Den salige Odette Prévost (1932-1995)

Den salige Odette Prévost ble født den 17. juli 1932 i Oger i departementet Marne i Champagne i regionen Grand Est i det nordøstlige Frankrike. Hun var den yngste av fire barn. Hun hadde et vanskelig temperament og var både glad og reservert, sjenert og nysgjerrig. I ungdomsårene opplevde hun et øyeblikk av krise, da hun ikke lenger kunne tro på Gud, som hennes familie hadde lært henne. Hun kom gradvis gjennom den fasen, så mye at hun i de årene da hun var lærer på en skole tre kilometer hjemmefra, hver dag deltok i messen klokken syv før hun kom til klasserommet. Hun underviste i Avize i departementet Marne i tre år fra 1950 til 1953.

Hun begynte å føle en dragning mot et kontemplativt liv, og hun vurderte å bli nonne hos cistercienserne. Men hennes sogneprest, p. d’Halluin, fikk henne til å lese den første biografien om den salige Karl de Foucauld (1858-1916), som senere ble saligkåret i 1995, skrevet av René Bazin. Lesningen gjorde henne så oppglødd at hun straks bestemte seg for å følge i Foucaulds fotspor. Hun trådte derfor i 1953 inn i novisiatet hos kongregasjonen «Små søstre av Jesu hellige hjerte av Karl de Foucauld» (Les Petites Sœurs du Sacré-Cœur de Charles de Foucauld – PSSC), 21 år gammel. Dette var en av de religiøse kongregasjonene som var inspirert av De Foucaulds lære. Kongregasjonen ble grunnlagt i Frankrike i 1933 og virker i Frankrike, Spania, Algerie, Tunisia, Mali og Bolivia.

Den første veien var full av bevis for søster Odette, på grunn av hennes karakter. Hun anerkjente det selv i 1954: «Jeg har et stort arbeid å gjøre på dette punktet. Ikke bare ved å støtte andre, men ved å hjelpe dem og å elske dem uten å dømme dem, ikke være årsak til irritasjon eller lidelse for andre». Den 11. april 1956 avla hun sine midlertidige løfter. Den 29. april 1958 ble hun sendt på sin første misjon og dro til landsbyen El Kbab blant berberne i Marokko. Hun tjenestegjorde på klinikken og ga jentene undervisning i strikking og sying. I et år møtte hun også en eremitt, p. Albert Peyriguère, som hadde grunnlagt en liten kommunitet, men som nå bodde alene i de marokkanske Atlasfjellene. Takket være ham begynte sr. Odette å trenge inn i den arabiske verden, bli kjent med deres skikker og språk og bli kjent med jentene i El Kbab. Hun avla sine evige løfter den 11. april 1959.

I 1961 kom hun tilbake til Frankrike og Argenteuil i de nordvestlige forstedene til Paris for å vie seg til formasjonen av sine søstre, spesielt i forhold til bibelstudier. Hun arbeidet også blant nordafrikanerne i Frankrike. I 1968 ble hun sendt til Algerie til åpningen av en kommunitet i Kouba, en svært fattig bydel i hovedstaden Alger. Sammen med de andre søstrene bygde hun et hus, hvor de levde under de samme vanskelige forholdene som lokalbefolkningen. De åpnet også et senter hvor de ønsket kvinner velkommen. I 1970 returnerte sr. Odette igjen til Frankrike, hvor hun til 1975 arbeidet i den voksende kommuniteten eller brorskapet i Argenteuil, blant de marokkanske innvandrerne. I 1975 vendte hun tilbake til misjonen i Algerie. Etter ytterligere fem år ønsket hun i 1980 å fordype sin kunnskap om den islamske verden og klassisk arabisk, så hun dro til Roma for å studere i to år ved Det pavelige institutt for arabiske studier og islamologi (Pontificio Istituto di Studi Arabi e d’Islamistica – PISAI).

Før hun fortsatte livet i misjonen tilbrakte sr. Odette et år i Tamanrasset i Sahara-ørkenen, hvor hun gjennomgikk en måned med åndelige øvelser i eremitasjen som en gang tilhørte Karl de Foucauld. Denne perioden av stillhet og ettertanke tjente som en forberedelse til en ny fase av hennes tilstedeværelse i Algerie. Da hun kom tilbake fra ørkenen, fant hun at de andre søstrene ikke lenger var til stede i sitt hjem i Kouba. I seks år, inntil de andre søstrene ankom i 1989, tilbrakte hun tiden med å festne båndene av brorskap med de lokale innbyggerne og med barna som hun hjalp med leksene etter skoletid. Hun pleide å lage hjemmelaget yoghurt slik at de lokale barna skulle få «nok protein til å vokse». I tillegg til sin gratisundervisning lekte hun leker med dem. Derfor var det «alltid en gjeng av dem i kjøkkenet». Hun prøvde å trenge inn det store åndelige mysteriet det var å forstå andre innenfor deres egen religiøse tradisjon. Hun leste koranen og ba i grupper hvor kristne og muslimer ba sammen.

