Den hellige Olga av Kiev (~879-969)

Minnedag: 11. juli

Mikhail Vasiljevitsj Nesterov (1862-1942): St. Olga (1892)Den hellige Olga (no: Helga; ukr: Olha) ble født rundt 879 (ca 890?) i landsbyen Vybuty ved elven Velika, tolv kilometer fra Pskov i Russland. Hun kalles også Olga Prekrasa (Ольга Прекраса) = Olga Skjønnheten. Hun var skandinav («Rus») og tilhørte væringene eller varjagene, et av de nordiske folkene som hadde invadert landet rundt elven Volga på 800-tallet. En legende forteller riktignok at hun var en bulgarsk fyrstedatter, født i Pliska, hovedstaden til det første bulgarske riket.

Vår viktigste kilde om denne tiden er Nestorkrøniken eller Det primære manusskriptet, «Beretningen om de svunne tider», en krønike som etter tradisjonen ble skrevet av munken Nestor i Kievriket rundt 1113. Den handler om den tidlige østslaviske nasjonen Kievs grunnleggelse og dens første tid fra rundt 850 til 1110. Ifølge Nestorkrøniken kom Olga fra Vysjgorod.

Det daværende russiske riket eller Kiev-riket er ikke identisk med dagens Russland, men omfattet deler av det som i dag er Russland, Ukraina, Hviterussland og Polen. Riket ble kalt Rus' og var sentrert om byene Kiev (no: Kænugard) og Novgorod (no: Holmgard). Den dominerende folkegruppen var østslavere. Herskerslekten og andre ved hoffet var imidlertid av skandinavisk avstamning og hadde skandinaviske navn. Selv om de fleste i det store riket var hedninger, fantes det også kristne der. Mange av de kristne var skandinaver som hadde reist på de store russiske elvene til den gresk-romerske keiserhovedstaden Konstantinopel, som de gamle nordmenn kalte Miklagard (nå Istanbul), for å gå i keiserens tjeneste. Noen av disse valgte å slå seg ned i Gardar eller Gardariket, som er det gamle norrøne navnet på russernes rike Rus'.

De skandinaviske innbyggerne ble kalt væringer eller varjager (gno: Væringjar; gk: Variágoi (Βαριάγοι), Várangi; ru: Varjagi (Варяги); eng: Varangians, Variagians). Roten er den samme som gammelnorsk vár («løfte»), så betydningen kan ha vært «edsvoren person», det vil si en som enten er lovt beskyttelse eller som har lovt å beskytte. Ordet brukes normalt om nordiske krigere i vikingtiden som gikk i tjeneste hos russiske eller bysantinske herskere, men krøniken synes å bruke ordet om skandinaver i alminnelighet. Noen av væringene var norske, men de fleste var svenske, og ordet væringer var i Russland synonymt med svensker helt til slutten på 1500-tallet.

Rurik (no: Rørik) (ca 830-ca 879) var den delvis legendariske og delvis historiske væringen som etter tradisjonen var grunnleggeren av den russiske staten. Stammen Rus' var et folk av norrøn opprinnelse som ga navnet til Russland. Rurik tok kontroll over Staraja Ladoga i dagens Russland rundt år 862 og bygde bosetningen Holmgard i Novgorod (nå Velikij Novgorod). Hans etterfølgere ble kalt Rurik-ætten. Hans første etterfølger Oleg av Novgorod (av Kiev) (879-912) (no: Helge) skal ha vært hans svoger, og han flyttet i 882 hovedstaden fra Novgorod til Kiev og grunnla dermed Kievriket som fungerte frem til år 1240 da mongolene invaderte Øst-Europa.

Olegs etterfølger var storhertug Igor av Kiev (912-45) (no: Ingvar), som i henhold til tradisjonen var Ruriks sønn, selv om dette nå betviles av kronologiske grunner. En gang Oleg var ute på jakt i området rundt Pskov, traff han tilfeldigvis en ung og svært vakker, men enkel landsens kvinne som drev ferjen på elven Velika, og han forelsket seg hodestups i henne. Denne kvinnen var Olga, og denne umake forbindelsen skulle vise seg å bli av avgjørende betydning, for Olgas skjønnhet ble bare overgått av hennes visdom.

