Den salige Johannes Vilaregut Farré og fire ledsagere (d. 1936)

Minnedag: 6. november

Fire martyrer fra de uskodde karmelittene + en sekularprest. Gruppe 27 av de 522 martyrer fra Den spanske borgerkrig

Denne gruppen består av fem martyrer, fire fra de reformerte (uskodde) karmelittene (Ordo Fratrum Discalceatorum Beatae Mariae Virginis de Monte Carmelo – OCD), tre prester og én legbror, sammen med en sekularprest fra bispedømmet Urgell (d. 1936).

 null1. Den salige Johannes Vilaregut Farré (kat: Joan; sp: Juan) (ordensnavn Joan de Jesús), prest OCD, ble født den 19. august 1907 i Vic i provinsen Barcelona i regionen Catalonia i Spania. Han var sønn av Joan Vilaregut Bover og Antònia Farré Rovira. Han mottok dåpens sakrament i domkirken den 20. august 1907 og fermingens sakrament (konfirmasjonen) i 1908. Han mottok sin første kommunion den 14. april 1918.

I hjembyen var det klostre for karmelittiske nonner og munker av den gamle observans, samt for reformerte eller uskodde karmelittnonner. Kjennskapet til familien Palmerola, som hadde to sønner som var aspiranter på de uskodde karmelittenes seminar i Palafrugell, og til en predikant, p. Josep de Sant Joan de la Creu, som stadig forkynte om Karmel i sognet, hjalp til å vekke et karmelittisk kall hos Johannes. Så den 2. oktober 1918 begynte han på det karmelittiske seminaret i Palafrugell, i en alder av elleve år. Fire år senere begynte han i 1922 på novisiatet i Tarragona. Han tok ordensnavnet Joan de Jesús.

Han avla sine første løfter den 9. september 1923 og begynte straks på tre år med filosofi i Badalona. I 1926 begynte han å studere teologi, som han fullførte fire år senere. Han mottok prestevielsen den 14. juni 1930, og dagen etter sang han sin første messe i fransiskanerkirken Mare de Déu del Remei i Vic. Hans første tjeneste som prest var i helligdommen Santa Teresa del Nen Jesús (Jesusbarnet) i Lleida, hvor han engasjerte seg i katekese for barn og i administrasjonen og redaksjonen av tidsskriftet Lluvia de Rosas.

Da den religiøse forfølgelsen begynte etter utbruddet av Den spanske borgerkrigen i juli 1936, var Johannes og karmelittlegbroren Josef Olivé Vivó i Lleida. De første dagene gjemte de seg i frukthager nær klosteret, hjulpet av noen venner og støttespillere. Etter å ha søkt etter ly og ikke hadde tilgang til det hellige sakrament der hvor de gjemte seg, bestemte de seg for å søke en tryggere havn, og de bega seg på veien mot nabobyen Alcarràs. Kort tid etter at de hadde begynt på veien, møtte de en væpnet gruppe, som ba dem om å identifisere seg. De forklarte at de var munker i Santa Teresina, og da ble de umiddelbart skutt. Det var den 25. juli 1936.

null2. Den salige Josef Olivé Vivó (kat: Josep; sp: José) (ordensnavn Bartomeu de la Passió), legbror OCD, ble født den 14. september 1894 i Pla de Cabra i provinsen Tarragona i regionen Catalonia i Spania. Han var sønn av Magí Olivé Rovira og Antonia Vivó Montagut i en arbeiderfamilie. Hans far døde tidlig, og som eneste sønn fikk Josef ansvaret for familiens levebrød, direkte salg av vin, hasselnøtter og mandler. Selv om hans mor ville at han skulle danne en familie, våknet det i ham et religiøst kall.

På denne tiden var det to brødre fra Pla som studerte for karmelittene, nemlig Josep Balcells Grau i novisiatet i Tarragona og Jaume Balcells Grau på gutteseminaret i Palafrugell. Da Josef var 25 år gammel, sluttet han et nært vennskap med brødrene Balcells, noe som bevitnes av deres innholdsrike korrespondanse. Til slutt dro Josef fra familieforretningen for å tre inn i de uskodde karmelittklosteret i Tarragona, selv om han alltid per brev holdt kontakt med venner og familie i Pla.

