Mannaolje fra helgener

Mannaolje er et oljeaktig stoff som ble sagt å ha strømmet (eller fortsatt strømmer) fra relikviene eller gravstedet til enkelte helgener. Disse helgenene ble gjerne kalt på gresk Myroblýtes («myrrautgytere»). Noen ganger kan det være snakk om oljen i lampene som brenner foran deres skrin, eller det kan være vannet som strømmer opp fra kilder nær deres gravsteder. Det kan også være snakk om den oljen og det vannet som på noen måte har vært i kontakt med deres relikvier.

Disse oljene har vært brukt (eller brukes) av de troende, i den tro at de kan helbrede legemlige eller sjelelige sykdommer, ikke gjennom sin egen makt, men gjennom forbønn fra de helgenene som oljen har en eller annen forbindelse med. På den hellige Paulinus av Nolas tid (d. 431) pleide man å helle olje over martyrenes relikvier eller relikvarier og deretter samle den i vaser, svamper eller tøystykker.

Denne oljen, oleum martyris, ble delt ut til de troende som et remedium mot sykdom.1. Ifølge Paulinus av Pétrigeux, som skrev rundt 470, ble denne skikken i Gallia også utvidet til å gjelde helgener som ikke hadde dødd som martyrer, spesielt relikviene av den hellige Martin of Tours.2 I beretningene om de miraklene som var skjedd gjennom bruken av oljen fra helgener, forteller de tidlige kirkelige forfatterne ikke alltid nøyaktig hvilken type mannaolje det siktes til. For eksempel nevner den hellige Augustin av Hippo i De Civitate Dei (XXII) at en død mann ble brakt tilbake til livet gjennom bruk av olje fra den hellige protomartyren Stefan.

Olje fra den hellige Valburga

Den mest berømte av mannaoljene fra helgener er oljen fra den hellige Valburga, den såkalte Walpurgisolje (Walpurgisöl) (Walburgis oleum). Valburga kom fra England, men ble hentet til Tyskland av den hellige Bonifatius for å hjelpe ham med misjonsarbeidet der. Hun ble abbedisse i Heidenheim og døde der i 779. I 870 ble hennes relikvier overført til Eichstätt i Bayern, hvor hun ble stedt til hvile i den nybygde klosterkirken St. Walburg.

Der startet hun en ekstraordinær posthum karriere som mirakuløs helbreder. For fra en sprekk i den steinplaten som hennes grav står på og den metallplaten som omgir den, strømmet Walpurgisoljen ut, en gjennomsiktig, aromatisk væske. Den samles opp i et sølvbeger som er plassert under steinplaten for dette formålet og blir fylt på små glassflasker av benediktinernonnene som klosteret tilhører. Denne oljen hadde ry for å virke undergjørende, særlig på syke barn. En kjemisk analyse har vist at væsken ikke inneholder annet enn ingrediensene i vann. Selv om dens opprinnelse trolig har naturlige årsaker, gjør det faktum at den kom i kontakt med den helliges relikvier at praksisen med å bruke den som en remedie mot legemlige og sjelelige plager kan rettferdiggjøres.

Walpurgisoljen nevnes første gang så tidlig som sent på 800-tallet av Valburgas biograf Wolfhard av Herrieden.3, og dette fenomenet opptrer fortsatt. I Eichstätt finnes det en fin samling av glassflasker fra 1500- til 1900-tallet som er brukt til Walpurgisolje.

Olje fra den hellige Mennas

Terrakottaampulle med «olje av St. Mennas» (500/600-t)

I 1905-08 ble tusenvis av små flasker med inskripsjonen EULOGIA TOU AGIOU MENA («Minne om den hellige Mennas») eller lignende gravd ut av C.M. Kaufmann i Bumma (Karm Abu-Mina) i ørkenen Mareotis i den nordlige delen av Den libyske ørken. Dagens Bumma er gravstedet til den libyske martyren Mennas (Menas), og stedet var på 400-tallet og muligens på 500-tallet et av de mest berømte valfartsmålene i den kristne verden. Mennas' flasker hadde lenge vært velkjente for arkeologer, og de hadde ikke bare blitt funnet i Afrika, men også i Spania, Italia, Dalmatia, Frankrike og Russland, hvor de hadde blitt brakt av pilegrimer fra Mennas helligdom. Men før Kaufmanns funn trodde man at flaskene hadde inneholdt olje fra lampene som brant ved Mennas' grav. Fra ulike inskripsjoner på flaskene som ble gravd ut av Kaufmann, er det sikkert at i det minste noen, om ikke alle av dem, inneholdt vann fra en hellig kilde nær Mennas skrin og ble gitt til pilegrimer som et minne eller suvenir. Den såkalte St. Mennas-oljen var derfor i virkeligheten vann fra hans hellige kilde, som ble brukt som et remedium mot legemlige og åndelige sykdommer.