Igor og Olga giftet seg angivelig i 903, da hun skal ha vært 24 år gammel, men deres eneste sønn Svjatoslav (942-72) ble ikke født før i 942, og da skal hun i tilfelle ha vært 63 år gammel! Det er opplagt noen problemer med kronologien her. Noen har foreslått 917 som hennes fødeår – hun ville da vært 24 år i 941, og et bryllup da passer med Svjatoslavs fødsel året etter. Igor var slaver og hersker over det nye russiske kongeriket som var resultatet av nordmennenes erobring av Kiev i 882. Denne erobringen hadde ført til ødeleggelsen av det kristne samfunnet i Kiev, og Igor og Olga var begge hedninger. Men allerede mens fyrst Igor styrte, fantes det en kirke viet til profeten Elias i Kiev.

Den bevarte teksten fra en traktat mellom Igor og grekerne i 944 i Nestorkrøniken viser at avtaleteksten måtte sverges på av begge de religiøse kommunitetene i Kiev. De kristne sverget i katedralen St. Elias, mens hedningene sverget ved sine våpen i helligdommen for tordenguden Perun. De kristne må derfor ha utgjort en betydelig gruppe, og Igor syntes velvillig stemt overfor dem. Men da de bysantinske emissærene kom til Kiev, hadde klimaet i Kiev endret seg. En hedensk opposisjon hadde manifestert seg under ledelse av væringen og militærlederen (voevoda) Svenel'd (Sveinald) og hans sønn Mstislav (Mtsisha), som Igor hadde gitt eiendommer i drevlianernes land. Det endte med at Igor sluttet avtalen på hedensk vis ved å sverge en ed ved sitt sverd.

Ett år senere (i 945) ble Igor myrdet av opprørske hedninger i drevlianernes land, som nå er Galicia, hogd ned mellom to trær fordi han prøvde å kreve inn omfattende skatter. Olga overtok styret av riket etter mannen som regjerende storfyrstinne på vegne av den treårige sønnen. Hun styrte som regent i Kiev inntil Svjatoslav ble myndig rundt 962/63/64 og var den siste kvinnelige herskeren over Russland på mange århundrer. Hun ble en dyktig hersker, men kunne også være brutal i tråd med tidens skikker. Hun straffet mannens mordere og deres tilhengere nådeløst – hun skal ha fått skåldet morderne til døde og fått drept flere hundre av deres tilhengere. Noen av dem skal ha blitt gravlagt levende i en tradisjonell vikingbåtgrav. En historie, som trolig er apokryf, forteller om hvordan hun ødela en by som var fiendtlig innstilt til henne. Hun forlangte at alle husholdninger skulle komme med en due som gave til henne. Da de gjorde det, fikk hun bundet brennende papir til beina på duene. Deretter ble duene sluppet fri og fløy tilbake til hvert sitt hus, hvor de ufrivillig satte fyr på stråtakene, og hele byen ble ødelagt.

Viktigere i det lange løp var at Olga utvidet og styrket sentralmakten i Kiev i det som må karakteriseres som den første kjente lovreform i Øst-Europa. Hun reduserte dermed makten til de lokale småfyrstene. Hun definerte jaktområder og endret systemet for skatteinnsamling ved å erstatte den årlige innsamlingsreisen (poliudie) – det var under en slik reise Igor var blitt drept – med et system av lokale økonomiske og administrative sentre (pogosti) som samlet inn ensartede skatter for Kiev. I 946 reiste hun sammen med sønnen og sitt følge til drevlianernes land, og året etter dro hun til Novgorod og etablerte administrative sentre langs elvene Msta og Luga. Olgas pogosti ble et viktig nettverk i den etniske og kulturelle samlingen av den russiske nasjonen. Etter at Olga var blitt kristen, begynte man å bygge kirker i disse pogosti, som snart ble uløselig knyttet til sognestrukturen.

Olga gjorde mye for å styrke forsvarsmakten i landet. Byene ble bygd opp og styrket og omgitt av murer av stein og eik. Selv bodde fyrstinnen i Vysjgorod på en høyde over elven Dnjepr. Krønikene forteller at hun ga to tredjedeler av de innsamlede skattene til byrådet (veche) i Kiev og resten brukte hun på utrustning av byene og byggingen av festningsverker. I Olgas tid forteller historikerne om etableringen av Russlands første statsgrenser, mot vest, med Polen.