Den 25. november 1921 avla han sine løfter, 27 år gammel, og han tok ordensnavnet Bartolomé de la Passió. Etter å ha avsluttet sine to år med formasjon, ble han sendt til klosteret i Badalona, hvor han hjalp til med å bygge kirken og klosteret. Han jobbet som arbeider og murerassistent, men uten å forsømme sine tjenester og liturgien i kommuniteten.

Ved grunnleggelsen av helligdommen for den hellige Teresa av Jesusbarnet i Lleida i 1928, fikk br. Bartolomeus ansvaret for arbeidene, og han ble en del av den første karmelittkommuniteten i Lleida, sammen med José de San Juan de la Cruz og Adriano de la Santísima Trinidad. Br. Bartolomeus var den som ringte med klokkene for å kalle sammen de troende i Lleida. Fra det øyeblikk bladet Lluvia de Rosas ble utgitt i Lleida, var han dets sekretær.

Etter utbruddet av borgerkrigen prøvde Josef den 25. juli 1936 å flykte mot Alcarràs sammen med p. Johannes, men de ble arrestert og drept av en gruppe militssoldater i byen og provinsen Lleida (sp: Lérida) i regionen Catalonia i Spania.

null3. Den salige Jakob Perucho Pontarró (kat: Jaume; sp: Jaime) (ordensnavn Silveri de Sant Lluís Gonzaga), prest OCD, ble født den 12. mars 1864 i Corroncui i sognet Pinyana i kommunen Pont de Suert (Alta Ribagorça) i provinsen Lleida (sp: Lérida) i regionen Catalonia i Spania. Han mottok samme dag dåpens sakrament i sognekirken. Han var sønn av Jaume Perucho og Francesca Pontarró. Det ble konfirmert den 28. juli 1877 i sognet Sant Gil i Pinyana. Han mistet sin far da han var bare et par år gammel, og noen år senere døde også hans mor. En velstående familie i landsbyen tok ham til seg, og som unggutt var han gjeter.

Han lærte seg å lese som tiåring og hadde tydelige boklige evner, noe som motiverte ham til å studere i Lleida. I provinshovedstaden og studerte han ved seminaret og skolen ved kirken til de uskodde karmelittmunkene, hvor han møtte p. Antoni Carvi, som var en uskodd karmelittmunk som ble eksklaustrert ved undertrykkelsen av de religiøse ordenene i 1835.

Som attenåring trådte Jakob inn hos de uskodde karmelittene og påbegynte sitt novisiatet i 1882 i Desert de les Palmes med ordensnavnet Silveri de Sant Lluís Gonzaga. Han avla sine første løfter den 30. august 1883. Han begynte å studere filosofi i Desert de les Palmes i desember og fortsatte i Valencia i 1884. Han ble presteviet den 31. mars 1888. Han fortsatte sin utdannelse ved å studere kirkerett og moralteologi i Ávila i 1890. I 1891 ble han sendt til klosteret i Tarragona. I 1897, mens han var superior i Valencia, ble han i oktober utnevnt til sogneprest i Tarragona, og i desember samme år til president i Barcelona.

Han ble utsett til misjonen som ordenen hadde på Cuba, hvor han var i klosteret Matanzas fra 1904 til 1909. Han vendte tilbake til hjemlandet, hvor han var suksessivt i klostrene i Badalona, Barcelona og Tarragona. I Tarragona var han prior mellom 1923 og 1927, organiserte møter om åndelige temaer for grupper av sekulære ungdommer og voksne og ledet brorskapet for det hellige Jesusbarnet av Praha. Fra 1927 var han novisemester, en stilling han fortsatt hadde ved utbruddet av borgerkrigen. Han var elsket av sine noviser og kjærlig kalt p. Pous i cisternes («tanker og brønner») for sin løsning av vannbehovet for klostrene i Tarragona og Badalona.

