Den hellige Oengus Culdeus av Tallaght (d. ~824)

Minnedag: 11. mars

Den hellige Oengus (Óengus, Aengus, Aonghas) ble født en gang på midten av 700-tallet i Irland. Men lite er troverdig attestert om hans liv og karriere. De viktigste kildene er interne bevis fra Oengus’ martyrologium Félire, det senere mellomirske forordet til dette verket, et biografisk dikt, kanskje fra 1100-tallet, som begynner med ordene Aíbind suide sund amne («Hvor yndefullt å sitte her slik») og notisen på hans festdag satt inn i martyrologiet fra Tallaght.

Den sene beretningen som ble satt inn som et forord til Félire sent på 1100-tallet, hevder at Oengus ble født i Clúain Édnech (Cluain-Edneach, Eidhneach, Eidnech) (cluain = eng), nå Clonenagh i baroniet Maryborough West i grevskapet Laois (tidligere Queen’s County, Leix, Laoighis) i provinsen Leinster i det østlige Irland, ikke langt fra den nåværende byen Mountrath, og oppdratt ved klosterskolen grunnlagt der av den hellige Fintan av Clonenagh (d. 603), hvor han også ble gravlagt. Men denne påstanden kan være tvilsom, ettersom selve Félire ikke gir noen slik betydning til klostergrunnleggelsen eller dens skytshelgen Fintan, for eksempel står Fintan først på andre plass over helgener som ble minnet på hans dag.

Oengus var kjent som en sønn av Oengoba (Óengoba, Aonghobha) og ble derfor kalt Óengus mac Óengobann. Hans genealogi knytter ham til Uí Eachach Cobha fra det sørøstre Ulster. Men han er mer allment kjent som sønnesønn av Oíblén, som nevnes i en senere genealogi (slektstavle) som tilhørende slekten Dál nAraidi (Dalriada), et herskerdynasti i det nordøstre Irland som kontrollerte et territorium som tilsvarer den nordlige delen av dagens grevskap Down og mye av grevskapet Antrim, som begge ligger i den delen av den nordlige provinsen Ulster i Irland som nå er en del av Storbritannia.

Det er rimelig klart at Oengus ble en kleriker, ettersom han beskriver seg som en i epilogen til Félire, selv om han bruker den mer ydmyke betegnelsen pauper («fattiglem») gammelirsk: pauperán (páipearán) («tiggermunk»), men også deidblén (deidhbhléan de thuaith Íosa), «en fattig mann av Jesu familie». Det tidligere nevnte forordet til Félire sier at han skal ha fått sin utdannelse i Clonenagh, men dette er like tvilsomt som opplysningen om at han ble født der.

Det fortelles at Oengus var elev under den fromme abbed Maelaithgen i det berømte klosteret Clonenagh, som da var berømt for lærdom, hellighet og det høye antallet munker. Oengus gjorde stor fremgang i både dyder og studier, inntil han nådde et punkt hvor det kunne sies at han ikke hadde sin like i Irland i sin tid når det gjaldt dyder og hellig kunnskap. Men han hadde bare ett mål, å unnslippe verden fullstendig og være fri til å praktisere sin askese. Derfor trakk han seg tilbake som eremitt i Disertbeagh og senere i Dysert Enos (Dysartenous) litt over en mil unna klosteret. Der praktiserte han den vanlige irske askesen, med faste, hyppige knebøyninger (300 stk), daglig resitering av Davidssalmene, en tredjedel i sin celle, en tredjedel under et skyggefullt tre og en tredjedel mens han lå nedsenket i kaldt vann.

Men hans berømmelse tiltrakk seg mange besøkende, så han forlot sin eneboerhytte i hemmelighet. Det fortelles at han på veien kom til kirken i Coolbanagher, hvor han hadde en visjon av engler rundt en bestemt grav mens de sang vakkert. Han ba sognepresten om å fortelle ham hva som var så spesielt med den mannen som var gravlagt i denne graven. Sognepresten svarte: «Ingenting. Bortsett fra kanskje at da han sto opp om morgenen og før han gikk til sengs om kvelden, pleide han å be til alle de helgenene han noensinne hadde hørt om og kunne huske». Straks fór det gjennom Oengus’ hode at han en dag kunne komme til å samle en liste av helgener i metrisk form som en lett måte å huske dem, og kanskje vinne ham en like stor belønning som mannen på kirkegården.

