Den hellige Orante av Ortucchio (900/1000-t)

Minnedag: 5. mars

nullSkytshelgen for Ortucchio

Den hellige Orante ble født en gang på 900-tallet i Sør-Italia. Hans historie er knyttet til historien om seks andre brødre. De er kjent i den folkelige tradisjonen fra Abruzzo som «de syv brødre», noe som ikke betyr at de var kjødelige søsken, men tittelen «bror» var den de brukte om hverandre.

De seks andre i tillegg til Orante er: Den hellige Nikolas grekeren av Guardiagrele (it: San Nicola Greco) æres i Guardiagrele i provinsen Chieti i regionen Abruzzi, den hellige Falko (it: Falco; lat: Falcus) æres i Palena i provinsen Chieti, den hellige Reginald (it: Rinaldo) er skytshelgen for Fallascoso i Chieti, den hellige Frank (it: Franco) av Francavilla al Mare i Chieti, den hellige Stefan «ulven» (it: Stefano «il Lupo»), gravlagt i eremittklosteret Santo Spirito i Majella i provinsen Pescara i Abruzzo og den hellige Johannes (it: Giovanni) i Fossacesia i Chieti, som har gitt navnet til byen Rocca San Giovanni i Chieti. De fire første kjenner vi navnene og stedene hvor de er gravlagt, mens Stefan «ulvens» nærvær i gruppen med Nikolas synes temmelig usannsynlig, mens det er to kandidater til hvem Johannes var.

På 700-tallet var det mange kommuniteter av basilianske munker som forlot Konstantinopel på grunn av den ikonoklastiske striden i øst, og bosatte seg i Sør-Italia (Sicilia, Calabria), og dermed ga de støtet til fenomenet det italo-greske klosterliv. De sarasenske invasjonene på 900-tallet kom til å true eksistensen til disse klostersamfunnene. I 980 ble Calabria rammet av ruin og ødeleggelse da regionen falt som bytte for sarasenerne, betalt av de bysantinske keiserne Basilios II (976-1025) og Konstantin VIII (976-1028). Derfor var det en gruppe på 28 munker fra klostrene i San Martino di Giove Canale i kommunen Pietrafitta i provinsen i Cosenza og Santa Maria di Pesaca i Taverna i provinsen Catanzaro, som i 977 forlot Calabria under ledelse av arkimandritt Hilarion for å søke tilflukt i den historiske regionen Sannio i det sørlige Midt-Italia.

Mange av munkene foretrakk å trekke seg tilbake til et eremittliv i fjellene i den nåværende regionen Molise, men arkimandritt Hilarion og syv av hans disipler, inkludert Frank, fortsatte litt nordover til Abruzzo. Der kjøpte de slottet i Prata på grensen mellom Casoli og Civitella Messer Raimondo, nær bredden av elven Aventino i dagens provins Chieti i regionen Abruzzo av grev Trasmondo av Chieti († 987) til en pris av hundre gullmynter, penger de hadde tigget sammen. Prata hadde en gang tilhørt benediktinernes stamkloster Montecassino.

nullI Prata bygde de seg noen få rom og en liten kirke, hvis ruiner var synlige helt til slutten av 1800-tallet. Der levde de i fattigdom etter strenge regler som sanne etterfølgere av de gamle munkene i Egypt. Under veiledning av deres abbed Hilarion levde de et liv av nøysomhet og faste og spiste hovedsakelig urter, bare med unntak av søndager. Deres samtalen besto i praksis av bønn og resitasjon av lovprisninger.

Den hellige arkimandritt Hilarion døde, men på grunn av den ydmykhet som han hadde innpodet i sine disipler, inkludert å avvise kirkelige embeter, var munkene ute av stand til å velge en etterfølger. Da bestemte de seg for å sette hver sin skål på bredden av elven Aventino og ventet på at en fisk skulle komme inn i en av disse, og eieren av skålen ville bli den nye arkimandritten. Valget falt på Nikolas, som var den yngste av dem (de var alle ganske gamle).