Utbruddet av opprøret i 1936 motiverte prioren, p. Pere Eriz Eguiluz (de Sant Elias), til å organisere flyttingen av 19 noviser, som ble fordelt på forskjellige hus av venner av kommuniteten, og noen ble satt på toget til sine hjem. Munkene ble imidlertid igjen i klosteret inntil noen timer før brenningen av kirken. P. Silveri søkte tilflukt i huset til sin venn, dr. Mossèn Avellà, fra neste dag i hjemmene til andre venner, før han bodde på Hotel Internacional til 25 juli. I disse dagene besøkte han klosteret mer enn en gang, for han tenkte at han fortsatt kunne få tilbake kommunitetens penger. Hotelldirektøren tilbød ham litt penger for å ta toget til Lleida.

Han var nettopp kommet til Lleida da han ble arrestert den 27. juli 1936 og satt i fengselet i Lleida. Mindre enn en måned senere, den 20. august, ble han brakt ut av fengselet sammen med de to brødrene Segalà Solé, sekularpresten Paulus og karmelittpateren Frans (de la Asunción). De ble stilt på kanten av en grav på kirkegården i Lleida og ble skutt. Den dagen ble det henrettet 77 ordensbrødre og prester, og alle ble gravlagt i en massegrav på kirkegården i Lleida.

null4. Den salige Paulus Segalà Solé (kat: Pau; sp: Pablo), sekularprest fra bispedømmet Urgell, ble født den 18. oktober 1903 i Montgai (Noguera) i bispedømmet Urgell i provinsen Lleida (sp: Lérida) i regionen Catalonia i Spania. Han var sønn av Josep Segalà Sorribes og Cecilia Solé Massana. Han mottok dåpens sakrament i sognet Montgai den 22. oktober 1903. Hans yngre bror Frans, som skulle lide martyrdøden sammen med ham, ble født i 1912.

I 1917 begynte han på fransiskanernes seminar i Balaguer, hvor han de to første årene studerte latin. I 1919 flyttet han over til bispedømmets seminar i Urgell, hvor han fortsatte sine studier i latin, filosofi (1921), teologi (1923) og moralteologi (1927-28). Han ble presteviet den 2. juni 1928 i kirken Santo Cristo i Balaguer. Den 8. juni 1928 ble han utnevn til kapellan (vicario) i Tèrmens i Lleida og den 18. juni 1929 til administrator (ecónomo) i Linyola. Den 30. oktober samme år ble han utnevnt til ledende kapellan (vicario maestro) i Albesa, også i Lleida. Den 16. juni 1931 ble han utnevnt til kapellan i Cardosa, og den 17. desember 1933 til administrator i Montroig, et embete han hadde helt til sin død.

Utbruddet av borgerkrigen i juli 1936 gjorde at han ville forsøke å komme seg til familien i Montgai, også hans nylig presteviede lillebror p. Frans (de la Asunción) OCD hadde kommet fra Barcelona for å slippe vekk fra forfølgelse og arrestasjoner. Deretter levde de en stund et normalt liv i landsbyen, men den trusselen som de utgjorde for sin familie, gjorde at de meldte seg for den lokale komiteen og ble arrestert. De ble sendt til byen Lleida, hvor de ble satt i fengselet der. Den 20. august ble de brakt ut av fengselet sammen med karmelittpateren Jakob Perucho Pontarró (Silveri de Sant Lluís Gonzaga) OCD. De ble stilt på kanten av en grav på kirkegården i Lleida og ble skutt. Den dagen ble det henrettet 77 ordensbrødre og prester, og alle ble gravlagt i en massegrav på kirkegården i Lleida.

null5. Den salige Frans Segalà Solé (kat: Francesc; sp: Francisco), prest OCD, ble født den 25. mai 1912 i Montgai (Noguera) i bispedømmet Urgell i provinsen Lleida (sp: Lérida) i regionen Catalonia i Spania. Han var sønn av Josep Segalà Sorribes og Cecilia Solé Massana. Han ble døpt i sognekirken den 28. mai 1912 og mottok fermingens sakrament (konfirmasjonen) den 23. mars 1923 i sognet Penelles. Hans eldre bror Paulus (f. 1903) skulle lide martyrdøden sammen med ham.