Et av spørsmålene som Olga måtte løse, var forholdet mellom Kiev og det østromerske imperiet med Konstantinopel som hovedstad. Det hadde vært handelsforbindelser mellom dem i mange år, men ødeleggelsen av det kristne samfunnet i Kiev hadde forverret forholdet, som ikke hadde blitt bedre etter et angrep Igor rettet mot keiserbyen i 941. Olga så den politiske verdien i nærmere forbindelser med Konstantinopel, så etter å ha overlatt den unge sønnen Svjatoslav med ansvaret for Kiev, dro hun sommeren 954 med en stor flåte til Konstantinopel. Dette var en fredelig ekspedisjon som var en blanding av diplomatisk reise og religiøs utforskning, men samtidig var det viktig å vise Konstantinopel Kievrikets militære makt på Svartehavet. Ekspedisjonen ga da også de ønskede resultatene, for den russiske flåtens nærvær i Bosporos skapte dem nødvendige effekten for utviklingen av russisk-bysantinsk dialog.

I Konstantinopel gjorde de kristne kirkene stort inntrykk på Olga. Hun var til stede ved liturgiene i de fineste kirkene i byen, fremst blant dem var Hagia Sofia og Blachernæ. I sitt hjerte fant den vise Olga en lengsel etter den kristne sannheten, og hun bestemte seg for å bli kristen.

Sergej Kirillov (f. 1960): Den hellige Olgas dåp (1993), første del av trilogien «Hellige Russland»Selv om hennes dåp er godt dokumentert, er ikke det tilfelle verken når det gjelder sted eller tidspunkt. Noen antar at hun ble døpt på reisen til Konstantinopel i 954, andre mener at det skjedde i Kiev henimot år 955. I denne sammenheng er riktignok flere reiser til Konstantinopel nevnt. Noen hevder at hun reiste til Konstantinopel og ble døpt først etter at sønnen Svjatoslav hadde overtatt regjeringen. Men den vanligste varianten sier at hun mottok dåpen rundt 957 i Konstantinopel etter å ha fått opplæring av bysantinske misjonærer som hadde vendt tilbake til Kiev. Trolig var hun blitt interessert i kristendommen før reisen til Konstantinopel.

Hun ble døpt av patriarken av Konstantinopel, men det er ikke helt klart hvilken. Dersom det skjedde i 954/55 var det patriark Theofylakt (933-56) som instruerte og døpte henne, men dersom det skjedde i 957, var det Polyeuctus (956-70) som var patriark. Hennes gudfar var i alle fall keiser Konstantin VII Porfyrogennetos (912-59). Etter dåpen fikk hun det kristne navnet Helena (ru: Jelena), enten etter den hellige Helena, keiser Konstantin den Stores fromme mor, eller etter keiser Konstantin VIIs hustru, keiserinne Helena Lekapena (d. 961).

Seremonien for hennes formelle opptakelse i Kirken i Konstantinopel skildres detaljert av keiser Konstantin VII i hans bok De Ceremoniis eller «Om seremoniene ved det bysantinske hoff», som er bevart i en eneste kopi. De slaviske krønikene legger til apokryfe detaljer til beretningene om hennes dåp, som hvordan hun sjarmerte og overlistet keiseren og hvordan hun avviste hans forslag om ekteskap. Før hennes dåp fridde keiseren, men Olga sa at hun måtte døpes og bli kristen først, og hun ba ham om å bli hennes gudfar. Da keiseren fridde igjen etter dåpen, viste det seg at den kvikktenkte Olga hadde lurt ham, for hun visste at siden han var hennes gudfar, var det forbudt for dem å gifte seg i henhold til kristen lov. Selv om Konstantin mislikte å bli lurt, overøste han henne med gaver da hun dro tilbake til Kiev. Olga var angivelig rundt sytti år gammel da hun mottok dåpen i Konstantinopel, selv om den virkelige alderen kanskje snarere var rundt førti, i alle fall hadde hun en sønn på rundt femten år. Og keiseren var da vitterlig gift med keiserinne Helena.