Olje fra den hellige Nikolas av Myra (ca 280-ca 345)

Den hellige Nikolas var biskop av Myra i Lykia i det sørvestre Lilleasia fra rundt 300 til sin død rundt 345. Myra er i dag den lille byen Demre (frem til 2005 Kale) i dagens tyrkiske provins Antalya. Han skal angivelig ha blitt fengslet rundt år 310 og hardt mishandlet i fengslet. Ennå merket av denne behandlingen skal han i år 325 ha deltatt på kirkemøtet i Nikea (i dag Iznik i Tyrkia). De fleste forskere mener imidlertid at det ikke er noe historisk grunnlag for beretningen om at Nikolas led for sin tro før Konstantins tronbestigelse og at han deltok på kirkemøtet i Nikea, siden hans navn ikke nevnes i noen av de gamle listene over biskoper som deltok på konsilet.

Fra hans skrin i den korsformede Martyrion som var tilknyttet basilikaen i Myra, ble det tidlig utskilt en usedvanlig væske som ble kalt myron, helt sikkert forbundet med den parfymeessensen som ble fremstilt i området og som hadde gitt byen Myra dens navn. Det er denne velluktende «myrraen» eller Oleum San'Nicolai som forklarer at Nikolas er skytshelgen for parfymefabrikanter.

I den middelalderske hagiografien var ikke utskillelsen av væsker fra helgenrelikvier noe enestående. Den hellige apostelen Andreas' relikvier i Patras utskilte en «manna» på hans festdag, det samme gjorde den hellige apostelen Johannes' relikvier i Efesos og den hellige Demetrius' i Thessaloniki (olje og manna in modo farinae), den hellige Eufemia i Kalkedon utskilte dråper av blod, den hellige Hyacint i Amastris en merkelig voldsom strøm av støv. Alt ble samlet opp av pilegrimer i små beholdere og ampuller (eulogie; det vil si velsignelser) og tatt med hjem, ikke bare som suvenir, men som tegn på helgenens beskyttelse.

Men Nikolas' skrin i Myra ble likevel det mest berømte av dette slaget, og fenomenet tiltrakk seg store mengder pilegrimer. Det er dessverre ikke bevart en eneste eulogia av Nikolas fra 400/500-tallet, til forskjell fra de hellige Mennas av Egypt, Tekla i Antiokia, Simeon Stylitt (den Eldre) (ca 390-459) i Syria, Fokas Gartneren av Sinope (d. ca 303) og Demetrius av Thessaloniki, som er bevart i museer i Bobbio, Monza, Farfa, Sassari, London og Paris. Disse eulogie har bilder av den hellige eller de er dekorert med kors, stjerner, blomster eller scener fra den helliges liv. I øst gjorde allerede den hellige Johannes Krysostomos pilegrimene oppmerksom på disse ampullene i en preken hvor han sa: «Dra til martyrenes graver, gråt elver av tårer, tukt deres hjerter og ta med dere eulogia. Dere tar den hellige oljen og påfører den deres kropp, samtidig på tungen, leppene, halsen og øynene».

Når det gjelder Nikolas, snakker hans første biograf, Mikael arkimandritten, rundt 810/20 om den helliges «parfymerte og velduftende oppførsel» mens han levde, om hans «dyrebare legeme, velduftende som dydenes sødme» og om den følgende utskillelsen av en «velluktende og mild olje som fjerner ethvert onde og som gjør godt ved å sørge for et middel som frelser og bekjemper djevelen». Han viser mer til generelt konsept til noe spesifikt undergjørende. I vesten er den første forfatteren som skriver om Nikolas' manna, Johannes av Amalfi rundt 950. Han forteller om alle miraklene som den bevirket og undrenes effekt på den tilstrømmende skaren av pilegrimer.