Som elleveåring begynte han på seminaret i Urgell, men etter to kurs i humaniora, traff han under sommerferien i landsbyen to karmelittmunker som forkynte der, Jakob Perucho Pontarró (p. Silverio de San Luis Gonzaga OCD) (1864-1936) og Bernat de la Sagrada Familia. Frans bestemte seg da for å fortsette sine studier på de uskodde karmelittenes forberedende kollegium i Palafrugell, og der fullføre han de resterende tre år med humaniora.

I 1928, da han hadde fylt seksten år, påbegynte han novisiatet i Tarragona med ordensnavnet Francesc de la Asunción. Han avla sine første løfter den 8. september 1929. Han fortsatte med studier i filosofi i tre år i Badalona, og deretter studerte han teologi i Barcelona. I denne tiden var Frans mye sammen med sin bror Paulus, som var blitt presteviet i 1928. Selv ble Frans presteviet den 11. april 1936 av biskop Manuel Irurita y Almándoz (1876-1936), som hadde vært biskop av Lleida fra 1926 til 1930 før han ble utnevnt til erkebiskop av Barcelona. Han skulle lide martyrdøden den 4. desember 1936 i Barcelona. Frans sang sin første messe i Montgai den 19 april 1936, og deretter ble han sendt til Barcelona.

Etter angrepet på helligdommen for La Virgen del Carmen i juli 1936, forlot han klosteret sammen med p. Matías Palau, kledt i sivile klær. Men Frans ble avslørt som ordensmann av sin tonsur. Han ble ført til politiets hovedkvarter, hvor vennligsinnet vokter satte ham fri. Da han hadde fått friheten tilbake, dro han til klinikken til dr. Llauradó Julià de Sants, hvor hans bror Manuel var innlagt på grunn av en kirurgisk operasjon, og var fulgt av sin mor. En vennlig familie ved klinikken skjulte ham i en dag inntil broren ble utskrevet. Deretter vendte moren og de to sønnene til Montgai. Om natten ble de anholdt i Tarrega, men morens parlamentering ga dem friheten tilbake. Tidlig om morgenen kom de hjem til landsbyen. Der møtte han igjen sin bror Paulus, som også hadde søkt tilflukt i hjemmet.

Deretter levde de en stund et normalt liv i landsbyen, men den trusselen som de utgjorde for sin familie, gjorde at de meldte seg for den lokale komiteen og ble arrestert. De ble sendt til byen Lleida, hvor de ble satt i fengselet der. Den 20. august ble de brakt ut av fengselet sammen med karmelittpateren Jakob Perucho Pontarró (Silveri de Sant Lluís Gonzaga) OCD. De ble stilt på kanten av en grav på kirkegården i Lleida og ble skutt. Den dagen ble det henrettet 77 ordensbrødre og prester, og alle ble gravlagt i en massegrav på kirkegården i Lleida.

nullBispedømmets informativprosess ble åpnet i 1952 og avsluttet i 1954. Dekretet om prosessens gyldighet ble utstedt den 31. januar 1992, og sakens Positio ble sendt til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet i 2000. Den 3. juni 2013 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente deres død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og de fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige».

De fem martyrene ble saligkåret av pave Frans den 13. oktober 2013 i Tarragona i provinsen av samme navn i regionen Catalonia i Spania sammen med martyrer fra andre kongregasjoner og bispedømmer i gruppen «522 martyrer fra Den spanske borgerkrig». Som vanlig i dette pontifikatet ble saligkåringen ikke foretatt av paven selv, men av hans spesielle utsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB. Minnedag for alle de 522 er 6. november.

Kilder: newsaints.faithweb.com, bisbatlleida.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 31. desember 2013

 

av Per Einar Odden publisert 31.12.2013, sist endret 02.10.2017 - 19:44