Den salige Aloisius Novarese (1914-1984)

Den salige Aloisius Novarese (it: Luigi) ble født den 29. juli 1914 på gården Serniola i Casale Monferrato i provinsen Alessandria i regionen Piemonte i Nord-Italia. Han var den yngste av ni barn i en bondefamilie, og hans foreldre var Giusto Carlo Novarese og Teresa Sassone. Hans far døde i 1915, da Luigino («lille Aloisius») var bare ni måneder gammel. Moren, som da var tidlig i trettiårene, fikk den tunge oppgaven med å ta vare på den store familien.

Den 19. mars 1923 ble den ni år gamle Aloisius utsatt for en fallulykke, og etter den ble han rammet av en alvorlig form for leddtuberkulose i det høyre beinet, noe som tvang ham til sengs med gipskorsett. Tuberkulose var på den tiden uhelbredelig og invalidiserende, og det fantes ennå ikke noen kur for den sykdommen Aloisius var rammet av. Det hele ble komplisert av fremveksten av materiefylte byller som ga nesten uutholdelige lidelser. Dermed begynte en ferd fra det ene sykehuset til det andre, men uten resultat. For legene var sykdommen uhelbredelig, og de ga ikke moren noe håp. Mot de andre barnas råd solgte hun familiens eiendom for å ta seg av minstegutten.

Sykdommen skapte mange reaksjoner i Aloisius: forbitrelse, opprør og en innadvendthet som aldri helt skulle forsvinne. Men hans mors tro og hengivenhet til den hellige Don Bosco (1815-88) fikk ham til å holde ut. Etter åtte år med lidelser forverret tilstanden seg i 1930, da Aloisius var på sanatoriet Santa Corona di Pietra Ligure. Takket være morens undervisning hadde han en stor hengivenhet for Jomfru Maria, og han skrev et brev til Filippo Rinaldi, rettore maggiore for Salesianerne av Don Bosco. Han skrev at han stolte på bønnene til ham og guttene i oratoriet. Presten svarte umiddelbart og anbefalte forbønn av Vår Frue, de kristnes hjelp og Don Bosco. Den fullstendige helbredelsen skjedde den 17. mai 1931 på sykehuset. I en alder av sytten år ble Aloisius utskrevet fra sykehuset Santa Corona fullstendig helbredet.

Sykdommen hadde fått Aloisius til å fundere over livets store spørsmål: uskyldig lidelse, følelsen av tilsynelatende tapte år, spørsmålet hvorfor meg, hva galt har jeg gjort? Opplevelsen av sykdom fikk Aloisius Novarese til å endre fokus i sitt liv, og han lovte Maria å vie sitt liv til de syke. Derfor bestemte han seg for å søke seg inn på Det medisinske fakultet i Torino etter å ha fullført sine bachelor-studier. Men da hans mor døde i 1935, bestemte han seg for heller å bli prest og tjene de syke som en apostel for de lidende. Han var jo selv en tidligere syk mann som hadde oppdaget potensialet i en åndelig reise som var i stand til å lede ham til et møte med den oppstandne Kristus, så han valgte presteskapets vei. Han begynte sine studier på seminaret i Casale Monferrato, og den 5. november 1935 kom han til Roma for å fortsette studiene ved Almo Collegio Capranica, hvor han mottok de lavere vielser hostiarius og lektor. Den 17. desember 1938 ble han presteviet i Laterankirken i Roma som sekularprest for bispedømmet Frascati, 24 år gammel. Året etter mottok han lisensiatgraden i teologi ved Det pavelige universitetet Gregoriana.

Hans tjeneste var alltid preget av fokus på de svake. Mens Andre verdenskrig (1939-45) raste i Europa, begynte han den 1. mai 1942 etter invitasjon fra Mgr Giovanni Battista Montini, substitutt (sostituto) i Statssekretariatet i Vatikanet og den fremtidige hellige pave Paul VI (1963-78), å arbeide i Statssekretariatet, hvor han forble til den 12. mai 1970. Han rapporterte direkte til Mgr Montini. Hans oppgave var å opprettholde kontakt med biskopene, også på den andre siden av Alpene, for å møte behovene til familiene som var innblandet i krigen. I denne sammenheng kom han i direkte kontakt med smertene til dem som var langt borte fra sine familier. Den 9. april 1943 tok han en grad i kirkerett med avhandlingen La libertà della Chiesa in Camillo Cavour e nella Conciliazione («Kirkens frihet hos Camillo Cavour og i Forsoningen»). Forsoningen var en regulering av forholdet mellom kirke og stat gjennom Lateranpakten i 1929. I 1945 fikk han diplom som advokat i Den hellige romerske rota.