Da sjømennene fra Bari kom til basilikaen i Myra i 1087, trodde munkene som voktet Nikolas' relikvier, at de var pilegrimer, om enn noe bråkete. De tilbød sjømennene litt av den hellige «likøren» fra graven, som var tappet på glasampuller av presbyteren Lupus. Sjømennene gjengjeldte denne gjestfriheten med å stjele relikviene. Graven var da full av manna, og det heter seg at sjømennene fra Bari lot den være igjen for å trøste de sørgende grekerne. «Krøniken fra Kiev» sier derimot: «De fant urnen full av manna. De helte den i skinnsekker og tok relikviene».

Det er ikke kjent om relikviene utskilte manna i de to årene de ble voktet i kirken San Stefano. Men etter overføringen til krypten i den nybygde Basilica San Nicola i Bari, begynte Manna di San Nicola å strømme igjen. Denne mannaen er en klar, oljeaktig væske som kommer fra relikviene og som samles hvert år på 9. mai, hans festdag i Bari. Denne væsken blandes med vann og enten drikkes eller smøres på syke kroppsdeler, og den sies å skulle ha helbredende egenskaper. Den samles på flasker av ulike størrelser, fra ampuller til store beholdere som tar flere liter, alle påmalt bilder av den hellige og scener fra hans liv. Hva denne væsken nå enn er eller inneholder, har den i alle fall i mange århundrer tiltrukket seg utallige pilegrimer til Nikolas' skrin.

Et nyere eksempel:

Olje fra den hellige Sharbel Makhlouf

Etter 23 år som eremitt ble den hellige Sharbel Makhlouf (1828-98) syk i desember 1898. Han fikk et slag mens han feiret eukaristien i sitt kapell, like før konsekrasjonen. P. Makarios, som assisterte for ham, tok kalken fra hans hender og satte den ned før han bar medbroren til hans celle. Der lå han ubevegelig i åtte dager ved full bevissthet til han døde på julaften den 24. desember 1898.

Han ble gravlagt i munkenes gravkammer på den nærliggende kirkegården. I henhold til skikken ble han ikke balsamert men lagt i gravkammeret ikledd ordensdrakten, men uten kiste. På grunn av fuktigheten ble han ikke lagt rett på bakken, men på noen planker. Noen måneder senere startet et fenomen som er godt dokumentert. I 45 dager hadde landsbyboerne sett et merkelig lys over graven. Ved åpningen av hans grav den 15. april 1899 var hans legeme friskt og uråtnet og ble plassert i en ny kiste, hvor en rødaktig svette (noen ganger kalt «blod») strømmet ut. Munkene måtte skifte hans klær to ganger i uken. Dette pågikk til 1927. Den 22. april 1950, etter at væsken ble observert på veggen i graven, ble Sharbels legeme igjen funnet friskt og uråtnet. Det ble meldt om øyeblikkelige helbredelser og andre mirakler, noen av dem hendte ikke-kristne. Liket ble da gravlagt igjen under betong. Denne helt ekstraordinære historien gir oss en moderne, verifiserbar fremstilling av et fenomen som ofte ble hevdet for middelalderske helgener og ofte gjort narr av. Ved den siste åpningen av hans grav i 1976 var legemet råtnet og bare skjelettet var tilbake.

Olje fra andre hellige

Den hellige Gregor av Tours forteller i De Gloria martyrum4 at et visst stoff som lignet mel strømmet ut fra graven til evangelisten Johannes. Den samme Gregor skriver også5 at det fra graven til den hellige apostelen Andreas i Patras strømmet ut manna i form av mel og velluktende olje.

Den salige Rabanus Maurus beskriver i et dikt fra 816 strømmen av myrra fra sytten relikvier som var bevart ved den hellige Bonifatius' grav.