Olga sammen med sitt følge i Konstantinopel, miniatyr fra Johannes Skylitzes' krønike

Krønikene forteller at ved en middag under dette besøket møttes de fire «majestetiske kvinner» ved ett og samme bord: Bestemoren og moren til den fremtidige hellige Vladimir, nemlig Olga og hennes «nøkkelbærer» Malusja, som ble døpt sammen med henne, og bestemoren og moren til Vladimirs fremtidige hustru Anna, nemlig keiserinne Helena og hennes svigerdatter Theofano. Litt over femti år senere skulle det i Tiendekirken i Kiev stå tre marmorgraver ved siden av hverandre med de jordiske restene av de hellige Olga og Vladimir og den salige Anna.

Som nevnt er det uklart nøyaktig når Olga ble døpt. I Nestorkrøniken hevdes at Olgas dåp fant sted i det bibelske år 6463 (955 eller 954 e.Kr.), og dette stemmer overens med de bysantinske krønikene fra Kedrinos. En annen russisk kirkelig forfatter fra 1000-tallet, Jakov Mnikh, skriver i sitt verk «Eulogi og lovprisning til Vladimir (…) og hvordan Vladimirs farmor Olga ble døpt» om den hellige fyrstinnens død i 969, og han noterer at hun levde som kristen i femten år, og han plasserer hennes dåp til 954. Men i kontrast til dette beskriver keiser Konstantin VII Olgas opphold i Konstantinopel og bringer nøyaktige datoer for mottakelsene som ble gitt til hennes ære, og han lar oss forstå i sikre vendinger at alt dette skjedde i 957.

Dersom kirkehistorikere skal forsone de to nevnte krønikene på den ene side og Konstantins vitnesbyrd på den andre, må de anta en av to ting: Enten reiste Olga en andre gang til Konstantinopel i 957 for å fortsette forhandlingene med keiseren, eller hun ble ikke døpt i Konstantinopel i det hele tatt, men i 954 i Kiev og at hennes reise var en ren pilegrimstur til Konstantinopel siden un allerede var kristen. Den første antakelsen er den mest troverdige.

Når det gjaldt de umiddelbare diplomatiske resultatene av forhandlingene, var det grunnleggende anliggender for Olga som ikke hadde funnet noen løsning. Hun hadde hatt suksess i spørsmål som angikk russisk handel med territoriene i det bysantinske imperiet, det samme med stadfestelsen av fredsavtalen med Bysants som Igor hadde inngått i 944. Men hun hadde ikke vært i stand til å bevege keiseren i to spørsmål av betydning for Rus': det dynastiske giftermålet mellom Svjatoslav og en bysantinsk prinsesse, samt betingelsene for gjenopprettelsen av et ortodokst metropolittsete i Kiev som hadde eksistert under væringene Askold og Dir (Haskuldr/Höskuldr og Dyri), som styrte Kiev på 870-tallet. Det utilfredsstillende resultatet av hennes reise vises av det svaret hun ga etter at hun hadde kommet tilbake, til keiserens utsendinger som brakte hans anmodning om den lovede militærhjelpen. Olga svarte keiseren kort gjennom utsendingene: «Dersom du hadde tilbrakt tid med meg ved Pochaina [en elv i Kiev] som jeg gjorde ved hoffet, ville jeg ha sendt soldater for å hjelpe deg».

Tradisjonen sier at Olga var den første russeren som ble døpt, men det er ganske sikkert ikke riktig. Det er ikke lett å avgjøre om hennes valg var rent politisk eller om hun hadde et oppriktig ønske om å gå over til den nye religionen. Men hennes etterfølgende lojalitet til kristendommen og hennes forsøk på å støtte og spre den, viser at hun mente alvor med sin konversjon, og hun forble en hengiven kristen resten av livet.

Til tross for det mislykkede forsøket på å gjenopprette et kikelig hierarki i Kiev-riket, viet Olga seg etter sin dåp nidkjært til forsøket på å innføre kristendommen blant sitt hedenske folk, men stort sett uten hell. Hun prøvde aldri å bruke makt i konversjonsarbeidet, og slik sett var un blitt et nytt menneske etter sin dåp. Hun satte også i gang med kirkebygging. Hun bygde kirkene St. Nikolas og St. Sofia (Den hellige Visdom) i Kiev, Den aller helligste Theotókos' bebudelse i Vitebsk og Den hellige Livgivende Treenighet i Pskov. Kirken som Olga bygde ved elven Velika i Pskov på et sted utpekt for henne fra det høye, ifølge krønikene, av en «lysstråle fra den Tre-ganger-strålende Guddom», sto i mer enn halvannet århundre. I 1137 erstattet den hellige fyrst Vsevolod-Gabriel denne trekirken med en bygd i stein, og denne ble i sin tur i 1363 ombygd og til slutt erstattet av den nåværende Treenighetskatedralen.

