papacy and Architecture (1982), The Metropolitan Museum of Art Bulletin: 4-8
8
George L. Hersey, High Renaissance Art in St. Peter's and the Vatican: An Interpretive Guide. University of Chicago Press (1993), 73-4
9
Asia News, 12. november 2006
10
Catholic News Agency, 6. desember 2006
av Webmaster publisert 24.03.2007, sist endret 22.02.2016 - 10:09