Mgr Novarese grunnla flere organisasjoner på ulike nivå for å lindre menneskenes åndelige, menneskelige og fysiske lidelser. Den 17. mai 1943 grunnla han «Det marianske presteforbundet» (La Lega Sacerdotale Mariana) med hovedformål å binde sekular- og ordensprester sammen med den uplettede Jomfruens bånd, for å øke verdien av menneskelig lidelse med særlig kjærlighet og omsorg for de syke, eller brødre i nød. Hensikten var å hjelpe prester som var syke, skadet eller i alvorlige økonomiske vanskeligheter på grunn av krigen. Etter at han hadde møtt sr. Elvira Myriam Psorulla, som han valgte som medarbeider i sin tjeneste, grunnla han sammen med henne den 17. mai 1947 «De lidendes apostolat» (Centro Volontari della Sofferenza – CVS). I denne foreningen lærte prestene blant annet de syke å tenke på seg selv og sin sykdom på en ny måte. I 1949 fikk Aloisius tillatelse fra den ærverdige pave Pius XII (1939-58) til å lansere radioprogrammet Quarto d’ora della serenità, som fortsatt i dag sendes på Vatikanradioen, helt dedikert til de syke.

I 1950 ble han utnevnt til Monsignore, og samme år grunnla han sitt viktigste verk, «Stille arbeidere av korset» (Silenziosi Operai della Croce – SOdC), som skulle bli opphøyet til Pia Unione Primaria av den hellige pave Johannes XXIII (1958-63) med det apostoliske brevet Valde probandae av 24. november 1960. Det var «en sammenslutning av vigslede sjeler – menn og kvinner, prester og legfolk – forpliktet til å opplyse pasientene om den kristne betydningen av lidelse og å støtte dem gjennom velferd og profesjonell bedring». Samme året publiserte han for medlemmer av Centro Volontari della Sofferenza månedsmagasinet L’Ancora, kommunikasjonskanal mellom de syke.

I 1952 begynte byggingen av huset Casa Cuore Immacolato di Maria i kommunen Re i provinsen Verbano Cusio Ossola i regionen Piemonte, som åpnet den 23. mai 1960. Det var det første og eneste retretthuset i verden for de syke. Så sent som i 1952 grunnla Novarese en fjerde forening, «De sykes brødre» (I Fratelli degli Ammalati), med det formål å gjøre oppfølgingen av de syke mer effektiv. Det var snakk om «friske mennesker som er satt i pasientenes apostolat og som deler det samme åndelige programmet og støtter deres behov». De tre store helgenene som hadde påvirket den unge Aloisius Novarese, preger spiritualiteten til de forskjellige grunnleggelsene: Don Bosco for hans hengivenhet til Jomfruen og hans apostolat til unge mennesker, den hellige Josef Benedikt Cottolengo (1786-1842) for hans dedikasjon til de syke og den hellige Ludvig Maria Grignion de Montfort (1673-1716) for totalt å tilby seg selv til den salige jomfru.

I 1962 ble Mgr Novarese betrodd oppgaven med å ta vare på den åndelige hjelpen i italienske sykehus, først av pave Johannes XXIII på vegne av Statssekretariatet og fra 1970 til 1977 av den italienske bispekonferansen (CEI). I disse årene fortsatte Novarese arbeidet med de funksjonshemmedes apostolat, og han prøvde å integrere dem i samfunnet ved å lære et yrke. Han organiserte profesjonelle verksteder i Balerna i den sveitsiske antonen Ticino. Han gjorde det samme i Arco i provinsen Trento, hvor ordføreren og kommunens administrasjon motsatte seg initiativet og sa at nærværet av funksjonshemmede var dårlig for hotelleiere og turistaktiviteten. Deretter fortsatte han til Condino (Trento ), til Valleluogo i Ariano Irpino og Moncrivello i provinsen Vercelli, hvor han etablerte verksteder for bokbinding, reparasjon av elektriske apparater og hagebruk.