Her er en liste over helgener som har det til felles at det ble sagt at det fra deres graver eller relikvier strømmet ut olje til visse tider.6

• Den hellige Antipas, biskop av Pergamon, martyrdrept ca år 90 under keiser Domitian (81-96) (Acta Sanctorum, april, II, s 4)
• Den hellige Babolenus, abbed av Saint-Maur-des-Fossés nær Paris, død rundt 677 (Acta Sanctorum, juni, VII, s 160)
• Den hellige Candida den Yngre av Napoli, død i 586 (Acta Sanctorum, september, II, s 230)
• Den hellige Demetrius av Thessaloniki, martyrdrept i 306 eller 290 (Acta Sanctorum, oktober, IV, s 73-78)
• Den hellige Eligius, biskop av Noyon, død i 660 eller like etter (Surius, De probatis sanctorum historiis, VI, s 678)
• Den hellige Euthymios den Store, abbed i Palestina, død i 473 (Acta Sanctorum, januar, II, s 687)
• Den hellige Fantinus, bekjenner i Tauriana i Calabria, død ca 336 under keiser Konstantin den Store (306-37; enekeiser fra 324) (Acta Sanctorum, juli, V, s 556)
• Den hellige Felix av Nola, prest, død rundt 260 (Acta Sanctorum, januar, II, s 223)
• Den hellige Franca Vitalta av Piacenza, cisterciensisk abbedisse, død i 1218 (Acta Sanctorum, april, III, s 393-94)
• Den hellige Glyceria av Heraklea, martyrdrept rundt 177 under keiser Antoninus Pius (138-61) [skal trolig være keiser Markus Aurelius (161-80)] (Acta Sanctorum, mai, III, s 191)
• Den salige Gundekar, biskop av Eichstätt, død i 1075 (Acta Sanctorum, august, I, s 184)
• Den hellige Humilitas av Faenza, første abbedisse for de vallombrosanske nonnene, død i 1310 (Acta Sanctorum, mai, V, s 211)
• Den hellige Johannes Almissegiveren, patriark av Alexandria, død i 620 eller 616 (Acta Sanctorum, januar, III, s 130-31)
• Den hellige John av Beverley, biskop av York, død i 721 (Acta Sanctorum, mai, II, s 192)
• Den hellige Lukas den Yngre med tilnavnet Thaumaturgos, en eremitt i Hellas, død i 945/46 (Acta Sanctorum, februar, II, s 99)
• Den hellige Pafnutios, biskop og martyr i Hellas, død trolig på 300-tallet (Acta Sanctorum, april, II, s 620). Dette er trolig prestemartyren Pafnutios av Jerusalem, som var biskop.
• Den hellige Paulus, biskop av Verdun, død i 648 (Acta Sanctorum, februar, II, s 174)
• Den hellige Perpetuus, biskop av Tongeren-Maastricht, død i 630 (Acta Sanctorum, november, II, s 295)
• Den hellige Peter González, dominikaner, død i 1246 (Acta Sanctorum, april, II, s 393)
• Den hellige Peter Thaumaturgos, biskop av Argos, død rundt 890 (Acta Sanctorum, mai, I, s 432)
• Den hellige Rolendis, jomfru i Gerpinnes i Belgia, død på 700-tallet (Acta Sanctorum, mai, III, s 243)
• Den hellige Reverianus, biskop av Autun, og hans ledsagere, martyrdrept rundt 273 (Acta Sanctorum, juni, I, s 40-41)
• Den hellige Sabinus, biskop av Canosa, død rundt 566 (Acta Sanctorum, februar, II, s 329)
• Den hellige Sigolena, abbedisse av Troclar, død rundt 700 (Acta Sanctorum, juli, V, s 636)
• Den hellige Tillo (Tillo Paulus), benediktinermunk i Solignac i Gallia, død i 703 (Acta Sanctorum, januar, I, s 380)
• Den hellige Venerius, eremitt på øya Tino i Genova-bukten, død i 630 (Acta Sanctorum, september, IV, s 118)
• Den hellige Vilhelm, erkebiskop av York, død i 1154 (Acta Sanctorum, juni, II, s 140)
• Eksempler på kvinner som har utsondret helbredende olje, enten mens de levde eller etterpå, inkluderer:7
• Den hellige Agnes av Montepulciano (~1268-1317) (den salige Raimund av Capua, Biografi om Agnes, i Acta Sanctorum, april II, s 806)
• Den hellige Elisabeth av Ungarn (av Thüringen) (1207-1231) (Huyskens, Quellenstudien, s 51-52)
• Den hellige Kristina den Forbløffende (av Belgia) (1150-1224) (biografi, s 652-54)
• Den hellige Lutgardis av Tongeren (av Aywières) (1182-1246) (biografi, s 193-94)
• Den salige Margareta av Città di Castello (1287-1320) (biografi i Analecta Bollandiana 19 (1900), s 27-28, se også Acta Sanctorum, april II, s 192)