Oengus fortsatte reisen og kom til klosteret Tallaght, hvor han ba om å bli tjener, mens han skjulte både sin identitet og sine omfattende kunnskaper. Han ble godtatt av abbeden, den hellige Maelruain (Máel Ruain) (d. 792), og i syv år fikk han det simpleste og tyngste arbeidet som legbror. Mens hans identitet ble oppdaget. En dag da han arbeidet i låven, var det en skolegutt som ikke kunne leksene sine og derfor lurte seg unna, som gjemte seg i kornkammeret og ba om å få bli. Oengus tok den lille rakkeren i sine armer og bysset ham i søvn. Da gutten våknet, hadde han lært leksene sine perfekt. Enten Maelruain mente at et mirakel var utført eller om han forsto at den ydmyke tjeneren var en lærer av usedvanlig dyktighet, løp han i alle fall ut til låven og omfavnet Oengus, mens han gjettet eller brakte for dagen at han var den savnede Oengus fra Dysartenous. Fra den dagen ble de to helgenene nære venner, og Oengus ble fritatt for manuelt arbeid.

Etter at Maelruain døde, vendte Oengus tilbake til Clonenagh, hvor han hadde tilbrakt ungdommen. Her skal ha blitt valgt til abbed etter Maelaithgen, og han skal også ha blitt konsekrert til biskop i henhold til skikken i Irland på den tiden.

Det er sikkert at Oengus var et viktig medlem av kommuniteten i Tallaght (Tallacht, Tamhlachta) i baroniet Uppercross i grevskapet Dublin i provinsen Leinster i det østlige Irland, noen få kilometer sør for den moderne byen Dublin. Tallaght ligger nå i grevskapet South Dublin etter delingen av grevskapet Dublin i 1994. Maelruain beskrives som hans mentor (aite, også «fosterfar»).

Det at Oengus tilhørte kommuniteten i Tallaght, er grunnen til hans mest kjente tittel, som imidlertid muligens er tvilsom, nemlig Céile Dé eller Culdee, som vanligvis har vært tilskrevet ham siden 1600-tallet (irsk: Óengus Céile Dé; lat: Oengus Culdeus; eng: Aengus the Culdee). Som et senter for den asketiske reformen sent på 700-tallet og tidlig på 800-tallet var Tallaght nært assosiert med den nye vekten på rollen til Céli Dé. Mange har ment at Oengus var den første som fikk dette tilnavnet, et keltisk uttrykk som deretter ble brukt på noen som levde et svært asketisk liv.

Céli Dé (entall: Céile Dé) («Guds vasaller») var opprinnelig medlemmer av asketiske kristne monastiske og eremittiske kommuniteter i Irland, Skottland og England i middelalderen. Uttrykket brukes av [St. John the Apostle] om en misjonær fra utlandet, notert i «De fire mestrenes annaler» under året 806, og om Óengus Céile Dé. Begrepet ble latinisert til calledeus, keledeus, colideus, culdeus, og derfra ble det anglifisert til Culdee. Flertallsformen i skotske latinske kilder er ofte Kelidei. Senere er ordet satt i forbindelse med det latinske cultor Dei, «en som dyrker Gud».

Reformbevegelsen Céli Dé oppsto fordi de irske klostrene ikke hadde opprettholdt sin tradisjonelle asketiske praksis. De gjenskapte hovedvekten på felles bønn, med dens gjentatte resitasjoner av salmene og knebøyninger. De insisterte også på den fortsatte praktisering av innelukking (klausur), noe som dermed utelukket pilegrimsreisene og de medførende vandringene utenlands og noen ganger grunnleggelser i andre land. De insisterte også på sølibat, både for munker og andre geistlige. Bevegelsen var preget av karakteristisk ekstremisme. Kvinner ble omtalt som «menns vernedjevler», den asketiske praksisen inkluderte total avholdenhet fra alkohol, søndagen ble helligholdt som en jødisk sabbat og selvpisking ble anbefalt, det samme ble våkenetter i kaldt vann eller med armene utstrakt i form av et kors. Men de manglet alle konstitusjonelle midler til å gjøre sin reform permanent.

Céli Dé oppsto først i Irland og deretter i Skottland, og de levde på monastisk vis tilknyttet katedraler eller kollegiatskirker (kirker som har et kapittel uten å være katedraler). De avla imidlertid ikke monastiske løfter. Fra 1100-tallet ble den skotske og irske kristenheten regulert etter romersk mønster, og i denne prosessen mistet Céli Dé enhver egenart som de tidligere kan ha hatt og ble brakt under kanoniske regler.