Et annet svært viktig monument fra russisk «monument-teologi», som kirkearkitektur ofte kalles, som er forbundet med Olga, er Visdomskirken i Kiev (St. Sofia), som ble påbegynt kort tid etter hennes retur fra Konstantinopel og konsekrert den 11. mai 960. Denne dagen ble senere feiret i den russiske Kirken som en spesiell kirkelig festdag. I Mesjatseslov (kalendertillegg) i en epistelbok av pergament fra 1307 er det skrevet under 11. mai: «På denne dagen fant konsekrasjonen av St. Sofia sted i Kiev i år 6460». Dateringen er angitt i henhold til den såkalte antiokiske kronologi og tilsvarer år 960 e.Kr. Det var ingen tilfeldighet at Olga mottok dåpsnavnet Helena, keiserinnen som gjenfant Det hellige Kors i Jerusalem. Den fremste relikvien i den nybygde kirken St. Sofia i Kiev var en bit av Det hellige Kors, brakt dit av «den nye Helena» fra Konstantinopel og gitt henne av patriarken i Konstantinopel. På relikvien var det skrevet: «Det hellige Kors for gjenfødelse av det russiske land, mottatt av den edle fyrstinne Olga».

Olga gjorde mye for å minnes de første russiske bekjennerne av Kristi navn. Over graven til Askold ble kirken St. Nikolas bygd, og der hevder noen notiser at hun selv ble gravlagt etter sin død. Over graven til Dir ble den før omtalte Visdomskatedralen bygd. Den sto i et halvt århundre og brant i 1017. På dette stedet bygde senere storfyrst Jaroslav den Visekirken St. Irene i 1050, men de hellige gjenstandene fra Olgas Sofia-kirke ble overført til en steinkirke av samme navn som nå står som Kiev Sofia, påbegynt i 1017 og konsekrert i 1030. På begynnelsen av 1200-tallet ble det sagt at biten av korset befant seg i «alteret på høyre side». Plyndringen av Kievs hellige gjenstander, som etter mongolene ble fortsatt av litauerne som erobret byen i 1341, sparte ikke engang dette. Under Jagiello, som i 1384 forente Polen og Litauen til en stat, ble Olgas bit av Det sanne kors stjålet fra Sofia-katedralen og brakt av katolikkene til Lublin, og dens videre skjebne er ikke kjent.

Men selv i Olgas tid var det i Kiev blant adelen og deres menn ikke få som med Salomos ord «hatet visdommen» og også storfyrstinne Olga for å ha bygd et tempel for visdommen. Forkjempere for den gamle hedendommen ble stadig modigere og så med forhåpning frem til at Svjatoslav skulle ta over tronen. For Olgas innflytelse over sønnen omfattet ikke religionen, og hun mislyktes i å omvende ham til kristendommen – Svjatoslav forble hedning hele livet. Hans sønn, den hellige Vladimir, skulle også bli oppdratt i den hedenske vikingreligionen. Svjatoslav ble til og med sint på sin mor på grunn av hennes stadige forsøk på å omvende ham.

Hun lot seg ikke avskrekke av motstanden, men fortsatte sine anstrengelser for å få andre til å følge hennes eksempel og bli kristne. Hennes innflytelse gjorde at bysantinske misjonærer kunne arbeide med større sikkerhet i Russland, og dermed spredte de kristendommen og bysantinsk kultur. Men hun skjønte at det hastet dersom hun skulle få gjennomført sitt mål om at Rus' skulle motta dåpen. Bysants ønsket på denne tiden ikke å fremme kristendommen i Kiev-riket, noe som var en gavepakke til hedningene. Olga søkte en løsning og så vestover. Det var ikke noen motsetninger i dette, for dette var før det definitive bruddet mellom øst og vest i 1054, og Olga hadde liten mulighet til å sette seg inn i de teologiske forskjellene mellom de greske og latinske trosbekjennelsene (den såkalte filioque-striden). Motsetningene mellom øst og vest var for henne først og fremt politisk rivalisering og av underordnet betydning sammenlignet med hennes oppgave: etableringen av den russiske Kirken og den kristne opplysningen av Rus'.