Hun begynte å arbeide i bispedømmets kultursenter i Glycines, hvor hun vekslet mellom å være bibliotekar og å undervise i moderne arabisk. Hun levde også svært nær menneskene i den fattige bydelen i respekt og vennskap, i de små tingene i livet, i tjenester som ble gitt og tjenester som ble mottatt. I 1984 begynte hun å delta på møtene i Ribât es-Salâm («Fredslenke»), en gruppe for møte og dialog mellom muslimer og kristne. I tiden i Algerie møtte hun også munkene i Tibhirine, hvorav syv skulle saligkåres sammen med henne.

Imidlertid ble situasjonen i Algerie stadig farligere. Mange unge mennesker i bydelen hvor sr. Odette og hennes søstre bodde, sluttet seg til Den islamske redningsfronten (FIS), mens de andre innbyggerne ble mer desperate dag for dag. Ali Ben Hadj, en av grunnleggerne av FIS, forkynte i enden av den gaten hvor hun bodde. Men sr. Odette skrev i julen 1990 at algerierne mer enn noensinne trengte «å møte mennesker som lever i håp. Å håpe er å leve i overbevisningen om at den levende Gud er med oss og i oss og ber bare for vår forpliktelse til å handle». Deretter reflektere hun over angrepene hvor mange religiøse hadde falt som ofre, det siste hadde kostet de augustinske misjonssøstrene sr. Esther Paniagua Alonso og sr. Caridad Álvarez Martín livet. Hun viste hvordan valget om å bli værende ikke ble forårsaket av dumdristighet: «Vi er klar over den risikoen vi løper, men den løper også våre naboer og venner på grunn av solidariteten med oss. Og dette – det vil si deres og deres familiers sikkerhet – er det viktigste spørsmålet». Hun sa også: «Dette er et privilegert øyeblikk for å leve mer i sannhet, troskap til Kristus og evangeliet».

Selv i denne situasjonen kjente sr. Odette en stor indre fred, som i brev i anledning julen i 1994 kjente hun seg selv som gleden i saligprisningene. Ved utgangen av oktober sa hun til en nabo: «Jeg kom hit ikke av entusiasme for å forlate mitt hjemland, men fordi jeg elsker dette landet, dette folket, som jeg ønsker å gi alt, også mitt eget liv». Hun ønsket ikke å forlate det folket hun hadde tjent i mer enn tretti år. Men for å begrense risikoen tok selv de små søstrene sine forholdsregler. Sr. Odette forble hele uken i senteret i Glycines, mens en av hennes medsøstre, sr. Chantal Galicher, var gjest hos jesuittene. Bare på onsdagskveldene møtte de for en kommunitetskveld. Når det gjaldt sted og tid for feiringer, ble de forandret og kommunisert i siste øyeblikk.

Dette var også tilfelle torsdag den 9. november, da søstrene ble informert om at messen skulle feires i sognekirken i Kouba klokken 8.30 neste dag. Søstrene Odette og Chantal forlot huset klokken 8.15 den 10. november for å vente på gaten hvor en venn skulle plukke dem opp i en bil. Og det kom en bil, men ikke den de ventet på. En mann kom ut og skjøt en skuddsalve mot de to søstrene. Sr. Chantal Galicher ble alvorlig skadet, men overlevde, i motsetning til sr. Odette. Det var den 10. november 1995 i Alger i Algerie.

Sr. Odette ble inkludert i saligkåringsprosessen for nitten ordensfolk som ble drept mellom 1994 og 1996, de såkalte «svarte år» for Algerie. Informativprosessen på bispedømmenivå fant sted i Alger fra 5. oktober 2007 til juli 2012. Den 26. januar 2018 undertegnet pave Frans dekretet som anerkjente de nittens død som et martyrium. De ble saligkåret den 8. desember 2018 i helligdommen Vår Frue av Santa Cruz i Oran, ledet av Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Becciu, som pavens spesialutsending. Den liturgiske minnedagen for hele gruppen ble fastlagt til 8. mai, den dagen de to første martyrene ble drept, b. Henrik Vergès og sr. Paulus-Helena Saint-Raymond.

Hennes hjembispedømme, Châlons i Champagne, ønsket å ære sr. Odette for hennes kjærlighet til Gud og sine medmennesker, og derfor ga de et nybygd senter i bispedømme, som inneholder et sekretariat, utstillingsrom, et dokumentasjonssenter, en kafeteria, et stort møterom som er åpent for publikum, samt arbeids- og møterom for alle faste frivillige, navnet Maison Odette Prévost da det ble innviet den 14. mars 2004.

De nitten Algerie-martyrene (d. 1994-96) ble saligkåret den 8. desember 2018 i Oran i Algerie. Som vanlig i dette pontifikatet ble saligkåringen ikke foretatt av paven selv, men av hans spesielle utsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Giovanni Angelo Becciu. Gruppen er delt i syv grupper etter dødsdato, og de har individuelle minnedager. Hennes minnedag er dødsdagen 10. november. Som minnedag for hele gruppen på nitten ble 8. mai valgt, den dagen de to første martyrene ble drept i 1994.

Kilder: CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, nominis.cef.fr, ncregister.com, la-croix.com, catholicherald.co.uk, eglise-catholique-algerie.org, africamission-mafr.org, charlesdefoucauld.org, champagnat.org, catholicsaintsguy.wordpress.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 7. september 2019