Om det er tvil om Oengus’ krav på tilnavnet Culdeus, synes det å være bedre grunnlag for hans tittel som biskop. Han beskrives for eksempel som biskop i et tillegg til listen over helgener som ble minnet den 11. mars i martyrologiet fra Tallaght, et verk som ble skrevet omtrent samtidig og på samme sted som hans eget martyrologium. Derfor har han hatt en svært viktig stilling med hovedansvar for mange liturgiske funksjoner, ikke bare innen sitt eget kloster, men også muligens innenfor hele gruppen av reformerte kirker forbundet med Tallaght. Mange av disse var nye grunnleggelser og Oengus synes å ha vært direkte involvert i minst to av dem, begge med navnet Dísert Óengusa (Dísert Aonghasa) («Oengus’ eneboercelle») etter ham. En av dem er i Dysert nær Croom i det som nå er grevskapet Limerick, det andre i Coolbanagher (Cúil Bheannchair), litt nord for Dysartenos (Díseart Aonghasa) i Laois, hvor han angivelig påbegynte sitt metriske martyrologium.

Det litterære verket som oftest tilskrives Oengus, er det gammelirske martyrologiet som er kjent som Félire (lat: Festilogium) eller Félire Óengusso (Féilire Aonghasa) («Oengus’ martyrologium»), en metrisk hymne om helgenene og deres festdager. Som biskop med hovedansvar for liturgiske spørsmål, og som en reformator, ville Oengus ha vært godt kvalifisert til å ta på seg å sette opp et martyrologium. Teksten er bevart i rundt ti manuskripter, flere enn noe annet irsk martyrologium, og det tidligste, Leabhar Breac («flekket bok»), stammer fra tidlig på 1400-tallet.

Tidligere mente man at boken ble skrevet mellom 797 og 808, og den nyere forskningen som har datert det til mellom 828 og 833, er omstridt. Uansett er verket det eldste bevarte metriske martyrologiet på morsmålet. Félire består av 365 quatrains i strengt versemål (et quatrain eller tetrastikon er et dikt eller en strofe med fire linjer), med en prolog på 340 linjer og en epilog på 566 linjer. Som en av de få tidlige irske helgener kan Oengus’ personlighet skimtes, om enn blekt, i prologen og epilogen til Félire. Et forord i prosa ble lagt til teksten på et senere tidspunkt, sammen med omfattende noter og kommentarer. Forordet inkluderte som tidligere nevnt tvilsomt biografisk materiale om Oengus.

Da Oengus skrev sitt metriske martyrologium, brukte han som sin eneste kilde martyrologiet fra Tallaght, en forkortet versjon av Martyrologium Hieronymianum med omfattende tilleggslister over irske helgener for hver dag i året. Likevel skryter han i epilogen over å ha bygget på mange autoriteter, inkludert «Hieronymus’ transkripsjon», «Eusebius’ martyrologium» og «Irlands hærskare av bøker» (Félire Óengusso Céli Dé, l 137-41). Den forkortede utgaven av Hieronymus’ martyrologium han bygde på, ble opprinnelig skrevet i Northumbria og brakt til Tallaght via Lindisfarne, Iona og Bangor. Martyrologiet fra Tallaght er bevart ufullstendig i tre manuskripter, det eldste, The Book of Leinster, ble påbegynt rundt 1151. Denne teksten kan dateres til rundt samme tid som det martyrologiet som tilskrives Oengus.

Det finnes overbevisende grunner for å tro at Oengus også kan ha vært forfatter eller kompilator av sin kilde, martyrologiet fra Tallaght. I utgangspunktet er det ekstremt usannsynlig at noen andre skulle ha vært like erfaren som ham i disse spørsmålene i klosteret i Tallaght på den tiden. Den antakelsen at han nylig hadde kompilert den mye mer betydelige teksten til sin eneste kilde, ville også gi større mening til påstanden i epilogen til hans metriske verk om at han hadde brukt flere andre navngitte kilder. Og sist, men ikke minst, etter å ha «beregnet deres fester», fortsatte han i sin epilog (Félire, l 229ff) med å regne opp sine helgeners skarer, og i denne prosessen refererer han ved navn til flere skikkelser som ikke var med i hans eget martyrologium, men var inkludert i martyrologiet fra Tallaght. Eksempler er Noa, Jesaja, Abraham, Honoratus og Benedikt.