I 959 sendte Olga en delegasjon til kong Otto I av Tyskland (936-73; keiser fra 962) og ba ham om å sende misjonærer og en biskop til Kiev-riket. Syv latinske kilder dokumenterer denne delegasjonen. Fortsettelsen av krøniken til benediktinerabbeden Regino (Reginon) av Prüm (d. 915) nevner at utsendingene ba kongen om å utnevne en biskop og prester til sin nasjon. Kronikøren beskylder utsendingene for løgner og sier at deres triks ikke ble avslørt før senere.

Kong Otto gikk villig med på Olgas anmodning, men han insisterte på at saken ikke skulle avgjøres i all hast. Kongen ga oppdraget med misjonsarbeid blant russerne til den hellige biskop Adaldag av Bremen (ca 900-88). Først ved juletider i slutten av 959 konsekrerte Adaldag munken Libutius fra klosteret St. Alban i Mainz til russisk biskop. Men Libutius døde den 15. mars 961 før han hadde satt sin fot i Russland. I hans sted ble den hellige Adalbert av Magdeburg (ca 910-81), som var munk i klosteret St. Maximinus i Trier, viet til biskop for misjonsarbeid i Russland. Otto utstyrte ham sjenerøst og sendte ham til Russland. Kronikøren Thietmar av Merseburg sier at den første erkebiskopen av Magdeburg, før han ble opphøyet til denne høye rang, ble sendt av Otto I til landet Rus (Rusciae) som enkel biskop, men ble utvist av hedninger. De samme opplysningene gjentas blant annet i annalene i Quedlinburg og Hildesheim.

Det er vanskelig å si hva som kunne ha skjedd dersom ikke kong Otto hadde latt det gå så lang tid, men da Adalbert dukket opp i Kiev i 962, «hadde han ingen suksess i det oppdraget han var sendt dit for, og han betraktet sine anstrengelser som forgjeves». Adalbert måtte snart gi opp og dro hjemover, men på veien ble han og hans følge overfalt av hedninger. De fleste av dem ble drept nær Kiev – bare Adalbert overlevde selv om han svevde i livsfare, og han ble tvunget til å vende tilbake uten å ha oppnådd noen ting. Båndene Olga hadde knyttet til Tyskland viste seg imidlertid å bli viktige, og viste at hun så behovet for å holde balansen mellom øst og vest. Det at hun vendte seg mot Tyskland kan også ha vært et resultat av hennes skuffelse da det bysantinske hoffet avslo å la hennes sønn gifte seg med en av deres prinsesser, noe Olga hadde bestemt seg for.

Olgas tid som dyktig regent for sønnen Svjatoslav tok slutt da han ble myndig i 964, 22 år gammel. Men allerede før det hadde han rukket å få barn med flere kvinner. Den første var Malusja (d. 1001), en kvinne av ubestemmelig opphav, trolig en hushjelp, men etter tradisjonen «nøkkelbærer» for fyrstinne Olga. Hun beskrives i sagaene som en profetinne som levde til hun ble hundre år gammel og som ble hentet inn fra sin hule til palasset for å spå om fremtiden. Med henne fikk Svjatoslav sin eldste sønn Vladimir rundt 656, da han var rundt fjorten år gammel. Senere giftet han seg, men krønikene forteller ikke noe om hans hustru eller hustruers opphav. Med henne eller dem fikk han sønnene Jaropolk (ca 958-80) og Oleg (ca 960-77) (det er usikkert om de var hel- eller halvbrødre og hvem deres mødre var). Vladimir skal også ha hatt en halvbror ved navn Sfengus, men det er ikke klart om dette var Svjatoslavs eller Malusjas sønn.

Kollapsen av Adalberts misjon hadde stor betydning for den fremtidige russiske ortodokse Kirke, ettersom den på denne måten unnslapp pavelig herredømme. Men det gikk som Olga hadde forutsett, at hedendommen til slutt fikk overtaket i Kiev, og at Russland etter å ha blitt verken ortodokst eller katolsk, ved nærmere ettertanke nektet å akseptere kristendommen. Den hedenske reaksjonen var så sterk at ikke bare de tyske misjonærene måtte lide, men også noen av de kristne i Kiev som hadde blitt døpt sammen med Olga i Konstantinopel. Etter ordre fra Svjatoslav ble Olgas nevø Gleb drept, og noen av de kirkene hun hadde fått bygd, ble ødelagt. Det er mulig at Bysants hemmelige diplomati hadde noe med dette å gjøre – stilt overfor muligheten av et styrket Russland i allianse med den tyske kong Otto, ville grekerne ha foretrukket å støtte hedningene, og konsekvensen var intriger mot Olga og mye uro.