Den nye arkimandritten foreslo for brødrene at de for å takke Gud skulle foreta en pilegrimsreise til Roma. I løpet av turen klarte «de syv brødrene» ved hjelp av sine bønner å frigjøre syv besatte som de møtte nær Lago di Fucino, fra de onde åndene. De gjenopptok sin reise, men da en av dem, Orante, fikk forverret sine helseplager, forlot han sine ledsagere og nær Ortucchio i provinsen L’Aquila i underregionen Marsica i regionen Abruzzo i Midt-Italia fant han ly i kirken for Santissima Vergine i Santa Maria in Capo d’acqua.

De andre seks fortsatte pilegrimsreisen til Roma, og deretter returnerte de til Prata og sitt klosterliv. Etter Nikolas’ død var de andre brødrene igjen ute av stand til å velge en etterfølger, men denne gangen mente de seg fri til å følge sine egne veier. De gjenværende medlemmene av kommuniteten forlot felleslivet og trakk seg tilbake til hvert sitt eremittliv i ulike sentre i Abruzzo.

Orante døde en gang tidlig på 1000-tallet. Interessen for disse helgenene, som for andre helgenskikkelser, er av natur mer folkloristisk og litterær snarere enn hagiografisk. En uvanlig migrasjon av noen munker som kalte hverandre «brødre» og alle døde i hellighets ry, var grunnlaget for legenden som en gang var utbredt blant vanlige folk i Abruzzo, om de «syv hellige brødre».

Andre kilder sier at Orante av Ortucchio levde fra rundt 1400 til den 5. mars 1431. Han var en anonym pilegrim fra Calabria som la ut på en valfart fra hjemstedet. Etter sammen med sine ledsagere å ha besøkt gravene til de hellige Peter og Paulus i Roma, kom de til Abruzzo «for å tenne flammen av Guds kjærlighet i hjertene til de troende, som var tilført skade etter den store skismaet som i rundt sytti år smertet Kristi kirke». Det refereres her til «Det store skisma» (1378-1417), da det satt konkurrerende paver i Roma og Avignon. Da valfartsfølget kom til Ortucchio, ble han alvorlig syk og kunne ikke være med de andre videre. Han slo seg ned i kirken Santa Maria, som i dag er viet til ham, hvor han sov rett på gulvet og levde av almisser.

Den hagiografiske historien forteller at han en dag gikk ut for å tigge, selv om han var plaget av feber. Han dro tilbake til kirken, men fant den stengt, fordi sakristanen hadde boltet og låst døren da han ikke så eremitten. Så han bestemte seg for å be utenfor, på en haug av tørkede vinstokker. Dette var den 5. mars 1431 og det var en svært hard vinter, og derfor frøs han i hjel. Neste morgen hørte hele området kirkeklokkene. Folk i Ortucchio som gikk til kirken, fant ham knelende på vinstokkene, som ikke lenger var tørre, men som over natten hadde produsert modne druer. De visste ikke vite navnet på den anonyme pilegrimen, så de kalte ham Orante («den bedende») fra den stillingen han døde i.

Mirakelet med vinrankene og den spontane ringingen i klokkene overbeviste innbyggerne i Ortucchio at de sto foran en helgen. Hans legeme ble lagt i en blykiste og gravlagt i kirken. Fra det øyeblikket var Orante skytshelgen for byen. Kirken i Ortucchio er i dag viet til Orante, og hans levninger hviler i den. Han feires den 5. mars og den 28. september. På festen den 5. mars følger man tradisjonen og fortsetter å dele ut velsignet vin til de troende.

I 1578 ble det bygd et kapell til ære for helgenen i kirken, og nå er hans levninger bevart i et glasskrin som ligger i alteret som er viet til ham. Tradisjonen sier at trekoppen som eremitten drakk og spiste av, ble bevart som en dyrebar relikvie, og det sies at de troende som drikker vin fra koppen, blir kurert for magesmerter.

Kilder: it.wikipedia.org, comune.ortucchio.aq.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 8. juni 2015

 

av Per Einar Odden publisert 08.06.2015, sist endret 28.12.2015 - 12:06