Martyrologister behøvde vanligvis dyktighet i vitenskapen computus (beregningen av datoen for påsken i den kristne kalenderen), men fromt tilskrev Oengus sin bok til inspirasjon av den hærskare av helgener hvis fester bestemte verkets oppbygging «ved deres perfekte død». Men oppglødd av sitt tema kontrasterte han sine helgeners vedvarende herlighet med deres plageånders glemte status, og han sammenlignet nedgangen til slike førkristne maktsentre som Tara med den blomstrende tilstanden for kirker som Armagh.

Dersom det stemmer at Oengus ikke bare var forfatter av det metriske martyrologiet oppkalt etter ham, men også dets kilde, martyrologiet fra Tallaght, da har han æren av å stå ved selve begynnelsen av den intakte irske martyrologiske tradisjonen. Innflytelsen fra hans tekster kan ses i virksomhet i alle senere martyrologier som tilhører denne tradisjonen, som endte med kompilasjonen av martyrologiet fra Donegal av Mícheál Ó Cléirigh i 1630. Mícheál Ó Cléirigh (Michael O’Clery) (ca 1590-1643) var en irsk kronikør, skriver og oldtidsforsker. Få om noen tidlige middelalderske irske forfattere kan ha vært mer innflytelsesrike enn Oengus over en periode på nesten nøyaktig 800 år. Han kalles derfor noen ganger «Oengus hagiografen», men dette er ikke noe vanlig tilnavn. Oengus kan ha kompilert sine to martyrologier som svar på et dekret promulgert på et konsil holdt i Aachen i 817, som krevde at en lesning skulle leses fra et martyrologium hver dag i begynnelsen av det monastiske kapitlet, straks etter officiet prim.

Andre verdifulle arbeider av Oengus er samlingen av «De irske helgenenes stamtavler» med topografiske noter og referanser til gamle kirker, og Saltair-na-Rann, en samling av 150 dikt om Det gamle testamentets historie. Han tilskrives også en berømt traktat om de irske helgenenes mødre, De Matribus Sanctorum Hiberniae. Helt siden den irske hagiografen og historikeren John Colgan (1592-1657) har det såkalte «Andre litaniet av irske helgener» blitt tilskrevet Oengus, men det finnes ingen manuskriptbevis som støtter dette.

Da Oengus kjente at døden nærmet seg, trakk han seg tilbake til Dísert Bethech eller Disertbeagh (Desert Aenguis, Dysert Enos) («bjørkeeremittcellen»), hvor han skal ha fullført Félire og kanskje skrev sine andre verk, som nå er gått tapt. Det er ikke klart om han bygde et kloster der eller om han bodde i sin eneboercelle mens han fortsatte å veilede et kloster et annet sted. Dette avsidesliggende stedet, tre kilometer sørøst for den nåværende byen Maryborough, som også ble et berømt kloster og tok etter ham navnet Dysert Enos («Oengus’ ørken»). Hans lille oratorium er nå representert av en forlatt protestantisk kirke i ruiner.

Oengus’ dødsår er ikke notert i martyrologiene. I epilogen til Félire appellerte Oengus til de «tusener på tusener som hadde dratt til himmelen hver dag fra jorden» – ledet av hans lærer, den hellige Maol Ruain, grunnlegger av Tallaght – for hjelp til å oppnå sin egen frelse og det privilegium å dø i påsken eller under fasten». Diktet som begynner Aíbind suide sund amne, som ble skrevet noen århundrer etter hans død, hevder at han døde på en fredag i Disertbeagh, men gir ingen informasjon om når på året det skjedde. Men ifølge martyrologiet fra Tallaght ble Oengus’ festdag, og dermed hans dødsdag, feiret den 11. mars, noe som ville plassere hans død i fastetiden.

Til sammen har disse opplysningene produsert en rekke mulige årstall for hans død, som 819, 824 og 830, men noen endelig konklusjon er ikke trukket. Uansett tror man ikke at han ble noen svært gammel mann, og han synes å ha dødd kort etter at han hadde fullført sine to martyrologier. Tradisjonelt opererer man med årstallet 824, men med en senere datering av Félire kan 830 være mer sannsynlig. Det før nevnte diktet forteller at han ble gravlagt på sitt fødested Clonenagh. Hans minnedag 11. mars feires i våre dager ikke i noen irske bispedømmer.

Kilder: Attwater/Cumming, Farmer, Butler, Butler (III), Benedictines, Bunson, Ó Riain, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Heiligenlexikon, en.wikipedia.org, ODNB, celt-saints - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 1. februar 2000

av Webmaster publisert 01.02.2000, sist endret 22.02.2016 - 10:09