Olga måtte akseptere ydmykelsen, og etter å ha overgitt styringen av landet til den hedenske sønnen Svjatoslav, trakk hun seg tilbake fra det offentlige liv til et liv i personlig fromhet. Men på grunn av hennes tidligere rolle og den dyktigheten hun hadde utført den med, ble alle vanskelige spørsmål overlatt til henne og hennes klokhet. Svjatoslav la snart ut på langvarige militærkampanjer, og da etterlot han ulike slektninger som regenter i de viktigste byene i riket. Hans mor Olga fortsatte i begynnelsen å ha ansvaret i Kiev, og hun bodde i slottet Vysjgorod sammen med sine sønnesønner Jaropolk, Oleg og Vladimir, som ble oppdratt under hennes overoppsyn. Da sønnene senere ble store nok, lot Svjatoslav Jaropolk ha ansvaret i Kiev, Vladimir i Novgorod og Oleg over drevlianerne, den østslaviske stammen som hadde drept Svjatoslavs far Igor.

Viktor Mikhajlovitsj Vasnetsov (1848-1926): Olga av Kiev (1885-96), skisse for freske i katedralen St. Vladimir i Kyiv i Ukraina, galleri Tretjakov i MoskvaMen spørsmålet om Kiev-rikets dåp var fjernet fra dagsordenen, og dette var svært bittert for Olga, som betraktet Jesu Kristi evangelium som hovedsaken i hennes liv. Men hun aksepterte ydmykt sorgen og smerten og forsøkte å hjelpe sin sønn i både sivile og militære spørsmål. De russiske armeenes seire var en trøst for henne, spesielt ødeleggelsen av Khazar-khanatet, en gammel fiende av den russiske staten. To ganger, i 965 og 969, dro Svjatoslavs armeer gjennom landet til «de tåpelige khazarene», og de ødela for alltid makten til de jødiske herskerne i Priazovia og nedre Povolzjia. Svjatoslav lykkes til slutt i å ødelegge khazarenes makt i imperiet på 960-tallet. Khazarfestningen Sarkel og Tamatarkha falt i russernes hender i 965, fulgt av hovedstaden Atil ca. 969.

Senere ble et kraftig slag rettet mot de islamske Volga-bulgarerne, og deretter mot bulgarerne ved Donau. Atten år ble brukt av Kiev-rikets militære styrker ved Donau. Olga var alene og bekymret, det var som om Svjatoslav var oppslukt av militære spørsmål på Balkan og hadde glemt Kiev. Svjatoslav tjente med glede det bysantinske imperiet som en alliert mot bulgarerne fra 968 til 969, selv om hans ambisjoner om å okkupere Bulgaria førte til en krig med Bysants hvor han til slutt skulle bli beseiret og drept (972). I 971 utførte keiser Johannes I Tzimiskes (969-76) den doble bragd å ydmyke russerne og redusere Bulgaria til status av et lydkongerike.

I 968, mens Svjatoslav var opptatt med kampen mot bulgarerne, omringet petsjenegene Kiev og beleiret byen, hvor Olga bodde sammen med sønnesønnene. Beleiringen varte til våren 969, og ettersom den russiske hæren var langt unna ved Donau, ledet Olga selv forsvaret av byen. Etter hvert som folket ble svakere på grunn av sult og mangel på vann, inspirerte Olga en gutt til å komme seg gjennom beleiringen og informere Svjatoslav om hva som foregikk. Da storfyrsten fikk beskjeden, red han straks mot Kiev og fikk jaget petsjenegene på flukt.

Men nå var den aldrende Olga blitt syk. Samtidig ønsket sønnen Svjatoslav å flytte sin hovedstad til Perejaslav ved elven Donau, siden det var senteret for hans rike, og etterlate Olga med ansvaret i Kiev. Svjatoslav drømte om å skape et enormt Russland som strakte seg fra Donau til Volga, som ville forene hele Russland, Bulgaria, Serbia, regionen ved Svartehavet og Priazovia (Azov-regionen), og utvide sine grenser helt til Konstantinopel.