I 1970 forlot Mgr Novarese Statssekretariatet i Vatikanet og gikk over til den italienske bispekonferansen, hvor han var ansvarlig for sjelesorg. Han forlot CEI i 1977 og viet seg helt til sitt arbeid. Han grunnla hus for rekreasjon og bønn i utlandet, arrangerte konferanser om religion og vitenskap ved å ved å konfrontere leger og syke, og arrangerte kurs av åndelige øvelser for psykisk syke. Aloisius Novarese døde den 20. juli 1984 i Rocca Priora i Roma.

Bispedømmets informativprosess åpnet den 17. desember 1989, fem år etter kandidatens død slik reglene foreskriver. Dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causæ ex parte Sanctæ Sedis) ble utstedt av Helligkåringskongregasjonen den 1. juli 1994. Prosessen ble avsluttet på bispedømmenivå den 13. desember 2003 og dokumentasjonen (46 bind) oversendt til Helligkåringskongregasjonen den 27. februar 2004. Den 26. november 2004 utstedte kongregasjonen et dekret som anerkjente gyldigheten av bispedømmeprosessen. Sakens Positio ble oversendt til kongregasjonen i 2008. Den 19. desember 2008 møttes kongregasjonens teologiske konsulenter, og den 5. februar 2010 møttes biskopene og kardinalene med medlemskap i kongregasjonen. Den 27. mars 2010 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av pave Benedikt XVI (2005-13) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»).

Den 22. juni 2007 ble informativprosessen på bispedømmenivå åpnet om et angivelig mirakel som hadde skjedd på Aloisius Novareses forbønn. Prosessen ble avsluttet den 8. januar 2008. Den gjaldt den uforklarlige helbredelsen av den 56-årige sr. Graziella Paderno CVS fra Palestro i provinsen Pavia og bispedømmet Vercelli. Hun begynte i februar 2002 å få smerter i venstre skulder, ledsaget av funksjonelle begrensninger. Hun ble diagnostisert med periarthritis humero-scapularis, en betennelsestilstand i skulderkapselen og bindevevet omkring leddet. Etter flere besøk til spesialister ble hun foreskrevet en serie sjokkbølger. Men den 15. juli 2002, mens hun lå klar for å starte denne behandlingen, følte hun en nummenhet over hele kroppen og en sterk varme som omringet henne. En radiologisk undersøkelse som ble utført umiddelbart, viste at forkalkningen var forsvunnet.

Den 13. juni 2008 utstedte kongregasjonen et dekret som anerkjente gyldigheten av bispedømmeprosessen om det angivelige miraklet. Den medisinske kommisjonen i kongregasjonen behandlet det angivelige miraklet den 14. oktober 2010, og deres konklusjon var at det ikke fantes noen vitenskapelig forklaring på helbredelsen. Teologene i kongregasjonen møttes den 7. juni 2011, og deres dom var at helbredelsen hadde skjedd på Aloisius Novareses forbønn. Denne konklusjonen ble stadfestet av biskopene og kardinalene med medlemskap i kongregasjonen i en ordinær sesjon den 15. november 2011. Den 19. desember 2011 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente helbredelsen som et mirakel på den ærverdiges forbønn.

Aloisius Novarese ble saligkåret lørdag den 11. mai 2013 i basilikaen St. Paulus utenfor murene i Roma av pave Frans, den femte saligkåringen i hans pontifikat. Som vanlig ble ikke seremonien ledet av paven selv, men av hans spesialutsending, i dette tilfelle kardinalstatssekretær Tarcisio Bertone SDB, som selv er salesianer og fra Piemonte. Hans minnedag er dødsdagen 20. juli.

I øyeblikket er Silenziosi Operai della Croce til stede i USA og Israel, samt i Frankrike, Polen, Portugal og Sveits. Hans legeme hviler i kirken Santa Maria del Suffragio i Via Giulia 59 i Roma.

Kilder: Benedictines (3), CatholicSaints.Info, santiebeati.it, it.wikipedia.org, nominis.cef.fr, newsaints.faithweb.com, luiginovarese.it, sodcvs.org – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 11. mai 2013 – Oppdatert: 29. august 2020