Den kloke Olga forsto imidlertid at de russiske hærene ikke kunne måle seg med det gamle bysantinske imperiet og at Svjatoslavs prosjekt ville mislykkes. Men sønnen ville ikke høre på morens innvendinger. Da sa Olga: «Du ser at jeg er syk. Hvorfor vil du forlate meg? Etter at du har gravlagt meg, kan du dra hvor du vil». Hennes dager var talte, og hennes byrder og sorger tappet hennes krefter.

Ukrainsk ikon av Olga med helgener

Olga døde kort etter, den 11. juli 969 i Kiev, angivelig rundt 90 år gammel. I sine siste år, mens hedendommen hadde overtaket, måtte hun ha en prest hos seg i hemmelighet, slik at det ikke skulle fremprovosere nye utbrudd av hedensk fanatisme. Men før hun døde, fikk hun tilbake sin tidligere fasthet og besluttsomhet, og hun nektet å bli overlatt til en hedensk begravelse. Hun ga instrukser om at begravelsen skulle skje åpent etter det ortodokse ritualet, og presten Gregor, som var med henne i Konstantinopel i 957, etterkom hennes ønske. Dermed ble hun gravlagt av en prest, men hun hadde gitt ordre om at det ikke skulle være noen begravelsesfest.

Først hennes sønnesønn Vladimir skulle fullføre hennes planer, og han innledet kristningen av det russiske folk. Hun er vanligvis forbundet med hans resultater som en forløper, og sammen får de æren for omvendelsen av det russiske folk. En kronikør på 1000-tallet refererer til dem som «den nye Helena og Konstantin, apostlenes like».

De hellige Boris og Gleb var de første offisielt helligkårede i den russiske kirken, også før deres far Vladimir og deres oldemor Olga. De ble helligkåret av metropolitt Johannes I (1019-35). Men Olgas kult begynte allerede i 996 da Vladimir overførte hennes jordiske rester til den store Mariakirken av stein som han hadde fått bygd i Kiev i 989 og fått viet til Marias opptakelse i Himmelen («Den allhellige Gudføderskens innsovning»). Vladimir satte av en tidel av sine inntekter for å støtte denne kirken, og siden denne kirken var blitt senteret for den landsomfattende russiske innsamlingen av kirkelige tiender, kalles den vanligvis for Tiende-kirken (Desjatinnaja Tserkov). Den ble bygd på stedet hvor de hellige væringmartyrene Theodor og hans sønn Johannes hadde lidd martyrdøden i 983, i Vladimir hedenske tid. Olgas legeme skal ha blitt funnet fullstendig intakt. Dette var første gang relikvier ble fremvist i Kiev-riket eller Rus'. Jakov Mnikh (d. 1072) skrev hundre år etter hennes død at legemet da fortsatt var like friskt.

Andre kilder sier at det var i 1007 at Vladimir fikk overført relikviene av Olga til Tiendekirken. Da hans hustru Anna døde i 1011, ble også hun gravlagt i denne kirken. Da Vladimir selv døde i 1015, ble også han gravlagt i denne kirken, selv om de ulike delene av hans parterte legeme ble fordelt mellom hans mange kirkelige grunnleggelser og ble æret som relikvier.

Den hellige metropolitt Hilarion tok initiativet til Olgas kult på 1000-tallet, og kirken helligkåret henne på begynnelsen av 1200-tallet. Et russisk konsil i 1574 stadfestet den folkelige kulten, og hennes minnedag feires på dødsdagen 11. juli i russiske og ukrainske kirker (24. juli etter den gregorianske kalenderen). Hun fremstilles som storfyrstinne med krone, håndkors og skriftrull eller kirkemodell. Kiev ble fullstendig ødelagt av mongolske invasjonsstyrker i 1240, og hennes relikvier ble ikke funnet igjen før på 1600-tallet. De forsvant igjen på begynnelsen av 1700-tallet og har aldri blitt funnet igjen. I den ukrainske kirken betraktes Olga som apostlenes like.

Se en side med mange bilder av Olga.

av Webmaster publisert 18.03.2009, sist endret 24.09.2018 - 10:11